Dronenes tidsalder

Da jeg for to måneder siden pekte på fire langsiktige følger av krigen mot Irans terror-regime avsluttet jeg med å peke på dronenes betydning. På bildet over får vi nok en påminning om dette. 

Mens det gleder meg usigelig at Ukraina klarer å føre krigen til Moskva og dørmatten til krigsherrene der, så er implikasjonene av det vi ser på bildet svært skremmende. 

Vi må ikke tro at det er enkelt for Ukraina å sende droner femti mil for å sprenge oljelagre. Det kreves mye mer enn utstyr fra Temu eller Clas Ohlson, men det er uansett ganske rimelig krigføring når en vurderer innsatsen mot konsekvensene. Mengder av droner kan sette de mest avanserte luftforsvarssystemer, som de i Israel, sjakk matt. Det koster milliarder å nøytralisere det som kommer inn, men bare en brøkdel å lage og sende en mengde droner der den lille prosenten som kommer gjennom vil kunne gjøre jobben med å skape frykt, redsel og et politisk press uten like. 

Det er all grunn til å tro at slike angrep har kommet for å bli i store konflikter, og det er nok bare et tidsspørsmål før mer klassiske terrorister tar dem i bruk i angrep mot sivile i for eksempel Europa (men det skjedde ikke allerede i 2024 slik jeg spådde). 

Men dronene gjør også at man ikke behøver være en stor aktør for å skape frykt, redsel og press av ulikt slag. Hvor mange slike raffinerier her i verden har et avansert luftforsvarssystem å gjemme seg bak? Uhyre få, vil jeg tro. Det kan også åpne for aktører av ikke-statlig art. Det kan jo hende at også aktivistene bak "Just Stop Oil" ser på bilder som det vi ser over og kommer til at det å kaste suppe på klassiske kunstverk og å lime seg fast til motorveien ikke har gitt gode nok resultater. Så kanskje vi skal prøve noe nytt? 

Et paradigmeskifte i krigføring

Vi klarer ennå ikke helt å fatte det, men Ukrainas angrep på Russlands krigsfly er et paradigmeskifte i krigføring. Allerede har denne krigen vist både at første verdenskrigs skyttergraver ikke er avlegs, og at droner er fremtiden. Ikke bare for tradisjonelle herstyrker, men også for terrorister - som jeg skrev for halvannet år siden. 

Men implikasjonene av det vellykkede angrepet på Russlands angrepsfly er store. Så store at de blir vanskelig å prosessere. 

Små droner med ganske moderate eksplosiver til anslagsvis 3000 kroner, kan sette ut militært materiell til mange titalls milliarder kroner. Dette betyr at store militære investeringer kan settes ut for en meget billig penge. "Sårbarhet" er bare fornavnet. 

Ikke at dette er helt nytt. Under andre verdenskrig, for eksempel, var tyskernes slagskip Tirpitz stort sett ute av kampsonene. Det var for risikabelt å ha det i operasjon siden det ville tiltrekke seg fientlig aktivitet. 

Men store innkjøp av militær kapasitet må nå veies opp mot ekstrem sårbarhet. I det minste må man komme opp med riktig smarte løsninger for å sikre disse. 

Dilemmaene i vår støtte til Ukraina

I en kronikk i Aftenposten 12. august ber Julie Wilhelmsen oss om å "makte å se dilemmaene og alternativene i vår fortsatte støtte til Ukraina." Det er i alle fall det tittelen sier. Jeg ble så opprørt over det jeg leste at jeg bestemte meg for å la være å skrive om den for å unngå å la følelsene få overtaket. I mellomtiden har Geir Flikke skrevet et godt svar som kom 16. august. Likevel må jeg få ta tak i det Wilhelmsen skriver i kronikken, og jeg tror jeg nå klarer å skrive ganske uopprørt. (Bildet: Chamberlain erklærer "fred i vår tid.")

Jeg har engasjert meg for Ukraina på forskjellige vis, blant annet gjennom pengestøtte til Fritt Ukraina. (Kom igjen folkens!) Men styrken ved et demokrati er meningsbrytning, så jeg stilte sinnet forsøksvis på "åpent" og leste kronikken. Wilhelmsen har jo fått Fritt Ords pris for 2023 for å ha «bidratt med nyanserende faglig kunnskap i et opphetet offentlig ordskifte.» Det er lite som gjør meg så opphetet som Russlands overfall på Ukraina, så noen nyanser og kjølende tanker var på sin plass fant jeg ut. 

Så hva er dilemmanene og hva er alternativene? 

I følge prisvinneren er dilemmaene for det første at vi må veie tap av land mot tap av liv, og for det andre at vi sender allslags våpen til Ukraina men våger ikke våre egne liv (i form av soldater i kamp). 

