Høyre igjen

Jeg ser ingen grunn til å stemme på noe annet parti enn Høyre i år heller, og har også drevet valgkamp. 

Dette må ta slutt!

Det som må ta slutt er koblingen mellom Erna Solberg og Høyre. Lettere sagt enn gjort, men for begges del er det bedre å gå før man blir dyttet. Jeg beklager dette dypt, både fordi jeg setter Erna høyt som leder og for det prosjektet hun har levert på gjennom å ta Høyre nærmere det politiske sentrum. (Bildet ved Tuva Åserud NTB: Erna og Sindre ved stemmelokalet Skjold skole der mine barn har gått.)

Jeg har skrevet flere utkast til blogginnlegg og slettet dem. Av lojalitet til Erna og til partiet jeg har vært medlem i siden midten av 90-tallet og stolt tjent som folkevalgt og tillitsvalgt. Alltid i Ernas lokalforening her i Bergen. Like stolt av det. Blogginnleggene har alltid hatt samme konklusjon: Dessverre må Erna gå av som leder i Høyre. 

"Aksjesaken," som den vel har blitt hetende, har alle kjennetegn på en sak som kun har en mulig utgang: avgang. Alle skjønner at om denne ble kjent mens Erna var statsminister ville det blitt regjeringskrise og umiddelbar avgang. 

Som leder i Høyre og opposisjonsleder er det nå Høyre og opinionen som er oppdragsgiverne, og ikke det norske folk og Stortinget. Derfor er det i første rekke Høyre som må tenke på seg selv og sitt omdømme. 

Som nevnt er dette en sak som kommer til å rulle og gå. Den har allerede gått altfor lenge, og Erna og Sindre har måttet endre informasjon, gi mer informasjon, og fått stadig mer å forklare. Og det før vi har kommet til høringer i Stortinget og eventuell sak for Økokrim. Vi vet allerede hva som vil skje, og alle som har det minste peiling på mediedynamikk forstår at det vi står overfor er "death by a thousand cuts." Om noen finnes skyldig i noe som helst er underordnet, det er  mengden negativ publisitet som avgjør. 

Dette sliter på tilliten. Ikke bare til Erna men også til Høyre. Så lenge Erna er Høyres leder er også alt som skjer, og kommer til å skje, med på skade Høyres rykte. Først går det ut over Ernas tillit og rykte, og så følger Høyres med. 

Erna er den beste lederen Høyre har hatt. Kanskje også den beste statsministeren Norge har hatt. Det er nå min mening da. Erna og Høyre har blitt synonymer, og det er det som er så farlig for Høyre og for opposisjonen nå. Derfor må vi i Høyre våge å gjøre det som er uunngåelig: Skifte leder. 

Burde Høyre publisert Finnes-saken før?

Det har vært spekulert i om Høyre trenerte publiseringen av omfanget at Sindre Finnes' aksjehandler til etter valget. Fra venstresiden har dette vært hevdet med høy intensitet de siste dagene. (Foto Tuva Åserud, NTB, ved Skjold skole i mitt nabolag.)

Jeg vet ikke om dette er tilfelle. Det blir trolig klart snart. Men jeg vet dette:

1. "Alle," og særlig Arbeiderpartiet som har slitt med tilliten til regjering og det sentrale apparatet, har vært tydelig på at valget var et lokalvalg der kandidater og programmer for fylker og kommuner burde stå i sentrum. Da virker det hyklersk å insistere på at noe som angikk Høyre i regjering i en periode som sluttet for to år siden måtte ut før lokalvalget i år. 

2. I ukene før et valg er politiske partier valgkampmaskiner. All energi og oppmerksomhet er rettet mot valget, og alt som kan utsettes til etter valget blir utsatt til etter valget. Jeg går ut fra at dette også har skjedd i denne saken. 

Det er lett å forstå at venstresiden gjerne ville sett en avsporing av valgkampen helt sånn på tampen. Bort fra lokale saker og kandidater, og over på Sindre og Erna og den mest pinlige/skadelige saken for Høyre på svært lenge. Men ville det styrket lokaldemokratiet og valgets legitimitet? Det er jeg ikke så sikker på. 

