Verdiposørene

Det har tatt meg litt tid å finne ut hvorfor jeg misliker KrF så sterkt - eller rettere sagt: finne det presise begrepet. Overskriften her viser at jeg endelig har kommet til målet. De er verdiposører, og artikkelen til Kjetil Solvik-Olsen i VG hjalp meg på vegen dit. Han er mild i sin kritikk siden han vel fortsatt håper på at KrF skal lande på borgerlig side i den kampen som nå pågår i menigheten, men på utsiden av det hele kan jeg henge bjølla på katten. 

Det er partier jeg er mye mer uenige med rent politisk, så min aversjon mot KrF har andre kilder enn den konkrete politikken - selv om jeg har lite til overs for regionreformen de fikk tusket til seg med regjeringen, eller lærernormen for den del. 

KrF og Hareide går lengre enn de fleste når de påberoper seg "verdier" og impliserer at de andre enten ikke har dem, eller at verdiene deres er råtne. Med få unntak på ytterfløyene ønsker vel alle norske politikere at samfunnet skal bli bedre, varmere, mer inkluderende og så videre. Det å direkte eller indirekte hevde noe annet er selvforherligende og et usselt debattriks som ikke bare KrF med Hareide i spissen bruker, men for meg virker det som det gjennomsyrer partiets retorikk på en grunnleggende måte. 

Å påstå at andre partier har annenrangs verdier er å nedverdige de som støtter dem, og å forherlige seg selv og egne tilhengere. 

Hasta la vista KrF

På valgnatten var det tydelig at KrF slet med å holde seg over sperregrensen, og jeg oppdaget plutselig at jeg hadde blandede følelser i sakens anledning. På den ene siden ville jeg ha dem over for å berge regjeringen (siden de sa at de ikke ville felle Solberg med det første), men tanken på et KrF på vei mot stupet og historiebøkene fylte meg samtidig med en varm glede. (Foto: Lise Åserud)

Politisk, sak for sak, er jeg åpenbart mer enig med KrF enn med Senterpartiet og SV (for å ta to eksempler), men mine negative følelser for KrF er mye sterkere enn for disse to. 

For å få KrF ut av norsk politikk bør de sørge for å holde seg utenfor regjeringen Solberg, og så bør de sutre og klage i ukevis ved hver vanskelig sak som kommer opp, før de inngår et surmulende kompromiss. Det har de gjort i fire år allerede, men pussig nok klarte de ikke å bryte gjennom sperregrensen på tur nedover denne gangen. 

Men så, kjære alle sammen, bør de felle regjeringen på en eller annen sak som forlengst er tapt for KrF. Det er mange av dem. Partiet er bygd på motstand mot en sekularisering som går ganske ufortrødent videre. Men uansett sak vil felling av regjeringen Solberg få fart på partiet. Ned under sperregrensen for å bli der. Jeg vil sørge over regjeringen, men glede meg over en forestående sanering av partifloraens minst relevante parti. 

Som mange har visst lenge, og som Kristin Clemet skriver på Civitas sider, er velgerne til KrF mer borgerlige enn ledelsen. Om Hareide og de andre i ledelsen vil forlate et flertall av sine velgere bør de få lov til det, og ønskes lykke til på reisen. 

Da vil vi miste et hyklerks maktparti som fremstiller seg selv som mye varmere og mer hjertelig enn andre, som ikke bryr seg så mye om de fattige i verden og utvikling for dem, som for det å fremstå som mer godhjertet enn andre. "Verdier", sier Hareide, på en måte som om andre som driver med politikk ikke har det. Noen bryr seg mer om hva U-hjelpen fører til av utvikling, enn av størrelsen på beløpet. 

Bare for å ta ett eksempel. Det å drive politikk med "God on Our Side" som implisitt motto er en vederstyggelighet - enten man er troende eller ikke.