Dette ser ikke bra ut!

Overskriften viser ikke til funnene av massakrerte sivile i forstedene til Kyiv, men til utsiktene for å få en akseptabel slutt på denne krigen i Ukraina. 

Den ubehagelige sannheten er at en fred i Ukraina vil måtte bety at Putin skal kunne hevde å ha oppnådd sine mål, og å komme seg unna med ære og respekt. Et regimeskifte i Moskva er ønsketenkning - eller kanskje det motsatte, for vi har ingen garantier for at et nytt regime er noe bedre. 

Bevisene for krigsforbrytelser og uhyrligheter blir stadig flere, og tilliten til at Putin og hans bande av løgnere og bedragere kan si en eneste sann eller oppriktig setning synker mot null. Hvordan kan man slutte fred med noen av dette slaget? Løgnene, bedrageriet og svindelen flyter like lett og ubesværet ut av dette regimet av krek og banditter som brutaliteten, volden og de bestialske overgrepene. 

Alternativet til fred, derimot, er en krig som bare eskalerer, og det er et svært dystert scenario. 

Mye tyder på at Putin etter å ha mislyktes i å ta over Ukraina nå forsøker å utslette landet. Å holde det i okkupasjon skjønner han sikkert er umulig. Putin ser på Ukraina som svikere, og svikere behander han på samme måte som Litvinenko (likvidert med det høyradioaktive stoffet Polonium, til en kostnad på nær 100 millioner kroner) og Skripal (forsøkt drept med den internasjonalt forbudte nervegiften Novichok). I Tsjetsjenia ble Grosjny pulverisert og landet overlatt til udyret Kadyrov. I Syria har Russerne brukt gass, nervegift og bombet sykehus med mere. Mønsteret er like tydelig som Putins utenrikspolitiske fantasier i essayet om Russland og Ukraina. 

Hva gjør Putin om invasjonen og regimeskiftet fortsatt går like dårlig for han? Vi håper alle at en fred er mulig, der Russland får noen biter av Ukraina og en sikkerhetsgaranti. Men mønsteret og handlingene som nå blir avdekket tyder på noe mye verre. Jeg frykter for at også militær konfrontasjon kan bli nødvendig dersom ikke hele Ukraina skal ofres for denne tyrannen.  

100 år siden freden

Norge deltok ikke i første verdenskrig, men våre sjøfolk seilte gjennom krigen og ofte med livet som innsats.

En av disse var min grandonkel Olaf Bolling (til venstre på bildet over fra 1925). Han jobbet for Nordenfjeldske Dampskipsselskap i Trondheim, og seilte med jernmalm blant annet til tyske havner. Norge var nøytralt, må vite. Omtrent halve den norske handelsflåten ble senket under krigen, og ca. 2.000 sjøfolk omkom. 

To ganger ble han torpedert, og hans sønn Rolf Kristian viste meg og min mor splinter som var blitt operert ut av kroppen hans. Skipene klarte seg til havn, men ikke uten store skader på mannskap og materiell. Men dette var i andre verdenskrig, i 1943, mener hans datter Liv i Seattle. Hun er 95 år. (Dette innlegget begynte jeg å skrive da jeg trodde det var i første verdenskrig han ble torpedert.)

På bildet var han overstyrmann, og senere var han kaptein på hurtigruteskip. Han var også DNFSs representant i Ancona da de legendariske skipene som Rangvald Jarl m. fl. ble bygget der på 50-tallet, og han seilte ett av dem hjem før han ble pensjonist. Han var født i Nonnegata 30 i 1888 - to år yngre enn min morfar Karl Laurits (som min mor aldri møtte, og som ingen har spor av etter ca. 1920). 

Under: et bilde av min morfar Karl Laurits Bolling (f. 17. august 1886 i Trondheim). Han var også styrmann, men i innenriksfart så langt jeg har klart å finne ut. Han forsvant fra radaren rundt den tiden han besvangret min mormor. Han bodde i Namsos, og var styrmann på Herlaug. Mulige spor gikk vel med da Namsos ble bombet 20. april 1940. 

To usannsynlige lekekamerater

Kan det bli fred i verden? Håpet stiger når en ser disse to. Man minnes Bibelens ord om The Lion Lies Down with the Lamb og slikt. Dobbeltklikk for å få fullt bilde.