At saken kommer opp nå, etter lokalvalget og i sin rette kontekst, tror jeg er til gunst for hele det politiske systemet. 

Er vettet borte?

De som har lest litt på bloggen min av det som står utenom smaksnotater vet at jeg er ekstremt moderat. Moderasjonen er det eneste jeg overdriver, og tar helt ut i det ekstreme.

Jeg stiller meg derfor stadig mer undrende til den offentlige debatten. Det er fra før velkjent at det å være uenig er ensbetydende med å være rasende. Før het det en "tabloid vinkling", men nå er det visst mainstream. Man kan ikke ytre seg tvilende eller mildt negativ til noe før man i følge media eller sosiale media "raser". 

I sin nyttårstale uttalte Statsministeren at vi bør få flere barn her i landet. Konteksten er både hyggelig og grei - det er kjekt med barn, og vi må gjøre det lettere for de som får barn - og samfunnsøkonomisk begrunnet: velferdssamfunnet er basert på pay as you go. Forutsetningen har vært at de som jobber og betaler skatt sørger for de som ikke jobber, for eksempel pensjonister. Når det blir langt flere pensjonister og personer i en alder der sykdom rammer en større andel, så blir byrden på de som jobber mye større. 

Fødselsraten i Norge har sunket de siste ti årene fra ca. 1,98 barn per fertil kvinne til ca. 1,6. Det er for lite til at forutsetningen for veldferdsstaten kan holde. Linn Kristiansen i Kvinnefronten mener Statsministeren reduserer kvinner til fødemaskiner, og denne "fødemaskinretorikken" har spredd seg til folk som burde vite bedre enn å tillegge folk (selv statsministre) oppfatninger de ikke har. 

Man kan spørre tilbake: på hvilken desimal mellom 1,6 og 1,9 blir kvinner fødemaskiner? Man kan også lure på hvorfor Hadia Tajiks innlegg med ganske det samme budskapet som Solberg ikke avstedkom det samme ramaskriket. Men det har kanskje med den politiske "siden" å gjøre. Man mistror og tillegger alle på "den andre siden" nedrige motiver, og avslører samtidig sitt eget sinns forfall. 

Et annet eksempel på overdrivelser og mangel på proporsjoner er den foreslåtte endringen i abortloven. Regjeringsplatformen vil stenge muligheten for fosterreduksjon etter 12 uker uten nemndbehandling. Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen "raser". 

For det første: Da hennes egen partifelle tok til orde for å få opp fødselstallene raste hun ikke. Da hennes eget parti satt i regjering var det ikke tillatt med fosterreduksjon etter uke 12 uten nemndbehandling (selvbestemt abort gjelder ellers til uke 12) uten at noen har registrert at hun raste over dette. 

Dette er bare noen eksempler fra den siste tiden, og eksemplene er fra rød side i politikken. De er lettere for meg å få øye på, regner jeg med, siden jeg ikke deler en del av oppfatningene deres. Hysteriske utspill kjenner vi godt fra ytterkanten av FrP også, og de handler ofte om innvandring og "fremmedkurlturelle". 

Men jeg tar meg i å lengte etter tider jeg fullt og fast mener eksisterte for ikke så lenge siden, da man kunne være politisk uenig men diskutere rasjonelt med innestemme. 

Ingen tillit

At Erna Solberg i dag sier at hun "selvfølgelig" har tillit til Sylvi Listhaug er helt opplagt. "Tillit" i parlamentarisk språkbruk er noe annet enn i den daglige omgangen med ordet. Siden Listhaug fremdeles er statsråd har Solberg tillit til henne i parlamentarisk betydning av ordet. Derfor bruken av "selvfølgelig". (Bildet: regjeringen.no)

Men i dagligdags språkbruk kan ikke Erna ha mye tillit igjen til noen som i selveste stortingssalen brøt den avtalen hun hadde kommet fram til med Statsministeren om hva hun skulle si. Selv hadde jeg blitt rav hakkende forbannet over noen som laget så mye trøbbel, og som ikke holdt ord. Selv om Erna opptrer som sitt vanlige rolige jeg i offentligheten, tipper jeg hun er minst like forbannet som jeg. 

