Et paradigmeskifte i krigføring

Vi klarer ennå ikke helt å fatte det, men Ukrainas angrep på Russlands krigsfly er et paradigmeskifte i krigføring. Allerede har denne krigen vist både at første verdenskrigs skyttergraver ikke er avlegs, og at droner er fremtiden. Ikke bare for tradisjonelle herstyrker, men også for terrorister - som jeg skrev for halvannet år siden. 

Men implikasjonene av det vellykkede angrepet på Russlands angrepsfly er store. Så store at de blir vanskelig å prosessere. 

Små droner med ganske moderate eksplosiver til anslagsvis 3000 kroner, kan sette ut militært materiell til mange titalls milliarder kroner. Dette betyr at store militære investeringer kan settes ut for en meget billig penge. "Sårbarhet" er bare fornavnet. 

Ikke at dette er helt nytt. Under andre verdenskrig, for eksempel, var tyskernes slagskip Tirpitz stort sett ute av kampsonene. Det var for risikabelt å ha det i operasjon siden det ville tiltrekke seg fientlig aktivitet. 

Men store innkjøp av militær kapasitet må nå veies opp mot ekstrem sårbarhet. I det minste må man komme opp med riktig smarte løsninger for å sikre disse. 

Hvordan bør det bli fred i Ukraina?

Hvordan kan det bli fred i Ukraina? Og framfor alt: Hvordan BØR det bli fred i Ukraina? På dagen der vi feirer frihet og selvstendighet er dette et aktuelt tema, dessverre. 

Jeg har tidligere ment at man må gi Putin noe. Krigen kan ikke opphøre på fredelig vis uten at Putins Russland oppnår noe, har jeg ment. Uansett hvor motbydelig den tanken er, så er alternativet verre: En såret despot med ryggen mot veggen tar lett til drastiske virkemidler med uoverskuelige konsekvenser. Men jeg har endret oppfatning. 

Det må være opp til Ukraina hvordan dette skal ende. Det er de som er angrepet, og de som må veie offer opp mot offer. Min endrede oppfatning har også mye med situasjonen på bakken å gjøre: Ukraina gjør det mye bedre enn noen hadde sett for seg. Og Russland mye dårligere. Å stanse en aggressor med å gi ham noe, er noe annet enn å unngå et forsmedelig nederlag for den samme ved å gi ham noe. 

Russland bør lide nederlag i Ukraina. Putin har malt seg inn i et hjørne, og alt han har sagt og skrevet de siste årene tyder på at han vil ha alt. Ukraina har ingen rett til å eksistere som nasjon for det er ingen nasjon. Ukraina er Russland, og Russland har rett til å ta det tilbake. Ingen våpenhvile eller fredsslutning der Putin får noen smakebiter av Ukraina vil endre på det. Han vil ha alt, og det vil ikke endre seg. 

Bare et totalt nederlag for Putin og Russland vil være noe å bygge fred på. Den vel 70-årige etterkrigsordenen som har gitt oss i Europa fred fram til februar (eller egentlig 2014) er basert på en orden der angrepskrig ikke har noen plass. Det å endre på denne vil være å åpne portene for aggresjon som lønner seg. 

Resten av Europa kastet bort mye tid og krefter på å gjøre Putin til lags. Bare et totalt nederlag kan få slutt på de imperiefantasiene som driver dette vanviddet, og gi oss muligheter for fred og stabilitet. Det å gi etter for noen som truer med atomvåpen vil åpenbart gi oss flere trusler om bruk av atomvåpen. Det vil vi ikke ha! 

Men først og sist er det Ukraina som må ta denne avgjørelsen, og per i dag er det lite som tyder på at de tenker som den norske venstresiden om denne saken. Det er deres liv, land og eiendom. 

Dette ser ikke bra ut!

Overskriften viser ikke til funnene av massakrerte sivile i forstedene til Kyiv, men til utsiktene for å få en akseptabel slutt på denne krigen i Ukraina. 

Den ubehagelige sannheten er at en fred i Ukraina vil måtte bety at Putin skal kunne hevde å ha oppnådd sine mål, og å komme seg unna med ære og respekt. Et regimeskifte i Moskva er ønsketenkning - eller kanskje det motsatte, for vi har ingen garantier for at et nytt regime er noe bedre. 

