Knapt til å tro!

Det konservative partiet i Storbritannia er ikke konservativt. Det har det vel ikke vært siden 2016 da britene stemte for Brexit. I stedet har det blitt overtatt av en gjeng som lar seg styre av magisk tenkning, og der alminnelig fornuft - selve styringsdokumentet til de konservative - er et vagt minne. 

I stedet har det blitt som en TV-serie som har gått en sesong eller to for lenge. Hver sesong har blitt mer dramatisk og mindre plausibel enn den forrige, og plottet går fra usannsynlig til ubegripelig. Karakterene kommer og går i vill fart, og karakterer man trodde var "døde" dukker opp igjen som om ingen ting var skjedd. 

Egentlig burde man slå av, men det lar seg ikke gjøre. På bildet over (Sky News) flyr Boris Johnson "Economy" hjem fra Karibien for å stille som kandidat for statsminister igjen. WHAT?

Betegnende nok er det stort sett de som stilte seg bak Liz Truss som statsminister som nå flokker seg om kandidaturet til Boris. Sunn fornuft og virkelighetskontakt er ikke fremtredende kjennetegn hos denne gjengen med fantaster. Boris lovet gull og grønne skoger som leder for Leave-kampanjen. Bare tull og ønsketenkning hele greia. Liz Truss lovet slutt på "kuleramme-økonomien" og at det skulle lønne seg å låne og senke skattene samtidig som Bank of England økte rentene for å få inflasjonen ned. Bare tull, ønsketenkning og i tillegg (nesten) katastrofalt for økonomien.

Nå skal liksom Boris tilbake og redde det hele. Han som for kort tid siden ble jaget ut av 10 Downing Street av sine egne for løgn og skandaler, og fortsatt under etterforskning for å "villedet" (eller "løyet" som vi ellers ville sagt) for parlamentet. En sannsynlig straff er å bli utvist, og at det må nyvalg til i hans eget valgdistrikt. Han er beviselig mindre populær enn de to andre sannsynlige kandidatene ute i folket, men magisk tenkning gjør at flere i parlamentet tror Boris igjen vil vinne neste valget som han gjorde det i 2019. 

Knapt til å tro! 

PS: Jeg kommer tilbake med en mer omfattende analyse etter hvert. 

22. juli "and all that"

Tittelen henspiller selvsagt på "1066 and all that," en frase som ofte blir brukt i britisk historie og som har gitt tittelen på en morsom bok. Grunnen til at jeg skriver det slik er at datoen er vond, vanskelig og noe av et nasjonalt traume. Dertil kommer det at det ikke bare er det som skjedde den dagen som er vondt og vanskelig, men også avdekkingen av all ansvarsfraskrivelse, inaktivitet og ansvarspulverisering som ble avdekket av Gjørv-kommisjonen. Alt dette ble aktivert denne uken etter at Gjørv-kommisjonen kom inn i valgkampen.

Stoltenberg startet det hele. Det er en kjent sak at opposisjonspartiene ikke har et avklart samarbeid å presentere før valget, men Stoltenberg hevdet at årsaken var Erna Solbergs manglende lederegenskaper. "Å avklare det er en lederoppgave, og Erna Solberg er ansvarlig for det. Men hun har ikke klart det." Dermed ble lederegenskaper, på Stoltenbergs initiativ, et valgkamptema. Relevant og legitimt vil jeg si. Det var det også da Erna pekte på at Stoltenbergs lederegenskaper ikke var plettfrie med referanse til Gjørv-rapporten, og Kristin Clemet utdypet dette.

I dag skriver VG.no at Høyre-topper har fått munnkurv om Stoltenberg, og en SMS sier det godt og tydelig: Vi kommenterer ikke Stoltenbergs lederegenskaper, det får velgerne avgjøre 9. Sept. Det er en klok strategi - og det har to hovedgrunner.

1. 22. juli er et nasjonalt traume, og ikke noe man bruker i en valgkamp. Det kan lett slå tilbake.
2. Ja, Stoltenberg gikk ut og sa før Gjørv-rapporten at han hadde ansvaret for det som gikk galt 22. juli (og det var ikke lite), men hans parti og hans regjering var også hovedmålene for terroristen. Dette, og at det er valg nå der regjeringen trolig må gå, er eneste grunn til at opposisjonen ikke har fremmet mistillit i Stortinget.

En av flere grunner til at jeg er aktiv i valgkampen til fordel for Høyre er at jeg tror og håper at en ny regjering kan ta tak i og forbedre gjennomføringskraften i statsapparatet. Et av Arbeiderpartiets verste egenskaper er selvtilfredsheten: den fortellingen de skaper om at alt som er bra i Norge i dag skyldes vedtakene på Yongstorget. Jeg ser ikke bort fra at dette er en delforklaring på den sklerose vi ser i styringen av den norske stat, og som Gjørv-rapporten avdekket.

Det er på tide å skifte ut selvtilfredshet med gjennomføringsevne, og jeg mener Erna Solberg er bedre egnet enn Jens Stoltenberg.