I løpet av helgen må enten Listhaug selv eller Erna ta initiativ til at de ikke lenger skal sitte ved samme bord i regjering. Det er og forblir den eneste løsningen som kan gi denne regjeringen noe som kan minne om arbeidsro de neste årene. 

Overrasket?

Det slår sjelden feil - det er Nyttårstale og retorikkekspertene får en sjanse til å vise hva de er gode for. Tross alt er det første gang med ny statsminister.

Førstelektor Ringdal synser om innholdet. Det er ikke hans spesiale, men hvem sier vel nei til å få luftet sine meninger i VG? Ikke Ringdal. Men rett skal være rett: han sier også noe fornuftig om formen etter hvert. Og hvem vet: det kan godt være at han snakket med journalisten lenge og vel om dette, men at han på tampen ble utfordret til å si noe om hva som var galt med innholdet. Det er tross alt avisen som former stoffet som kommer på trykk.

Deretter kommer en stipendiat fra UiB, Trygve Svensson. Han var som statssekretær for Arbeiderpartiet med på å tape valget i høst, så man kan lure på hvor uhildet han vil være som kommentator. Men han skryter av talen. Greit nok det. Men så kommer den blunderen avisen burde spart ham for: han "sier han er overrasket over at hverken Erna Solberg eller Kong Harald nevnte forrige ukes bombeangrep i Volgograd i sine taler."

Overrasket? Men talene ble tatt opp i god tid før jul, og det sto til og med i minst en avis jeg leste før jul at opptakene var gjort. Det burde Svensson fått med seg, og i alle fall burde VG fortalt ham det.

"Min" regjering

Jeg føler meg nesten forpliktet til å skrive om regjeringen Solberg som tiltrådte i dag. En grunn til det er at jeg har skrevet lite fordelaktig om FrP her på bloggen, en annen er at den valgkampen jeg drev har oppnådd ønsket resultat. (Foto: VG)

Hva kan en enslig blogger komme med som ikke det samlede norske kommentariatet allerede har utgydt? La meg ta dette med FrP først: jeg mener FrP har forandret seg betydelig. Det har skjedd gradvis, men retningen har vært helt klar siden Carl I. Hagen gikk fra borde. (Et alternativt perspektiv er at det er jeg som har forandret meg, og at jeg bare dytter endringen over på FrP - men jeg tror ikke det.)

Mitt personlige forhold til regjeringen kan oppsummeres kort. Monica Mæland og Erna selv kjenner jeg fra mine mange år i Bergen Høyre, og statssekretær Knut Olav Åmås i Kulturdepartementet kjenner jeg fra han var student og tok Hovedfag i filosofi hos oss her i Bergen, og vi hatt kontakt dann og vann selv om han flyttet til Oslo.

Fra Høyre har jeg, ut over de som alle nevner spesielt (som Erna og Børge B.) særlig tro på Torbjørn Røe Isaksen! Han skal det bli riktig interessant å følge. Han baserer seg på kunnskap også i sitt politiske virke, og kan framføre resonnement ganske fritt for floskler. Ikke dårlig bare det - og han

I FrP har mange av grunnene til at jeg har endret syn på partiet kommet i regjering. Det gjelder Anders Anundsen som er en godt over gjennomsnittet begavet politiker og som dertil har vist integritet. Ketil Solvik-Olsen har flere fått med seg, men det er ikke så mange som vet at Robert Eriksson fra mitt hjemfylke er en solid politiker.

Uansett: vi kjenner ikke fremtiden, og det å sitte i regjering er en hard jobb. Det er rett og slett ingen som i dag har noen kjennskap til hvordan dette vil gå. En ting er statsrådenes egenskaper og den politiske konstellasjonen, det viktigste er allikevel noe annet. Enten Harold Macmillan sa det eller ei, det viktigste blir som alltid i historien: "events, my dear boy, events".

Valgkampen

Alle vil skjønne at dette innlegget bare er en unnskyldning for å legge ut et bilde der mitt blide åsyn dukker opp i nærheten av Erna Solberg - en visuell bror til name-dropping. (Bildet er fra Lagunen lørdag 31. august, og vi i bildet driver valgkamp for Ernas lokalforening, Fana Høyre.)