Bevisene for krigsforbrytelser og uhyrligheter blir stadig flere, og tilliten til at Putin og hans bande av løgnere og bedragere kan si en eneste sann eller oppriktig setning synker mot null. Hvordan kan man slutte fred med noen av dette slaget? Løgnene, bedrageriet og svindelen flyter like lett og ubesværet ut av dette regimet av krek og banditter som brutaliteten, volden og de bestialske overgrepene. 

Alternativet til fred, derimot, er en krig som bare eskalerer, og det er et svært dystert scenario. 

Mye tyder på at Putin etter å ha mislyktes i å ta over Ukraina nå forsøker å utslette landet. Å holde det i okkupasjon skjønner han sikkert er umulig. Putin ser på Ukraina som svikere, og svikere behander han på samme måte som Litvinenko (likvidert med det høyradioaktive stoffet Polonium, til en kostnad på nær 100 millioner kroner) og Skripal (forsøkt drept med den internasjonalt forbudte nervegiften Novichok). I Tsjetsjenia ble Grosjny pulverisert og landet overlatt til udyret Kadyrov. I Syria har Russerne brukt gass, nervegift og bombet sykehus med mere. Mønsteret er like tydelig som Putins utenrikspolitiske fantasier i essayet om Russland og Ukraina. 

Hva gjør Putin om invasjonen og regimeskiftet fortsatt går like dårlig for han? Vi håper alle at en fred er mulig, der Russland får noen biter av Ukraina og en sikkerhetsgaranti. Men mønsteret og handlingene som nå blir avdekket tyder på noe mye verre. Jeg frykter for at også militær konfrontasjon kan bli nødvendig dersom ikke hele Ukraina skal ofres for denne tyrannen.  

Putin og jeg

Mange har sagt og skrevet at angrepet på Ukraina fikk dem til å se Russland og Putin på en ny måte. Nå får jeg lyst til å si "hva var det jeg sa?".

For min del har jeg sett Putins Russland på samme måte i mange år. For fire år siden, i 2018, så jeg "et stadig tydeligere bilde av et aggressivt Russland vi må beskytte oss mot." Et sitat fra den gang:

Landet har et ferniss av demokrati, men kritiske journalister og opposisjonspolitikere har det med å dø på mystisk vis. Trusler og vold har for lengst ødelagt mulighetene for en kritisk offentlighet, og da har vi et de facto diktatur som stadig vekk viser at det ikke skyr noen midler.

Det er på tide at apologetene snur, at realismen tar over for optimismen, og at vesten utvikler en effektiv strategi for å møte denne nye trusselen mot vår demokratiske livsform.

I 2015 skrev jeg dette etter at nok en nyttig idiot hadde ytret seg i Bergens Tidende om det aggressive NATO: 

I Russland har de ikke en rettsstat, utenom olje, gass og våpenindustrien har de heller ikke et fungerende næringsliv, og de har ikke en nøytral offentlighet. Nå går også økonomien nedenom. Men de er russere. De er del av noe stort og mektig. Dette er nå den basis Putin-regimet bygger på.

Det er farlig for nabolandene. Heldige er de som har blitt med i NATO.

 I "Kleptokratenes gamle løgner" skrev jeg i 2014 blant mye annet dette: 

Hvis Ukraina ble mer vestlig, ville kanskje dette lettere spre seg til Russland. EU er ikke Russlands fiender, men de krav EU setter til medlemsland er krav som ville bety slutten for kleptokrater og oligarker. Dersom russerne kom til å kreve det samme ville det være slutten på Putin. Det vet han godt.

Jeg er i grunnen ubeskjeden nok til å mene at jeg har gjort mitt for å advare mot Putins despoti og hva det er i stand til. Ni dager før invasjonen skrev jeg at det trengtes hardere lut mot Putin. Nå ser det ut til at det kommer, men det burde skjedd senest da han tok over Krim i 2014. 

Norge ut av NATO?

Norske partier som vil ha Norge ut av NATO, og vekk fra atomparaplyen, har nesten 20% av velgerne bak seg. I disses stortingsvalgprogram er det som vanlig USA som er den store trusselen mot fred i verden. Vi må bort fra NATO for å oppnå sikkerhet. 

