Qui bono?

De siste dagenes nyheter fra Gaza illustrerer opptil flere viktige poeng både i denne og i andre kriger. (Illustrasjon fra Andrew Fox på Substack.)

Et av poengene er selvsagt det alle nevner når krigen starter, men glemmer i det øyeblikket følelsene blir trigget: Det første offeret i krig er sannheten, og partene i en krig søker naturlig nok å spinne hendelser til sin fordel. Dette er det viktig å huske når man skal forsøke å avgjøre hvilken versjon som er sann - om noen. The fog of war* er særlig tykk når man (heldigvis) befinner seg langt unna. 

Qui bono? Hvem tjener på dette, er spørsmålet som ikke synes å ha vært stilt i saken om den påståtte skytingen av flere titalls sivile i en matkø på Gaza. Fox (se lenken) viser til flere faktorer som gjør at et diktatur som det Hamas driver på Gaza har store fordeler i informasjonskrigen mot et demokrati som må undersøke, verifisere, osv. før de går ut med informasjon om en hendelse. Når denne prosessen har gått sin gang har diktaturets versjon fått satt seg - i alle fall om man kan illustrere med film og bilde av lidelser. Uansett årsak har disse en moralsk autoritet som overstyrer fornuften.

For fornuften bør spørre: Hvem tjener på dette? I dette tilfelle: Hvem tjener på at det som påstås faktisk har hendt?

På Gaza forsøker Israel i samarbeid med USA å opprette et system for nødhjelp som ikke er kontrollert av Hamas. Hamas har i alle år hatt kontrollen med denne, og har tjent store penger på å konfiskere nødhjelpen og selge den videre på det åpne marked. Dette er en av de mest sentrale finansieringsmodellene for islamistene som er den politiske myndighten på Gaza (og ikke bare en terrorgruppe, som noen synes å implisere). 

Så hvilken interesse skulle Israel ha av å skyte på de som kom for å få nødhjelp av dem heller enn Hamas? Ingen. Absolutt ingen. Det er det verste som kunne skje. 

Så hvilken interesse skulle så Hamas ha av å fremstille det som om sivile som kommer for å få nødhjelp av deres rival? Den største interessen. De har jo ingen skrupler med å ofre sivile - det sier de jo selv - og denne hensikten, å undergrave rivalen samtidig som de får fienden til å fremstå som blodtørstige barnemordere, er midt i blinken. 

Ekte journalister ville spurt seg om dette, og undersøkt nærmere. Men ekte journalister blir det færre av, og klikkenes tale er høy og klar. 

* War is the realm of uncertainty; three quarters of the factors on which action in war is based are wrapped in a fog of greater or lesser uncertainty. A sensitive and discriminating judgment is called for; a skilled intelligence to scent out the truth.

— Carl von Clausewitz, On War (Book 1, Chapter 3)

(Min understrekning.) 

ICC i panikk

Det du trenger å vite om ICCs arrestordre på Netanyahu og Gallant, og en død Hamas-terrorist (for å gi et skinn av balanse) er den barbariske terrororganisasjonen Hamas' reaksjon: "This is an important step on the path to justice." Rettferdighet for dem er, som de selv gjør klart, et jødefritt område fra Jordanelven til Middelhavet. Den iranske revolusjonsgarden ønsket arrestordren velkommen, og gratulerte sine klienter Hamas og Hezbollah. Alle disse tre har som mål å gjøre Midt-Østen fritt for andre religioner, og å innføre sharia Iran-style i hele området. 

At jeg er oppgitt over denne avgjørelsen er ikke det samme som at jeg mener herrene på bildet over er a priori uskyldige, selv om ingen hær i verden - ingen! - gjør mer for å unngå sivile tap enn IDF. (Som også denne sammenligningen med andre kriger i nær fortid viser klart.) Ingen hær har da heller vært i IDFs posisjon der fienden - Hamas - bruker sin egen befolkning som menneskelige skjold og sivile strukturer som skoler og sykehus som baser for sine operasjoner. I tillegg til 500 - 700 kilometer med underjordiske tunneler og ganger. Urban krigføring er et mareritt, og underjordisk krigføring noen hakk verre. Ingen hær noen gang har vært i denne situasjonen. Ingen! Likevel gir Israel advarsler til befolkningen før angrep, og gir derfor fra seg fordelen med overraskelse. Flygeblad og SMSer. Ingen krigførende part i historien har gjort dette før, og slettes ikke Storbritannia, USA og Sovjet-Unionen i krigen (1939 - 1945) mot historiens så langt mest vellykkede anti-semitter.  