Dilemmaet "land mot liv" er absolutt reelt, men ikke "vårt." Det er Ukrainas land og ukrainernes liv dette gjelder, og det er de som står overfor slike dilemma. Det Wilhelmsen impliserer er at det er vi som ikke risikerer våre liv, vårt land og vår frihet som skal diktere for Ukraina hva de skal inngå av kompromiss. Dette er en svært arrogant holdning. Prisvinneren må vel tolkes slik at Vesten (NATO) skal kalibrere sin støtte til Ukraina slik at de blir tvunget til å inngå kompromisser med overfallsmakten Russland slik at liv kan spares. Det er vel alternativet i denne sammenhengen? At "vi" altså både kan og bør manipulere offeret Ukraina slik at overfallsmakten Russland blir passe fornøyd og avslutter sine angrep og inngår avtaler. 

Dette alternativet er ikke bra. Det er arrogant, manipulatorisk og derfor også egnet til å skape mistillit og fientlighet på vår (vestlige, demokratiske) side i mange tiår. 

Dilemmaet med å sende våpen men ikke soldater er ikke noe nytt. Som Flikke påpeker er denne typen våpenstøtte forankret i FN-pakten. Og som alle vet er det å engasjere NATO mot Russland "mann mot mann" og rakett mot rakett ikke et alternativ som vurderes som aktuelt av noen med vettet i behold. At man kan føle seg både maktesløs og feig får så være, men dette er ikke noe egentlig dilemma og alternativet med å engasjere NATO er totalt uaktuelt. 

Et element i Wilhelmsens kronikk som ikke blir viet så mye plass, er USAs støtte med klasebomber. Dette er ikke etisk våpenbistand, mener Wilhelmsen, og "innebærer også en implisitt nedprioritering av forhandling." Det er mye galt å si om klasebomber, og scenarier med ueksploderte bomber som mange år etter krigens slutt dreper barn som leker er gruoppvekkende. Men også her må nesten Ukraina få avgjøre selv. Det er de som vil få leve med disse konsekvensene (om de vinner områder på denne måten). Etiske våpen finnes vel ikke, for alle våpen dreper og ødelegger om enn på ulike vis og med ulik effektivitet. 

Wilhelmsen viser i sin innledning til "kompleksiteten i verdenspolitikken" og at man må "se det store bildet." Det store bildet er at dilemmaene "vi" står overfor er det Ukraina som må ta stilling til. Noe annet er uetisk manipulasjon. "Alternativene i vår støtte" er av samme slag. Skal vi manipulere Ukraina til å inngå kompromiss de ikke vil ha? Wilhelmsen etterlyser "det store bildet" og "lengre tidsperspektiv" men erkjenner også at "Putin-regimet ikke er et som inngår kompromisser man kan stole på." Den siste innrømmelsen er vel det viktigste poenget her.

I det store bildet, i lys av det lengre tidsperspektiv Wilhelmsen etterlyser, kommer Chamberlains "land for fred" avtale med Hitler tydelig fram. Kan forhandlinger og avtaler inngås med noen som ikke er til å stole på? Bildet over er dessverre en god illustrasjon på det mest sentrale dilemma og det eneste alternativet vi står overfor. 

Støtt Fritt Ukraina

Jeg har lenge følt på en frustrasjon over å ikke kunne hjelpe Ukraina. Som gammel mann uten militær trening har fronten vært uaktuell. Direkte pengestøtte har også vært vanskelig. Jeg har undersøkt, og de organisasjonene som har dukket opp på spontant grunnlag har ført pengene gjennom privatøkonomien til folk. Det har ikke vært betryggende. 

Nå er løsningen her. Fritt Ukraina lover at ALT går til å hjelpe Ukraina, og organisasjonen ledes av Peter Christian (PC) Frølich. Han er leder i Stortingets Kontroll og Konstitusjonskomité. Det er betryggende. Jeg har også kjent han siden han trådte sine politiske barnesko i Bergen Høyre og Unge Høyre, og sist jeg traff han (i november) sa han at han jobbet med noe med Ukraina som han da ikke kunne si så mye mer om. De som leder organisasjonen kommer ellers fra et bredt politisk spekter. 

Jeg har så langt gitt 2.000 kroner, og regner med å fortsette å gi til krigen er vunnet.

Hva har du tenkt å gi? Vipps nummer 788017.

Euromaidan Press

Jeg "Liker" Euromaidan Press på Facebook. Det er ukrainske nyheter på engelsk, og bidrar til å gjøre min hverdag mer påkoblet det som skjer øst i vår verdensdel. Det er lett, og ikke å forglemme betydelig mer behagelig, å glemme det som skjer. Men en brutal angrepskrig fra et bandittregime pågår fortsatt, og målet er fortsatt å utslette en hel nasjon. 

Nettverket har også et nettsted med nyheter. 

Fremfor alt setter jeg pris på de nesten daglige påminnelsene om hva Ukraina ofrer. De ofrer sine egne, sin egen ungdom og fremtid for å unngå å bli utslettet, torturert eller sendt i sibirsk fangenskap. Over ser vi Artem Pyrih som ble bare 27 år. Under Natalia Strebkova som ble 28. Vi sutrer over høye strømpriser. De gir sine liv, og får landet sitt pulverisert av krek og banditter. 