Griseri i 1945

Tidligere her på bloggen skrev jeg om hvordan mitt hjemsted, Skilleås, ble del av andre verdenskrig. Siden det straks er jul og folk har fred i hjertet følger jeg opp med en historie fra min onkel Olai - fars eldste bror - om da han hentet avlsokse med tog like etter freden i 1945. Han måtte personlig ta seg av en gris. Dette er stort sett det han fortalte meg og båndspilleren jula 1997 da han var 95 år. Her følger historien:

Griseri

Det var like etter krigen, i 1945, så nær fredsslutningen at det ennå var nødvendig med reisetillatelse og pass for å ta en tur. Skilleås og Hammer Fe-avlslag hadde vedtatt å gå til innkjøp av ny stamokse og starte avl på en ny fe-rase (RSB), som var en blanding av norsk og svensk fe (rødt fe med kvite flekker). En okse av denne rasen kunne de få kjøpt av en gårdbruker i ei bygd like sør for Trondheim.

         Kjøpsavtale ble inngått, og avlslaget mente at det beste var om Olai reiste nedover og hentet oksen. Dette fordi han hadde slekt, med onkel og tante, på Møllenberg (Øvre Møllenberg 47) i Trondheim. (Nikolai Skilleås eide denne bygården). Slik ble det, og reisetillatelse ble ordnet og Olai tok toget til Trondheim, overnattet hos slekta, og dro tidlig neste dag til gårdbrukeren. Her hentet han oksen, og fikk den plassert i krøttervogn.

         Vogna skulle koples til godstoget til Trondheim og sendes til Skage stasjon. Mye gods ble sendt med toget den gang, og tyske tropper og krigsmateriell var det fremdeles mange av i Trøndelag. Vognene var nedslitte og svært lite komfortable. Godstoget stoppet på hver stasjon, og måtte vente på kryssende trafikk lenge og ofte. Krøtterforsendelse med godsvogn krevde at det var tilsyn med dyra, det vil si noen som så til at dyra fikk vann og fôr, og passet på at de ikke slet seg og skadet seg selv og andre. Oppasseren, som her var Olai, fikk utlevert signallykt med rødt lys. Denne skulle han bruke til å påkalle konduktøren dersom det skulle oppstå en situasjon som krevde assistanse.

         Olai rustet seg med høy og vann til oksen, og mat og drikke til seg selv. En stor sekk høy ordnet han seg til "bosso", der han kunne sitte, ligge og hvile på. Oksen bandt han fast i et hjørne av vogna, fikk ut et høyfang og så til at dyret var rolig. Selv tok han plass i bosso i motsatt hjørne av vogna, sjenket seg kaffe, slappet skikkelig av. Dette skulle bli en grei tur.

         Toget satte seg i bevegelse, men stoppet jevnlig for å krysse med annen trafikk, og for å ekspedere gods på alle stasjonene som den gang ble betjent mellom Trondheim og Skage. Etter flere timer kom de inn med en hest i vogna. Den ble bundet i god avstand fra oksen, begge dyra var rolige og alt gikk bra. Etter enda flere timer og stopp kom de inn med en stor gris. Den var plassert i en skrøpelig kasse som så ut som den kunne gå i stykker når som helst. Grisen var meget urolig, gryntet og slengte hodet i alle retninger, bet og rev i kassen. Olai fryktet at den skulle bryte seg ut av kassen, og med en vill gris på rømmen ville det bli utrivelig i krøttervogna. Å bruke signallykta og varsle konduktøren om situasjonen, nei, det ville ikke Olai. Det ville være å kapitulere for raskt. Han var vant med dyr, så han fikk heller prøve å roe ned grisen. Han gikk bort til den, godsnakket med den, klødde den bak ørene, på ryggen og på trynet. Grisen roet seg ned med denne behandlingen, og Olai gikk bort til sitt hjørne for å få litt hvile. Men straks han kom dit startet grisen et fryktelig rabalder. Etter flere gjentakelser måtte Olai innse at grisen rett og slett var selskapssyk. Det var derfor ingen annen råd enn å flytte bosso bort til grisen, og underholde den med kløing, klapping og småprat. Slik gikk reisen helt til de kom til Skage stasjon. Da hadde Olai vært i krøttervogna med grisen som reisekamerat i nesten to døgn. Det var i begynnelsen av juni, og det var varmt i været. Stanken i vogna kan en prøve å tenke seg, men neppe forstå. "Æ va skjettinj, ovaska, obarbert og det lokta gris tå mæ", sa Olai.

         På Skage stasjon var Ole H. Vannebo og Johannes Skilleås møtt opp for å bistå Olai med å leie oksen til Skilleås. Da de så hvor trett, "klar" og uflidd Olai var, og oksen rolig, ble Olai permittert. Han fikk låne sykkelen til Ole H. Vannebo, og sykla straks heim der han vaska og barberte seg, åt godt og gikk og la seg. "Æ sov i eitt døgn i strækk ætti denj tur'n", sa Olai og lo godt.