Ved å gå etter de valgte lederne i et demokratisk land som står overfor bestialske angrep fra islamistiske land og grupper med en apokalyptisk visjon,* har ICC overspilt sin hånd med god margin. For det første har ikke Israel fått anledning til å imøtegå beskyldningene, noe som kreves i ICCs statuter. ICC skal agere subsidiært til Israels juridiske system, og det har ikke skjedd. 

ICC er en "court of last resort," altså en som skal gå inn der det ikke finnes et rettsapparat eller der det har sluttet å fungere. Det er dens raison d'etre. Den er ikke satt opp for å overstyre retten i et land som både har de strengeste reglene for krigføring i noen nasjon, og som har en lang rekke med fellende dommer over egne offiserer og politikere. Dette er et fungerende rettssystem som kan ta seg av anklager om brudd på krigens folkerett. Men nei: Dette har ICC og Karim Kahn ignorert. Ikke rart Hamas og Iran er fornøyde. 

Anklagene er svært generelle: brudd på krigens folkerett. Det spesifikke, det som skal være konkrete brudd, har ikke ICC publisert. Dermed kan disse heller ikke granskes og eventuelle motsigelser registreres. Dette er klare brudd på kravene til rettferdig rettergang. Ikke rart Hamas og Iran er fornøyde. 

ICCs egne regler er brutt, de internasjonale rettslige spillereglene er også brutt, og arrestordren kom på samme dag som ICC skulle møte israelske myndigheter for å diskutere "bekymringer," og offentlig tilgjengelige data motsier påstandene blant annet om "utsulting."

Som så ofte ellers: Det er et sett regler for Israel, og et annet for alle andre land. 

(Denne gjennomgangen av Joshua Rozenberg KC har alt du trenger for å se ICC og denne arrestordren for hva det virkelig er.)

* “I think policymakers in the West should take the IRI official’s apocalyptic vision seriously because that is what drives Tehran’s decision-making process. Preparing the ground for the reappearance of the Hidden Imam is the Islamic Republic’s raison d’etre. Ignoring it leads to misinterpretation of Tehran’s actions and miscalculation by Western policymakers.” - Saeed Ghasseminejad

Israelofobien og den norske offentligheten

Jeg hadde lenge tenkt å skrive noe selv om misforholdet i den norske offentligheten mellom det mange kilder, inklusive NRKs, får seg til å tro om de to hovedmotstanderne i Gaza-krigen: Hamas og Israel, men så kom Simen Sandelien, en lokalpolitiker fra Høyre i Aker, meg i forkjøpet. Noe av det under er hentet fra en post på hans Facebookside, mens annet er mine tillegg og utvidelser.

Selv om Israel er et demokrati som har en transparent strategi om å føre kamp mot Hamas, antar svært mange i norsk offentlighet - også fremstående politikere og tillitsvalgte - at Israel ønsker å begå folkemord på palestinerne. Dette er en drøy uhyrlighet jeg før har tatt for meg flere ganger før her på bloggen. 

Selv om Hamas har en erklært målsetning om å fortrenge alle jøder fra Jordanelven til havet, antar store deler av norsk offentlighet, inklusive Utenriksdepartementet, at palestinerne egentlig bare vil ha en tostatsløsning. 

Selv om den israelske hæren har et etiskrammeverk og engasjementsregler som israelske soldater historisk har værtstraffet for brudd på, antar de at dette regelverket "egentlig" ikke gjelder. At israelske (!) kilder nå hevder at IDF driver krig som bryter med disse reglene beviser at regelverket finnes, det er relevant, og at Israel har en fungerende og korrigerende offentlighet der slikt betyr noe. De skyldige kan stilles for retten og bli straffet for det, som andre før dem. 

Selv om det foreligger video av bestialsk tortur av sivile og overgrep den 7. oktober, er det utrolig nok noen som legitimerer det som en naturlig del av palestinsk motstandskamp. En massakre av denne art og omfang burde få rasjonelle mennesker til å forstå at Hamas og Islamsk Hellig Krig vil gjøre alt for å unngå en tostatsløsning og fredelig sameksistens med Israel - men nei: Dette siver ikke inn. 

Selv om israelske myndigheter fortsatt ikke har blitt tatt i å hevde noe usant under krigshandlingene, ignorerer man fortsatt alt som IDF eller den israelske staten sier. Det som er usant og ulovlig vil når støvet har lagt seg få konsekvenser i Midt-Østens eneste liberale demokrati. Trenger jeg si noe om den andre siden, om deres forhold til sannhet, rettsvern, fri meningsutveksling og slikt? 

