Høyres krav for å gå i regjering

Har du fått med deg hva som er Høyres stortingsgruppes krav for at Høyre skal gå i regjering med KrF, Venstre og FrP? Ikke jeg heller. 

Hold ikke pusten mens du venter. De tre andre partienes stortingsgrupper har sagt ja til å forhandle videre om en regjering med fire partier, og stiller krav til hva man skal få igjen for det. Men det er tyst fra Høyre. De tre andre partiene har krav om tydelige seire, og områder der det vil smerte å gi noe særlig. Men det er tyst fra Høyre. 

Jeg frykter partiet er i ferd med å gjøre seg til regjeringssamarbeidets minste felles multiplum. En slags dørmatte partiene på hver sin side tramper over i kamp for sine posisjoner. Høyres profil blir å ikke ha noen profil - annet enn "borgerlig samarbeid". Hva nå det skal være - annet enn at noen diametralt motstridende syn forsøkes lukket inne i en regjeringskonferanse. 

OK. Greit nok. Høyre har siden Lyngs dager vært pådriveren for å samle partier til et alternativ til Arbeiderpartiet, og har alltid vært det partiet som gir mest for å få det til. Det er et viktig arbeid, og det største partiet har i teorien mest å gi. Det å få til en flertallsregjering vil, i alle fall i teorien, gjøre det lettere å styre landet. Men det er en pris å betale.

Dersom det eneste man forbinder med Høyre er Erna og regjering, står man ribbet tilbake den dagen Erna og regjeringen er borte. Det kan butte imot før den tid også, for hvis du skal gå til valg og ikke kan komme på en eneste sak som tilsier at Erna og Høyre bør få din støtte, så blir du kanskje hjemme. 

Det å beholde identitet og å utvikle ny politikk mens man sitter i regjering er meget viktig. Det var lærdommen etter valgnederlaget i 2005. Nå synes det som dette blir glemt. 

Verdiposørene

Det har tatt meg litt tid å finne ut hvorfor jeg misliker KrF så sterkt - eller rettere sagt: finne det presise begrepet. Overskriften her viser at jeg endelig har kommet til målet. De er verdiposører, og artikkelen til Kjetil Solvik-Olsen i VG hjalp meg på vegen dit. Han er mild i sin kritikk siden han vel fortsatt håper på at KrF skal lande på borgerlig side i den kampen som nå pågår i menigheten, men på utsiden av det hele kan jeg henge bjølla på katten. 

Det er partier jeg er mye mer uenige med rent politisk, så min aversjon mot KrF har andre kilder enn den konkrete politikken - selv om jeg har lite til overs for regionreformen de fikk tusket til seg med regjeringen, eller lærernormen for den del. 

KrF og Hareide går lengre enn de fleste når de påberoper seg "verdier" og impliserer at de andre enten ikke har dem, eller at verdiene deres er råtne. Med få unntak på ytterfløyene ønsker vel alle norske politikere at samfunnet skal bli bedre, varmere, mer inkluderende og så videre. Det å direkte eller indirekte hevde noe annet er selvforherligende og et usselt debattriks som ikke bare KrF med Hareide i spissen bruker, men for meg virker det som det gjennomsyrer partiets retorikk på en grunnleggende måte. 

Å påstå at andre partier har annenrangs verdier er å nedverdige de som støtter dem, og å forherlige seg selv og egne tilhengere. 

Hasta la vista KrF

På valgnatten var det tydelig at KrF slet med å holde seg over sperregrensen, og jeg oppdaget plutselig at jeg hadde blandede følelser i sakens anledning. På den ene siden ville jeg ha dem over for å berge regjeringen (siden de sa at de ikke ville felle Solberg med det første), men tanken på et KrF på vei mot stupet og historiebøkene fylte meg samtidig med en varm glede. (Foto: Lise Åserud)

Politisk, sak for sak, er jeg åpenbart mer enig med KrF enn med Senterpartiet og SV (for å ta to eksempler), men mine negative følelser for KrF er mye sterkere enn for disse to. 

For å få KrF ut av norsk politikk bør de sørge for å holde seg utenfor regjeringen Solberg, og så bør de sutre og klage i ukevis ved hver vanskelig sak som kommer opp, før de inngår et surmulende kompromiss. Det har de gjort i fire år allerede, men pussig nok klarte de ikke å bryte gjennom sperregrensen på tur nedover denne gangen. 

Men så, kjære alle sammen, bør de felle regjeringen på en eller annen sak som forlengst er tapt for KrF. Det er mange av dem. Partiet er bygd på motstand mot en sekularisering som går ganske ufortrødent videre. Men uansett sak vil felling av regjeringen Solberg få fart på partiet. Ned under sperregrensen for å bli der. Jeg vil sørge over regjeringen, men glede meg over en forestående sanering av partifloraens minst relevante parti. 

