The Shortest History of Germany (bokanmeldelse)

James Hawes har skrevet en kort bok (227s) om et stort emne, og da blir det avgjørende å fokusere på det viktigste, og å finne tema som kan bære gjennom det hele. Det gjør han, og denne boka kan belyse også de mest dagsaktuelle hendelsene - som opptøyene i Chemnitz. Dette er vel en av de beste historiebøkene jeg har lest noen gang - og den er ikke skrevet av en historiker.

Det fremste tema er at det egentlige Tyskland er det som i dryge 40 år var Vest-Tyskland. Østover er det egentlig Preussen - en stat som i 1871 tok over Tyskland (for å sette det bare litt på spissen). Preussen har helt siden middelalderen vært et kolonialistisk (over slaverne mot øst) og militaristisk område der statsdyrking, militarisme og totalitær tenkning har vært i fører(!)setet.

Ja, røttene er egentlig dypere enn middelaldren. Røttene går tilbake til Romerriket. De delene av Tyskland som romerne besatte er de delene der sivilisasjonen fikk de dypeste røttene. De romerske limes - grensene mot de rebelske germanerne - forklarer det meste av tysk historie skal vi tro Hawes. Og han har gode argumenter.

Elben ble etter hvert den viktigste grensen. Østover herfra var det de teutoniske knektene som herjet, og som la under seg slaviske områder. "Junker" er en fellesbetegnelse på landbesittere i øst, og junkerne ble viktige drivere for det Preussen som la under seg resten av Tyskland, og som fyrte opp under militarismen som ga oss den første verdenskrigen, og bare litt senere nazismen som førte til den andre. Kartene over områder der nazistene fikk størst oppslutning, og kartene over religiøs tilhørighet er svært slående og opplysende. Bare 17% av stemmene til Hitler kom fra katolske områder. Preussen var nazistenes bastion. 

Det er heldigvis mye mer i denne svært velskrevne og interessante boka, men hovedfortellingen er både opplysende og lett å belegge. For min del må jeg si at mitt bilde av Tyskland har blitt forandret. 

Men noen ganger gjør han litt for mye for å få ting til å gå opp. Det var ikke statsdyrkelsen og militarismen som gjorde at Sovjet ønsket å okkupere de østlige delene (Preussen) av Tyskland - det var fordi det var her den røde armé sto da freden kom. Sovjet lå tross alt øst for Tyskland. 

Videre er det nok krigserstatning og kommunistisk vanstyre som gjorde DDR fattig, heller enn Junkerne som døde ut som klasse etter krigen. Men dette er mindre innvendinger mot en svært spennende og opplysende historiebok.

Konklusjon - Klar befaling! 

DDR Museum

I Berlin har DDR kommet på museum, og i mai gikk jeg dit. Det må nevnes at jeg også var i det virkelige DDR i 1982 som gjest hos NKP/SED, og i mai 2013 hadde jeg fire innlegg om turen på bloggen. Her er en lenke til det fjerde og siste.

Museet kan klassifieres som "infotainment" - eller rettere sagt er det ganske interaktivt lagt opp. Du kan gå inn i en DDR-stue, du ser filmer, og du kan velge deg ulike livsløp med konsekvensene av de valg du tar. Det var nok best å fortsette i FDJ etter tiden som pioner, og ikke begynne å høre på vestlig rock og pop.

Muren og alt dens vesen er også med, naturlig nok, men det er ingen ensidig historie som fortelles. Begrunnelsene for muren er også med.

Tiden går, og det er en manns- og kvinnealder siden DDR gikk i oppløsning. Nye generasjoner vet ikke hva som foregikk og hvordan dagliglivet artet seg. Den kunnskapen får de her på en underholdende og tankevekkende måte.

Konklusjon - Klar anbefaling!

Med NKP til DDR 1982 - del IV

En av de mest fornøyelige episodene under oppholdet foregikk i en kinosal. Det er en kjent sak at DDR var smekkfullt av Sovjetiske soldater og deres dødelige utstyr. Soldatene gjorde ikke så mye av seg i bybildet (se over), men de var der. Så sent som i 1991, nesten to år etter at muren falt, var det fremdeles 338.000 Sovjetsoldater i DDR. I tillegg kom deres familier og ikke-militære styrker. I Magdeburg var det den tredje sjokk-arme som sto. (De tre tidligere innleggene kom også i mai 2013, og du finner de i menyen til høyre)

Jeg ble kjent med ei jente som (dette husker jeg ikke godt) studerte norsk i Greifswald, og vi ble enige om å gå på kino en kveld. Hun tok kommandoen. Da vi kom fram viste det seg at salen var full-booket. Hun snakket fort og instendig til damen i billettluken, og jeg hørte ord som SED og "Norwegen". Vi fikk de to fremste plassene midt på. Vi fikk filmen midt i fleisen.

