Først en rosé, for snart er vel en hver tenkelig tanke om tid på terrassen langt vekke. Det er en vintype som mer enn noen annen er væravhengig.
Clos du Gravillas "Sur la Tête de Ma Mer" 2025 (13,75 euro på døra)
Navnet er et ordspill på Mer/Mère - hav eller mor. "På min mors hode" er en fransk besvergelse som betyr "jeg sverger på min mors liv". Kanskje det har med sønnen i husets retur fra USA for å delta i vinprodusjonen som er familiefirmaet - og ta over en dag. Det var i alle fall god stemning i fjor da han hadde bebudet sin retur, og enda bedre i år da han var tilbake. Dessverre fikk jeg ikke tatt noe bilde da han kom innom, men han er nevnt på baketiketten (bilde under).
Drueblandingen er 50% Terret Noir, og resten en blanding av alt annet de har av røde druer (som Clairette og Grenache) - men minus Syrah. Terret Noir lager lyse og syrlige viner med lav alkohol, og egner seg bra for rosé i et varmt klima som dette helt vest i Herault. Den er også en av det dusinet eller så av druetyper som er tillat i Châteauneauf-du-Pape (gitt klimaendringene har de kanskje godt av litt mer i blandingene sine på den kanten enn det de ca. 8 målene de har nå kan gi).
Anyway, hvordan smakte vinen? Først må det påpekes at vinen er betydelig rødere, altså mørkere, enn det roséviner vanligvis er. Det til tross for den lyse fargen på Terret Noir. Duften går mot jordbær og kanskje særlig markjordbær, med innslag av rød grapefrukt. Det er ingenting blasst med denne vinen, og den har en både frisk og fruktig stil. Jeg hadde gladelig drukket den solo på terrassen, men den egner seg kanskje særlig som matvin. Vi koste oss med denne i varmen da vi var på ferie, men den er dessverre ikke å få på polet. Ennå. Vi lever i håpet.
Jeg kommer til å legge inn noen smaksnotater fra vår besøk på Clos du Gravillas i St. Jean de Minervois i sommer. De kommer nå utover, og kanskje inn i september da jeg har håp og tro på at importøren får noen flere viner derfra inn på listene til polet. Bildet over er resirkulert fra besøket der i juni i fjor, en dag med 41 grader og heldigvis kjøling i smakerommet (se oppe til høyre). John Bojanowski til venstre. (Bildene jeg tok denne sommeren var bare av flasker. Mea culpa!)
Denne gangen tenkte jeg å skrive mer generelt om produsenten, og reflektere litt om vinproduksjon generelt og om vinproduksjon på dette stedet i Languedoc mer spesielt. (Videoen er på fransk, men kort.)
Varmen er de vant til på denne kanten av verden, men hetebølgene har kommet tidligere på sommeren enn før, og skogbrannene er nå den største utfordringen. De har blitt flere og mer alvorlige, og i sommer var det en større brann bare noen få mil unna.
Det er tørt her oppe i naturparken rett under Montaigne Noir. Denne gir kjøligere luft om natten og gjør vinene friske. Det tørre klimaet gjør det mye lettere å operere på økologisk vis, for sprøyting mot ymse fungus og slikt er nesten (men ikke helt!) unødvendig. John sa han i år hadde bare en runde i vinmarkene, noe som er ekstremt lavt.
Vi var der en av de første dagene i juli, og familien (nå også med sønn Sasha, returnert fra USA - mer om han i senere innlegg) skulle skynde seg på ferie for å kunne komme tilbake til en historisk tidlig innhøstning. Vinteren var svært våt, med flere ganger så mye nedbør som vanlig. På den ene siden har det fylt opp grunnvannslagrene godt og grundig, men det har også gitt mye mer vegetativ vekst enn vanlig på et så tørt sted. Det betyr at når sommeren og heten kommer, så er det mye mer vegetasjon som tørker ut og kan gi brensel til branner.
Apropos branner, så viser bildet over Canadair 415 brannfly som fyller flykroppen med vann ved å flyte på overflaten i full fart. Bildet er tatt av meg på stranden i Portiragnes Plage noen dager etter besøket hos John.
Muscat de St. Jean de Minervois er en liten AOC for søtvin, men markedet dør ut med den eldre generasjonen. AOCen ble opprettet i 1949, men den tiden da damene i Sør-Frankrike tok en Muscat som aperitif mens herrene nøt sin Pastis, er i all hovedsak over og kommer neppe tilbake.
John og Nicole kjøpte domenet i 1999, og har utviklet sin egen profil uavhengig av kooperativet - som etter Johns utsagn er døende. Som vi skal se i senere innlegg utvikler de nye cuvéer og prøver seg fram selv med de som blir videreført. For eksempel har den oransjevinen de lager på Muscat, og som jeg har omtalt flere ganger på bloggen, nå blitt "mer hvit." Det betyr mindre skallkontakt, og en vin som er saftigere og fruktigere.
