Konspirasjonsteorier

Om et par dager er det 25 år siden Al Qaida gjennomførte det mest omfattende terrorangrepet på et vestlig land noen gang. Siden den gang har islamistisk terror rammet vestlige land så mange ganger at avisenes forsøk på å lage oversikter nesten uten unntak går glipp av minst ett av selv de mest omfattende angrepene. Likevel vil nettet nå fylles av konspirasjonsteorier i forbindelse med markeringene. Konspiratorikerne opererer ved å ignorere de mest åpenbare bevisene, samtidig som de insisterer på at de minst åpenbare – eller ikke-eksisterende – bevisene fortjener nærmere granskning.

Ingen person av noen betydning hevdet den gang da at 11. september-angrepene var utført av andre enn dem som selv hadde skrytt av å ha stått bak ugjerningen. Likevel har konspirasjonsteorier som tidligere i stor grad var begrenset til den muslimske verden blitt mer og mer mainstream også i Vesten. Da det hadde gått 15 år siden angrepene, i 2016, hevdet hele 45 prosent av den franske befolkningen at «vi fortsatt ikke vet» hvem som sto bak dem. Det er smått utrolig! 

Nå må det innrømmes at det har blitt avdekket at det hadde vært en tildekking av hvor omfattende forhåndskunnskapen i USA om terrorfinansieringen blant høytstående saudiarabere var. Dokumenter som senere ble offentliggjort uten sladding har vist det. Her må vi gi kritikerne den anerkjennelsen de fortjener. 

Den nye medievirkeligheten har en forretningsmodell som insentiverer konspirasjonsteorier og rene påhitt. Podcastverdenen, som angivelig ble skapt for å gi en «korrigering» av de etablerte medienes fortellinger, oppdaget raskt at det var både klikk og dermed penger å tjene på kommentatortradisjonen som går ut på å «bare stille spørsmål». 

De har benyttet seg av tre hovedstrategier:

Den første er den mest åpenbare: å hevde at man har ekspertise på noe man ikke har ekspertise på. Når det gjelder 11. september, er den mest populære påstanden blant dem som «bare stiller spørsmål»: «Jeg har aldri sett tårn falle på den måten.» 

Det er flere logiske brister i dette. Den første er åpenbar: Hvor mange ganger har du sett sivile passasjerfly fly inn i store bygninger? Svaret enhver ærlig person måtte gi er «aldri». Mennesker som hevder å ha ekspertise på noe de per definisjon ikke kan ha ekspertise på, bør møtes med betydelig skepsis.

Den nest vanligste strategien er å vise til en bestemt detalj som angivelig er i stand til å rive ned hele den «aksepterte fortellingen». Irrelevant pseudokunnskap skal skape en aura av autoritet rundt personen som fremsetter påstanden, og samtidig forvirre den som mottar den. Konspirasjonsteoretikeren som hevder å være ekspert på bygningskollaps, ser aldri ut til å føle behov for å forklare hvorfor hans «bevis» er sterke nok til å motsi det millioner av mennesker så med egne øyne – blant dem tusenvis som befant seg inne i tårnene eller på bakken like utenfor.

Den tredje og siste favoritteknikken blant 11. september-konspirasjonsteoretikere er å holde den påståtte motiverende hensikten vag. Mange ser ut til å ha vanskeligheter med å være ærlige om hva de faktisk hevder. Hvis de mener at 11. september-kommisjonen tonet ned eller sladdet opplysninger om omfanget av en mulig innblanding fra høytstående saudiarabere og andre, ville de ha fått rett. Men «truthers» om 11. september nøyer seg ikke med det. De trenger et større kick, men virker merkelig uvillige til å si nøyaktig hva de mener.

Men de har blitt stadig klarere på hvem som står bak. Det er selvsagt Israel og jødene (selv om "vi stiller bare spørsmål"). Ikke alltid begge, men "Israel" fungerer åpenbart som pars pro toto. To verdenskriger, hungersnød, Spanskesyken, selv Holocaust, jordskjelv i Venezuela, og så videre. Hvorfor ikke også 9/11? 

Hvis israelerne sto bak 11. september – noe det selvsagt aldri har blitt fremlagt et fnugg av bevis for – ville det vært den største skandalen i internasjonale forhold i noens levetid. Med god margin. Også her kunne fraværet av bevis bare forklares med at et utall mennesker i Israel og USA kjente sannheten, men valgte aldri å avsløre den. Ikke engang etter et kvart århundre, i et ubevoktet øyeblikk post coitum, på dødsleiet, eller i halvsøvne. 

Og så, til slutt, det største spørsmålet: «Hvorfor?» Jeg vil også ha retten til "å bare stille spørsmål" tilbake til disse tullingene. 

