Forsoningspris til terrortilhenger

Noen ganger er bilder så gode at de nesten skriver saken selv. Over ser vi Erkebiskop av Canterbury Dame Sarah Mullally gi en forsoningspris til lederen for det pakistanske Ulemarådet, Hafiz Ashrafi. Denne fikk han visst for å ha grepet inn til fordel for en ung kristen kvinne i Pakistan som han mente var urettferdig tiltalt for blasfemi. (Om han hadde foretatt seg noe om hun var skyldig vet vi ikke, men han er en entusiastisk tilhenger av Pakistans blasfemilover, som også omfatter dødsstraff). 

I midten på bildet over ser vi ikke Spøkelseskladden, ei heller Ramses IIs mumie, men fru Ashrafi. Til høyre Erkebiskop Mullally. 

Dagen Erkebiskopen og hennes stab hadde valgt var 11. september, og det viste seg selvsagt at Ashrafi var en tilhenger av Osama bin Laden. I 2007 kom Ashrafi med bitre klager da Salman Rushdie ble slått til ridder av dronning Elizabeth II. Som gjengjeldelse erklærte han at Osama bin Laden, hjernen bak 11. september terroren i USA «måtte få islams høytidelige tittel, Saifullah» (som betyr «Guds sverd»). Andre tidligere uttalelser fra Ashrafi omfatter ros av Hamas-massakren 7. oktober i 2023, der mer enn 1000 israelske sivile ble drept. (Og her er mer dokumentasjon i denne saken.)

Tro det eller ei, men det ble faktisk vel mye for The Church of England. Utmerkelsen ble trukket tilbake på grunn av at Ashrafis tidligere uttalelser hadde "kommet for en dag". Det var ingen dype hemmeligheter som var kommet frem, men offentlige uttalelser som rene amatører gravde fram på kort tid. Man kan lure på hva slags forarbeid som var blitt gjort. 

"Forsoningspris" på selveste 11. september til en terrorforkjemper og Osama bin Laden fan. You couldn't make it up! Sketsjen med "The Devil - is he all bad?" er fortsatt relevant, dessverre. 

De fortreffelige bildene er det Neil Turner, Lambeth Palace, som har æren form. 

9/11 var ikke terrorisme

I en absurd verden, der særlig den amerikanske presidenten setter nye rekorder omtrent daglig, er de ikke borte vekk over grensen mot nord heller. 

Når dette innlegget postes har vi 25-årsjubiléet for Al Quaedas angrep med passasjerfly på flere mål i USA. Tvillingtårnene ble ødelagt, og over 3.000 mennesker ble drept. I en video i desember 2001 omtalte Osama bin Laden angrepet slik: "Our terror against America is blessed terror."

Det er like greit at han ligger på bunnen av det Indiske hav og ikke jobber i den statlige kringkasteren CBS i Canada, for da hadde han brutt deres retningslinjer for uavhengighet og folkelig tillit. I alle fall dersom den ansvarlige i CBC for hadde fått viljen sin. I et lekket notat skrev Basem Boshra at angrepene ikke skulle omtales som terror på grunn av retningslinjene om uavhengighet og balanse. 

Man kan lure på hvem Basem Boshra, med jobbtittelen man ser i bildet over, tror blir fornærmet over å kalle angrepene 11. september 2001 for terror. Osama vil i alle fall rotere der nede på havets bunn. Etter årevis med intens planlegging og trening, og så når de ikke en gang opp til terskelen for å bli omtalt som terror? Hva er det da som skal til for å oppnå frykt og skrekk?

Det er også påfallende hvor slemme biler har blitt, i alle fall i følge flere media som har omtalt terrorister som kjører biler, varebiler og lastebiler inn i folkemengder. Der er det ofte bilen som er subjekt i setningene som omtaler myrderiene. Som vi ser av bildet underst her forsvinner også terroristene som førte fly inn i skyskrapere. "Kapringene førte til at passasjerfly styrtet", skulle det hete. De som hadde planer og utførte dem med sikte på å skape frykt og angst i de vantro befolkningene, de blir borte fra setningene og dermed vår nære historie. Poff! - borte vekk. Retusjert, som bilder i Stalins Sovjet.  

Holocaustbenektelse er et kjent fenomen både blant nazister, fascister og islamister. Er 9/11 snart klar for å bli utsatt for det samme? Basem Boshra gjør i alle fall et forsøk. Så langt uten å lykkes, men hvem vet på litt sikt? 