For ett år siden var disse, og tusener andre som ikke lenger finnes, fredelig engasjert i sine liv, utdanning, jobb, i venner og kjærester. De har blitt til ingenting på grunn av et imperialistisk og menneskefientlig russisk regime. Det må stoppes! 

Amnestys rykte er skutt i filler

Jeg var medlem av Amnesty International fra tidlig 90-tall til 2001. Jeg bidro fast med et beløp hver uke fordi jeg støttet arbeidet for samvittighetsfanger og fokuset på ytringsfrihet. Grunnen til at jeg meldte meg ut i 2001 var at lederen for Amnesty i Norge, SV'eren Petter Eide, på vegne av Amnesty gikk ut mot NATOs svar på angrepene mot USA 9. september 2001. Jeg hadde ikke meldt meg inn i et Amnesty som skulle ha et standpunkt til om land som var angrepet av terrorister ikke skulle ha rett til å gå etter terroristenes ledere og treningsleire. Det ble Adios, Amnesty og farvel til de tusenlappene jeg sendte dem hvert år. (Jeg meldte meg ut av Røde Kors da deres norske leder på lignende vis gikk ut over RKs formålsparagraf. Jeg er med igjen nå, når den mannen er vekke.)

Noen retur til Amnesty tror jeg ikke det blir. Til det har organisasjonen altfor tydelig vist at den har blitt et redskap for bandittstaten Russland. AI har blitt et redskap for russisk propaganda. Det er ikke mine ord, men ordene til lederen for Amnesty International i Ukraina, Oksana Pokalchuk. AI har gått rett på den russiske limpinnen ved i en rapport fra 4. august å gjengi deres beskyldninger om at styrkene til Ukraina setter sivile liv i fare ved å kjempe fra sivile områder. Oksana Pokalchuk er ikke lenger med i Amnesty. 

Amnesty fordømmer altså styrker som forsvarer sitt land og sin sivilbefolkning mot en provosert aggressor som vil fjerne Ukraina fra kartet fordi det ikke har rett til å eksistere. At styrkene står i sivile områder er selvsagt fordi de sivile områden blir angrepet av russiske styrker. Russland myrder, torturerer og voldtar ukrainske sivile, og det er opplagt at landets forsvar må ta dette på alvor og forsvare sin egen befolkning der de er! Dette nekter altså Amnesty å innse. Amnesty Ukrainas innvendinger til utkastet til det som ble rapporten, ble helt oversett. 

Russland har selvsagt tatt imot rapporten med glede. Ambassaden i London tvitret dette: 

@Amnesty confirms #Ukraine tactics violate international humanitarian law & endanger civilians... exactly what #Russia has been saying all along. #StopNaziUkraine

Som så mange andre organisasjoner har også Amnesty blitt overtatt av ytre venstre og et verdensbilde der vestlige liberale land står bak alt som er ondt i verden. Da havner de i kompaniskap med land som Russland, Iran og Kina før eller senere. 

Hvordan bør det bli fred i Ukraina?

Hvordan kan det bli fred i Ukraina? Og framfor alt: Hvordan BØR det bli fred i Ukraina? På dagen der vi feirer frihet og selvstendighet er dette et aktuelt tema, dessverre. 

Jeg har tidligere ment at man må gi Putin noe. Krigen kan ikke opphøre på fredelig vis uten at Putins Russland oppnår noe, har jeg ment. Uansett hvor motbydelig den tanken er, så er alternativet verre: En såret despot med ryggen mot veggen tar lett til drastiske virkemidler med uoverskuelige konsekvenser. Men jeg har endret oppfatning. 

Det må være opp til Ukraina hvordan dette skal ende. Det er de som er angrepet, og de som må veie offer opp mot offer. Min endrede oppfatning har også mye med situasjonen på bakken å gjøre: Ukraina gjør det mye bedre enn noen hadde sett for seg. Og Russland mye dårligere. Å stanse en aggressor med å gi ham noe, er noe annet enn å unngå et forsmedelig nederlag for den samme ved å gi ham noe. 

Russland bør lide nederlag i Ukraina. Putin har malt seg inn i et hjørne, og alt han har sagt og skrevet de siste årene tyder på at han vil ha alt. Ukraina har ingen rett til å eksistere som nasjon for det er ingen nasjon. Ukraina er Russland, og Russland har rett til å ta det tilbake. Ingen våpenhvile eller fredsslutning der Putin får noen smakebiter av Ukraina vil endre på det. Han vil ha alt, og det vil ikke endre seg. 

Bare et totalt nederlag for Putin og Russland vil være noe å bygge fred på. Den vel 70-årige etterkrigsordenen som har gitt oss i Europa fred fram til februar (eller egentlig 2014) er basert på en orden der angrepskrig ikke har noen plass. Det å endre på denne vil være å åpne portene for aggresjon som lønner seg. 