Bildet over er fra Kharkiv i morges. På 90-tallet overga Ukraina sine sovjetiske atomvåpen til Russland mot sikkerhetsgarantier og grensenes ukrenkelighet. Så mye var det verdt. Putin vil gjenopprette det russiske imperium, og gjøre verden tryggere for kleptokrater og diktatorer. Man kan ikke ha demokratier for tett på sine grenser, må vite. 

Norge er nabo til denne enorme og aggressive militærmakten, men SV (der jeg var medlem fra 1977 til 1987) er fundert på NATO-motstand og EU-motstand:

SV går mot norsk medlemskap i NATO. NATO er ikke først og fremst en forsvarsallianse, er ikke basert på et reelt interessefellesskap, og knytter Norge farlig tett til USA. … NATOs opprustning, østutvidelse og krigføring mot andre land har ført til økt uro i verden. Videre er atomvåpen en sentral komponent i NATOs strategiske konsept, og alliansen påberoper seg i dag en førsterett til å bruke atomvåpen når den skulle se på det som nødvendig.

Så sier arbeidsprogrammet for 2021 - 2025. Rødt sier selvsagt omtrent det samme. 

Det er bra at disse partiene ikke er i regjering. Fra den kanten har vi hørt mye siden 90-tallet om et aggressivt NATO som ekspanderer østover og utgjør en fare for Russland. Jeg ser ikke bort fra at disse også de nærmeste dagene vil forsøke å dytte skylden for invasjonen over på demokratiene som utgjør NATO. Som om demokratiske land ikke skulle ha lov til å forme sin egen utenrikspolitikk.

Mitt råd er at de sitter helt stille og forsøker å glemme og gjemme disse delene av partiprogrammene. 

Feil lærdom fra krigen mot terror

Verden før 11. september 2001 fortoner seg idyllisk på flere vis. Det kunne faktisk være en hyggelig opplevelse å ta fly, for eksempel. Ganske utenkelig i dag. Og det var faktisk også en utbredt oppfatning at vesten (det vil si USA, som oftest) burde grepet inn i mot folkemordet i Rwanda (500.000 - 800.000) og at NATO burde satt inn væpnet makt for å forhindre massakren på ca. 8.000 gutter og menn i Srebrenica. Resolusjoner i FN beskytter ingen. Det er det bare våpenmakt som gjør. Chamberlains vifting med et papir 30. september 1938 er en meget god illustrasjon på akkurat hvor mektige underskrevne papirer er. 

Etter invasjonen i Irak (enormt feilgrep) og uttrekningen fra Afghanistan (fiasko) er det en stor fare for at man lærer feil lekse. Vil vi (dersom vi er i live) tenke i 2041 at USAs beslutning i 2021 om å holde seg unna å intervenere i andre land var riktig? Jeg tviler. 

Når vi ser oss tilbake har vi den luksus å vite hvordan det gikk videre. Alternativene har blitt eliminert, og vi kan bare fantasere om hvordan verden hadde gått videre dersom USA ikke intervenerte i Afghanistan, eller bare trakk seg ut fra en rykende ruin etter at Al Qaida og Taliban var slått. Det er altfor lett å konkludere med at alt ville gått helt greit, og vi hadde sluppet alt dette fæle som har skjedd. Men det er akkurat det de fleste aviskommentatorer gjør. 

Det er i alle fall ingen grunn til å tro at Osama bin Laden og co hadde lagt ned virksomheten. 9. september 2001 var svært traumatisk, og bin Laden og co ville bare fortsatt med uventede og spektakulære angrep for å bryte ned det liberale og sekulære vesten gjennom terror. Dette skulle bare være starten på en langvarig bølge av terrorisme som massemord, for det var det 9. september var. Radioaktivt materiale og biologiske våpen var sannsynlige veier videre, for det var i alle fall ikke viljen det sto på.

Vi har hatt mye terrorisme fra den kanten de siste årene, og fra speilbildet deres som Behring Breivik, men spektakulære massemord har det ikke vært. Krigen mot terror har faktisk vært vellykket, for nå er det enkeltpersoner med kniv og lastebil som er islamistenes krigføring. Absolutt skremmende og dødelig, men spektakulære massemord som 9. september 2021 er det ikke. 