Jeg hadde ikke undersøkt hva som gikk, men det viste seg å være en tysk-dubbet (naturligvis) versjon av Lady Chatterly's Lover med Sylvia Kristel i hovedrollen. Hennes yndigheter var ganske sikkert det mest eksplisitte de sovjetiske soldatene hadde sett, og i salen kunne man høre den berømte knappenålen falle. Stemningen var som i en katedral under nadverden - bare stillere.

Vi ble tatt med rundt omkring, blant annet til neue Neustadt i Magdeburg (over). Skikkelig moderne. Kontrasten er betydelig til landsbyen i Harz-fjellene (bildene under) der vi startet spaserturen til Bloksberg (se første bildet i første innlegget).

Dette er nå over 30 år siden, og det var bare syv år før muren falt og DDR-regimet med den. Ingen av oss den gangen forestilte oss dette, og mange av kommunistene har sikkert vanskelig med å forsone seg med det den dag i dag. Mange av oss så på øst versus vest som en evig situasjon, en situasjon det var viktig å håndtere og forstå for å bevare freden. Modigere og mer klartsynte folk enn oss, som for eksempel filosofene Roger Scruton og Kathy Wilkes, opererte bak jernteppet med betydelig fare for egen sikkerhet. (Jeg nevner dem siden jeg også har møtt begge, men hele operasjonen har fått sin egen bok, The Velvet Philosophers).

Takket være folk som Mrs. Thatcher, Ronald Reagan og Pave Johannes Paul II ramlet diktaturene sammen. Den helt klart mest gjennomgripende historiske forandring i mitt liv til nå.

Systemet er like knust som denne propaganda-plakaten fra partiskolen der vi holdt til (se lenke til rottenplaces.de i tidligere innlegg). Mesterverket Stasiland av Anna Funder viste med all ønsket tydelighet at sosialismen i DDR var mye verre enn vestlig propaganda klarte å fremstille den.

Ostalgien er grunnløs. Mitt bidrag til DDR-regimet var ganske ubetydelig, men jeg tenker på det ganske ofte, og jeg blir vill og gal når noen foreslår sensur - for eksempel. Jeg har lovet meg selv å være klar og tydelig mot alle former for anti-demokratisk tenkning, sensur og annet som kjennetegnet dette regimet.

Det var kanskje det viktigste jeg lærte i DDR i juli 1982 (eller rettere sagt på bagrunn av det oppholdet).

Med NKP til DDR 1982 - del III

 

Dette er det tredje innlegget om mitt besøk i DDR i juli 1982 som NKPs og dermed SEDs gjest. De to første innleggene sto her og her. (Over: inngangen til partiskolen i dag).

Mitt bidrag til opprettholdelsen av det Øst-Tyske overvåkningsregimet må vel sies å være begrenset, men likevel var det typisk for de fleste på venstresiden i Norge og de fleste vestlige land. Vi ønsket ikke at Norge skulle bli som DDR, men vi regnet vel med at virkeligheten lå et sted mellom østlig og vestlig propaganda. Vi var unnfallende, altfor forståelsesfulle overfor diktaturene i øst, og preget av "min fiendes fiende er min venn". Frank Rossavik i sin bok om SV viser dette på en svært god måte.

Vi var på et par ekskursjoner til næringsvirksomhet i Magdeburg og områdene rundt. Det mest interessante besøket var på en fabrikk, men der fikk vi ikke ta bilder - så bildet over er fra besøket på et kollektivbruk.  Uansett ville ikke bildene få med seg det som var mest interessant: et utrolig labert arbeidstempo. Dette ble diskutert etterpå, for slikt var vi ikke vant med i kapitalistiske Norge. Ikke brukte de hjelm eller annet beskyttelsesutstyr heller. Jeg husker godt at en av de fremste kommunistene fra Norge fremhevet at her jobbet man uten beskyttelsesutstyr fordi arbeiderne selv bestemte tempoet, og slik slapp man også unna skader. Dette var arbeiderparadiset!

For meg så det mest ut som at de lot som de arbeidet, og at staten (formodentlig) lot som de betalte dem. Også på den tiden var jeg klar på en ting: sosialisme betyr opphevelse av privat eiendomsrett til produksjonsmidlene. Ellers er den ingenting - omtrent som kristendommen uten Jesu oppstandelse. Uten privat eiendomsrett forsvinner også de fleste incentiver. Heller enn at alle betrakter alt som sitt, så betrakter ingen det som noens. Det var også Aristoteles' kritikk mot Platons idealsamfunn med felles eiendom.

På kollektivbruket kunne vi ikke se noen form for aktivitet, men det kunne ha med årstiden å gjøre. En viktig avling var humle (se under), for øl ble betraktet som lebensmittel.

 

 

Omtrent på denne tiden begynte jeg å betrakte meg selv som sosialdemokrat, men jeg stemte ikke på Arbeiderpartiet før i 1989 - for første og siste (?) gang.

Med NKP til DDR 1982 - del II

Den første delen av dette innlegget fra mitt opphold i DDR i juli 1982 finner du her.