Resten av Europa kastet bort mye tid og krefter på å gjøre Putin til lags. Bare et totalt nederlag kan få slutt på de imperiefantasiene som driver dette vanviddet, og gi oss muligheter for fred og stabilitet. Det å gi etter for noen som truer med atomvåpen vil åpenbart gi oss flere trusler om bruk av atomvåpen. Det vil vi ikke ha! 

Men først og sist er det Ukraina som må ta denne avgjørelsen, og per i dag er det lite som tyder på at de tenker som den norske venstresiden om denne saken. Det er deres liv, land og eiendom. 

Dette ser ikke bra ut!

Overskriften viser ikke til funnene av massakrerte sivile i forstedene til Kyiv, men til utsiktene for å få en akseptabel slutt på denne krigen i Ukraina. 

Den ubehagelige sannheten er at en fred i Ukraina vil måtte bety at Putin skal kunne hevde å ha oppnådd sine mål, og å komme seg unna med ære og respekt. Et regimeskifte i Moskva er ønsketenkning - eller kanskje det motsatte, for vi har ingen garantier for at et nytt regime er noe bedre. 

Bevisene for krigsforbrytelser og uhyrligheter blir stadig flere, og tilliten til at Putin og hans bande av løgnere og bedragere kan si en eneste sann eller oppriktig setning synker mot null. Hvordan kan man slutte fred med noen av dette slaget? Løgnene, bedrageriet og svindelen flyter like lett og ubesværet ut av dette regimet av krek og banditter som brutaliteten, volden og de bestialske overgrepene. 

Alternativet til fred, derimot, er en krig som bare eskalerer, og det er et svært dystert scenario. 

Mye tyder på at Putin etter å ha mislyktes i å ta over Ukraina nå forsøker å utslette landet. Å holde det i okkupasjon skjønner han sikkert er umulig. Putin ser på Ukraina som svikere, og svikere behander han på samme måte som Litvinenko (likvidert med det høyradioaktive stoffet Polonium, til en kostnad på nær 100 millioner kroner) og Skripal (forsøkt drept med den internasjonalt forbudte nervegiften Novichok). I Tsjetsjenia ble Grosjny pulverisert og landet overlatt til udyret Kadyrov. I Syria har Russerne brukt gass, nervegift og bombet sykehus med mere. Mønsteret er like tydelig som Putins utenrikspolitiske fantasier i essayet om Russland og Ukraina. 

Hva gjør Putin om invasjonen og regimeskiftet fortsatt går like dårlig for han? Vi håper alle at en fred er mulig, der Russland får noen biter av Ukraina og en sikkerhetsgaranti. Men mønsteret og handlingene som nå blir avdekket tyder på noe mye verre. Jeg frykter for at også militær konfrontasjon kan bli nødvendig dersom ikke hele Ukraina skal ofres for denne tyrannen.  

Putin og jeg

Mange har sagt og skrevet at angrepet på Ukraina fikk dem til å se Russland og Putin på en ny måte. Nå får jeg lyst til å si "hva var det jeg sa?".

For min del har jeg sett Putins Russland på samme måte i mange år. For fire år siden, i 2018, så jeg "et stadig tydeligere bilde av et aggressivt Russland vi må beskytte oss mot." Et sitat fra den gang:

Landet har et ferniss av demokrati, men kritiske journalister og opposisjonspolitikere har det med å dø på mystisk vis. Trusler og vold har for lengst ødelagt mulighetene for en kritisk offentlighet, og da har vi et de facto diktatur som stadig vekk viser at det ikke skyr noen midler.

Det er på tide at apologetene snur, at realismen tar over for optimismen, og at vesten utvikler en effektiv strategi for å møte denne nye trusselen mot vår demokratiske livsform.

I 2015 skrev jeg dette etter at nok en nyttig idiot hadde ytret seg i Bergens Tidende om det aggressive NATO: 

I Russland har de ikke en rettsstat, utenom olje, gass og våpenindustrien har de heller ikke et fungerende næringsliv, og de har ikke en nøytral offentlighet. Nå går også økonomien nedenom. Men de er russere. De er del av noe stort og mektig. Dette er nå den basis Putin-regimet bygger på.

Det er farlig for nabolandene. Heldige er de som har blitt med i NATO.

 I "Kleptokratenes gamle løgner" skrev jeg i 2014 blant mye annet dette: 

Hvis Ukraina ble mer vestlig, ville kanskje dette lettere spre seg til Russland. EU er ikke Russlands fiender, men de krav EU setter til medlemsland er krav som ville bety slutten for kleptokrater og oligarker. Dersom russerne kom til å kreve det samme ville det være slutten på Putin. Det vet han godt.

Jeg er i grunnen ubeskjeden nok til å mene at jeg har gjort mitt for å advare mot Putins despoti og hva det er i stand til. Ni dager før invasjonen skrev jeg at det trengtes hardere lut mot Putin. Nå ser det ut til at det kommer, men det burde skjedd senest da han tok over Krim i 2014. 