Jeg kan i alle fall stolt hevde at jeg beholdt troen da meningsmålingene sa 11% for Høyre, og da "alle" ville kaste Erna som leder. Da som nå mente jeg hun var av rette slag, og det vil forhåpentligvis flere oppleve de neste fire årene - og gjerne lengre.

I valgkampen har jeg også opplevd noe som ga meg dyp tilfredsstillelse: jeg har vært på dørene til personer som er Jehovas Vitner! O salige fryd: endelig å kunne gjøre gjengjeld. Men det skal de ha: de var hyggelige og imøtekommende. Men de stemmer ikke ved valg. Det er større saker på gang, så slikt bryr de seg ikke med. Men stelle i hagen, det har de visst tid til.

22. juli "and all that"

Tittelen henspiller selvsagt på "1066 and all that," en frase som ofte blir brukt i britisk historie og som har gitt tittelen på en morsom bok. Grunnen til at jeg skriver det slik er at datoen er vond, vanskelig og noe av et nasjonalt traume. Dertil kommer det at det ikke bare er det som skjedde den dagen som er vondt og vanskelig, men også avdekkingen av all ansvarsfraskrivelse, inaktivitet og ansvarspulverisering som ble avdekket av Gjørv-kommisjonen. Alt dette ble aktivert denne uken etter at Gjørv-kommisjonen kom inn i valgkampen.

Stoltenberg startet det hele. Det er en kjent sak at opposisjonspartiene ikke har et avklart samarbeid å presentere før valget, men Stoltenberg hevdet at årsaken var Erna Solbergs manglende lederegenskaper. "Å avklare det er en lederoppgave, og Erna Solberg er ansvarlig for det. Men hun har ikke klart det." Dermed ble lederegenskaper, på Stoltenbergs initiativ, et valgkamptema. Relevant og legitimt vil jeg si. Det var det også da Erna pekte på at Stoltenbergs lederegenskaper ikke var plettfrie med referanse til Gjørv-rapporten, og Kristin Clemet utdypet dette.

I dag skriver VG.no at Høyre-topper har fått munnkurv om Stoltenberg, og en SMS sier det godt og tydelig: Vi kommenterer ikke Stoltenbergs lederegenskaper, det får velgerne avgjøre 9. Sept. Det er en klok strategi - og det har to hovedgrunner.

1. 22. juli er et nasjonalt traume, og ikke noe man bruker i en valgkamp. Det kan lett slå tilbake.
2. Ja, Stoltenberg gikk ut og sa før Gjørv-rapporten at han hadde ansvaret for det som gikk galt 22. juli (og det var ikke lite), men hans parti og hans regjering var også hovedmålene for terroristen. Dette, og at det er valg nå der regjeringen trolig må gå, er eneste grunn til at opposisjonen ikke har fremmet mistillit i Stortinget.

En av flere grunner til at jeg er aktiv i valgkampen til fordel for Høyre er at jeg tror og håper at en ny regjering kan ta tak i og forbedre gjennomføringskraften i statsapparatet. Et av Arbeiderpartiets verste egenskaper er selvtilfredsheten: den fortellingen de skaper om at alt som er bra i Norge i dag skyldes vedtakene på Yongstorget. Jeg ser ikke bort fra at dette er en delforklaring på den sklerose vi ser i styringen av den norske stat, og som Gjørv-rapporten avdekket.

Det er på tide å skifte ut selvtilfredshet med gjennomføringsevne, og jeg mener Erna Solberg er bedre egnet enn Jens Stoltenberg.

Høyre og nullskattesnylterne

Høyre vil fjerne formuesskatten i neste stortingsperiode, og det er en politikk jeg støtter, og har støttet de siste 20 årene. Formuesskatt er ekstra beskatning av allerede beskattede midler, og kan best forstås som straff for utsatt forbruk. I et land som er nær verdenstoppen i netto belåning har ikke straff for sparing noen gunstig virkning.

Ulempen er at noen svært godt bemidlede personer i dag kun betaler formuesskatt. Det er deres eneste bidrag til felleskassen. Dette er et problem for Høyre, for ingen vil vel la noen slippe unna spleiselaget? I Dagens Næringsliv i dag lover Erna Solbærg at en omlegging ikke skal resultere i nullskatteytere. Det innlegget bygger i sin tur på VGs oppslag der Erna, under tittelen "Erna vil forhindre at folk blir nullskatteytere", også fremhever at Høyre skal utrede saken, med det for øye at ingen med inntekt skal slippe unna skatt i Norge.

