Demonisering og terror

For noen dager siden var det 22. juli, og som de fleste andre husker jeg jeg nøyaktig hvor jeg var og hva jeg gjorde da jeg først fikk høre om det som hadde begynt den dagen. Sjokket og avmakten sitter i. 

Jeg ønsket ikke å bidra til alt som ble sagt og skrevet for fire dager siden, men det jeg har å si er relevant for terroristen som gikk målrettet ut mot Arbeiderpartiet og særlig AUF - og like relevant for mange andre saker og grupper. For fenomenet politisk og religiøs terror og vold har dessverre et vidt nedslagsfelt. 

Ronen Bahar skrev meget treffende blant annet dette på Facebook 22. juli i år:

En person våkner ikke nødvendigvis én morgen og bestemmer seg for å slakte barn. Veien dit bygges over tid. I folk man ser rundt seg

Først fremmedgjør man en gruppe.

Så demoniserer man menneskene og verdiene deres.

Deretter gir man dem skylden for alt man frykter og misliker.

Man gjentar ordene til de ikke lenger beskriver mennesker, men fiender. Til slutt skapes følelsen av at noe må gjøres.

De fleste går aldri fra ord til handling. Det kreves også noe dypt sykt og ødelagt for å ta med seg våpen og skyte barn. Men i ethvert samfunn finnes mennesker som kan gjøre ord om til handling. Mennesker som innbiller seg at de skal redde verden ved å drepe andre.

Spørsmålet er ikke bare hva disse menneskene, som 22. juli terroristen, gjorde mot oss, men også: Hva gjorde de med oss?

Har vi lært å ikke fremmedgjøre andre? Å ikke demonisere folkegrupper og politiske og religiøse motstandere? Å ikke gjøre andre til syndebukker, og til lynavledere for eget hat og egen utilstrekkelighet?

Jeg tviler. Jeg ser disse mekanismene i fri flyt (nesten) hver dag. 

Regjeringen, EU og Norge - det store bildet

Det er alltid lett å glemme det store bildet, og smålige politikere med kort tidshorisont og et kynisk blikk på meningsmålingene er særlig utsatt. 

Det store bildet er at Norge er et lite land med en åpen økonomi. Vi har stelt oss bra og er venner med de fleste vi ønsker å være venner med, men vennskap kan settes på prøve når presset øker. For eksempel: Når en part i vennskapet har vunnet en betydelig premie og er rikere enn den/de andre fører det lettere til gnisninger. Det blir derfor lett dårlig stemning når den rike vennen forsøker å få alle fordelene av vennskapet, men samtidig ikke yte noe tilbake som den andre vennen ønsker. 

Alle skjønner at den rike vennen er Norge, og at Fornybardirektivet er en ulempe* (mener noen) landet forsøker å vri seg unna i vennskapet med EU (via EØS). Kostnadene for den lille (men rike) vennen med å sette vennskapet på prøve kan bli store, for i skolegården har det kommet en ny bølle som de andre vennene kan måtte ta en kamp med. Det kan bli svært ubehagelig å bli stående utenfor når det smeller, og det kan fort smelle igjen og igjen. Toll, pandemier og hybride angrep er aktuelle fenomen, men viktigere er kanskje alle farer vi ennå ikke har identifisert. 

De fleste kan kjenne seg igjen i analogien med skolegården. Hvorfor er noen prosenter på meningsmålingene viktigere enn det store bildet? 

* - det hører også med til det store bildet at vi må bygge ut mer fornybar energi, og at vi alle i Europa (og på planeten Jorden) er i samme båt. Løsninger i fellsskap er nødvendige og gunstige for oss alle, men den diskusjonen må utstå til et annet innlegg. 

Det er forskjell på fagorganiserte og fagorganiserte

La oss si at det finnes to typer fagorganiserte, "Fagorganiserte 1" (F1) og "Fagorganiserte 2" (F2). F1 har fast plass i sentralstyret til det største regjeringspartiet og leder alltid valgkomitéen i dette partiet. Når tillitsvalgte i dette partiet sier "Fagbevegelsen," og særlig når de priser "Fagbevegelsen," mener de F1. F1 sponser også valgkampen til dette regjeringspartiet med svært store summer, finansiert gjennom kontingenten til medlemmene i F1. (Foto: Beate Oma Dahle, NTB)

Det er derfor ingen premie for å gjette hva dette partiet gjør når F1 og F2 har ulike syn på en tariffavtale F2 har forhandlet seg fram til. Regjeringspartiet bruker så staten som arbeidsgiver til å gi F1 en seier mot F2 i hovedoppgjøret før nytt stortingsvalg - der regjeringspartiet har godt håp om å få noen titalls millioner fra F1 til valgkampen.

Ja, det er kanskje hårreisende, som noen hevder, men overraskende er det ikke. Hadde dette spillet mellom regjeringspartiet og F1 skjedd i stater vi ikke liker å sammenligne oss med, hadde vi brukt lite rosende begreper om slike forhold. Hos oss, derimot, er det visst bare sånn det er. 