De dype røttene til Putins diktatur og hvordan dette kan ende

Dette lange intervjuet i The New Yorker er det klart beste jeg til nå har lest om Russland og Putin. Putin blir stående her som bare den siste inkarnasjonen av russisk despoti som har en historie i mange hundre år. Stephen Kotkin er kjent som Stalin-biograf og kjenner russisk historie bedre enn de fleste siden han har hatt en unik tilgang til kilder. 

Han forklarer også godt hvordan historien og geografien sammen trekker Russland i retning diktatur og paranoia. Dette er ikke den vanlige "innsirklingstesen" og historien med invasjoner vestfra, men en langt mer dyptpløyende analyse som starter med Ivan den Grusomme og den flere hundre år lange ekspansjonen av det russiske imperium. I flere hundre år ekspanderte dette imperium med 130 km2 om dagen i gjennomsnitt! 

Kotkin nevner det ikke, men jeg syns det er på sin plass: Enten styrer du på basis av tilslutning eller så styrer du på basis av frykt. Frykt oppstår ikke av seg selv, og i et imperium må alle i hele riket føle denne frykten for at det hele ikke skal gå opp i limingen. Derfor de spektakulære avlivningene med radioaktive materialer og nervegift som Putin har stått bak. Forrædere skal ikke bare dø. De skal dø på spektakulære og særlig smertefulle måter for at alle i imperiet skal frykte en slik endelikt. 

Jeg prøvde meg selv, for fire år siden, med en analyse av hva det var som motiverte Putin. Den står seg fortsatt, mener nå jeg. 

Den lange informasjonskrigen

Når krigen blir varm og maskene faller ser vi tydeligere sammenhengen i alt som har skjedd de siste ca 15 årene. Det blir stadig tydeligere at de russiske trollfabrikkene har hatt en klar og langsiktig rolle i Putins planer. Splid i vesten gir mer makt til de løgnene som diktatoren baserer sin makt på, og større spillerom.

Det gjenstår å se om det arbeidet som er gjort har vært vellykket nok til å stå i mot den plutselige enigheten som har oppstått som svar på krigen mot Ukraina, demokratiet og den fredelige sameksistens.  

Historien gjentar seg

Norge ut av NATO?

Norske partier som vil ha Norge ut av NATO, og vekk fra atomparaplyen, har nesten 20% av velgerne bak seg. I disses stortingsvalgprogram er det som vanlig USA som er den store trusselen mot fred i verden. Vi må bort fra NATO for å oppnå sikkerhet. 

Bildet over er fra Kharkiv i morges. På 90-tallet overga Ukraina sine sovjetiske atomvåpen til Russland mot sikkerhetsgarantier og grensenes ukrenkelighet. Så mye var det verdt. Putin vil gjenopprette det russiske imperium, og gjøre verden tryggere for kleptokrater og diktatorer. Man kan ikke ha demokratier for tett på sine grenser, må vite. 

Norge er nabo til denne enorme og aggressive militærmakten, men SV (der jeg var medlem fra 1977 til 1987) er fundert på NATO-motstand og EU-motstand:

SV går mot norsk medlemskap i NATO. NATO er ikke først og fremst en forsvarsallianse, er ikke basert på et reelt interessefellesskap, og knytter Norge farlig tett til USA. … NATOs opprustning, østutvidelse og krigføring mot andre land har ført til økt uro i verden. Videre er atomvåpen en sentral komponent i NATOs strategiske konsept, og alliansen påberoper seg i dag en førsterett til å bruke atomvåpen når den skulle se på det som nødvendig.

Så sier arbeidsprogrammet for 2021 - 2025. Rødt sier selvsagt omtrent det samme. 

Det er bra at disse partiene ikke er i regjering. Fra den kanten har vi hørt mye siden 90-tallet om et aggressivt NATO som ekspanderer østover og utgjør en fare for Russland. Jeg ser ikke bort fra at disse også de nærmeste dagene vil forsøke å dytte skylden for invasjonen over på demokratiene som utgjør NATO. Som om demokratiske land ikke skulle ha lov til å forme sin egen utenrikspolitikk.

Mitt råd er at de sitter helt stille og forsøker å glemme og gjemme disse delene av partiprogrammene. 

Hardere lut må til

Jeg vet ikke om Putin og Russland invaderer og tar over Ukraina i nær fremtid, men det ville ikke være overraskende. I fjor sommer skrev han i et essay på hele fem tusen ord at Russland og Ukraina er ett folk. Udelelig. Fra før kjenner vi til at han mener at Sovjet-Unionens oppløsning var en katastrofe. Hans mål er å fortsette som kleptokratisk semi-diktator, og det passer dårlig at land så nære Russland begynner å få smaken på demokrati og rettsstat. (Bildet: Gzero media)

Putin er ikke interessert i en regelbasert verdensorden, bare en basert på makt og brutalitet. Det er der hans stat har et overtak. Der, og på løgn, propaganda og desinformasjon. Det er slik han agerer. Også i denne forestående krigen vil desinformasjon spille en avgjørende rolle. Når styrkene ruller over grensen er all kommunikasjon i Ukraina borte - rent bortsett fra de som forteller at lederne har rømt, hæren er i oppløsning, og at Ukraina startet det hele. Den organiserte kriminaliteten i Ukraina (et gjennomkorrupt land) skifter glatt side for å få en posisjon innen det nye systemet. 