Gode spørsmål

Patrick Mascoe, en ikke-jødisk kanadisk lærer, stiller gode spørsmål:

Hvorfor blir jøder over hele verden holdt ansvarlige for handlingene til den israelske regjeringen?

En synagoge behandles som om den var en militær installasjon. En jødisk restaurant blir en stedfortredende slagmark. Et jødisk barn forventes å bære den moralske vekten av en krig de ikke startet og en regjering de ikke valgte. Det er grotesk. Det er eldgammelt hat med nye slagord, og flere burde si fra om det absurde i dette! Ingen klandrer muslimske elever for handlingene til Hamas eller Boko Haram, eller for steining av utro kvinner, henging av homofile, eller andre overgrep i muslimske land. Legg også merke til at når islamister angriper synagoger i England eller samlinger av jøder på en strand i Australia for eksempel, er det "sionister" de angriper. Det er det de sier, men det er jøder de dreper. (Jeg vil sterkt anbefale å lese dette innlegget hos Andrew Fox.)

Hvorfor er det eneste landet på jorden der majoriteten av befolkningen tilfeldigvis er jødisk også det eneste som omtales som en illegitim stat?

Det er visst en stor forbrytelse å mene at et land som har eksistert lengre enn de fleste land i verden fortsatt skal ha lov til det. Hvorfor er det eneste landet på jorden der majoriteten av befolkningen tilfeldigvis er jødisk også det eneste som omtales som en illegitim stat? Realiteten er at Israel har eksistert i mer enn 75 år og er blant den eldre halvdelen av verdens land. Land enten eksisterer eller så gjør de det ikke. Det finnes ikke noe begrep i folkeretten som en «illegitim» stat. Så hvorfor brukes dette om den jødiske staten og ingen andre land? Israel blir demonisert og isolert. 

Hvorfor kaller folk Israel en apartheidstat?

Hvordan kan du være en apartheidstat når alle dine borgere har like stemmerettigheter, bevegelsesfrihet, forsamlingsfrihet, ytringsfrihet, religionsfrihet og pressefrihet? Hvordan ligner det på apartheid i Sør-Afrika? Hvorfor kalles ikke de fleste muslimske land for apartheidstater? Kvinner har begrensede rettigheter, og kan i flere land ikke vise seg offentlig uten i følge med en mannlig slektning. Mennesker holdes fra hverandre og har ulike rettigheter. Det er virkelig apartheid a-la Sør-Afrika. 

Hvorfor er Holocaust det eneste folkemordet som blir relativisert og fornektet?

Ingen stiller spørsmål ved folkemordene i Kambodsja, Darfur eller Rwanda. Likevel blir det største og mest historisk dokumenterte folkemordet noensinne diskutert om det i det hele tatt fant sted. Hvorfor finnes holocaustbenektelse i det hele tatt? Det finnes bare én grunn, og det er at det skjedde med jøder.

Holocaustfornektelse har flere sider, og de har vi sett tydelig de siste årene. Sivile lidelser i Gaza eller Libanon er ganske enkelt en del av krig. De kan være ille og høyst virkelige uten å gjøre jøder til nazister. Krig kan være grusom uten å bli Shoah. Palestinere kan sørges over uten å stjele språket om jødisk tilintetgjørelse. Holocaust er ikke en metafor som bare står laglig til for å stjeles. Det var en spesifikk forbrytelse, begått mot et spesifikt folk, i en spesifikk skala, med et spesifikt ideologisk formål: å utrydde jødene fra jorden. Å snu dette mot jøder nå er rett og slett avskyelig. 

Når ett land og én gruppe mennesker holdes til en høyere standard enn alle andre, må man spørre seg hvorfor dette skjer. Alle er offentlig enige om at rasisme og diskriminering er galt, men likevel er antisemittisme systemisk gjennom historien. Jøder har vært sivilisasjonens utpekte syndebukk i to tusen år. Unikt grusomme, jesus- og barnedrepende, slu, rike og utrolig mektige og listige. Hver epoke finner sin egen begrunnelse: religion, rase, nasjonalisme, og nå geopolitikk. Emballasjen endres, men målet gjør det ikke. 

