Clos du Gravillas - gjenbesøk

Jeg kommer til å legge inn noen smaksnotater fra vår besøk på Clos du Gravillas i St. Jean de Minervois i sommer. De kommer nå utover, og kanskje inn i september da jeg har håp og tro på at importøren får noen flere viner derfra inn på listene til polet. Bildet over er resirkulert fra besøket der i juni i fjor, en dag med 41 grader og heldigvis kjøling i smakerommet (se oppe til høyre). John Bojanowski til venstre. (Bildene jeg tok denne sommeren var bare av flasker. Mea culpa!)

 

Denne gangen tenkte jeg å skrive mer generelt om produsenten, og reflektere litt om vinproduksjon generelt og om vinproduksjon på dette stedet i Languedoc mer spesielt. (Videoen er på fransk, men kort.)

Varmen er de vant til på denne kanten av verden, men hetebølgene har kommet tidligere på sommeren enn før, og skogbrannene er nå den største utfordringen. De har blitt flere og mer alvorlige, og i sommer var det en større brann bare noen få mil unna. 

Det er tørt her oppe i naturparken rett under Montaigne Noir. Denne gir kjøligere luft om natten og gjør vinene friske. Det tørre klimaet gjør det mye lettere å operere på økologisk vis, for sprøyting mot ymse fungus og slikt er nesten (men ikke helt!) unødvendig. John sa han i år hadde bare en runde i vinmarkene, noe som er ekstremt lavt. 

Vi var der en av de første dagene i juli, og familien (nå også med sønn Sasha, returnert fra USA - mer om han i senere innlegg) skulle skynde seg på ferie for å kunne komme tilbake til en historisk tidlig innhøstning. Vinteren var svært våt, med flere ganger så mye nedbør som vanlig. På den ene siden har det fylt opp grunnvannslagrene godt og grundig, men det har også gitt mye mer vegetativ vekst enn vanlig på et så tørt sted. Det betyr at når sommeren og heten kommer, så er det mye mer vegetasjon som tørker ut og kan gi brensel til branner. 

Apropos branner, så viser bildet over Canadair 415 brannfly som fyller flykroppen med vann ved å flyte på overflaten i full fart. Bildet er tatt av meg på stranden i Portiragnes Plage noen dager etter besøket hos John. 

Muscat de St. Jean de Minervois er en liten AOC for søtvin, men markedet dør ut med den eldre generasjonen. AOCen ble opprettet i 1949, men den tiden da damene i Sør-Frankrike tok en Muscat som aperitif mens herrene nøt sin Pastis, er i all hovedsak over og kommer neppe tilbake. 

John og Nicole kjøpte domenet i 1999, og har utviklet sin egen profil uavhengig av kooperativet - som etter Johns utsagn er døende. Som vi skal se i senere innlegg utvikler de nye cuvéer og prøver seg fram selv med de som blir videreført. For eksempel har den oransjevinen de lager på Muscat, og som jeg har omtalt flere ganger på bloggen, nå blitt "mer hvit." Det betyr mindre skallkontakt, og en vin som er saftigere og fruktigere. 

Cuvéen Gatsby med i all hovedsak Syrah og som var ny i fjor, har ikke blitt videreført med ny årgang. Den var svært god, mener jeg, men også ganske dyr. Den kommer kanskje igjen dersom den årgangen viser seg å lagre bra. 

Etter alt å dømme er dette en av de produsentene i Languedoc som går bra, og nøkkelen ligger i å tilpasse seg markedet samtidig som man holder på gamle druesorter som har lange røtter (bokstavelig talt) i området. Sertifisering som Vin Bio hjelper også med å markere seg i markedet, og grundig og god jobb med design av etiketter er også med på å etablere en tilstedeværelse på hyllene der vinene selges. 

Mens andre produsenter signaliserer kvalitet til med å selge vinen i blytunge flasker, så tapper John på lette, klimasmarte flasker. Dette er jo i pakt med målsettingen om minst mulig klimaavtrykk, og burde verdsettes mer av kundene mener nå jeg. 

En annen ting jeg verdsetter, er at Clos du Gravillas kun bruker Diam-korker. Disse ser man jo ikke når man vurderer en vin i butikken, og de er dyrere enn vanlige korker. Fordelene er mer konsistente viner, og betydelig mindre sjanse for korksmak (TCA 2-4-6). Dette er en investering i kvaliteten på den vinen du drikker, og burde verdsettes høyere av kundene! 