Det som har gjort det hele mulig er ryggdekning i Kina og splittelse i vest. "Alle" kleptokratene har gjort det de kan for å gjemme sine verdier for sanksjoner, og på sikt er det uansett makta som rår. Putin tok Krim uten at det ble for smertefullt, og nå er det resten av Ukraina som står for tur. De var jo dumme nok til å gi fra seg sine atomvåpen på 90-tallet, og trodde traktater og avtaler betyr noe. I Russland er det bare makta som betyr noe. 

Vesten har ikke klart å stå samlet og maktfullt bak sine prinsipper. Ledere reiser til Moskva for å bli ydmyket av Putin på Russisk TV og gå tilbake på helt vesentlige prinsipper i en regelbasert verdensorden. Lederne har nektet å innse hva de har med å gjøre, og å handle deretter. Det dreier seg om en villet ignoranse, for tegnene har vært svært så tydelige. 

Putins kleptokrater er ikke interessert i et blomstrende, fredelig og velstående Russland. Han er interessert i et Russland der han styrer, og der de med makt og penger holdes ved roret. De ønsker å fortsette å hvitvaske sine penger i vesten, i London særlig, og å gå på ski i Sveits og ha sine stadig større yachter ved Rivieraen. 

Ingen, i alle fall ikke tyskerne, har tatt det alvorlig at de må bli uavhengige av russisk gass. De stenger atomkraftverk og bygger rørledninger fra kleptokratenes gassfelt. I Frankrike kobler de seg ikke på som kleptokratenes klienter, men her finansieres ytre høyres partier med russiske penger uten at noen griper inn. Ingen har klart å stoppe dette. 

Diktatorer og kleptokrater må man møte med fasthet og "fight fire with fire." Gå etter oligarkene. Ta informasjonskrigen over til russisk territorium. Stopp russiske penger til vestlige politiske aktører.

Og fremfor alt: Stopp Trump! Det er liten tvil om hvem han har som forbilde.

Free wife og nakkeskudd

Dette skiltet står ved en motorvei i Ukraina. Landet har jo en voldelig fortid og nåtid, så det er vel bare som det skal være at de gir en melding ved å skyte deg i nakken. Så gratis kone og sterk kaffe til tross, jeg hadde nok fortsatt - fortrinnsvis ut av landet. 

Russland 2015 - del II

Etter den første delen av dette innlegget har det blitt klart at kredittvurderingsselskapet Fitch har nedgradert Russlands status til BBB-. I normaltale betyr det "elendig", og uttrykk som "svekket seg kraftig" er ikke normal språkbruk i slike sammenhenger. Men det ble brukt i denne rapporten. Krisen i Russland er dyp.

Putin har slått seg opp på at han reddet moder Russland etter krisen som fulgte kollapsen i 1998, og den nasjonalistiske propagandaen og politikken han har fulgt de siste årene har vært oljefyrt. Vi må ikke glemme hvor ensrettet det offentlige ordskiftet i Russland er, og få det er i landet som er realistisk orientert om verden og Russlands stilling. Når det økonomiske handlingsrommet til Putin krymper, og når krisen blir merkbar for stadig flere, er det et åpent spørsmål hvilken linje Putin vil velge. Krim og det østlige Ukraina indikerer at han ikke er fremmed for konfrontasjon - men det var før den økonomiske implosjonen.

Før vi slipper den helt, er det verdt å merke seg at Russland var i en skral økonomisk forfatning selv før Krim-overtagelsen. Selv med oljepris på $110 var landet nesten i resesjon. Kleptokrati med korrupsjon er ikke noen oppskrift på økonomisk dynamikk. Grafen over summerer ulike faktorer som påvirker hvor lett det er å skape nye og å drifte eksisterende virksomheter. Som vi ser er Russland desidert jumbo av de som er med (kilde: IMF). Dette betyr at vi ikke kan vente oss noe stort oppsving i russisk næringsliv selv om russiske varer selges med halv pris til utlandet siden rubelens kollaps. Olje, gass og metaller utgjør 73% av eksporten, og inntektstapet herfra vil bli svært merkbart.

I løpet av dette året må russiske firma betale tilbake $120 milliarder av ikke-fornybare lån til utlandet. Mange av de minst strategiske av disse vil gå konkurs. Det vil bli betydelig ledighet og store ringvirkninger ellers.

Så hva gjør Putin? En linje er samarbeid, og en omforent løsning for Krim og det østlige Ukraina. Det vil kunne holde kreditten flytende med større muligheter for en "mykere" landing. Det som taler imot er at all propagandaen har pekt i motsatt retning i over ti år, og de nasjonalistiske strømningene utenfor Putins krets er sterke. Som den sterke mann har Putin alt å tape personlig på en slik fornuftig linje - men har han råd til noe annet?

