En liten påminnelse

Bildet over viser noe som sjelden nevnes - den enorme utvandringen av jøder fra arabiske land etter at Israel ble et faktum i 1948, også kjent som Aliyot. Det er altså nesten ingen igjen. Mye av dette skjedde frivillig, men fordriving og pogromer var det også en del av.

Dette var i alle fall noe jeg var totalt uvitende om inntil altfor nylig, og noe som av en eller annen grunn falt ut av narrativet da jeg som ung SVer orienterte meg om Israel og Palestina. Da gikk det i at Europa "løste" sitt problem og sin skyld i folkemordet på jødene med å la dem okkupere Palestina. At over halvparten av jødene i Israel stammer fra muslimske land ble aldri nevnt. Disse var dhimmi - annenrangs innbyggere som ble tolerert og beskyttet siden de også stammet fra Abraham. De fikk betale ekstra skatt, jizya, slapp militærtjeneste, og hadde yrkesforbud i en lang rekke yrker - akkurat som i Europa i flere århundrer, og i muslimske land i dag. Libanon, for eksempel, har 50 yrker som jøder har forbud mot å ha. Jøder, altså, ikke israelere. Apartheid kanskje?

Den arabiske populasjonen i Israel har i samme tidsrom økt med nesten 1300%. Noe til folkemord. 

Steinfeld - Fedre og sønner (bokanmeldelse)

Dette var en svært interessant leseropplevelse, og det ikke fordi Dag Steinfeld er en kjent person eller en stor forfatter. Boka er velskrevet (og velredigert!), men det er sammenhengen mellom den store historien og familiehistorien som interesserer og overbeviser. 

Det var (ikke bare, men i hovedsak) pogromene mot jøder i det store Russiske riket som jaget de fleste av jødene som kom til de skandinaviske landene. Dags oldefar Moses Steinfeld rømte fra dagens Latvia, og kom seg derfra til Sverige før skjebnen tok han til Norge. Som så mange andre drev han med omreisende handel omtrent over alt i Norge, men særlig nordover langs kysten. 

Hans sønn Jacob ble gift med en ikke-jødisk kvinne, og en av sønnene var far til Dag og hans søsken - Hermann. Han giftet seg også ikke-jødisk, med søsteren til en tidligere kollega av meg. Tittelen viser til konfliktene mellom generasjonene helt fra Moses' (sic) dager, der generasjoners troskap mot jødedommen og tradisjonene hadde bevart det jødiske folk mot å forsvinne selv uten å ha et eget land. (Her må jeg også melde en personlig interesse siden fars fetter Odd Einar [f. 1902] giftet seg jødisk - en historie jeg kun kjenner omrisset av. Ruth Levin var datter av Johanna, som emigrerte fra Sverige til New York med sin fire år gamle datter 2. april 1903.)

Det er særlig når han kommer fram til sitt eget liv og konfliktene med faren at fortellingen gnistrer. Det er interessant å lese om historien om det som i praksis var en fordrivelse fra Russlands sfære, og jeg har hatt en langvarig interesse for denne tematikken, men det er når fortellingen tas inn mot 70-tallet og tider jeg selv husker at det blir virkelig vanskelig å legge boken fra seg. 

Det var ingen åpen konflikt mellom meg og min far, og far var verken torturoffer eller i det hemmelige politi, men jeg kjenner meg likevel igjen i modellen radikal ungdom og konservativ far. 

Jeg er virkelig glad for at jeg leste denne boken!

Konklusjon - Klar anbefaling!