Produsenter som ikke har et etablert område som gjør salgsjobben for dem, må finne veier inn i markedet. Clos du Gravillas er en "case" som viser hvordan det kan gjøres. At deres terroir er gunstig og at vinene er gode er ingen garanti for suksess i markedet. 

Produsentbesøk i 41 grader pluss - del 3

Dette blir det siste innlegget fra dette besøket på Clos du Gravillas som fant sted 30. juni i en skikkelig hetebølge. Over 40 grader hadde jeg vel ikke opplevd siden Korfu i 1998 på bryllupsreise. 

Det første innlegget finner du her.

Det forrige innlegget finner du her. 

I det nedkjølte smakerommet gikk vi gjennom en del viner, og noen i tillegg kjøpte vi med oss og drakk underveis i ferien. Den norske importøren gir to av vinene etiketten "Naturvin," og alle er økologisk produsert. De bruker biodynamiske metoder, men har ikke søkt om sertifisering ut over VinBio som de fikk fra fra AB/Eurofeuille i 2007.

Rødvinene først. Jeg har skrevet om Lo Vièhl Carignan før. Det var i grunnen den jeg begynte med, og det er den druen (i følge John i intervjuet under) som byr på de største utfordringene å vinifiere hvert år. Med vinstokker plantet i 1911 oppfyller vinen det viktigste kriteriet for kvalitet fra denne druen, men John hevder også at kalksteinsgrunn gir den ekstra friskhet. Dette baserte han på en større smaking med kun Carignan han var med å arrangere, og der Jancis Robinson (som har sommerhus noen få mil unna) var med. Hun ble invitert også fordi hun mente det kun var tre viner i hele verden av Carignan som det var verdt å drikke, et synspunkt man finner gjenspeilet i Oxford Companion to Wine. 

De vinene som gjorde det best var de fra kalksteinsgrunn, inklusive Lo Vièhl, og hovedforskjellen var friskhet. John samlet smaksnotatene etterpå, og så at Jancis hadde likt Lo Vièhl svært godt (notatene var anonyme, men bare hun og John skrev på engelsk), men det kom aldri noen notater på hennes nettsted. Dagens Næringsliv gir 2023-årgangen 90 poeng, mens Revue du Vin de France ga 2019 92 poeng. 

Litt kort om de andre røde: Sous les Cailloux des Grillons 2024 er en blend med fem druetyper, og koster bare 250 kroner på polet. En meget god vin med skogsbær, frisk og fruktig, men uten den særegne karakteren til Lo Vièhl. Rendes-Vous sur La Lune Minervois 2023 er saftig, fruktig og en vin alle vil like. Med en prislapp på 285 burde den vært på alle pol, men blandingen av Syrah og Carginan, med en dæsj Grenache må man bestille. Revue du Vin de France ga 2020-årgangen 91 poeng. 

Nykommeren Gatsby 2023 (ja, de har tillatelse til å bruke navnet) er så ny at den ikke er på nettsidene deres en gang. Etiketten er laget av sønnen i huset, som i disse dager vender hjem for godt for å lage vin med foreldrene. Denne er virkelig 'Le Magnifique' - som undertittelen sier. En dyp, kraftig, men også saftig og tilgjengelig vin. Et godt stykke fra den finslige og elegante Lo Vièhl. 

I intervjuet under sier John at han går for de hvite over de røde. Om han må velge. I Norge har importøren tatt inn to hvite, og den ene er en rar vin. "Not a serious wine at all," sier John, uten at han mener den er dårlig i det hele tatt. Og jeg er enig. "Som en søndag på stranden" sier etiketten, og så heter da vinen Happy (kr 230). Med 10% alkohol, og halvt om halvt med Muscat og Terret Gris, gir den et friskt og tørt inntrykk som er overraskende. Produksjonsmåten er spesiell: Verjus (syrlig druemost) av umodne Terret Gris druer blir maserert i pressrester av moden Muscat. Det er en gjenbruk av noe fra neste vin som her får et nytt liv. Det er absolutt en vin vininteresserte burde prøve, og gjerne før sommeren er over. 