Den liberale intervensjonismen, derimot, er stein daud. Invasjonen i Irak var ikke bare overmodig, den var direkte stupid. Forestillingene om det liberale demokratiet som ville dukke opp straks diktator Saddam var fjernet var rett og slett magisk tenkning, og måten man grep an i Afghanistan var ikke mye bedre. Det liberale demokrati i vesten er en utrolig vellykket men også skjør skapning. Det så vi sist 6. januar i år i Washington DC. Betingelsene for at det samfunn vi nyter godt av i Norge i dag vokste fram var en serie av gjensidig avhengige men slettes ikke nødvendige hendelser og prosesser over flere hundre år. Slikt gjenskaper man ikke på null komma svisj i et stammesamfunn. 

Den feilaktige lærdommen fra Afghanistan er å ikke sette "boots on the ground" i andre land. Skulle en situasjon som Rwanda i 1993 igjen dukke opp tipper jeg vesten ville gjøre akkurat like lite som den gang da. Men verden henger sammen, og flyktningestrømmene vil fort minne oss på at det er en straff for å ignorere den uretten som ikke rammer oss selv. I første omgang. 

Trumps presidentperiode

Jeg tror Trump kommer til å vinne presidentvalget på tirsdag. Forskjellene på Storbritannia og USA er ikke store nok til at ikke det samme fenomenet skal gjenta seg: sjansen er der for en bred allianse av misfornøyde til å vise fingeren til eliten. FBIs inngripen i valgkampen og det påfølgende fokus på epostene vil, tror jeg, gi Trump æren av å bli den første milliardæren i USAs historie som flytter inn i bolig bekostet av skattebetalerne etter en svart familie. Jeg gremmer meg! (Illustrasjon Walid Shoebat)

Men er det nå så galt da? Vil han ikke moderere seg når han får ansvar?

Her skal jeg ikke skrive om Trumps åpenbart avvikende personlighet. Det er åpenbart at han aldri har tenkt en selvkritisk tanke, eller handlet etter dype overveielser, men det er politikken som er mitt tema her.

Han vil endre liv og skjebner til millioner planeten over. Til det verre. De som kommer verst ut er nok innbyggerne i, for eksempel, baltiske land som Estland, Latvia og Litauen. Trumps beundring for kleptokraten Putin er ille nok, men verre er det at han vil unndra seg NATO-forpliktelser. I praksis vil NATO slutte å fungere med Trump som president siden han ikke vil love å gripe inn overfor angrep på en medlemsstat. Isolasjonismen er tilbake med Trump, og dette er en åpen invitasjon til Russland til å ta tilbake sovjetområder. 

Ikke-spredningsavtalen for atomvåpen vil bli til spredingsavtaler for atomvåpen. Japan, Sør-Korea og Saudi-Arabia kan bli utstyrt med atomvåpen om Trump får det som han vil. 

Mulighetene for å begrense den globale oppvarmingen vil synke til noe nær null. Etter Trumps oppfatning er den globale oppvarmingen en kinesisk svindel. Men ikke bare det - global handelskrig og noe nær det vi opplevde på 30-tallet med hensyn til ledighet - er ganske sannsynlig gitt hans støtte til proteksjonisme.

Og så er det forakten for demokratiet da. Han vil ikke akseptere noe annet resultat enn at han vinner, har han sagt. Om han vinner vil i alle fall den første autokratiske antidemokraten sitte i Det ovale kontor. Han har også bare forakt til overs for rettsvesenets selvstendighet, og vil gjerne stramme inn overfor den frie pressen. Putin viser vei også her. 

Min liste over ventet elendighet kunne vært lengre, men det viktige er hva vi gjør. Den liberale orden i de vestlige samfunn er under angrep. Rettigheter rulles tilbake. Den frie og uavhengige pressen er truet både av autokrater og demagoger, men også av sviktende inntekter. 