Offentlig og privat

Valgkampen 2023 kommer trolig til å få et mer ideologisk tilsnitt enn før. Støres regjering er mer ideologisk enn Stoltenbergs regjeringer, og best ser vi dette på forsøkene på å utradere private tilbydere av offentlige tjenester. Regjeringen har blitt enig med SV og Rødt om å sette ned et utvalg som skal «utrede hvordan kommersiell drift kan utfases i ulike skattefinansierte velferdstjenester». Det som kalles "velferdsprofitører" skal ut.

Ingen har så langt bedre framstilt hva dette går ut på enn Kristin Clemet i Aftenposten 27. juni. Enten det gjelder barnehager, eldreomsorg, parkdrift eller annet så er saken den samme: Som bruker betaler ikke du noe mer enn for offentlig drevne tjenester av samme type. Det offentlige betaler heller ikke mer for disse tjenestene enn de gjør for de som drives av det offentlige selv. Fortjenesten til de private må skyldes mer effektiv drift. Det mener i alle fall høyresiden. 

De røde mener det skyldes utbytting av arbeiderne i de private bedriftene. Det kan jo ikke være noe annet? Eller? De ansatte i private tilbydere er like fornøyde, eller mer fornøyde, enn de ansatte i de offentlige tilbyderne i samme sektor. De som bruker tjenestene, særlig barnehager, er mer fornøyd med de private tilbyderne enn de som får tjeneste av offentlige tilbydere.

Her kommer et punkt Clemet ikke nevner: Offentlig drevne virksomheter har ingen incentiv til å drive mer effektivt eller å organisere seg slik at man oppnår det samme for mindre ressurser (eller noe bedre for de samme ressursene). Offentlig drevne virksomheter lever av bevilgninger, og påvirkning for å få større bevilgninger er alltid mye lettere enn å organisere seg bedre. "Aktiv næringspolitikk" er et synonym for "tilkarringsvirksomhet," men offentlig drift er også kjennetegnet ved tilkarringsvirksomhet ved å søke større bevilgninger for "sin" del av det offentlige. Noen bruker til og med offentlige midler for å påvirke politiske myndigheter for å få større andeler av offentlige midler. 

Når jeg leser i avisen om en svikt eller et problem ved en offentlig virksomhet leser jeg videre i sann forvissning om at det vil komme et forslag til løsning som lett kan oversettes med "send mer penger." Jeg blir sjelden skuffet. En privat bedrift må fikse problemet selv, eller gå konkurs. 

Valhammer og ansvar

Byrådsleder Roger Valhammer går av og gjør det klart at han ikke kommer tilbake. Det er ikke nytt nå, men likevel velkomment. Ikke fordi jeg ønsker mannen noe vondt, men fordi han gjør noe som burde vært opplagt men som - særlig i Norge tror jeg - har blitt mer og mer uvanlig. Det har blitt vanlig for personer i Valhammers posisjon - at noe har gått galt i en organisasjon som de leder - å liksom ta ansvar ved å si "jeg tar ansvar" og så fortsette som før. (Bildet: Marit Hommedal, NTB scanpix)

Valhammer gjorde det klart at han så svikten i barnevernet i kommunen som sitt ansvar, at det var alvorlig, og at det derfor måtte få konsekvenser for han og hans posisjon. Selv om Arbeiderpartiet antakelig kommer tilbake som det viktigste og største partiet i Byrådet, så blir det uten Valhammer som leder. Jeg fikk plutselig mye mer respekt for mannen. Respekten var, rett nok, litt moderat etter all manøvreringen rundt bybanetraséen til Åsane. 

Men Valhammer har skjønt det helt sentrale: 

Det å ha et ansvar består i det å forvalte tillit. Det betyr at det ligger ære i det å ha et slikt oppdrag, og man er ansvarlig overfor noen - gjerne de som har gitt deg oppdraget, men i offentlige embeder er det i siste instans samfunnet som gir deg tilliten. I det å ha ansvar ligger det å svare for den tilliten man har vist. Det som går bra inngir mer tillit og bidrar til respekt. Det som går galt må man stå til ansvar for. Det betyr først og fremst at det fører til uønskede konsekvenser for den som har ansvaret.

Det å bare si ordene "Jeg tar ansvar", som mange norske leder har gjort, er ikke å ta ansvar. Det er bare å si tre ord. Har noe gått galt er det den ansvarlige - reelt eller formelt har mindre å si - som må ta støyten. På egne eller etatens vegne. Det er en uønsket konsekvens å fratre sin stilling - og det er en relevant konsekvens. Ledere som tar konsekvensen av egen og/eller organisasjonens feil, mangler eller svakheter gjennom å fratre stillingen bidrar til at også andre ledere blir bevisst på den tillit de forvalter.

Derfor er det å håpe at flere ledere strammer seg opp og ser hva et lederansvar betyr når Valhammer går av. Virkelig går av, som han selv har poengtert, og ikke bare tar en liten tur ut på bakrommet til støvet har lagt seg. 