A Fleur de Peau 2023 kr 330 er etter min mening den beste de har. Den selges ikke som oransjevin, men har tre ukers skallmaserasjon. Navnet er på norsk, bokstavelig talt, "på kanten," og den er kanskje på kanten til å være en oransjevin? John ville lage en tørr Muscat gitt landsbyens hoveddrue, men resultatet ble ganske tamt. Han kom på tanken om å få mer bitt, og dermed interesse og matvennlighet i vinen, og det har han fått med denne metoden. Jeg smakte den på ferie, og gleder meg til å smake igjen her hjemme. I Decanter var den "Wine of the Year" i 2022 med 95 poeng, og Revue du Vin de France ga den 92. Muscat-druens aromatikk og florale sødme får her selskap med ingefær og appelsinskall. Nydelig og interessant vin, som er god nå men som burde holde lenge. (Og nevnte jeg at John bruker Diam-korker? Men det er et mysterium hvorfor Happy får Diam 10, og Lo Vièhl Diam 5.)

Emmenez-moi au bout du Terret 2024 lages av Terret Bourret som er en lokal Herault-drue, og som omtales som Terret Gris andre steder. Dette er en energisk og frisk vin på rosa druer, men kromatisk fremstår den som hvit. RdVF gir den 91 poeng. 

Den siste vinen jeg skal nevne her i denne omgang er Retour aux Origines 2023, som særlig min kone likte godt. Det gjorde også Revue du Vin de France da 2019-årgangen fikk 92 poeng. Drueblandingen viser interessen de har for å holde på lokale druetyper og få dem til å synge vakkert i et mer moderne toneleie. Picpoul Gris er vel en av de minst brukte druetypene i Frankrike, men her får den 4% av domenets areal. Terret har jeg omtalt før her, mens nyanskaffede marker med Carignan Blanc utgjør resten av blandingen. Alle disse er druetyper med bokstavelig talt dype røtter i denne delen av Frankrike. De lager en vin her jeg gjerne skulle smakt også via Vinmonopolet. 

Til sist, jo lenger man holder på med vin som hobby, interesse og - tja - livsstil, jo mer skjønner man at det har svært mye med menneskene å gjøre. Ta gjerne noen minutter med dette intervjuet med John, og jeg tror du vil få et klarere bilde både av vinene og av mannen. Klikk på YouTube og se det der. 

Tung vin

Vinproduksjonen påvirkes i stor grad av klimaendringene, men vinproduksjon og særlig distribusjon bidrar også til klimaendringene. Særlig er det flaskene som er synderen her, og det er ikke første gangen jeg skriver om dette. Det å lage en glassflaske er svært energikrevende og ekstra vekt gjør også transport dyrere. Med dagens energipriser i Europa begynner det å bli både vanskelig og dyrt for produsenter å skaffe seg flasker til vinen sin. Alt burde derfor ligge til rette for å gjøre flaskene lettere. 

Men hvorfor kjøper vinprodusenter så tunge flasker for vinene sine? Jo, fordi flaskens tyngde signaliserer til kunden at dette er en kvalitetsvin. I et innlegg nettopp påpekte jeg at to flasker fra samme produsent, med vin fra vin to nabo-vinmarker på samme kvalitetsnivå, var av ulik tyngde og hadde korker av ulik lengde. Selvsagt hadde den dyreste vinen den tyngste flasken og den lengste korken, men bare korken ville gjøre noen forskjell for hvor godt vinen tålte lagring og for muligheten for å unngå vanlige vinfeil. Men korkens lengde og kvalitet vet du ikke noe om før den åpnes, og spiller liten rolle for innkjøpsbeslutninger. 

Flasketyngden er altså kommunikasjon med kunden før kjøpet: "Kjenn hvilke ressurser jeg har brukt på denne vinen. Du kan trygt bruke mye penger på denne, for det er et kvalitetsprodukt." Artikkelen jeg har lenket til over, av Jancis Robinson, hevder at problemet er "brand owners' perceptions of their customers' perceptions" - altså at store selskap tror at kundene responderer positivt på tunge flasker, mens kundene sier at de vil foretrekke lettere flasker. 

Her har vi problemet: Hva kundene sier er en ting, og noe spørreundersøkelser vil kunne vise. Hva kundene faktisk gjør er det som teller, og her har selskapene mer kunnskap enn kundene selv. De ser hva kundene faktisk gjør, og det er å foretrekke vin på tung flaske når de skal bruke mange penger på vin. 

Men her er vel tidsånden på miljøets side. Sosiale medier kan bidra til en bevisstgjøring, og myndigheter er mer villige til å gripe inn og regulere slike ting. Videre kjøpes mer vin på nettet nå enn før, og det er en trend som ser ut til å vare og å gripe om seg. Det er tross alt mindre sannsynlig at vekten gjør en forskjell når du ikke opplever den før du kjøper. 