Vi som mener rettsstaten og den frie pressen må bevares må samles om disse verdiene. Vi som mener problemene alle står overfor må møtes med internasjonale avtaler og løsninger må aktivt arbeide for disse. Den liberale orden klarer seg ikke uten demokratiske, internasjonalistiske og liberale mennesker som tar opp kampen. Ytre venstre, ytre høyre, og populister på begge sider er i ferd med å få overtak i mange land. I Europa er landene øst for EU i stor grad en tapt skanse. Ungarn og Polen er på god vei i samme retning. I Storbritannia har brexit utløst fremmedhat og diskriminering, og Le Pen i Frankrike og AfD i Tyskland sikler etter å avvikle EU. 

Kort sagt: det som syntes så opplagt - at demokrati, rettsstat, toleranse og internasjonalisme er en velsignelse - er ikke det lenger. Vi må kjempe direkte, og våge å se venner der vi før har sett fiender. 

Strøksnes for Putin

I dagens Bergens Tidende skriver Morten Strøksnes om forholdet mellom Norge/Vesten og Russland med utgangspunkt i Kirkenes. Denne spalten har av og til skrevet fornuftige og interessante artikler i BT, men denne gangen går det riktig galt. Galskapen bunner i at Strøksnes glatt overser at nasjoner og mennesker som ligger nær Russland har egne interesser, og at de rett og slett ikke tilhører Russland selv om Russland er en stor nabo med atomvåpen. Det, og at Strøksnes tydeligvis, som mange på venstresiden, mener at alt det onde i verden skyldes USA og profitthunger.

Da blir analysene nesten komisk forvridde, men han dekker seg bak samtalen med en russisk kunstner. Men denne kunsterens gjenfortelling av russisk propaganda får ingen motforestillinger fra Strøksnes. Kunstneren "påpeker" hele tiden, og Strøksnes jatter med. For verken Strøksnes eller denne kunstneren finnes Polen, Litauen, Estland eller noen av de andre landene som har hatt et alt annet enn trivelig forhold til sin store nabo i øst. De ble invadert, underkuet, og de som ikke ville innordne seg russiske forordninger fikk et lengre opphold i Gulag. Dersom de ikke ble skutt eller hengt, vil si.

Kan noen stusse på at disse landene søkte seg medlemsskap i NATO? Kan noen undres på at de ville bli med i EU? At demokrati, selvbestemmelse, og en fungerende rettsstat faktisk kunne motivere disse landene? Og at de faktisk ikke er Russlands eiendom? Kan det tenkes at dette var den mest vesentlige grunnen til at NATO og EU vokste i øst? Nei, Strøksnes og hans "påpekende" kunstner mener det er en "fornærmelse mot russernes intelligens" at ikke alt dette var USA og USAs våpenindustris verk.

"Hva skulle jeg svare?", skriver Strøksnes. "Alt var jo mer eller mindre sant."

Men det var jo ikke det. Det var sant at Sovjet-Unionen jaget ut Tyskland fra Øst-Finmark og senere trakk seg ut. Sovjet sto sterkt i disse delene av landet lenge, og Strøksnes er et symptom på at de gjør det fremdeles. Men andre deler av Europa hadde andre erfaringer, for å si det forsiktig. Disse hadde sine egne interesser å ivareta, og benyttet denne lille luken i verdenshistorien etter murens fall til å sikre seg mot overgrep, invasjoner og annen brutalitet fra russisk side. De ble med i NATO. Det er i grunnen symptomatisk for verdensbildet til Strøksnes og hans like at disse landene ikke en gang nevnes med navn.

Strøksnes gjør seg til talerør for et verdensbilde der store lands strategiske interesser skal overstyre andre lands selvbestemmelse. I realiteten er det Putin og hans kleptokrater som som tjener på at det russiske folk blir foret med propaganda som styrker den stor-russiske selvfølelsen. I Russland har de ikke en rettsstat, utenom olje, gass og våpenindustrien har de heller ikke et fungerende næringsliv, og de har ikke en nøytral offentlighet. Nå går også økonomien nedenom. Men de er russere. De er del av noe stort og mektig. Dette er nå den basis Putinregimet bygger på.

Det er farlig for nabolandene. Heldige er de som har blitt med i NATO.

Stoltenberg

Det er snart fire og et halvt år siden jeg vurderte Stoltenbergs exit-strategi, og nå har vi noe i retning av fasiten etter at vår ex-statsminister blir ny Generalsekretær i NATO.