Selv om palestinske kilder gjentatte ganger har blitt tatt i å snu hendelser på hodet, overdrive tapstall eller lyve om hvem som ble rammet, blir de fortsatt betraktet som en pålitelig kilde. Noen av oss husker fortsatt påstandene om at et sykehus ble angrepet tidlig i krigen, og at 500 var døde. Fordømmelsen var enorm. Så viste det seg at det var en palestinsk rakett som skulle skape ødeleggelser i Israel som hadde eksplodert på parkeringsplassen utenfor, og tapstallene var knapt en brøkdel av de påståtte. Jeg husker selv tydelig Morten Rostrup i Leger Uten Grenser i Dagsrevyen fortelle om en palestinsk kollega som hadde operert en pasient da taket kollapset på operasjonsstuen. Dette var åpenbart oppspinn, men jeg har ikke registrert noen dementi. 

Selv om Israel har ytringsfrihet, en kritisk og gravende presse, og motforestillinger mot at militær praksis får utvikle seg uten politisk kontroll, antar man at offentlig tilgjengelig informasjon i Israel er helt upålitelig. Selv om Gaza er autoritært og ytringer der er strengt kontrollert av Hamas, antar man at uverifiserte påstander som siver ut fra Gaza er sanne.

Selv om Israel har sterk egeninteresse av å holde sivile tapstall nede og føre presisjonskrig, blir de ikke trodd på denne praksisen, og selv om Hamas har en erklært og helt åpen politisk strategi om å fremstille egen lidelse som et blodbad for å vinne sympati, finner man ingen grunn til å tvile på Hamas-kilder.

Det vil være usannsynlig at ikke overtredelser, drap og elendighet følger IDFs krigføring inne på Gaza, men der er i deres egen interesse at de samtidig gjør militære grep for å skjerme sivile for å beskytte eget omdømme. Det innebærer at Hamas gjør alt de kan for å gjemme seg bak sivile som skjold.

Hamas har egeninteresse i å gjøre sivile tapstall så store som mulig for å vinne sympati, og Israel har på sin side interesse av at disse blir så små som mulig for å begrense internasjonal fordømmelse. Dette er rasjonelt. Det eneste som kunne gjøre Israel-haternes fortelling rasjonell var om Israel og dets jødiske majoritetsbefolkning egentlig er onde, svært gode på konspiratorisk hemmelighold og med en morbid tiltrekning mot barnedrap. Jødehat av gammelt merke, med andre ord. Ulekkert. Det finnes i overflod blant islamistene på Gaza, og den eldste og mest rotfestede rasismen smitter svært lett over på de som av gode hensikter ønsker at lidelsene for den palestinske befolkningen skal ta slutt. 

La meg til slutt bemerke at jeg var medlem av Palestinafronten på tampen av 70-tallet, på en tid da norsk offentlighet generelt var ekstremt pro-Israelsk og nyansefri. Jeg leste Johnathan Dimblebys Palestinerne, og marsjerte i Oslo mot fredsprisen til Begin og Sadat (fordi jeg var i byen da). Hva endret seg fra da til nå? Først og fremst at det gikk opp for meg (altfor sent, men bedre sent enn aldri) at PLO og andre representanter for palestinerne ikke var interessert i sin egen stat, men i Israels ødeleggelse. Men først og fremst er det den oppsiktsvekkende ensidigheten i norsk offentlighet som har opprørt meg - særlig siden massakren 7. oktober 2023, og i den påfølgende krigen. 

Moderat?

Var denne mannen (til venstre) moderat? En kompromissets mann? Konstruktiv og samarbeidsvillig? Vil elimineringen av Hamas' øverste politiske leder sette fredsprosessen tilbake? 

Det kunne man komme til å tro om man leser norske medier, og hører på norske politikere. Mest sier slike utsagn om de som kommer med dem. Han var omtrent like lite moderat som mannen til høyre, selv om Haniyeh her går i dress. 

For det første: Det er en krig på gang mellom Israel på den ene siden, og Iran, Hamas, Houthi-militsen og Hezbollah. Krigens ledere, militære såvel som politiske, er legitime mål. Jo høyere opp i hierarkiet man kommer, jo større skade gjør det på fienden at lederne blir eliminert. I tillegg har det, håper de som utfører slike angrep, en preventiv virkning: Slike ledere vil i fremtiden vite mer om hvilke konsekvenser det har å, for eksempel, foreta en massakre på uskyldige sivile og kidnappe et par hundre kvinner, barn og oldinger. 