Som mange har visst lenge, og som Kristin Clemet skriver på Civitas sider, er velgerne til KrF mer borgerlige enn ledelsen. Om Hareide og de andre i ledelsen vil forlate et flertall av sine velgere bør de få lov til det, og ønskes lykke til på reisen. 

Da vil vi miste et hyklerks maktparti som fremstiller seg selv som mye varmere og mer hjertelig enn andre, som ikke bryr seg så mye om de fattige i verden og utvikling for dem, som for det å fremstå som mer godhjertet enn andre. "Verdier", sier Hareide, på en måte som om andre som driver med politikk ikke har det. Noen bryr seg mer om hva U-hjelpen fører til av utvikling, enn av størrelsen på beløpet. 

Bare for å ta ett eksempel. Det å drive politikk med "God on Our Side" som implisitt motto er en vederstyggelighet - enten man er troende eller ikke. 

Ørnen har landet?

I Arbeiderpartiet lurer de nå på hva som gikk galt. Selv om det ikke er mitt problem akkurat kan jeg hjelpe dem med forklaringen på hva de gjorde galt. At Senterpartiet traff tidsånden i distriktene kunne uansett Arbeiderpartiet ikke gjøre noe med. 

1. Den fortellingen de baserte seg på, med "fire tapte år", var det få som kjente seg igjen i. Regjeringen har kjørt på med reformer, og har klart å snu det katastrofale oljeprisfallet til ny optimisme i næringslivet. Mistanken er at de fire tapte årene viser til et parti som mener seg berettiget til regjeringskontorene på ubestemt tid, men har fått en fire års pause. Nå blir det kanskje fire til. 

2. Arbeiderpartiet kjørte en negativ valgkamp der de i all hovedsak rakket ned på regjeringen, og hadde lite nytt og positivt å bringe til torgs. De rakket ned på Listhaugs retorikk uten å gjøre det klart hvordan deres egen politikk skilte seg fra regjeringens ("i svært lite", er svaret). De sa at regjeringen hadde gjort "Norge til et kaldere samfunn" uten å forklare hva de mente, eller hvordan de skulle skru opp varmen igjen. Kanskje de skulle fyre med de 12 milliardene i skatteøkning? 

3. Det skaper ikke engasjement å være vag og omtrentlig. Hva mener egentlig Arbeiderpartiet om fraværsgrensen? Om kommunesammenslåing? Både dette og det foregående punktet hører kanskje sammen - uten en klar og ny politikk blir det lite å drive valgkamp på. 

4. Suppe i sentrum. Frieriene til KrF og Venstre skapte liten entusiasme i egne rekker. Tvert om skremte det tidligere velgere over til SV og opp på gjerdet.

5. Til sist: Arbeiderpartiet har ikke "rett på" en tredjedel eller mer av velgerne. De må gjøre seg fortjent til tilliten. De må rett og slett endre mentaliteten som sier at de er det naturlige regjeringspartiet og kvitte seg med sitt eget overlegenhetssyndrom. I resten av Europa har de fleste sosialdemokratiske partiene sunket ned på 20-tallet eller dypere, og kanskje bør Arbeiderpartiet også innse at etterkrigstiden er over. Dette med at de synes å tro de har rett på makten ligger kanskje under de andre problemene. De gjør rett og slett ikke nok for å gjøre seg verdige å ha makten siden de mener de har rett på den. 

Forklaring på tittelen: Jens Arup Seip omtalte Arbeiderpartiet som "ørnen blant partiene".

Prosjekt havari?

I skrivende øyeblikk ser det dystert ut for prosjekt "borgerlig samling". (Foto: Lise Åserud)

Jeg er lei meg for det, som alle andre høyrefolk. Men jeg er ikke så sikker på at alle i Fremskrittspartiet er det.

Alle kan se at samarbeidet mellom FrP og Venstre har vært slitsomt. Både på innvandring og på miljøspørsmål står de to partiene på hver sin kant, og dette er områder som har stor betydning for begge partiene. Høyre står nok nærmest Venstre på miljøspørsmål og nærmere FrP på innvandring, og har levd godt med kompromissene. Men ikke en gang i lille Norge er det som skjer ute i verden uten betydning.

Der går partier som ligner FrP fram så det suser. AfD i Tyskland, Brexit i England, Trump i USA er bare de mest kjente uttrykkene for brede bevegelser. Hvordan kan FrP kjempe en vellykket valgkamp og surfe på denne bølgen? Neppe ved å forbli i regjering og bli klisteret opp til "eliten" og status quo.

Det er ingen tvil om at den ferdigforhandlede "bilpakken" har vært utløsende årsak for denne krisen. Og heller ingen tvil om at den lå helt på smertegrensen for FrP. Partiet ser ikke så mørkt på å kjempe en valgkamp utenfor regjering og med motstanden mot avgiftskjøret fra mellompartiene i friskt minne.