Stortingspresident med innvandrerbakgrunn

Masud Gharakhkhani fra Arbeiderpartiet blir etter alt å dømme Stortingspresident. Det virker som et meget godt valg.

Han blir også omtalt som "den første stortingspresident med innvandrerbakgrunn." Det er ikke sant, for det var Jo Benkow.* Begge hans foreldre var født utenfor Norge og alle fire besteforeldrene også. Det er kriteriet for å ha "innvandrerbakgrunn" etter SSBs definisjon. Faren var også flyktning fra pogromer i Russland.

Men Gharahkhani blir første stortingspresident som er innvandrer, for han er født i Iran. Han kom til Norge med sine foreldre da han var fem år. 

(Jeg teller ikke Diderik Hegermann som hadde en lignende funksjon våren 1814 som president for Riksforsamlingen. For det første var han ikke stortingspresident for Stortinget var ikke opprettet, og for det andre var han som født i Altona mer som kolonist å regne enn som innvandrer)

Lykke til!

* Jeg hadde gleden av å møte og snakke ganske mye med Jo Benkow ved flere anledninger. 

Så SV gikk

Det overrasker meg ikke. (Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix)

Det har vært mildt overraskende å se hvor entusiastisk Lysbakken var for å være med, for det er mange gode grunner til å holde seg ute.

I løpet av de åtte årene siden Sentarpartiet og SV sist satt sammen i regjering, har Senterpartiet blitt betydelig mer populistisk. Det har slått seg opp på å stjele FrP-velgere, og å gjøre disse til lags samtidig som SV er med på laget ville være svært krevende for Senterpartiet. Sonderingene har åpenbart gjort dette ekstra tydelig for alle deltakere. 

SV har fått en klar og tydelig konkurrent på Stortinget: Rødt. Med SV i regjering kunne Rødt slått seg opp på å være røde, rene og ranke i motsetning til et kompromissgrått SV. Det er lett å se at dette ville være en ny og ytterst krevende posisjon for SV, som kom svekket ut av åtte år i regjering i 2013. 

Åpenbart hadde ikke Lysbakken utsikt til å få mange nok tydelige seire i regjeringsforhandlingene til at han kunne risikere å åpne venstre flanke. 

Arbeiderpartiet setter misunnelse over klima

Det internasjonale energibyrået, IEA, utpeker SUVer som verstinger i klimakampen. De er den nest største årsaken til at klimautslippene har økt de siste årene. Folk må rett og slett slutte å kjøpe store, tunge biler med store og tørste diesel- og bensinmotorer. 

Arbeiderpartiet, derimot, vil gjøre de store elektriske alternativene dyrere. Mens dette spiller godt inn i misunnelsessegmentet i velgerskaren, så vil det flytte flere over på de fossile alternativene og ødelegge for en positiv utvikling også blant de store bilene. 

Klimakampen er full av eksempler på at ryggmargsrefleksene slår ut forståelsen av klimautfordringene. Alle er for fornybare energikilder, men "ingen" vil se snurten av en vindmølle. Aller minst "miljøvernere." "Alle" skjønner at nullutslippssamfunnet er elektrisk, men "ingen" vil ha kobbergruver. Aller minst "miljøvernere". 

Jeg skjønner ikke SUV. Og kanskje med noen få unntak jeg i øyeblikket ikke er i stand til å se, så trenger ingen slike fjell av noen biler. Annet enn til å briske seg med. Men helt fram til de blir forbudt så er vi mer tjent med at de som selges går på strøm. Det bør også Arbeiderpartiet skjønne. 

Er vettet borte?

De som har lest litt på bloggen min av det som står utenom smaksnotater vet at jeg er ekstremt moderat. Moderasjonen er det eneste jeg overdriver, og tar helt ut i det ekstreme.

Jeg stiller meg derfor stadig mer undrende til den offentlige debatten. Det er fra før velkjent at det å være uenig er ensbetydende med å være rasende. Før het det en "tabloid vinkling", men nå er det visst mainstream. Man kan ikke ytre seg tvilende eller mildt negativ til noe før man i følge media eller sosiale media "raser". 

I sin nyttårstale uttalte Statsministeren at vi bør få flere barn her i landet. Konteksten er både hyggelig og grei - det er kjekt med barn, og vi må gjøre det lettere for de som får barn - og samfunnsøkonomisk begrunnet: velferdssamfunnet er basert på pay as you go. Forutsetningen har vært at de som jobber og betaler skatt sørger for de som ikke jobber, for eksempel pensjonister. Når det blir langt flere pensjonister og personer i en alder der sykdom rammer en større andel, så blir byrden på de som jobber mye større. 

Fødselsraten i Norge har sunket de siste ti årene fra ca. 1,98 barn per fertil kvinne til ca. 1,6. Det er for lite til at forutsetningen for veldferdsstaten kan holde. Linn Kristiansen i Kvinnefronten mener Statsministeren reduserer kvinner til fødemaskiner, og denne "fødemaskinretorikken" har spredd seg til folk som burde vite bedre enn å tillegge folk (selv statsministre) oppfatninger de ikke har. 