En annen linje er å søke allianser østover - til Kina og til Midt-Østen. Dette har han allerede gjort, men det er lett å overse den skrustikke USA har satt verdens økonomiske sentra i. USA har allerede erobret alle kommandopostene i den økonomiske krigen - noe ikke minst Iran har merket. Og skulle nå Kina, for eksempel, klare å støtte Russland tilstrekkelig, så er det all grunn til å tro at prisen de forlanger er meget høy.

Den tredje linjen er kanskje mest sannsynlig, og også den farligste. Det er konfrontasjonslinjen. Estland er det mest velstående av landene i det gamle Sovjet-Unionen, og de har en betydelig russisk minoritet. Nærheten til St. Petersburg og russiske millitære sentra peker det ut som en sannsynlig arena for å teste NATOs egentlige styrke. Russland vil ikke valse over grensen med mange tanks. Det er veldig 20. århundresk (to coin a phrase). Det er mer trolig at det skjer som i det østlige Ukraina. Uklarhet er et stikkord. Hvem er det som har kontrollen? Hvem er disse styrkene? Hva vil de?

Skulle NATO svikte Estland vil alliansens troverdighet fordufte. Artikkel V er alliansens eksistensberettigelse. Men å gripe inn overfor uklare forhold helt nordøst i baltikum vil eskalere en eventuell konflikt til et utålelig nivå. Putin kjenner dette dilemmaet, men med ryggen mot veggen kan han lett finne på å teste NATOs troverdighet.

Putins medier

Nedskytingen av MH17 over Ukraina var åpenbart en ulykke - om enn en ulykke som bare ventet på å hende. Imidlertid har ulykken satt fokus på Russlands løgner og hykleri om sitt forhold til separatistene øst i landet.

Jeg har lurt på hva russiske medier sier om ulykken, om separatistene og om Putins ansvar. Jeg har ikke sett mye om det i våre media, så jeg tok kontakt med min fabelaktige kilde som nå er ved breddene av en stor Russisk flod. Han snakker russisk, er gift russisk, og har et langvarig og reflektert forhold til landet. Dette er det han skrev til meg:

Fra offisielle russiske media er det full propagandakrig hvor alle bevis foreløpig avvises som upålitelige. Som vanlig er det bare enkelte små mediekanaler som er edruelige (og som ikke når den store hop). Russiske media blir bare verre og verre år for år og vi må vel nå godt tilbake på 70-tallet for å finne mindre etterrettelige statsmedia.

 En forutsetning for at en stat skal opptre rasjonelt og etterrettlig er at ledelsen blir holdt til ansvar av en opplyst befolkning. Det synes ikke å være tilfelle i Russland nå. Faren for at vi havner tilbake i noe som ligner den kalde krigen er absolutt tilstede, og grunnen har vært beredt i Russland over lang tid.

Ukraina - II

Det er på tide å oppdatere det jeg skrev om Ukraina her på bloggen for over to måneder siden. Det var ikke så mye som var klart da, men jeg våget likevel noen påstander som da var kontroversielle.

Men begivenhetene har bekreftet noen av dem - først og fremst at Krim ville bli russisk - og gjort andre mer optimistiske.

Blant de siste har vi først og fremst at de østlige provinsene vil inngå i en føderasjon med de vestlige. Det synes nå mer eller mindre klart at de østlige provinsene vil følge etter Krim inn i Russlands favn.

Ukraina er lutfattig og militæret er ikke opprustet men har mer eller mindre rustet opp. Bokstavelig talt. Det er videre fullt av russiske infiltratører helt opp til toppnivået. Mange har kamperfaring fra Sovjet-tiden og har kjempet for Sovjet i Afghanistan og for Russland i Tsjetsjenia og Dagestan.

En propagandakrig vi også får merke her i vesten har beredt grunnen for det som kommer til å skje. Provokatører og selvbestaltede nye ledere tar over maktsentra og maktsymboler, og utfordrer myndighetene i Kiev. Disse viser sin maktesløshet, og veien over til moder Russland går på skinner uten at Putin trenger å sende de troppene han har skaffet seg dekning for å sende over.

Denne artikkelen er snart en måned gammel, men fremdeles aktuell. Det er klart at Putin vil ha de østlige provinsene - eller de fleste av dem i alle fall. Men vil han kanskje ønske seg et helt belte bort til (og etterhver med) Moldova? De siste opptøyene i Odessa kan tyde på det. (Se bildet under fra The Times).

Det som er helt klart er at den kalde krigen ikke er over - den tok seg bare en velfortjent pause.

Kleptokratenes gamle løgner

I vonde gamle dager, under den kalde krigen og Sovjet-diktaturet, brukte de høye herrer i Kreml uforfalsket løgn og bakvaskelser for å dekke over sine vanvittige overgrep mot naboland og minoriteter. Alltid var det fascismen som var begrunnelsen for inngripen. De hadde et eget miniserium som drev med løgn og bakvaskelse - Ministeriet for Propaganda og Agitasjon.