Men på spørsmål om regjeringsalternativer og styringsdyktighet vil både Venstre og FrP slite. Det vil dessverre også Høyre som vel er helt uten skyld i dette.

Jeg er allerede lei det selvtilfredse Arbeiderpartiet og Statsminister Støre. Selv om det er ti måneder til de rykker inn i regjeringskontorene.

Tunnel for trivsel

Forskning kan ha politiske implikasjoner, og det bør den ha når funnene er så tydelige som dette.

Den aktiviteten vi liker absolutt dårligst i løpet av en dag (i gjennomsnitt, selvsagt), er jobbreisen.

Byrådet i Bergen har varslet en sak før valget om trasé for Bybanen til Åsane - en tunnel fra sentrum - etter at Venstre og KrF varslet at de ville sette krav om bane foran Bryggen i byrådsforhandlinger etter valget.

De to partiene vil tvinge gjennom en løsning mot et flertall i Bystyret og i folket i Bergen.

Forskningens relevans er at deres løsning vil føre til at reisetiden til sentrum for den store folkemengden i Åsane vil bli betydelig lengre enn for en tunnelløsning for all framtid. I alle fall med bane. Det vil senke livslykken for svært mange bergensere i overskuelig framtid.

Det er selvsagt andre argumenter i saken, men så langt jeg kan se er det utelukkende kostnader som taler for alternativet over Bryggen. Men tunneler gror ikke igjen, så disse kostnadene kan man fordele over hele den tiden det vil gå Bybane i Bergen. Trolig i mange hundre år.

Budsjettet

Det skrives og menes mye om regjeringens forslag til statsbudsjett om dagen. Ikke minst har partiene Venstre og KrF ment mye og til dels krasst om forslaget. Likevel tror vel de fleste at de fire partiene som definerer seg til høyre for midtstreken blir enige en gang før jul.

KrF og Venstre har oppfattet budsjettforslaget som en provokasjon, og kommentatorer har hengt seg på. Det er vel liten tvil om at begge disse partiene får noen seire på veien til enighet, og så blir det jul.

Men budsjettet har fremfor alt gjort noe tydelig for disse to partiene som ingen kommentatorer jeg så langt har fått med seg: det koster, og skal koste, å ikke være med i regjering. Det koster innflytelse. De to partiene har valgt å stå utenfor regjeringen selv om de ble invitert med på forhandlinger. Da står man selvsagt friere, og kan både markere sine egne standpunkter OG få avgjørende innflytelse på utfallet.

Men dette har en pris. Prisen er at man ikke kan legge premissene for budsjettet. Det blir tungt og vanskelig å forandre på alt man vil ha forandret selv om noen symboltunge seire kan innkasseres. Makten sliter ut de som ikke har den, og statsbudsjettet gjør dette svært tydelig. Det er ikke provokasjoner som kommer fra regjeringen, som opposisjonen og kommentatorene har ment, men dens politikk.

For min del håper jeg at de to partiene innser dette, og signaliserer vilje til å bli med i regjeringen. Men det sitter nok langt inne.

Taxfree

Av alle irrasjonelle ordninger i Norge er åpenbart taxfreeordningen den mest populære. Derfor blir det heller ikke slutt på idiotien, men heller en justering der de røykfrie kan drikke mer taxfree alkohol. Dette forslaget kom fra FrP heller enn Høyre, men er uansett foreslått av regjeringen og vedtatt av Stortinget.

Jeg var sikker på at jeg hadde skrevet om denne ordningen før her på bloggen, men jeg klarer i så fall ikke å finne innlegget. I går skrev Tom Staavi i VG om ordningen, og jeg her hjertens enig i det han har å si. Ordningen fører til at folk hamstrer og handler mer enn de har behov for, det fører til mer drikking og røyking, det fører til at flykabinene fylles med brennbar væske, og det fører til at folk reiser og dermed forurenser mer. For å nevne noe.

Ikke bare er det en ordning som finansierer flyplasser og fergerederier, men det er samtidig et luftehull i vår tilknappede, måteholdene og strenge nordlige protestantisme. Vi holder dommedag over oss selv sånn til daglig, men har derfor også et visst behov for å lette på trykket. Et friminutt rett og slett. Bortsett fra KrF og MDG vil ethvert parti som foreslår å fjerne ordningen - selv med generell avgiftslettelse som kompensasjon - miste stemmer, mandater og makt.

Vi klarer ikke å drikke opp det vi handler på vinkvoten. Ikke at vi reiser så mye heller. Og jeg har fremdeles brennevin igjen fra flyturene hjem fra den tiden jeg bodde i England (for snart et kvart århundre siden). Men ikke alle har vårt måtehold.