Blodanklagene er også tilbake. De er bare fått ny drakt og gjenfødt i språket til aktivisme og menneskerettigheter. Jøder fremstilles igjen som unikt grusomme, unikt konspiratoriske, unikt blodtørstige. Israel anklages ikke bare for feil, ikke bare for brutalitet, ikke bare for krig, men for metafysisk ondskap. Hvert offer reduseres til bevis på jødisk fordervelse og ondskap, uten kontekst og uten sammenligning med lignende tilfeller andre steder. All kompleksitet viskes ut til fordel for demonisering og isolasjon. Hver grusomhet begått av Hamas eller Hizbollah eller Iran tåkelegges gjennom bortforklaringer. Jødisk sorg blir gransket. Jødisk frykt blir hånet. Jødisk selvforsvar behandles som kriminelt. Dette er reinspikka rasisme. 

Antisemittisme er ikke en reaksjon på hva jøder gjør. Det er et mønster så dypt forankret i menneskets historie at de fleste som bærer det ikke engang gjenkjenner det i seg selv. Flere kan ha godt av å ta en god titt i speilet! 

 

En liten påminnelse

Bildet over viser noe som sjelden nevnes - den enorme utvandringen av jøder fra arabiske land etter at Israel ble et faktum i 1948, også kjent som Aliyot. Det er altså nesten ingen igjen. Mye av dette skjedde frivillig, men fordriving og pogromer var det også en del av.

Dette var i alle fall noe jeg var totalt uvitende om inntil altfor nylig, og noe som av en eller annen grunn falt ut av narrativet da jeg som ung SVer orienterte meg om Israel og Palestina. Da gikk det i at Europa "løste" sitt problem og sin skyld i folkemordet på jødene med å la dem okkupere Palestina. At over halvparten av jødene i Israel stammer fra muslimske land ble aldri nevnt. Disse var dhimmi - annenrangs innbyggere som ble tolerert og beskyttet siden de også stammet fra Abraham. De fikk betale ekstra skatt, jizya, slapp militærtjeneste, og hadde yrkesforbud i en lang rekke yrker - akkurat som i Europa i flere århundrer, og i muslimske land i dag. Libanon, for eksempel, har 50 yrker som jøder har forbud mot å ha. Jøder, altså, ikke israelere. Apartheid kanskje?

Den arabiske populasjonen i Israel har i samme tidsrom økt med nesten 1300%. Noe til folkemord. 

Midt-Østens virkelige apartheid

Jeg har før skrevet om de ubegrunnede anklagene om at Israel er en apartheidstat (arabere har fulle statsborgerlige rettigheter), og på FB antydet at de som vil være mot apartheid har legitime og viktige mål for sitt engasjement nettopp på Gaza og hos de som støtter terroristene der. 

Som vanlig sier Bill Maher det mye bedre, og mye bedre illustrert, enn det jeg kan. 

Holocaust i Midt-Østen?

Nazistene planla å utrydde også jødene i Palestina under andre verdenskrig, men ble stoppet av Montgomery ved El Alamein. Godt hjulpet av "ørkenrottene" i SAS, som jeg før har skrevet om på bloggen. Hovedmålet deres var åpenbart Suez-kanalen og oljetransporten, men det sekundære målet var den halve millionen med jøder som hadde rømt til Palestina. SS hadde en tropp utstasjonert i Athen som skulle følge Rommel inn i Palestina og gjøre det av med jødene der. Dette mordet på jøder i Palestina var bare uker unna, og det skulle omfatte både de som hadde bodd i området i tusener av år og de som var mer nylig ankomne flyktninger fra forfølgelsen i Europa. 

Skuffelsen ble stor da Rommel gikk på det avgjørende nederlaget ved El Alamein, men troppen gikk til verket i Tunis og 2.500 jøder der omkom i konsentrasjonsleire. Alt dette kommer fram i boka Nazi Palestine av de tyske historikerne Mallmann og Cüppers basert på kilder som ble frigitt først for omtrent 20 år siden. 

Amin al-Husseini, Stormuftien av Jerusalem (se bildet over), var svært entusiastisk da han fikk høre om planene. Felles jødehat forente dem, og dette fellesskapet skulle vare krigen gjennom med Muftiens sendinger fra Berlin med ufortynnet jødehat blandet med Koransitat til Midt-Østen på kortbølgeradio.

Gruppene skulle operere i Palestins på samme måte som Einsatzgruppene i Ukraina med massiv nedskyting av den halve millionen jøder som hadde flyktet dit, og mulig bruk også av mobile gasskamre. 

Det er all grunn til å tro at Midt-Østen, såvel som mye annet her i verden, hadde sett annerledes ut om ikke de allierte hadde vunnet ved El Alamein.