Det var fascismen som truet i Ungarn i 1956 og i Tsjekkoslovakia i 1968, og det var frigjørere som kom med tanks og ordnet opp til fordel for frihet og sosialisme. I alle fall dersom du kjøper Kremls versjon. Du kan ta kommunismen ut av landet, men ikke ut av mannen. Putin er gammel KGB-offiser, og når behovet melder seg gjør han som før. I Ukraina er det ikke et opprør mot korrupte kleptokrater - neida - det er fascister og anti-semitter som konspirerer sammen med vesten. Det er hovedbudskapet i de mange løgnene som flyter tykt ut av Kreml - nå som tidligere.

Da som nå er det nyttige idioter i vesten som biter på løgnene. Men kanskje noe har blitt endret de siste 25 årene? Det er ikke like lett som før å undertrykke ytringsfriheten. Mer enn 20 av de mest fremtredende jødiske borgere i Ukraina har derfor forfattet et åpent brev til Putin der de tilbakeviser løgnene som blir spredd fra Kreml. De er ganske tydelige i sin tale:

Your certainty of the growth of anti-semitism in Ukraine ... does not correspond to the facts. It seems you have confused Ukraine with Russia. [You] have tried to scare us with ‘fascists’ attempting to wrest away the helm of Ukrainian society with imminent pogroms. Yes, we are well aware that ... the forces of social protest who have secured changes for the better ... include nationalistic groups, but we certainly know that [they] are well controlled by civil society and the new Ukrainian government — which is more than can be said for the Russian neo-Nazis, who are encouraged by your security services. ... We must admit that in recent days stability in our country has been threatened. This threat is coming from the Russian government, namely from you personally.

Nå er det ikke kommunismen som skal forsvares av Kreml, men det nye øst-europeiske kleptokratiet. Det er nok ikke fascistene i Ukraina som skremmer Putin, men et Ukraina som kanskje kunne komme til å bryte med det autoritære kleptokratiet til Janukovitsj. Hvis Ukraina ble mer vestlig, ville kanskje dette lettere spre seg til Russland. EU er ikke Russlands fiender, men de krav EU setter til medlemsland er krav som ville bety slutten for kleptokrater og oligarker. Dersom russerne kom til å kreve det samme ville det være slutten på Putin. Det vet han godt.

Ukraina



Jeg er ingen ekspert på ukrainske forhold, men bare en interessert og (tror jeg) rimelig opplyst observatør. Situasjonen utvikler seg og endrer seg fra time til time. Det er en klisje, javisst, men en presis observasjon i denne konflikten.

Likevel vil jeg bringe videre noen refleksjoner. Her kommer de:

1) Når konflikter hardner til og frykten tar grep havner så godt som alle sammen på samme side som sin etniske gruppe. Selv der identiteten i utgangspunktet var svak eller utydelig. De som trenger ytterligere begrunnelser kan studere konflikter som på Balkan på 90-tallet, eller Rwanda i samme tiår. At det er deprimerende at dette inntreffer spiller ingen rolle. Det er et bedrøvelig faktum som man bør ta med i vurderingene.

2) De delvis maskerte og i alle fall helt anonymt uniformerte væpnede gruppene som har tatt strategiske posisjoner på Krim de siste dagene er russiske soldater. Ingen vet, men det er ingen andre kandidater. Russere på Krim er ikke så godt bevepnet og organisert, og Russland har interesse av å øke presset og vise hvem som har makten. Over 90% sannsynlig, i alle fall.

3) Russland kommer til å få Krim. Igjen bedrøvelig, men ikke noe å gjøre med. Det er et flertall av etniske russere på Krim, og Russland har store strategiske interesser der. Når Ukraina ønsker en mer vestlig kurs ser Russland seg mer tjent med Krim og konflikt, enn ydmykelse og fredelige forhold. Slik ser det i alle fall ut foreløpig, og allerede har Putin lagt så mye i potten at det vil være et stort prestisjenederlag å kaste kortene.

4) Resten av Ukraina får en føderasjon mellom en russiskvenlig provins øst for Dniepr og en provestlig provins vest for samme flod. Av disse fire punktene er dette det mest usikre. Her legger jeg til grunn at det vil være i overkant dristig for Russland å anektere de østligste delene selv om et flertall i folket her skulle ønske det. Det ville være gammeldags utenrikspolitikk. På den annen side er det autoritære kleptokratiet til Putin i Russland og Janukovitsj i Ukraina ganske gammeldags også, så man kan ikke utelukke muligheten.

Uansett er det synd på Ukrainas folk. Fra naturen har de alle muligheter til å utvikle velstand. Noen av de mest fruktbare områder på jord, og rike naturressurser. Men flere århundrer med vanstyre (herunder kommunismen) har gjort det vanskelig å komme ut av bakevja.