Flere ganger på bloggen har jeg hatt anledning til å si "Hva var det jeg sa?" (noe som er rene julekvelden for besserwissere med hang til gambling), men denne gangen blir det en mer blandet evaluering.

Jeg tok feil med hensyn til tidsplanen. Jeg gjettet på vinter/vår 2012 for hans planlagte avgang for jeg trodde ikke Stoltenberg hadde lyst til å tape et valg og gå på en periode som leder av opposisjonen. Kanskje hadde han høyere forventninger til valgresultatet enn det de fleste andre hadde?

Men det er også en mulighet at han bare ventet på en tilstrekkelig stor jobb ute. Slike er det, som jeg nevnte den gang, ikke så mange av og det er ikke bare å sende en søknad heller. I Stoltenbergs sko ville jeg vel sørget for å få intensivopplæring i Engelsk på et høyt nivå, for det er ikke på det feltet han har imponert mest. En ting er å beherske språket godt nok, men i en så krevende stilling er det viktig å kunne være såpass på høyden at man kan improvisere og leke seg litt med ord og uttrykk. Det kommer kanskje med tiden, men det er lurt å være så godt forberedt som vel mulig.

Arverekken er ennå ikke avklart, men det at Støre ikke er interessert ble betraktet som en aprilspøk i Aftenposten forleden. Jeg spådde på tampen av 2009 både at Støre ville ta over og at han kom til å få en innenrikspolitisk oppgave før den tiden kom. Jeg er villig til å vedde mye på at jeg får rett også i det første.

Kaffegruten jeg tolket i 2009 hadde ikke helt satt seg. Jeg tok feil på tidsaksen, men ikke på målet for Stoltenberg, tiden på året eller arverekken. Selv om det siste ennå ikke er avklart. Formelt.

Ukraina



Jeg er ingen ekspert på ukrainske forhold, men bare en interessert og (tror jeg) rimelig opplyst observatør. Situasjonen utvikler seg og endrer seg fra time til time. Det er en klisje, javisst, men en presis observasjon i denne konflikten.

Likevel vil jeg bringe videre noen refleksjoner. Her kommer de:

1) Når konflikter hardner til og frykten tar grep havner så godt som alle sammen på samme side som sin etniske gruppe. Selv der identiteten i utgangspunktet var svak eller utydelig. De som trenger ytterligere begrunnelser kan studere konflikter som på Balkan på 90-tallet, eller Rwanda i samme tiår. At det er deprimerende at dette inntreffer spiller ingen rolle. Det er et bedrøvelig faktum som man bør ta med i vurderingene.

2) De delvis maskerte og i alle fall helt anonymt uniformerte væpnede gruppene som har tatt strategiske posisjoner på Krim de siste dagene er russiske soldater. Ingen vet, men det er ingen andre kandidater. Russere på Krim er ikke så godt bevepnet og organisert, og Russland har interesse av å øke presset og vise hvem som har makten. Over 90% sannsynlig, i alle fall.

3) Russland kommer til å få Krim. Igjen bedrøvelig, men ikke noe å gjøre med. Det er et flertall av etniske russere på Krim, og Russland har store strategiske interesser der. Når Ukraina ønsker en mer vestlig kurs ser Russland seg mer tjent med Krim og konflikt, enn ydmykelse og fredelige forhold. Slik ser det i alle fall ut foreløpig, og allerede har Putin lagt så mye i potten at det vil være et stort prestisjenederlag å kaste kortene.

4) Resten av Ukraina får en føderasjon mellom en russiskvenlig provins øst for Dniepr og en provestlig provins vest for samme flod. Av disse fire punktene er dette det mest usikre. Her legger jeg til grunn at det vil være i overkant dristig for Russland å anektere de østligste delene selv om et flertall i folket her skulle ønske det. Det ville være gammeldags utenrikspolitikk. På den annen side er det autoritære kleptokratiet til Putin i Russland og Janukovitsj i Ukraina ganske gammeldags også, så man kan ikke utelukke muligheten.

Uansett er det synd på Ukrainas folk. Fra naturen har de alle muligheter til å utvikle velstand. Noen av de mest fruktbare områder på jord, og rike naturressurser. Men flere århundrer med vanstyre (herunder kommunismen) har gjort det vanskelig å komme ut av bakevja.

