Hitler, Stalin, Mum and Dad - Daniel Finkelstein

Denne boka av The Times tidligere redaktør og medlem av Overhuset Daniel Finkelstein (eller Baron Finkelstein) er den beste jeg har lest på flere år. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal få skrevet for å få også deg til å lese den, men det må du!

Finkelstein er akkurat like gammel som jeg, født sommeren 1962. Han beskriver en scene fra sitt dagligliv i Nord-London da han fylte femti år, og hva han sa den gangen. Nesten alle var som han - britisk middelklasse av jødisk opphav, og han trodde noe som det hans familie gjennomgikk sytti år tidligere ikke kunne skje igjen. Det tror han ikke lenger, og det var en viktig grunn til at denne boka ble til. 

Kort fortalt så prøvde Hitler å ta livet av moren og hennes familie, mens Stalin hadde de samme planene for faren og hans familie. De lyktes bare nesten. På hver sin kant, som ofre for hvert sitt brutale diktatur, overlevde foreldrene krigen gjennom en serie med prøvelser, mirakler og tilfeldigheter som gir leseren hakeslipp. 

Handlingen, eller handlingene, i denne boken er mer enn nok til et dusin filmer. Du tenker at du har lest det meste om andre verdenskrig og alskens elendighet, men det har du bestemt ikke. Jeg regner meg som over gjennomsnittet belest og orientert om denne tidsepoken (og la oss ikke glemme at boken også følger Mirjam og Ludwik i fred og frihet i Storbritannia også), men jeg lærte mye nytt. Blant annet om hvorfor vi sjelden eller aldri hører noe om konsentrasjonsleiren Sobibor (der flere av morens familie ble myrdet). (Av kanskje en kvart million overlevde 56. Gjennomsnittlig levetid etter ankomst var tre timer!)

Boken er gripende, spennende, opplysende og også oppbyggelig. Gjennomgående kildebelagt og svært godt skrevet. Du bare må lese den! 

Konklusjon. KLAR BEFALING!

Historien gjentar seg

Reductio ad Hitlerum

På nasjonaldagen kan det kanskje passe å gjøre det vi feirer relevant for dagens politikk? (Foto: Daily Telegraph)

I Storbritannia går det mot EU-valg i juni, og debatten har allerede nådd et lavpunkt. Boris Johnson, tidligere ordfører i London, sammenlignet EU med Hitler (og Napoleon). Det de ikke hadde klart, å forene Europa, det er det EU er ute etter nå.

Dette kalles også Reductio ad Hitlerum, en undergruppe av usaklige argumenter. Det er jo ganske åpenbart hva som er galt med denne typen argumentasjon, og bruken av disse bruker å være en god indikasjon på når det er på tide å gå hjem fra nachspielet. At det brukes av en åpenbart intelligent person i en seriøs sak, viser vel bare hvor idiotisk personer kan opptre når nasjonalismen får surre rundt i hjernebarken en tid.

At EU ikke er prefekt er vel ganske åpenbart for de aller, aller fleste. I tillegg knaker det i sammenføyningene under Eurokrise og immigrasjonsbølger. Men hvem kan tro at alt ville bli så meget bedre dersom alle land i Europa kjørte sitt eget løp, la vekt bare på egne nasjonale interesser. Det politiske kaos av 28 land i fri dressur ville fort bli avløst av dominansen av noen få. Nasjonalismen i disse landene ville fort merkes i de andre landene - og det på en ganske ubehagelig måte.

At økonomiske problemer, klimakrise, Russlands aggressive opptreden mot naboer og folkevandringer ut av Midt-Østen og Afrika krever mindre samarbeid, mindre gjensidig forpliktelse, og mindre samhold er absurd. Helt absurd.

Men nasjonalismen har vist seg uforenlig med rasjonell tenkning tidligere også. Konsekvensene lever vi fremdeles med.

Dyrisk like

En av verdenshistoriens minst elskelige personer hadde også et karakteristisk oppsyn. Så karakteristisk at det har vært lett å finne igjen. Her viser vi to med puls, og ett uten.

Det er faktisk et nettsted dedikert til elskelige pelsdyr som ligner på en lite elskelig, eh, politiker. Denne karen har visst ikke fått den ønskede porsonen med tunfisk i dag. Det ser ut som han vurderer å invadere Polen.

Også under vann finnes likheter til oppsynet på folkemorderen fra Østerrike. Men det stopper ikke med dyr.

Daily Mail har fått det for seg at dette huset i Swansea ligner på kunstneren fra Linz.