Tar du taxfree'en fra gjennomsnittsnordmannen tar du livslykken i samme slengen. Derfor må vi leve med idiotien.

Reservasjonsretten

Skal leger kunne reservere seg mot å henvise pasienter til å avslutte et uønsket svangerskap? For litt over to år siden presiserte Helsedepartmentet at leger ikke skulle kunne reservere seg, og det er dette KrF har fått den nye regjeringen til å skulle reversere. Det er altså ikke noe forsøk på å føre landet tilbake til femtitallet, men heller til ca. 2010. (Foto: Sogn Avis)

Er et foster på 12 uker en celleklump eller et liv? Står valget mellom nei til reservasjonsrett og morske mørkemenn som stirrer på unge kvinner over brilleglassene? Vil kvinner som oppdager at fastlegen har reservert seg mot aborthenvisning finne veien til en bakgate og noen strikkepinner? Eller kanskje til nærmeste sykehus? Mye av debatten har gått i store ord og sterke beskyldninger. Det er sjelden rasjonelle overveielser næres av den type debatt.

Jeg mener at leger som opererer i det norske helsesystemet ikke skal kunne reservere seg mot hva som helst, men abort er ikke hva som helst. Uansett hva man mener om selvbestemt abort (og under tvil mener jeg vel at dagens lovgivning tross alt er den beste) må vel de fleste kunne enes om at avslutning av et svangerskap er å ende et påbegynt liv? Alle som lurer kan jo søke opp bilder på 12 uker gamle fostre og si høyt med overbevisning at dette bare er en celleklump. Hvis ordene setter seg fast, så kan man kanskje også strekke seg så langt som å være enig i at dette dreier seg om noe annet enn å fjerne en menisk?

Har man først kommet så langt så trengs bare ett premiss til: ønsker vi at statsansatte som har tatt den hippokratiske ed bryter den? Der heter det "Ei heller vil jeg gi noen kvinne en substans som fører til at hun aborterer." Skal statens lover alltid overstyre den enkeltes samvittighet?

Hvis ikke, så er kanskje en rett til å reservere seg mot aborthenvisning noe vi kan overveie å innvilge? I hvert fall siden kvinnens rett til å bestemme selv ikke blir brutt? Enhver kvinne kan selv ta seg til et sykehus der inngrepet likevel skal utføres, og vil der bli tatt imot på godt og forsvarlig vis. Eller eventuelt gå til en annen allmennlege - noe hun har rett til.

Det lovarbeidet som nå er i gang bør kunn sikre begge deler: at leger kan reservere seg, og at retten til selvbestemt abort ikke blir satt i spill.

Finnes det frelse for KrF?

Kristelig Folkeparti er en spesiell politisk konstruksjon. Partiet vokste frem fordi Venstre ble for liberalt, og de lavkirkelige strømningene fikk sekulære mål om å forme landet etter Bibelens budskap. Det ble for lenge å vente på Jesu gjenkomst. Som mange vet var det på 30-tallet at KrF så dagens lys her i Hordaland, men det ble landsdekkende først etter krigen, og sine beste valg har de gjort i etterkant av de to EF/EU avstemningene. Den første av disse falt sammen med kampen mot selvbestemt abort, og denne definerte på mange vis selve essensen av KrF.

Som nevnt i mitt innlegg om KrF etter siste stortingsvalg er KrF ikke noe sentrumsparti. Det skiller seg fra andre partier først og fremst gjennom ytterliggående standpunkt innen moral. Partiet sliter i motbakke grunnet helt elementære endringer i samfunnet som:

• Urbanisering: partiet har størst tilslutning i grisgrendte strøk.
• Sekularisering: de lavkirkelige bevegelsene har stadig mindre oppslutning.
• Aldring: partiet har en betydelig andel av sistegangsvelgerne.

På 90-tallet hadde partiet en populær sak som de fikk "eierskap" til: kontantstøtten. EU-avstemningen var ganske fersk i minnet, og partimønstret var preget av det. Bondevik var populær (husker noen det?), og Valgerd drakk rødvin mens Kjell Magne pattet på en sigar. På en måling snuste partiet på 20%.

Men det er lenge siden. Høybråten var ikke redningen. Skal partiet rendyrke sin profil sikter det seg samtidig inn på undergangen av grunner jeg har anført over. Hvis partiet myker den opp vil de ligne for mye på andre partier, som Arbeiderpartiet, Venstre (særlig), eller Høyre.

Med mindre vi får en vekkelsesbølge over landet arbeider tidsånden målbevisst mot partiet. Nedgangen kan nok bremses av en ny EU-avstemning og/eller populære lederskikkelser, men et parti tuftet på et grunnlag fra Midt-Østen for 2000 år siden har ikke fremtiden for seg i Norge på 2010-tallet.

Men jeg har tatt feil før...