Man kan spørre tilbake: på hvilken desimal mellom 1,6 og 1,9 blir kvinner fødemaskiner? Man kan også lure på hvorfor Hadia Tajiks innlegg med ganske det samme budskapet som Solberg ikke avstedkom det samme ramaskriket. Men det har kanskje med den politiske "siden" å gjøre. Man mistror og tillegger alle på "den andre siden" nedrige motiver, og avslører samtidig sitt eget sinns forfall. 

Et annet eksempel på overdrivelser og mangel på proporsjoner er den foreslåtte endringen i abortloven. Regjeringsplatformen vil stenge muligheten for fosterreduksjon etter 12 uker uten nemndbehandling. Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen "raser". 

For det første: Da hennes egen partifelle tok til orde for å få opp fødselstallene raste hun ikke. Da hennes eget parti satt i regjering var det ikke tillatt med fosterreduksjon etter uke 12 uten nemndbehandling (selvbestemt abort gjelder ellers til uke 12) uten at noen har registrert at hun raste over dette. 

Dette er bare noen eksempler fra den siste tiden, og eksemplene er fra rød side i politikken. De er lettere for meg å få øye på, regner jeg med, siden jeg ikke deler en del av oppfatningene deres. Hysteriske utspill kjenner vi godt fra ytterkanten av FrP også, og de handler ofte om innvandring og "fremmedkurlturelle". 

Men jeg tar meg i å lengte etter tider jeg fullt og fast mener eksisterte for ikke så lenge siden, da man kunne være politisk uenig men diskutere rasjonelt med innestemme. 

Corbyn i nummer 10 Downing Street

Jo nærmere vi kommer Brexit, jo mer rotete ser det ut til å bli i britisk politikk. Ett av de mulige utfallene av situasjonen i parlamentet, er et nyvalg. Det er det Labour satser på framfor noe, og det er slettes ikke umulig at Labour vil vinne det valget. (Tegningen: mogusrus.org) 

Norske media ville da snakket om "det britiske arbeiderpartiet," som forsåvidt er rett siden det er britisk og heter Labour. Men partiet under Corbyn har en ganske annen politikk enn vårt hjemlige Arbeiderparti (DNA). Labour er mer som Rødt i Norge, enn Arbeiderpartiet i Norge. 

Corbyn i nr. 10 ville være en aldri så liten revolusjon i vårt nærområde, og her er noen av de mer vesentlige omkalfatringene som ville skje:

• Labours årsmøte ville styre landets politikk på alle områder, og ville være overordnet parlamentsgruppen. Dette vil være brudd med en flere hundre års tradisjon i Storbritannia, og langt på veg undergrave det parlamentariske demokrati. 
• Jernbanen, vannverk og annen infrastruktur vil ikke bare bli overtatt av staten, de vil også bli styrt (og ikke bare kontrollert) av staten (eller les: The Labour conference). De ville nok også sikre seg lojale folk på alle kommandopostene. 
• Journalistene i de store nasjonale avisene og BBC skal velge sine redaktører. (Journalistene er i all hovedsak venstreorienterte.)
• Alle lovene som begrenset fagforeningenes makt fra 80-tallet og utover, ville bli fjernet. Sjansene for en renessanse for 70-årenes streikekaos ville øke.
• Proteksjonismen ville komme tilbake big time. Mens de konservative Brexit-tilhengerne ser for seg et nytt Singapore i Nordsjøen, er det helt andre modeller Labour ser for seg. 
• Nye skatter, og høyere skatter, er selvsagte. Mye av inntektene ville gå til å fjerne skolepenger i høyere utdanning og et ambisiøst boligbyggeprosjekt.

Endringene ville ikke bare være innenriks, men også utenriks. Her vil kanskje endringene være mer radikale.

• Storbritannia ville bli meldt ut av NATO.
• Anti-terror kampanjer utenlands, som mot IS, ville bli stoppet.
• Corbyn ville søke vennskap med Iran, og et tøvær med Russland.
• Storbritannia ville, helt uten avtaler med andre land, oppgi sine atomvåpen. 

Alt dette avhenger av et tydelig flertall i et valg, så klart. De konservative har det travelt med å male partiet sitt i stykker, så det er slettes ikke sikkert de vil klare å utgjøre noen motvekt. 

Korttenkt vanvidd fra Støre

Når Arbeiderpartiets leder mener at vedtak fattet av Stortinget to ganger må settes til side siden en part ikke liker vedtaket, så er han så til de grader på ville veier at partiet bør finne en etterfølger snarest. Når lederen av landets største parti støtter sabotasje av vedtak i landets øverste politiske organ, så har vettet forlatt ham. Populismen har tatt over. 

Først la Arbeiderpartiet bort viljen til store samlende kompromiss, slike som Norge i etterkrigstiden har blitt bygget på. De står seg selv om valg bringer inn nye regjeringer, men nå er det slutt. Nå har det også blitt greit å motsette seg Stortingets vedtak for å få viljen sin. 