Libya

Historien gjentar seg ikke. Libya er ikke Irak, for i Libya har folket selv vært i førersetet selv om hjelpen fra NATO har vært nødvendig. Likevel: det jeg sa tidlig om at Libya hadde alle forutsetninger for å bli en suppe behøver ikke ende i en rett av den art jeg forestilte meg. Men likevel:

• foreløpig vet visst ingen hvor Gaddafi befinner seg. Noen avklart situasjon vil man ikke få før han er lokalisert - død eller levende.
• ingen har noen klar formening om hvilken rolle stammer eller kulturforskjeller mellom øst og vest i Libya vil ha for samholdet i landet.
• Libya har olje, men regionen behøver antakelig assistanse utenfra for å stabiliseres. EU og USA er nede for telling økonomisk, kanskje Kina vil spille en rolle her. Det vil være en vekker for EU å eventuelt få Kina som betydelig aktør så nært på sitt eget område.

Alt tyder på at Gaddafis dager som diktator i Libya er over, og det var, som jeg tidligere har pekt på, et nødvendig resultat av borgerkrigen. Det behøver ikke bli noen suppe i Libya, og alternativet i vinter var dårligere. Hvis NATO og FN hadde latt erfaringene fra Irak styre handlingene - eller helst mangelen på handlinger - så hadde Gaddafi massakrert Benghazi, slått ned opprørerne, og fått fornyet selvtillit som despot og horn i siden til den vestlige verden. Områdets andre diktatorer, som Assad, hadde vært mer brutale med å slå ned opprør i egne land. Det tjener Norge til ære at vi deltok i NATO-operasjonene i landet, for det var ikke klart den gang at assistanse fra luften alene ville holde til noe annet enn å forlenge konflikten.

Det var denne gangen Europa, og særlig Storbritannia og Frankrike, som drev fram en kraftfull respons utenfra. Kan disse klare å drive fram et internasjonalt klima der et samlet og demokratisk Libya kan finne sin plass og bli et forbilde for regionen? Jeg tillater meg å tvile - men så langt har det gått bedre med Libya enn jeg fryktet i vinter.

Libya og NATO

Da jeg for tre måneder siden skrev om Libya fikk jeg mer rett enn jeg ønsket. Det ble en skikkelig suppe, og slutten MÅ bli at Gaddafi går fra sin post. Grunnene ga jeg da, men de kan godt gjentas:

• En Gaddafi med makten vil bli en svært stor utfordring for alle nasjoner lokalt og internasjonalt. Det har han vært før - gjennom støtte til internasjonal terrorisme - og det vil han helt sikkert bli igjen.
• Hvis Gaddafi får sitte, vil han være en inspirasjon for alle diktatorer i denne og andre regioner. Hvis man bare er hensynsløs nok får man beholde makten.

For en drøy uke siden begynte USA og Storbritannia å bruke sine Apache helikopter i striden (Bildet: Apache Longbow). Disse er svært presise og effektive våpen, men  fortutsetter også at man allerede har et betydelig overtak i striden. Overtaket har nok vært der en stund, men siden man ikke skal sette tropper på bakken fratar man seg selv muligheten for å avslutte striden også. Det hele trekker ut.

På en måte kan det være greit: da slipper man i det minste å å presentere et alternativ. Felles for mange stater med diktatorisk styre er at mer organiske prosesser i samfunnet gjøres umulige gjennom undertrykkelse, og det er kun diktatorens voldsapparat som holder dem sammen. Det betyr at de er helt uforberedt på hva som skal komme den dagen diktatoren er borte. Det så vi i Irak, og de kan vi godt komme til å se i Libya.

Så hva skjer i Libya? Jeg tipper at det eneste som på kort sikt kan få en avslutning på stridighetene er at Gaddafi blir tatt av dage. Skal det skje fra NATOs side må man ha god etterretning, og i praksis en sviker i hans innerste krets. Mer sannsynlig er det at den innerste kretsen tar saken i egne hender.

Men en skikkelig suppe er det, og det vil det forbli en god stund til. Selv om Gaddafi er borte.