Norge nominerer Jack the Ripper til styret for krisesenteret

Overskriften er ikke riktig av åpenbare grunner, men når Norge med flere (se flaggene under) nominerer Iran til en FN komité som skal forme FNs politikk på områder som kvinnerettigheter, terrorismebekjempelse, nedrustning og menneskerettigheter, så er analogien god. Knapt noen har flere svin på skogen enn Iran når det gjelder disse sakene. 

UN Watch: Er flagget ditt på listen?
          

Men dette til forsvar for FN: de aller fleste landene i FN er diktaturer eller stater med udemokratiske og autoritære styresett. Liberale demokratier er i et lite mindretall kan umulig styre over diktaturene som de vil.  

Dette er det verdt å tenke over når mange bruker FN som argument eller som en slags øverste domstol for saker som har med menneskeretter og demokrati å gjøre. Jeg vokste opp med at vi feiret FN-dagen (24. oktober) i skolen, og satte FN nesten der oppe sammen med Jesus. Realitetene er, som vi ser, betydelig verre. 

Natasha Hausdorff grilles i House of Commons om Israels krigføring, menneskerettigheter, internasjonal rett, Vestbredden, Gaza osv.

Menneskerettsjuristen Natasha Hausdorff blir her grillet av det britiske parlamentets utenrikskomité om Israels krigføring på Gaza og menneskerettene.

Dette var svært interessant og opplysende, og jeg lærte mye (selv om jeg mener å være godt opplest på dette). Særlig de første delene om den rettslige statusen til Vestbredden var nytt for meg, og svært relevant for det meste som diskuteres. 

Staten lenge leve!

Pandemien har framfor alt vist hva som er hovedoppgaven til staten: Å forsvare innbyggernes liv og eiendom. Klarer ikke staten det har den feilet. Alt det andre, som det sosiale sikkerhetsnettet vi er så opptatt av, er fine greier. Men klarer ikke staten å forsvare oss mot fiender er det over og ut. (Tegning: Roman Glenn)

Staten kan stenge butikken din, få deg til å holde deg hjemme, og hindre innbyggere fra andre land i å reise hjem. Den kan forby deg å holde hånden til din døende mor og legge deg inn på hotel for din egen regning. Den er nesten allmektig. 

Det var en brå oppvåkning for de aller fleste av oss 12. mars 2020, som jeg skrev om her. Det er nasjonalstaten som har gjort dette, for det er den som har voldsmonopol. At et land som Norge har klart seg såpass bra i pandemien til nå skyldes kanskje i bunn og grunn at vi har en stat som nyter tillit. 

Som jeg nevnte i det innlegget jeg lenker til over her, er det nasjonalstaten som har makt. Både rettigheter som innbyggerne har, og overnasjonal makt, springer ut fra denne statens monopol på makt. 

Dette er ikke noen hyllest til staten som problemløser eller inkarnasjon på ren fornuft. Jeg er grunnleggende liberal og skeptisk til at staten tiltar seg makt den ikke behøver. Men den grunnleggende statsmakt har blitt borte under mange lag av velferd og byråkrati, og den er det virkelig på tide å både oppdage og å verdsette når vi alle er så avhengige av den. 

Kina og Libya

Kina har i FNs sikkerhetsråd stemt for å sende Gaddafi til den internasjonale domstolen i Haag, og for at hans penger i utlandet skal fryses. Ikke at dette vil ha særlig stor betydning for utviklingen i Libya, men det kan ha mye å si for verdens beskaffenhet framover.

Det er liten grunn til å tro at Kinas støtte til dette har vært særlig entusiastisk. I 1989 var Kinas ledere i samme posision - på mange vis - som det Gaddafi er nå. De beordret å skyte demonstreranter på Tiananmen plassen. Kinas ledere skjøt også på sitt eget folk - handlinger de nåværende lederne vil ha Gaddafi til Haag for.

Dette er strålende nyheter, for det vil ikke være så lett for det kinesiske lederskapet å komme seg unna denne forpliktelsen på internasjonale regler for handlinger overfor eget folk. Dette er ikke interne anliggender, synes Kina nå å mene, for dette kan man holdes til ansvar for overfor det internasjonale samfunn. Det er en tydelig holdningsendring fra den kanten. Kan fredsprisen allerede ha gjort sin virkning i Beijing?

Kanskje er den perioden da Kina ville massakrere egne innbyggere som protesterer over? Vi vet ennå ikke, men dette er et tegn man bør merke seg.

Kina kan også ønske å posisjonere seg i regionen. Når, evt. hvis, diktaturene faller i de arabiske landene bør verdenssamfunnet bidra med en slags "Marshallplan". Det er bare en hake ved det hele: de fleste vestlige demokratier sliter med nesten uhåndterlige budsjettunderskudd og statslån. Den store kreditoren i verden er Kina, men deres entusiasme for demokrati er begrenset. Alt henger sammen med alt, og Kinas globale interesser kan på sikt spille en like stor rolle for utviklingen i landet som Fredsprisen til en dissident.