Det er som om Støre, etter at Arbeiderpartiet har tapt to stortingsvalg, har glemt at de styrte landet og/eller gitt opp muligheten for selv å lede en regjering. Det er skremmende, for Norge trenger et troverdig styringsalternativ. 

Raymond Johansen statsministerkandidat 2021?

Jeg har begynt å si det privat, så kanskje jeg skal gjøre det offentlig også. Saken er at jeg legger merke til at Raymond Johansen - Byrådsleder i Oslo (han fikk ikke lov til å kalle seg noe finere) - har begynt å høyne profilen sin i nasjonale saker. Han uttaler seg om det ene og det andre som ikke på noen måte har med Oslo og hans virke der å gjøre. 

Det er tydelig at Arbeiderpartiet sliter nasjonalt, og det gir seg utslag også lokalt. Selv mener jeg at Støre har gjort en så god jobb som man kunne vente med rabalderet i partiet, men mud sticks som man sier på engelsk. Støre har heller ikke lett for å fronte et arbeiderparti med sin bakgrunn og stil fra Oslo vest. 

Raymond Johansen har street cred som utdannet rørlegger. Det er en stund siden han lå under vasken hos noen, men han kommer fra øst for elva. Videre er han scenevant, gjør seg meget godt i debatter og har etter hvert solid erfaring som politisk leder i Oslo. 

Jeg tror ikke Støre sitter så trygt, og de to fløyene som har avtegnet seg etter Giskesaken har begge spilt seg sjakk matt i en lederstrid. Raymond har nok lyst på jobben, tror jeg, og Arbeiderpartiet ville gjøre klokt i å satse på han. 

(Johansen og jeg var i samme parti en periode. Begge startet i SV og SU. Han ble omtalt i beundrende ordelag - mye fordi han var ekte arbeider. Slikt var eksotisk i SV og SU.)

(Foto: Europabevegelsen - EU hadde nok mye med at både Johansen og jeg gikk ut av SV.)

Metoo-sakene og partiene

Dette året har #Metoo feid inn som en bølge i så godt som alle norske partier på en eller annen måte. Før jul, og over nyttårshelgen, var det Arbeiderpartiet som kokte i sitt eget fett med Giskesaken. Nå har de fått selskap med flere partier, kanskje særlig regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet.

Likevel ser det ut til at det er Arbeiderpartiet som har fått lide mest under dette kjøret. Med det mener jeg at det synes å være det partiet som lider mest på meningsmålingene. Hvorfor det? Sakene i regjeringspartiene ser vel ut til å være minst like ille, og strukturene for å ta vare på varslere og usikre ungdommer har vært elendige. 

Jeg tror det er to hovedgrunner til dette. 

For det første er Giske en mye mer betydningsfull politiker enn de andre som har blamert seg. Han har vært høyt profilert i et kvart århundre (han ble leder i AUF i 1992), har vært minister og var inntil nylig nestleder i landets største parti. 

For det andre løftet Giskesaken lokket av et hvesende ormebol av et parti. Nær sagt alt som har vært sagt og gjort har blitt tolket inn i en maktkamp, og det har blitt avslørt at ledende personer i parti og LO ikke tåler trynet på hverandre. 

Det i sin tur har ført til en prosess som har tekt ut i tid, der alle avgjørelser underkastes mistankens grelle lys, og der det som er igjen av undersøkende journalister har blitt nedringt (heller enn omvendt) av sladrende partifeller. 

Jeg var tidlig kritisk til Støres håndtering av saken, men etter hvert som ormebolet har blitt avslørt er det ganske klart at han ikke kunne gjøre så mye på en annen måte. Det er de giftige relasjonene og maktbasenes kamp mot hverandre som har tværet saken ut i offentligheten, og blottlagt et dysfunksjonelt parti. Det er ikke rart at de tapte valget!

Giske har heller ikke hjulpet partiet sitt med sin fremgangsmåte. Han hadde hatt større muligheter for å komme tilbake i ledende verv dersom han la seg flat, slikket sine sår, og satte partiets interesser over sine egne. 

(PS - Jeg ble kjent med at Amundsen sa opp jobben sin som sekretariatsleder i Arbeiderpartiets stortingsgruppe etter at det som sto over ble skrevet.)

Giskesaken 2

Så har det da endelig skjedd det alle - eller i alle fall jeg - så allerede før jul. 23. desember skrev jeg:

Det er jo helt opplagt at Trond Giske må trekke seg som nestleder i Arbeiderpartiet. Like opplagt er det at Jonas Gahr Støre - som burde ledet partiet han er leder for - skulle bedt ham trekke seg. Men nei. 

Det som har skjedd i de to ukene siden jeg skrev dette er en lidelseshistorie for Arbeiderpartiet og de fleste involverte. Sakene har blitt flere, og fløyene har fløyet i strupen på hverandre. Gamle sår har blitt som nye, og nye har kommet til. 

Som jeg også skrev for to uker siden burde jeg jo som høyremann være glad for det som har skjedd, men det er et meget kortsiktig perspektiv. Landet trenger en effektiv opposisjon, og selv om Støre har ledet Arbeiderpartiet inn på feil spor på så mange vis, er partiet fortsatt langt å foretrekke framfor SV og Senterpartiet. 