Ismail Hanyieh var den øverste politiske lederen for islamistiske Hamas, og helt sikkert med på å legge til rette for og å gi klarsignal til massakren 7. oktober. De som mener det var en moderat politisk handling kan gjerne prøve å begrunne det, særlig med utgangspunkt i talen han holdt på Al Jazeera 7. oktober 2023. Hvis du synes det blir for drøyt å lese hele talen i lenken i setningen før denne, kan du få en oppsummering her fra slutten av talen de han henvender seg til jødene i Israel: 

We have only one thing to say to you: get out of our land. Get out of our sight. Get out of our city of Al-Quds and our Al-Aqsa Mosque. We no longer wish to see you on this land. This land is ours, Al-Quds is ours, everything [here] is ours. You are strangers in this pure and blessed land. There is no place or safety for you.

Se på hva de gjør, og gjerne også hva de sier når sløret rives vekk: Dette er ikke noen som er interessert i fred, to stater, diplomati og kompromiss, et harmonisk liv i fred og forsoning. "Fritt Palestina" for dem er et Palestina fritt for jøder fra Jordan og til Middelhavet. 

Det er 52 år siden PLO (under dekke av "Svart september") drepte 11 israelske utøvere under OL i München. I etterkant klarte Mossad å eliminere de ansvarlige, noe som roet nervene i Israel og virket preventivt for de som skulle ha lignende planer. Det samme gjelder 7. oktober-massakren: Da er du "dead man walking." Å vise styrke virker avvergende, å vise svakhet virker oppmuntrende. Også Haniyeh visste at det var "no place or safety" for han selv etter massakren 7. oktober. Å vise at heller ikke det islamistiske diktaturet var trygt, var absolutt å vise styrke.  

Nå blir det også mer tydelig hvilke fronter som egentlig avtegner seg i Midt-Østen. Weekendavisens utenriksredaktør Anna Libak skriver at Beijing-erklæringen om samarbeid mellom Hamas og Fatah sementerer frontene i den nye kalde krigen. 

Med Deklarationen blåstempler Kina nemlig for første gang helt åbenlyst Hamas som en legitim politisk aktør, hvilket kineserne i modsætning til Iran, Rusland og Nordkorea hidtil ellers har været tilbageholdende med. Samtidig hylder Deklarationen højstemt i flere passager palæstinensernes »heroiske modstand« mod »den kriminelle zionistiske aggression« og pålægger underskriverne at støtte og bidrage til den fortsatte kamp.

Kina ser helt klart for seg å få Midt-Østens folk på sin side i kampen mot vesten og demokratiet, akkurat som Sovjet-Unionens propagandakamp fra 1968 til 1989 gjorde. Det er en "billig" måte å skaffe seg allierte på. Kina og Russland, veto-makter i FNs sikkerhetsråd, er nå på parti med terrorister som har som mål å nedkjempe en stat begge to har anerkjent. FN nærmer seg stadig mer en moralsk bankerott. 

Fred på Gaza?

Bernard-Henri Lévy, også kjent som BHL, har dessverre rett: Det er bare to veier til fred på Gaza og med Israel. Den beste er også den mest urealistiske, nemlig at Hamas frigir alle gislene og overgir seg. Det ville bli fred momentant, og freden kunne også vare. Den mer realistiske veien er også den mest blodige, nemlig at Israel ved IDF vinner frem og overvinner Hamas' militære avdelinger og ødelegger deres infrastruktur. 

Fred på Hamas' betingelser er ikke bare en liten pause i en uforsonlig krig for Israels utslettelse, det er også (etter alt å dømme) en start på noe mye større. Alt annet enn totalt nederlag for Hamas på Gaza vil gi organisasjonen vind i seilene. De vil kunne utrope seg til seierherrer over en mye mektigere fiende. På Vestbredden og i Midt-Østen for øvrig vil Hamas rekruttere i hopetall, og på Gaza vil denne islamistiske dødskulten fortsatt ha et jerngrep over en befolkning som brukes som menneskelige skjold i en krig de ikke har bedt om. 

