Qui bono?

De siste dagenes nyheter fra Gaza illustrerer opptil flere viktige poeng både i denne og i andre kriger. (Illustrasjon fra Andrew Fox på Substack.)

Et av poengene er selvsagt det alle nevner når krigen starter, men glemmer i det øyeblikket følelsene blir trigget: Det første offeret i krig er sannheten, og partene i en krig søker naturlig nok å spinne hendelser til sin fordel. Dette er det viktig å huske når man skal forsøke å avgjøre hvilken versjon som er sann - om noen. The fog of war* er særlig tykk når man (heldigvis) befinner seg langt unna. 

Qui bono? Hvem tjener på dette, er spørsmålet som ikke synes å ha vært stilt i saken om den påståtte skytingen av flere titalls sivile i en matkø på Gaza. Fox (se lenken) viser til flere faktorer som gjør at et diktatur som det Hamas driver på Gaza har store fordeler i informasjonskrigen mot et demokrati som må undersøke, verifisere, osv. før de går ut med informasjon om en hendelse. Når denne prosessen har gått sin gang har diktaturets versjon fått satt seg - i alle fall om man kan illustrere med film og bilde av lidelser. Uansett årsak har disse en moralsk autoritet som overstyrer fornuften.

For fornuften bør spørre: Hvem tjener på dette? I dette tilfelle: Hvem tjener på at det som påstås faktisk har hendt?

På Gaza forsøker Israel i samarbeid med USA å opprette et system for nødhjelp som ikke er kontrollert av Hamas. Hamas har i alle år hatt kontrollen med denne, og har tjent store penger på å konfiskere nødhjelpen og selge den videre på det åpne marked. Dette er en av de mest sentrale finansieringsmodellene for islamistene som er den politiske myndighten på Gaza (og ikke bare en terrorgruppe, som noen synes å implisere). 

Så hvilken interesse skulle Israel ha av å skyte på de som kom for å få nødhjelp av dem heller enn Hamas? Ingen. Absolutt ingen. Det er det verste som kunne skje. 

Så hvilken interesse skulle så Hamas ha av å fremstille det som om sivile som kommer for å få nødhjelp av deres rival? Den største interessen. De har jo ingen skrupler med å ofre sivile - det sier de jo selv - og denne hensikten, å undergrave rivalen samtidig som de får fienden til å fremstå som blodtørstige barnemordere, er midt i blinken. 

Ekte journalister ville spurt seg om dette, og undersøkt nærmere. Men ekte journalister blir det færre av, og klikkenes tale er høy og klar. 

* War is the realm of uncertainty; three quarters of the factors on which action in war is based are wrapped in a fog of greater or lesser uncertainty. A sensitive and discriminating judgment is called for; a skilled intelligence to scent out the truth.

— Carl von Clausewitz, On War (Book 1, Chapter 3)

(Min understrekning.) 

Amnestys rykte er skutt i filler

Jeg var medlem av Amnesty International fra tidlig 90-tall til 2001. Jeg bidro fast med et beløp hver uke fordi jeg støttet arbeidet for samvittighetsfanger og fokuset på ytringsfrihet. Grunnen til at jeg meldte meg ut i 2001 var at lederen for Amnesty i Norge, SV'eren Petter Eide, på vegne av Amnesty gikk ut mot NATOs svar på angrepene mot USA 9. september 2001. Jeg hadde ikke meldt meg inn i et Amnesty som skulle ha et standpunkt til om land som var angrepet av terrorister ikke skulle ha rett til å gå etter terroristenes ledere og treningsleire. Det ble Adios, Amnesty og farvel til de tusenlappene jeg sendte dem hvert år. (Jeg meldte meg ut av Røde Kors da deres norske leder på lignende vis gikk ut over RKs formålsparagraf. Jeg er med igjen nå, når den mannen er vekke.)

Noen retur til Amnesty tror jeg ikke det blir. Til det har organisasjonen altfor tydelig vist at den har blitt et redskap for bandittstaten Russland. AI har blitt et redskap for russisk propaganda. Det er ikke mine ord, men ordene til lederen for Amnesty International i Ukraina, Oksana Pokalchuk. AI har gått rett på den russiske limpinnen ved i en rapport fra 4. august å gjengi deres beskyldninger om at styrkene til Ukraina setter sivile liv i fare ved å kjempe fra sivile områder. Oksana Pokalchuk er ikke lenger med i Amnesty. 

Amnesty fordømmer altså styrker som forsvarer sitt land og sin sivilbefolkning mot en provosert aggressor som vil fjerne Ukraina fra kartet fordi det ikke har rett til å eksistere. At styrkene står i sivile områder er selvsagt fordi de sivile områden blir angrepet av russiske styrker. Russland myrder, torturerer og voldtar ukrainske sivile, og det er opplagt at landets forsvar må ta dette på alvor og forsvare sin egen befolkning der de er! Dette nekter altså Amnesty å innse. Amnesty Ukrainas innvendinger til utkastet til det som ble rapporten, ble helt oversett. 

Russland har selvsagt tatt imot rapporten med glede. Ambassaden i London tvitret dette: 

@Amnesty confirms #Ukraine tactics violate international humanitarian law & endanger civilians... exactly what #Russia has been saying all along. #StopNaziUkraine

Som så mange andre organisasjoner har også Amnesty blitt overtatt av ytre venstre og et verdensbilde der vestlige liberale land står bak alt som er ondt i verden. Da havner de i kompaniskap med land som Russland, Iran og Kina før eller senere.