Nå håper jeg partiet har fått seg en vekker, og at nye krefter kan komme opp til partiledelsen og stake ut en konstruktiv opposisjonspolitikk. 

Giskesaken

Det er underlig så dårlig dømmekraften fungerer når den trengs som mest. Det er jo helt opplagt at Trond Giske må trekke seg som nestleder i Arbeiderpartiet. Like opplagt er det at Jonas Gahr Støre - som burde ledet partiet han er leder for - skulle bedt ham trekke seg. Men nei. Giske er sykemeldt, og derfor sikkert ute av stand til å tenke en rasjonell og selvstendig tanke (?). (Bildet. Wikimedia Commons)

Støre, derimot, burde fortsatt ha tankens kraft. Det han har gjort er å kalle inn til nye møter på nyåret. Antakelig har han ikke mot til å be Giske trekke seg, og vil ha støtte fra et bredest mulig flertall. Det er ikke mye til lederskap, og vi kan være glade for at han ikke er statsminister når han ikke en gang våger å lede sitt eget parti når det stormer.

For det er opplagt at Giske må trekke seg. Når den andre nestlederen skriver at varslene hun har blitt gjort kjent med er "rystende lesning" for henne både som "menneske, nestleder og jurist" er det ille. Alle disse titlene ville i seg selv vært nok for enhver, inklusive noen så intelligent som Støre, til å innse at dette lederteamet ikke kan fungere. I sum er det mer enn nok for enhver oppegående person til å trykke på knappen for katapultsetet og sende Giske ut av ledelsen. Men altså ikke for Støre. Han skal sitte i julen og vente på flere varsler, som Trine Eilertsen i Aftenposten så treffende skriver. 

Alle som har det minste kjennskap til krisehåndtering vet at det viktigste for en leder er å avklare, og for all del unngå saker som begynner å rulle av sin egen tyngde. Der nye oppslag følger på. Det er dråpen som uthuler stenen, som vi vet, og daglige oppslag med dårlige nyheter sliter fort ut både ledere og tillit. Denne saken har potensiale til nettopp det, og derfor er det så oppsiktsvekkende at den håndteres så elendig av folk som ikke mangler noe på IQ-fronten. 

For hver dag som går uten en avklaring svekker også Støre tilliten til seg selv og ledelsen i Arbeiderpartiet. Som høyremann burde jeg kanskje ha gledet meg, men jeg gjør ikke det. Arbeiderpartiet har vært et ansvarlig og moderniserende parti siden slutten av 80-tallet, og de brede kompromissene mellom Høyre og Arbeiderpartiet er en vesentlig bestanddel av det som har gjort Norge til et meget velfungerende samfunn.

Nå er det Senterpartiet som samler med seg arbeiderpartister i distriktet, og SV som hanker inn dem i mer urbane strøk. Det er ikke gode nyheter for Arbeiderpartiet, og heller ikke for Norge. 

Og det skjer på Støres vakt! 

Ørnen har landet?

I Arbeiderpartiet lurer de nå på hva som gikk galt. Selv om det ikke er mitt problem akkurat kan jeg hjelpe dem med forklaringen på hva de gjorde galt. At Senterpartiet traff tidsånden i distriktene kunne uansett Arbeiderpartiet ikke gjøre noe med. 

1. Den fortellingen de baserte seg på, med "fire tapte år", var det få som kjente seg igjen i. Regjeringen har kjørt på med reformer, og har klart å snu det katastrofale oljeprisfallet til ny optimisme i næringslivet. Mistanken er at de fire tapte årene viser til et parti som mener seg berettiget til regjeringskontorene på ubestemt tid, men har fått en fire års pause. Nå blir det kanskje fire til. 

2. Arbeiderpartiet kjørte en negativ valgkamp der de i all hovedsak rakket ned på regjeringen, og hadde lite nytt og positivt å bringe til torgs. De rakket ned på Listhaugs retorikk uten å gjøre det klart hvordan deres egen politikk skilte seg fra regjeringens ("i svært lite", er svaret). De sa at regjeringen hadde gjort "Norge til et kaldere samfunn" uten å forklare hva de mente, eller hvordan de skulle skru opp varmen igjen. Kanskje de skulle fyre med de 12 milliardene i skatteøkning? 

3. Det skaper ikke engasjement å være vag og omtrentlig. Hva mener egentlig Arbeiderpartiet om fraværsgrensen? Om kommunesammenslåing? Både dette og det foregående punktet hører kanskje sammen - uten en klar og ny politikk blir det lite å drive valgkamp på. 

4. Suppe i sentrum. Frieriene til KrF og Venstre skapte liten entusiasme i egne rekker. Tvert om skremte det tidligere velgere over til SV og opp på gjerdet.