En dag hadde vi et møte med Freie Deutsche Jugend, avd. Magdeburg Nord. Vi stilte spørsmål, og de svarte. Tolken Günter, til venstre i bildet, var litt mer rusten enn Wolfgang som var på bildet i forrige innlegget. Jeg husker ikke så mye annet fra møtet enn at en ung og noe omfangsrik mann som var med fra Norge var blitt god og full på Jägermeister allerede tidlig på dagen. Han gliste tåpelig til den unge damen på bildet. FDJ har faktisk gjenoppstått, og har en nettside her.

Günter hadde vært i Norge, men ble utvist på grunn av mistanker om spionasje (grunnløse i følge ham selv og NKPerne som var med). NKPerne som hadde vært der før hadde med seg barberblader til ham, for i DDR var det ikke dugende barberblader å oppdrive.

Jeg gikk en tur på byen en av dagene for å se om jeg fant noe frukt. Ikke snakk om. Men jeg kom i tale med Solomon, en student fra Etiopia. (Bildet under).

Han var overbevist om at DDR var paradis på jord, og han trodde ikke på meg da jeg sa at vi hadde det betydelig bedre i Norge. For svært mange i verden er faktisk mat i magen, og muligheter for utdanning og arbeid selveste Lykken! Det kan det jo være verdt å huske på også for sånne som meg som elsker ytringsfrihet og demokrati. Man måste jämföra!*

Apropos frukt: vi fikk en brosjyre dagen vi kom med informasjon om partiskolen. Der var det et bilde av butikken. Jeg husker ikke hvem, men en av de som underviste pekte på bildet og sa at det var tatt den dagen de hadde bananer. Og så lo han høyt.

I dag er visst partiskolen i Magdeburg like ferdig som det brutale systemet den tjente. "Rottenplaces.de" har faktisk et eget arkiv med bilder derfra.

Her var det vi satt og utvekslet livsvisdom. Det var krigsseilere med, og det var helt tydelig at mange av NKPerne som var med følte seg forfulgte i eget land. De følte det som å komme hjem i DDR, og kunne slappe av. Flere av de eldre ble skikkelig opprørte når noen nevnte Gerhardsen. Da kom Kråkerøytalen fort på banen.

* «Man måste jämföra! Det er alltid noen som har eller har hatt det verre; det gjelder å tenke stort i det små. Tenk bare på romhunden Lajkas skjebne, hunden som døde for menneskehetens fremskritt på sin ferd i verdensrommet, uten å ha bedt om det selv». Lasse Hallström - Mitt liv som hund.

Med NKP til DDR 1982 - del I

Det er kjent for leserne av bloggen at jeg var aktivt medlem av SV og SU fra jeg var 15 til jeg var 20. I den forbindelse ble jeg godt kjent med flere fra NKP, og kanskje særlig Odd Steinar Karlsen, Levanger, som også var generalsekretær på denne tiden. (Bildet over: bloggeren på Bloksberg i Harz)

Jeg fikk et tilbud om å bli med, helt gratis, på deres sommerskole i DDR sommeren 1982. Jeg skulle også få lommepenger. Det var ikke helt populært hjemme, men jeg var tross alt 20 år og voksen, så i juli 1982 fløy vi med Interflug til Berlin Schönefeldt. De fleste som ble med var medlemmer av NKP, men vi var også noen andre som partiet betraktet som venner. Jeg så fram til et møte med "den reelt eksisterende sosialismen".

Vi ble så busset til Magdeburg, der partiskolen "Hermann Matern" lå. Bildet er fra nåtiden, og det er klart at denne skolen har blitt et slags symbol på edelt forfall hos mange.

 



Det som foregikk var i all hovedsak et kurs i Marxisme-Leninisme, det var i alle fall det jeg hadde søkt meg på. Det var dessverre (eller kanskje uunngåelig?) elendig, men det ble undervist på tysk og så oversatt til norsk av en svært dyktig, dynamisk og hyggelig tolk. Han kan vi kalle Wolfgang (for det var det han het - og han er til høyre på bildet under). Jeg lærte i alle fall svært mye tysk denne sommeren, det er da noe.

Jeg lærte også mye mer. Det ene er hvordan et verdensbilde kan være svært så motstandsdyktig mot alternativ informasjon. For de fleste av oss var det jo tydelig at DDR langt fra var noe arbeiderparadis. Men slik var det ikke for mange andre på turen. Flere av de mer dogmatiske deltakerne hadde en del imot at vi som ikke hadde partiboka i orden skulle få være med. Vi ble avkrevd trosbekjennelser, som at Oktoberrevolusjonen i Russland var et avgjørende øyeblikk i verdenshistorien. Flere av NKPerne lente seg også tilbake da vi kom fram og sa høyt og tydelig at de nøt å være i et ikke-kommersielt land. (Bildet under er av en ganske typisk gate).

 

Passene våre ble inndratt, og det var jo ikke vanskelig å forstå at de var svært mye verdt. For min del følte jeg meg innestengt - og det gjorde nok et stort flertall av innbyggerne også. Mer i del II!