Dette vil være ille nok lokalt, men Hamas vil ta over for skadeskutte IS* og Al-Quaida som islamistisk frontorganisasjon for terror mot mål over et mye større område. I dag Gaza, i morgen Midt-Østen og Europa. Er dette alarmistisk? Nei, dessverre. Det er bare å lese det de skriver, og høre på hva de sier til sine målgrupper. Det første målet er å utslette Israel, men det større målet er å nedkjempe det de ser som islams fiender (det vil si særlig det liberale Vesten) og etablere et kalifat. 

Islamistiske terrororganisasjoner overvinner man ikke en gang for alle, heller ikke Hamas. Men Al-Quaida var mektig for 20 år siden, og IS/ISIS/Daesh var mektige for ti år siden. De finnes fremdeles, men de er på ingen måte den store trusselen de var for ganske kort tid siden. Det samme kan skje med Hamas, men de kan fortsatt ha sin storhetsperiode framfor seg dersom de vinner på Gaza. Deres mektige våpen er mer enn 500 km med tunneler og Gazas sivile uskyldige: 

«Blodet som flyter på Gaza, sammen med motstanden og Al-Qassam [terrorstyrken til Hamas] vil nedkjempe okkupanten [Israel], vil overvinne denne fienden… Som jeg sa, og jeg gjentar hver gang, blodet til barn, kvinner og eldre – jeg sier ikke at det roper ut til dere, men vi trenger dette blodet så det vil tenne i oss revolusjonsånden, slik at det vil vekke oss til utholdenhet, så det vil vekke i oss motstandskraft og framgang.» (Leder i Hamas, Ismail Haniye til Al-Jazeera 26.02.2023)

* - dette ble skrevet og lagt ut til publisering forrige uke, og før IS-terroren i Moskva. Likevel står poenget seg: IS og Al-Quaida er i dag mindre farlige enn de var for noen år siden. Slikt kan selvsagt endre seg, og noe slikt som en boost for Hamas kan nettopp være utløsende.  

"Folkemordet" og akademisk boikott

Flere forskere ved min arbeidsplass, Universitetet i Bergen, går ut og ber styret ved UiB om å avslutte alt samarbeid med institusjoner i Israel. Dette er vel å betrakte som forslag om en akademisk boikott. I innlegget i  Khrono der dette kravet fremmes nevnes ikke bakgrunnen for krigen i Gaza i det hele tatt. Det er som om terrororganisasjonen Hamas og de 500 kilometer med tunneler der de gjemmer seg, gisler, og militære kampmidler, ikke finnes. Hamas grusomme overfall på sivile i Israel nevnes heller ikke, det er bare uttrykket "siden 7. oktober" som kan identifisere en start, men hva denne starten var og hvorfor den førte til den krigen vi ser nå, har visst ingen betydning. (Illustrasjon Wendy Fu/Daily Trojan)

Siden Hamas og alt dens vesen ikke nevnes, blir heller ikke den enkleste slutten på krig og lidelser nevnt: at Hamas frigir gislene og overgir seg. Jeg antar at regimer som Syria og Iran gjerne tar imot dem, men alt tyder på at de foretrekker martyrdøden og å ta så mange sivile med seg som mulig. 

Siden Hamas trylles bort fra den fortellingen som presenteres, blir terrorister/krigere til "palestinere." Naturlig nok gir ikke Hamas' helsemyndigheter ut noen tall om hvor mange terrorister/krigere disse tapstallene omfatter. De blir også her til "palestinere," noe som sikkert er riktig men også tilslørende. IDF anslår selv å ha drept mer enn 12.000 Hamas-krigere, et tall som sikkert inngår i de 30.000 Hamas' helsemydigheter oppgir som døde i krigen. Da har vi altså 18.000 drepte sivile i en krig i et ekstremt tett befolket område med 2.300.000 mennesker i en fem måneder lang krig. (Til sammenligning anslår historikeren Norman Davies at 160.000 av ca. 700.000 sivile ble drept i Breslau/Wroclaw mellom februar og mai 1945.) 

Forskerne ved UiB fremholder som motivasjon at "Folkerettsdomstolen har nylig uttalt at det er plausibelt at det finner sted et israelsk folkemord på palestinerne i Gaza," men det må være lov å foreta en liten vurdering på egen hånd. For at noe skal være folkemord er det ikke tilstekkelig at folk blir drept. Man må "bevise en intensjon om å ødelegge helt eller delvis en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe." Etter fem måneder med "folkemord" har altså en militærmakt med enorme ressurser klart å ødelegge kanskje mer enn halvparten av bygningene i Gaza (noen anslag er mye høyere), men kun klart å drepe 0,8% av den nasjonale gruppen de visstnok skal ha en intensjon om å ødelegge helt eller delvis. Enten er da IDF ekstremt talentløse - noe det at de varsler sivile, får dem til å forlate områder som skal bombes, osv. er sterke indikasjoner på - eller så er ikke Israel ute etter noe folkemord mens disse forskerne er på ville veier. Jeg tror det siste har en betydelig sannsynlighetsovervekt. 