5. Til sist: Arbeiderpartiet har ikke "rett på" en tredjedel eller mer av velgerne. De må gjøre seg fortjent til tilliten. De må rett og slett endre mentaliteten som sier at de er det naturlige regjeringspartiet og kvitte seg med sitt eget overlegenhetssyndrom. I resten av Europa har de fleste sosialdemokratiske partiene sunket ned på 20-tallet eller dypere, og kanskje bør Arbeiderpartiet også innse at etterkrigstiden er over. Dette med at de synes å tro de har rett på makten ligger kanskje under de andre problemene. De gjør rett og slett ikke nok for å gjøre seg verdige å ha makten siden de mener de har rett på den. 

Forklaring på tittelen: Jens Arup Seip omtalte Arbeiderpartiet som "ørnen blant partiene".

Arbeiderpartiet 2017

Det har gått 28 år siden den ene gangen jeg stemte Arbeiderpartiet, og i den perioden har jeg aldri vært mindre fristet til igjen å stemme på partiet enn ved dette valget. De to mest nærliggende og konkrete grunnene er disse:

1. Partiet vil oppheve oppmøteplikten den sittende regjeringen innførte. Dette enkle og ganske opplagte kravet om at elever må være på skolen de har valgt å gå på har ført til nesten 40% mindre fravær. Hva Arbeiderpartiet vil ha i stedet er ganske ullent og uklart, men AUF presser på for å fjerne regelen. Dette tjener ikke de svakeste elevene - heller tvert om!

2. Arbeiderpartiet vil også reversere kommunereformen - etter først å ha vært for denne. Kommunestrukturen har lenge vært overmoden for reform. Siden siste store runde med sammenslåinger, tidlig på 60-tallet, har det blitt bygd mange broer og veier, og nesten alle har tilgang til bil. Videre har kommunenes oppgaver vokst noe voldsomt. Dette er grov politisk unnfallenhet fra landets største parti, og har erodert mye av den respekten jeg har hatt for partiet.

Det generelle bildet, ut over de mest opplagte sakene (se over), er heller ikke lystelig. Støre er ikke Stoltenberg. Samfunnsøkonomen med tallfiksering var noen ganger god til å skjære gjennom. Jeg ser ikke for meg at Støre - til tross for høy intelligens og gode evner på TV - kunne klare å få gjennom en så viktig reform.

Solbergs store triumf er jo at hun har temt FrP uten at partiet har stupt på meningsmålingene. Hvem som skal støtte opp Støre er ganske uklart ut fra det bildet som avtegner seg to uker før valget (når dette skrives). Det kan lett bli en salig blanding av MDG, Rødt og SV i tillegg til nødbremsepartiet Senterpartiet i regjering. (Bildet: ABC Nyheter)

Formuesskatt

Debatten om formuesskatten i Norge skjærer fort ut og blir rene diskusjoner om velstående personers popularitet. Er det noen som synes synd på rikingen Bjørn Dæhlie? Ikke særlig mange, nei. 

En venn av meg er (blant annet) oppfinner. Ved valget for fire år siden gikk han fra venstresiden og over til Høyre. I en melding nylig skrev han: 

Har brukt masse tid og en god del kroner for å utvikle [her sletter jeg produktnavnet for å beholde anonymitet]. I prosessen med å få produktet ut i markedet må en skaffe kapital (les emisjon), dvs selskapet får en prislapp. Derfra og videre må en derfor betale formueskatt (for aksjeposten) i et selskap som mulighetens får et produkt ut i markedet. Hvis ikke produktet når markedet og gir avkastning, har en altså betalt formueskatt for å ha prøvd å skape noe. Nei, det er ikke bra nyskapingspolitikk.

Dette er situasjonen for oppstartsfirmaer innen teknologi, firma av en type man ønsker seg flere av fordi vi er i et teknologiskifte og en ikke kan stole på at de etablerte nødvendigvis er i stand til å stå for nyvinningene. Skatteformen er altså en hemsko siden den ikke er knyttet til en kontantstrøm, men kun til en satt verdi. Det er også verdt å merke seg at utenlandske selskap og eiere ikke betaler formuesskatt siden nesten alle andre OECD land har kvittet seg med denne skatteformen.

Men stater trenger inntekter til alt det stater skal ordne med: utdanning, helse, forsvar, samferdsel og mye annet. Men kan vi ikke ordne med slike ting uten formuesskatten? I OECD er det nå bare NILS-landene (Norge, Island, Lichtenstein og Sveits) og Frankrike som holder seg med denne skattetypen. De andre har kvittet seg med den - til og med høyskatteland som Danmark og Sverige. I Norge står denne skattetypen for 1,5% av de totale skatteinntektene, og i høyskattelandet Frankrike for bare 0,4% (tall fra 2009). Det er defor tydelig at statsskutene kan holdes godt flytende uten. 

Det er ikke bare nystartede bedrifter som sliter med denne skatten. Som sparsom alminnelig borger lurer jeg også på hvorfor jeg skal straffes for ikke å bruke opp pengene. I Norge har vi holdt oss med denne skatten, og en ganske ubegripelig sponsing av det å bruke penger man ikke har - altså avskrivning av renter. Mitt desidert mest leste blogginnlegg noen sinne hadde dette som emne. Man blir sponset for å bruke penger man ikke har, og straffet for å spare dem heller enn å bruke dem opp. 