I arbeidet med å utrede alternativer kan Høyre godt se nærmere på forslaget fra Civita der rentefradraget fjernes. (Jeg var ute et par år tidligere). Det er de rikeste som tjener mest på dette, og det medfører perverse incentiver til å låne stadig mer. En velbrukt oppskrift for å få formuen (og dermed formuesskatten) til å forsvinne for skatteetaten er å investere i eiendom (som har lavere verdsetting enn bankinnskudd, obligasjoner og aksjer), og så låne opp med eiendommen som sikkerhet.

Dette er tiden for å fjerne rentefradraget, for rentene er så lave nå at det vil merkes mindre. Likevel bør det fjernes over noen år, men når det er helt borte vil det gi staten ca. 40 milliarder mer i inntekter. Det er ikke noe å trakte etter, mener jeg, men da vil man ha 20 milliarder igjen etter at hullet etter formuesskatten og arveavgiften er tettet.

De bør brukes mer målrettet mot de gruppene som tidligere ble mest begunstiget av rentefradraget: unge i etableringsfasen. Det har jo endret seg nå, når incentivene har fått virke lenge nok og kreditten ikke lengre er rasjonert. Studielån, stipendandel, barnehageutgifter mv. er kandidater som i dag vil treffe generasjonsaspektet mye bedre enn rentefradraget.

(NB: overskriften har ikke noe med punkbandet fra Namsos å gjøre.)

28% - Mennesker og ikke millioner

Jeg må kommentere valget litt også, ikke bare kose meg over resultatet.

Min innsats denne gangen var relativt moderat i forhold til andre valg. 500 postkasser og halvannen time på stand med blant andre Monica Mæland og Erna Solberg. Bare kos, med andre ord (og litt namedropping på bloggen).

Da jeg gikk aktivt med i Høyre i 1995 var det blant annet for å sørge for alternativ til Arbeiderpartiet i norsk politikk. På den tiden fortonte det seg som om Arbeiderpartiet var dømt til å styre uansett, og det var heller ikke bra for det norske demokratiet. En annen vurdering som jeg delte med alle som ville høre på meg, var at Høyre måtte kommunisere bedre med velgerne. Høyre må fremfor alt huske at partiet blir vurdert som de velståendes parti. Mange som ellers sympatiserer med politikken har en kneik å overstige for å stemme på partiet, og alt som kan bekrefte fordommene vil skremme bort mange velgere og dømme partiet til 14% på landsplan. Dette (og mere til) tok jeg etter valget i 1997 opp på tomannshånd med Trude Drevland som da var leder i Bergen Høyre.

Da vi gikk til valg med slagordet "Mer igjen for pengene" advarte jeg mot hvordan dette skulle oppfattes - kalkulatorpartiet slår til igjen. Da vi oppsumerte et valg der Unge Høyre profilerte seg med "Lov å lykkes" påpekte jeg fra talerstolen i Bergen Høyres representantskap at dette ble oppfattet som de vellykkedes selvrettferdighet. Hvis vi i stedet hadde sagt "Lov å lykkes for alle" ville vi også lykkes. Nå ble det "Muligheter for alle" i stedet, og det er minst like bra.

Selvsagt er verken retorikken eller den politiske retningen min fortjeneste, men jeg legger jo merke til at også lille jeg blir hørt av ledende politikere. Jeg vil bare uttrykke dyp tilfredshet med partiets retoriske linje - "mennesker, ikke millioner" og "muligheter for alle" - og rollen som samlingspunkt for opposisjonen. Det siste kommer både av økt styrke for partiet og Ernas pålitelige lederskap.

I Bergen er det tredje valgseier på rad, med hele 35%!, og det er ikke minst Monicas fortjeneste. Som Erna på landsplan nyter Monica velfortjent og bred tillit i Bergen langt utenom Høyres kjernevelgere. Mye av Høyres styrke her dreier seg også om "mennesker, ikke millioner". Fellesforbundets millioner og åkre av røde roser klarer ikke å rokke ved velfortjent tillit.