Det er mulig akademisk boikott har noe for seg, men å presse på for boikott i et enkelt tilfelle basert på svært ensidige fremstillinger er ikke veien å gå. Heller enn "Lex Israel" kan vi heller vurdere noen prinsipper, blant annet med vurderinger om muligheten for å oppnå det ønskede veid opp mot kostnadene med å gjennomføre tiltakene. Deretter kunne man sett seg om i verden og foretatt sine vurderinger. Det er dette Torkel Brekke, svært fornufig og betimelig, har foreslått. 

Dette er kanskje ikke så aktivistisk, men det er desto mer akademisk. Som akademikere har vi en forpliktelse til saklighet og tenksom vurdering. Dette forslaget og dets begrunnelse svikter de akademiske verdiene. 

Til den bitre slutt?

The Times reflekterte i en lederartikkel 9. februar om hva som kan bli slutten på elendigheten i Gaza. Dessverre deler jeg avisens konklusjon: Det er ikke noe annet enn en total ødeleggelse av Hamas som trussel som kan sette punktum. (Foto: Muhammad Hajjar, Associated Press)

Hovedårsaken er at Hamas gjør det klart at terrorangrepet 7. oktober i fjor bare var starten. Så sent som 30. januar gjorde Ali Baraka det klart at Hamas bare vil fortsette med sine angrep til Israel kollapser. Dette er mer enn nok til å forklare det som skjer, og hvorfor det bare vil fortsette i månedsvis. Ingen stat kan trekke seg tilbake og vente på det neste overfallet a-la 7. oktober. En stat som ikke kan forsvare sin befolkning slutter å være en stat, så Israel ved IDF må fortsette til Hamas er nedkjempet. Hamas, på sin side, er ikke noe organ for en nasjon. Da ville de ikke ha 'invitert' IDF inn med innbyggerne på Gaza som menneskelige skjold, mens de selv gjemmer seg i tunellene. De er en islamistisk terrororganisasjon som ikke bare gladelig maltrakterer jøder, men også ofrer egne sivile til "martyrdøden."

Hamas har ikke bygd mer enn 500 km med tunneler under Gaza bare for å overgi seg nå. Med over to millioner sivile som skjold over disse anleggene, vil verdens avsky bare øke på jo lengre denne krigen mot Hamas pågår. Det islamistene taper militært, vinner de i sympati, og det IDF vinner i kampen mot Hamas taper de i sympati. Grusomhetene 7. oktober blir fort glemt for grusomhetene Gazas sivile opplever, og av dem er svært mange barn siden fødselsratene på Gaza bare blir matchet av Afrika sør for Sahara. Svært mye av bygningsmassen er, som vi vet, pulverisert, og selv om tallene fra Hamas neppe er helt til å stole på er det opplagt at flere titusener er drept på Gaza siden i høst. 

Selvsagt skjønte Hamas at Israel ville invadere Gaza etter overfallet 7.10.23, så det var ett av målene med grusomhetene. Hamas er altså ikke ute etter fred, og heller ikke ute etter å spare sivilbefolkningen på Gaza. Det er Gazas sivile som bærer de største og mest brutale tapene. Men kan IDF vinne over en terrororganisasjon på denne måten? Lite trolig, men sett fra Israels side så må de prøve. Å tillate Hamas å samle seg og regruppere under en våpenhvile av noen særlig varighet, er ikke aktuelt. Og Hamas ønsket seg dette som skjer nå, ellers hadde de ikke angrepet 7.10.23. Hvis de brydde seg om Gazas barn ville de frigitt gislene, og overgitt seg mot fritt leide til Iran eller Syria, men Gazas sivile er bare midler for islamistene. Målet er utslettelse av Israel. 

Det er vanskelig å være optimist. Lys i tunnelen er trolig motgående hurtigtog. Dette vil rulle og gå til den bitre slutt. Og den blir veldig bitter for alle parter! På den annen side er dette området stedet for flere mirakler, i følge hellige skrifter som har sitt opphav her. Det er på tide å rulle ut noen flere. Fort.