Den norske venstresiden synes å mene at denne inntekten som staten har på 1,5% av totalen er forskjellen på velferd og rasering av velferd. Det må vel sies å være en overdrivelse. Men fordelingsvirkningen da? Det er jo bare de som sitter godt i det som må betale denne skatten. 

Som vi så innledningsvis må denne skatten betales enten man har inntekter eller ikke. Hva slags utjevning er det at norske oppfinnere på vei ut i et usikkert marked må betale en skatt uten at de har tjent en krone? Kanskje er det en fordelingsvirkning i at en sparsommelig middelklasse må betale mens en merkevareentusiast med forbrukslån får sponset sin vei inn i luksusfellen, men det er ikke opplagt at den gir alle de rette incentivene.

Jeg er enig i at det internasjonalt er et problem med en ørliten klasse av svært rike personer med uforholdsmessig store formuer og egoer, men dette blir det fort et spørsmål om internasjonale avtaler og nasjonal suverenitet siden disse i svært stor grad er kosmopolitter. Kan vi forhindre at øystater blir skattefrie soner for denne klassen? Jeg skulle ønske det!

Det Statsbærende Parti

Kriseforliket førte i 1935 Arbeiderpartiet og Bondepartiet sammen om et budsjett for å øke jordbrukssubsidiene. Samarbeidet varte ikke lenge, men Arbeiderpartiets styre varte i tretti år til. Nå til høsten står vi foran et valg der disse to partiene kan ta over for å sørge for at lite eller ingenting forandres fra sist de satt i regjering sammen. Skattene skal tilbake på samme nivå, og viktige reformer skal reverseres. (Foto: Klartale.no)

På mange måter er disse to partiene den politiske siden av den korporative staten Norge. LOs og Bondelagets politiske avdelinger. Dette er selvsagt noe overdrevet, men de korporative sidene ved den norske modellen må komme mer i fokus framover. Det er helt klart at det ligger en kostnad i dette systemet, og lav oljepris sammen med eldrebølgen tyder på at de feite årene ligger bak oss.

Adam Smith skrev i Wealth of Nations at

“People of the same trade seldom meet together, even for merriment and diversion, but the conversation ends in a conspiracy against the public, or in some contrivance to raise prices.”

LO betaler Arbeiderpartiets valgkamp, og får det de vil ha. Også andre partier får støtte fra organisasjoner til sin valgkamp, men de er ikke verter for partienes sentralstyremøter eller møtene i arbeidsutvalget. De har heller ikke fast representasjon i partienes organer.

Vi vil få en gammelsosialistisk tro på offentlige løsninger, og en politikk dominert av et LOs der etter hvert flertallet av medlemmene jobber i offentlig sektor (der jeg forøvrig jobber selv). "Yt etter vilje og ta etter evne" er dessverre et mer dekkende slagord for den politiske retningen dette prosjektet kan komme til å ta.

Viljen til nytenkning er dessverre svært liten.

Stoltenberg

Det er snart fire og et halvt år siden jeg vurderte Stoltenbergs exit-strategi, og nå har vi noe i retning av fasiten etter at vår ex-statsminister blir ny Generalsekretær i NATO.

Flere ganger på bloggen har jeg hatt anledning til å si "Hva var det jeg sa?" (noe som er rene julekvelden for besserwissere med hang til gambling), men denne gangen blir det en mer blandet evaluering.

Jeg tok feil med hensyn til tidsplanen. Jeg gjettet på vinter/vår 2012 for hans planlagte avgang for jeg trodde ikke Stoltenberg hadde lyst til å tape et valg og gå på en periode som leder av opposisjonen. Kanskje hadde han høyere forventninger til valgresultatet enn det de fleste andre hadde?

Men det er også en mulighet at han bare ventet på en tilstrekkelig stor jobb ute. Slike er det, som jeg nevnte den gang, ikke så mange av og det er ikke bare å sende en søknad heller. I Stoltenbergs sko ville jeg vel sørget for å få intensivopplæring i Engelsk på et høyt nivå, for det er ikke på det feltet han har imponert mest. En ting er å beherske språket godt nok, men i en så krevende stilling er det viktig å kunne være såpass på høyden at man kan improvisere og leke seg litt med ord og uttrykk. Det kommer kanskje med tiden, men det er lurt å være så godt forberedt som vel mulig.

Arverekken er ennå ikke avklart, men det at Støre ikke er interessert ble betraktet som en aprilspøk i Aftenposten forleden. Jeg spådde på tampen av 2009 både at Støre ville ta over og at han kom til å få en innenrikspolitisk oppgave før den tiden kom. Jeg er villig til å vedde mye på at jeg får rett også i det første.

Kaffegruten jeg tolket i 2009 hadde ikke helt satt seg. Jeg tok feil på tidsaksen, men ikke på målet for Stoltenberg, tiden på året eller arverekken. Selv om det siste ennå ikke er avklart. Formelt.