Hvorfor skulle den amerikanske regjeringen ha angrepet sitt eget folk og sine egne ansatte? Hvorfor skulle den ha risikert å drepe forsvarsministeren og å drepe så mange andre representanter for regjeringen i Pentagon? Hvis man tror på teorien om israelsk innblanding, hvorfor skulle Israel involvere seg i det største terrorangrepet i historien – ikke mot en fiende, men mot landets viktigste allierte? Ville ikke det innebære en vanvittig risiko? Hva om det kom for en dag? Og ville det ikke være en særlig ekstraordinær risiko dersom operasjonen var så åpenbar at enhver person med internettilgang og noen timers fritid angivelig kunne «oppdage» og «avsløre» den?

I løpet av få timer etter at det smalt den dagen for snart 25 år siden var det klart at angrepene var utført av terrorgruppen al-Qaida, på ordre fra gruppens daværende leder, Osama bin Laden. Al-Qaida påtok seg åpent ansvaret, og ledelsen skrøt av at den hadde lykkes med å gjennomføre angrepet, blant annet i bin Ladens egne muntlige og skriftlige uttalelser. Ingenting av dette var vanskelig å finne for noen som var bare minimalt interessert i saken. 

Osama bin Laden selv sa at USAs støtte til Israel var en viktig grunn for angrepene. Hvorfor ikke tro på det åpenbare?  

Troen på at man besitter «hemmelig kunnskap» er en rus, særlig for stakkarer som føler at de har liten innflytelse over sitt eget liv. Tanken på at man kjenner til en stor hemmelighet – eller står i ferd med å avsløre historiens største skandale – kan gi livet mening og en sjelden og velkommen følelse av overlegenhet. Man blir en del av de «utvalgte», og kan ta avstand fra «saueflokken».

Konspirasjonsteorier som før bare hadde grobunn i Midt-Østen dukker nå opp her også. Spinnville, selvmotsigende, og på alle vis utrolige. Men med jødehatet i bunn blir de opplagte – for en del sjeler.

Vi lever virkelig i interessante tider. 

Demonisering og terror

For noen dager siden var det 22. juli, og som de fleste andre husker jeg jeg nøyaktig hvor jeg var og hva jeg gjorde da jeg først fikk høre om det som hadde begynt den dagen. Sjokket og avmakten sitter i. 

Jeg ønsket ikke å bidra til alt som ble sagt og skrevet for fire dager siden, men det jeg har å si er relevant for terroristen som gikk målrettet ut mot Arbeiderpartiet og særlig AUF - og like relevant for mange andre saker og grupper. For fenomenet politisk og religiøs terror og vold har dessverre et vidt nedslagsfelt. 

Ronen Bahar skrev meget treffende blant annet dette på Facebook 22. juli i år:

En person våkner ikke nødvendigvis én morgen og bestemmer seg for å slakte barn. Veien dit bygges over tid. I folk man ser rundt seg

Først fremmedgjør man en gruppe.

Så demoniserer man menneskene og verdiene deres.

Deretter gir man dem skylden for alt man frykter og misliker.

Man gjentar ordene til de ikke lenger beskriver mennesker, men fiender. Til slutt skapes følelsen av at noe må gjøres.

De fleste går aldri fra ord til handling. Det kreves også noe dypt sykt og ødelagt for å ta med seg våpen og skyte barn. Men i ethvert samfunn finnes mennesker som kan gjøre ord om til handling. Mennesker som innbiller seg at de skal redde verden ved å drepe andre.

Spørsmålet er ikke bare hva disse menneskene, som 22. juli terroristen, gjorde mot oss, men også: Hva gjorde de med oss?

Har vi lært å ikke fremmedgjøre andre? Å ikke demonisere folkegrupper og politiske og religiøse motstandere? Å ikke gjøre andre til syndebukker, og til lynavledere for eget hat og egen utilstrekkelighet?

Jeg tviler. Jeg ser disse mekanismene i fri flyt (nesten) hver dag. 

Norge nominerer Jack the Ripper til styret for krisesenteret

Overskriften er ikke riktig av åpenbare grunner, men når Norge med flere (se flaggene under) nominerer Iran til en FN komité som skal forme FNs politikk på områder som kvinnerettigheter, terrorismebekjempelse, nedrustning og menneskerettigheter, så er analogien god. Knapt noen har flere svin på skogen enn Iran når det gjelder disse sakene. 

UN Watch: Er flagget ditt på listen?
          

Men dette til forsvar for FN: de aller fleste landene i FN er diktaturer eller stater med udemokratiske og autoritære styresett. Liberale demokratier er i et lite mindretall kan umulig styre over diktaturene som de vil.  

Dette er det verdt å tenke over når mange bruker FN som argument eller som en slags øverste domstol for saker som har med menneskeretter og demokrati å gjøre. Jeg vokste opp med at vi feiret FN-dagen (24. oktober) i skolen, og satte FN nesten der oppe sammen med Jesus. Realitetene er, som vi ser, betydelig verre.