To overliggere

Hva gjør man når man har to smaksnotater igjen fra polsmakingen i april? Man lager en skikkelig daff overskrift og lar det stå til. 

Bouchard Père & Fils Meursault Les Clous 2019 kr 700

Dufter litt voks og mer sitrus. Myk på både duft og på munnfølelse. Flott fylde og meget god lengde. Premier Cru kvalitet, men så er det da en stiv pris også. Tørrer godt i munnen som, omtrent, en rødvin. Synd Vinmonopolet ikke presiserer hva slags kork den har, for det er meget relevant. Bouchard Père kjører med Diam korker, og det er meget betryggende. 

Il Palagio Message in a Bottle Bianco 2020 kr 225

Denne var ikke å finne på polet da jeg søkte etter den. Kanskje den er utsolgt? Den røde i 2019 er fortsatt å få. Lys strågul på farge, dufter sitrus og voks med fin balanse og stor intensitet. Dette er ikke noe tull fra Stings italienske vineiendom. Han har sikkert ikke hatt så mye med druene og vinmakingen å gjøre, men dette er virkelig bra. 

Begge vinene smakt fra arrangørens smakerglass.

Hvit Jadot 2019

Det er særlig en grunn til at hvite burgundere fra Louis Jadot er mer interessante enn andre hvite burgundere: Diam. Alle viner under kork kan bli korket, men med Diam er sjansen nær null. Bruk av Diam senker også betydelig sjansen for at vinen er oksidert prematurt. Av de større produsentene i Burgund er det Jadot og Bouchard Père et Fils som bruker Diam. Det gir en ekstra trygghet. Visstnok koster en slik kork rundt ti kroner å kjøpe for en vinprodusent. Det er ganske marginalt for viner som disse, og noe alle burde følge opp. 

Louis Jadot Puligny-Montrachet 1er Cru La Garenne 2019 kr 795

Krydret og litt vokspreget duft under sitrus, og intens i munnen på en subtil måte. En slags indre kraft her, med trykk gjennom hele smakskurven. Vinmarken ligger ganske høyt i Puligny, mellom landsbyen St. Aubin mot sør-vest og husklyngen Blagny mot nord-øst. (Bildet: Blagny) 

Louis Jadot Chassagne-Montrachet 1er Cru Abbaye de Morgeot 2019 kr 795

Også her er det en del krydder over sitrus. Intens vin, men harmonien er den mest fremtredende egenskapen. Henger også lenge i munnen. Flott vin. 

De koster det samme disse to vinene, og produsenten er den samme. Hva skal man velge om man unner seg en så dyr vin for kjelleren? Det er ikke noen åpenbare eller tydelige forskjeller som ikke en fem-ti-femten år ikke vil endre betydelig. De strukturelle egenskapene avviker ikke så mye. Begge er intense med lang ettersmak. Vokspreget på den første vil man neppe møte etter noen år i kjelleren. Viktigst er det vel at den siste er utsolgt fra importørens lager, men den finnes på noen pol i Oslo i skrivende stund. Aker Brygge har mange. 

Diam korker

Korkede viner er noe herk! Selv er jeg også skeptisk til skrukork på viner for lagring. Mulighetene for avvik fra en satt grad for gjennomtrengning av oksygen er rett og slett for store. Uten noe oksygen vil ikke vinen utvikle seg, og med for mye blir det lett prematur oksidering. Kork er et bedre materiale rett og slett fordi korken er stor, og små avvik i ett område av korken blir lett utlignet av de andre områdene av korken. (Bildet: Ole M. Skilleås)

Så kork er tingen, men ikke "korksmak." Altfor sjelden kommer jeg over korker av typen over - Diam 30. Den er, som de andre Diam-korkene, renset med en patentert prosess og garantert mot 2, 4, 6 Tricloroanisol (TCA). Ikke at jeg trenger viner som skal ha 30 år i kjelleren akkurat, men det å slippe å korke om eller få en korket vin betaler jeg glatt både ti og tyve kroner for når vinprisen ligger på det de fleste lagringsvinene koster nå i dag.  

Korken er 54mm og koster rundt ti kroner for vinprodusenten å kjøpe inn. Det burde flere enn Château des Estanilles i Faugères gjøre (på bildet). Å finne en kork som denne i en flaske du har kjøpt tyder på at produsenten virkelig bryr seg om det du til slutt får i glasset. Det er betryggende, og et eksempel til etterfølgelse.