Cuvéen Gatsby med i all hovedsak Syrah og som var ny i fjor, har ikke blitt videreført med ny årgang. Den var svært god, mener jeg, men også ganske dyr. Den kommer kanskje igjen dersom den årgangen viser seg å lagre bra.
Etter alt å dømme er dette en av de produsentene i Languedoc som går bra, og nøkkelen ligger i å tilpasse seg markedet samtidig som man holder på gamle druesorter som har lange røtter (bokstavelig talt) i området. Sertifisering som Vin Bio hjelper også med å markere seg i markedet, og grundig og god jobb med design av etiketter er også med på å etablere en tilstedeværelse på hyllene der vinene selges.
Mens andre produsenter signaliserer kvalitet til med å selge vinen i blytunge flasker, så tapper John på lette, klimasmarte flasker. Dette er jo i pakt med målsettingen om minst mulig klimaavtrykk, og burde verdsettes mer av kundene mener nå jeg.
En annen ting jeg verdsetter, er at Clos du Gravillas kun bruker Diam-korker. Disse ser man jo ikke når man vurderer en vin i butikken, og de er dyrere enn vanlige korker. Fordelene er mer konsistente viner, og betydelig mindre sjanse for korksmak (TCA 2-4-6). Dette er en investering i kvaliteten på den vinen du drikker, og burde verdsettes høyere av kundene!
Produsenter som ikke har et etablert område som gjør salgsjobben for dem, må finne veier inn i markedet. Clos du Gravillas er en "case" som viser hvordan det kan gjøres. At deres terroir er gunstig og at vinene er gode er ingen garanti for suksess i markedet.
Etter omvisning i produksjonslokalene hos Clos de Gravillas, se forrige del av dette innlegget, så var det tid for smaking i det som kanskje kunne kalles presserommet. Hjemmekoselig var det, med hunden Selma som kom tuslende og fikk kos og la seg til med oss. (Bildet. John Bojanowski, jeg, og Selma i forgrunnen. I bakgrunnen luftkjøleren som gjorde det fristende å holde på riktig lenge.)
Mye tid gikk med til å vurdere hvilke viner vi skulle smake. Utvalget av cuvéer er betydelig, og det har økt de senere årene. Grunnen er at kundene ønsker det, sier John. Det er lettere å selge seg inn til importører, distributører og restauranter når man har flere ulike produkter i porteføljen. Fristelsen til å smake alt var stor, men en kan jo ikke fråtse når alt en planlegger å kjøpe med seg er en six-pack for ferien.
Utvalget i Norge er nå utvidet til fem cuvéer, og notater på flere av disse vil vel komme her i tidens fylde. Her følger først og fremst noe stoff om området (som har søkt om å bli egen AOC) og druetyper med videre.
Eiendommen har 9 hektar med vinmark på ca 270 moh mellom landsbyene St. Jean de Minervois og Cazelles. Jordsmonnet ser man på bildet over som er kreditert "John B" på Tripadvisor. (Jeg ser ikke bort fra at det er "vår" John Bojanowski.)
Kommunen St. Jean er kjent for en av de minste AOCene: Muscat de Saint-Jean-de-Minervois, en søtvin jeg før har omtalt på bloggen - særlig den laget av Anne Gros (mer kjent for sine burgundere). Også John og Nicole lager en slik, samt en som ligner, men var ikke derfor de kom hit selv om landsbyens kjernevirksomhet er denne vintypen.
Jeg har feriert i området siden 2008, og dette platået er forblåst, tørt og karrig. Kvaliteten i vinene har to nøkkelforutsetinger: Det kalkholdige jordsmonnet som gjør det mulig for plantene å hente fuktighet dypt i grunnen, og den kjølige luften som synker ned fra Montaigne Noir på kveld og nattestid.
Nicole sørger for økologisk sunne vinmarker, blant annet ved å plante frukttrær rundt vinmarkene, og å dekke bakken med blomster, grønnsaker og gress for å holde på fuktigheten og sikre et mangfoldig jordsmonn.
Og apropos jordsmonn (se bildet over): De søker for å bli en egen AOC! Søknaden har kommet langt, etter det jeg forstår, og det ser lovende ut. Men fransk byråkrati er en kvern som maler langsomt. Det å ha Anne Gros fra Burgund, men som driver vinbruk i nabolandsbyen også, på laget er en stor styrke. Hun og mannen Jean-Paul Tollot (cf. Tollot-Beaut) vet hva terroir er for noe, og har stor troverdighet i de rette kretsene. (John kunne fortelle at de nettopp hadde kjøpt hus ved middelhavet, og bare kom til Cazelles når det var noe å gjøre på eiendommen.)
Jeg ser nå at jeg trenger et innlegg til fra dette besøket, ellers blir dette innlegget altfor langt. Da kommer vi inn på viner og druetyper.
Professor i filosofi ved UiB, vinnerd, aktiv men ikke særlig god tennisspiller, gift og far til to voksne barn. Fra Skilleås, Overhalla kommune. "Selvstendig meningsatlet, som professorer ofte er ...". (P-K Foss om Victor Normann). Skirver også fagartikler for Norges ledende vinmagasin "Vinforum".
