Produsentbesøk i 41 grader pluss - del 2

Etter omvisning i produksjonslokalene hos Clos de Gravillas, se forrige del av dette innlegget, så var det tid for smaking i det som kanskje kunne kalles presserommet. Hjemmekoselig var det, med hunden Selma som kom tuslende og fikk kos og la seg til med oss. (Bildet. John Bojanowski, jeg, og Selma i forgrunnen. I bakgrunnen luftkjøleren som gjorde det fristende å holde på riktig lenge.)

Her er lenken til det første innlegget fra besøket.

Her er lenken til det siste innlegget fra besøket.

Mye tid gikk med til å vurdere hvilke viner vi skulle smake. Utvalget av cuvéer er betydelig, og det har økt de senere årene. Grunnen er at kundene ønsker det, sier John. Det er lettere å selge seg inn til importører, distributører og restauranter når man har flere ulike produkter i porteføljen. Fristelsen til å smake alt var stor, men en kan jo ikke fråtse når alt en planlegger å kjøpe med seg er en six-pack for ferien. 

Utvalget i Norge er nå utvidet til fem cuvéer, og notater på flere av disse vil vel komme her i tidens fylde. Her følger først og fremst noe stoff om området (som har søkt om å bli egen AOC) og druetyper med videre. 

Eiendommen har 9 hektar med vinmark på ca 270 moh mellom landsbyene St. Jean de Minervois og Cazelles. Jordsmonnet ser man på bildet over som er kreditert "John B" på Tripadvisor. (Jeg ser ikke bort fra at det er "vår" John Bojanowski.) 

Kommunen St. Jean er kjent for en av de minste AOCene: Muscat de Saint-Jean-de-Minervois, en søtvin jeg før har omtalt på bloggen - særlig den laget av Anne Gros (mer kjent for sine burgundere). Også John og Nicole lager en slik, samt en som ligner, men var ikke derfor de kom hit selv om landsbyens kjernevirksomhet er denne vintypen. 

Jeg har feriert i området siden 2008, og dette platået er forblåst, tørt og karrig. Kvaliteten i vinene har to nøkkelforutsetinger: Det kalkholdige jordsmonnet som gjør det mulig for plantene å hente fuktighet dypt i grunnen, og den kjølige luften som synker ned fra Montaigne Noir på kveld og nattestid. 

Nicole sørger for økologisk sunne vinmarker, blant annet ved å plante frukttrær rundt vinmarkene, og å dekke bakken med blomster, grønnsaker og gress for å holde på fuktigheten og sikre et mangfoldig jordsmonn. 

Og apropos jordsmonn (se bildet over): De søker for å bli en egen AOC! Søknaden har kommet langt, etter det jeg forstår, og det ser lovende ut. Men fransk byråkrati er en kvern som maler langsomt. Det å ha Anne Gros fra Burgund, men som driver vinbruk i nabolandsbyen også, på laget er en stor styrke. Hun og mannen Jean-Paul Tollot (cf. Tollot-Beaut) vet hva terroir er for noe, og har stor troverdighet i de rette kretsene. (John kunne fortelle at de nettopp hadde kjøpt hus ved middelhavet, og bare kom til Cazelles når det var noe å gjøre på eiendommen.)

Jeg ser nå at jeg trenger et innlegg til fra dette besøket, ellers blir dette innlegget altfor langt. Da kommer vi inn på viner og druetyper. 

Hamas' plan

Endelig kom det et seriøst innlegg i norsk presse om hva Hamas gjør, har gjort, og hva planen deres er. Oberstløytnant Gunnar Gabrielsen yter i Aftenposten 31. januar endelig Hamas den respekt at han går ut fra at de har hatt en plan med det avskyelige terrorangrepet 7. oktober i fjor. De er selvsagt ikke idioter, og visste naturligvis at Israel ville slå til mot dem. Det er derfor de har brukt enorme ressurser på å lage verdenshistoriens tetteste militære tunnelanlegg under Gaza. Anslagene varrierer, men alt tyder på at de omfatter mer enn 500 kilometer - i lengde mer enn undergrunnen i London. 

Gabrielsens hovedkilde er John Spencer ved West Points Modern War Institute. En artikkel det er vel verdt å lese. Grusomhetene 7. oktober, med barn drept foran foreldre, foreldre drept foran barn, nakne unge kvinner med halve skallen borte paradert gjennom Gazas gater til vill jubel og så videre, var åpenbart gjort for å tvinge Israel inn på Gaza og til det Hamas hadde forberedt: En kamp gate for gate, tunnel for tunnel, med to millioner sivile som menneskelige skjold. Det er det internasjonale presset mot de sivile tapene som er Hamas' sterkeste våpen. Ikke en meter av dette enorme tunnelsystemet, som trolig kunne rommet hele befolkningen, er bygget for å beskytte liv. Tvert om er enhver sivil død en seier for Hamas' strategi. Særlig barn, og de er det mange av i en befolkning som har blitt firedoblet på tyve år. 

Hamas er mer enn villige til å ofre sivile - eller martyrer som islamistene så passende kaller dem. Det er disse, og disses ubetvilelige lidelse, som skal gi Hamas seieren og dermed kudos og ressurser til å fortsette kampen for å utslette Israel. De har ikke en strategi for tap, men bruker menneskeofring av egne barn for å oppnå seier. 

Et par hundre tusen tonn med sement har det krevd å bygge dette systemet, og stål nok til å bygge tre eifeltårn. Skal man tro norske medier innførte Israel (ingen nevner Egypt, som med nødvendighet må ha vært med på dette) i 2007 en blokkade mot Gaza. Sannheten er at de innførte grensekontroll da Hamas begynte krigen kjapt etter å ha tatt over på Gaza. Noen ganger har det også - særlig etter store rakettangrep - vært full stopp. Målet har vært å hindre at de brukte alle ressurser på krig mot Israel. Det har lyktes bare sånn passe. 

Tiden er på Hamas' side. Det enorme nettverket av tunneler er åpenbart laget for å gjøre det umulig for IDF å rulle opp og ødelegge den militære kapasiteten til Hamas før det internasjonale humanitære presset blir for stort. Hamas har også hjelp fra Netanyahu, som styrer en regjering som både har vært blinde for Hamas' planer samtidig som de har støttet videre bosetninger på Vestbredden. De gjør det ikke lett å stille seg på Israels side. 

2024

Det er nyhetstørke. Politikere og andre som skaper nyheter har gått i dvale i anledning forestående jule- og nyttårsfeiring, og mediene drøvtygger kjente og kjære saker. Straks får vi også oppsummeringene av 2023 på den ene fronten etter den andre, med lister og kåringer. Deretter får vi noen forsiktige spådommer om hva som venter oss i 2024. 

Heldigvis vet vi ikke noe om fremtiden. Selv ikke jeg gjør det.* Men det skal ikke så mye til for å se noen sammenhenger, og tenke ut noen trekk framover. 

Et av de mer åpenbare utviklingstrekkene i året som kommer, er dessverre økende terror mot mål i vestlige land. Ondskapens akse, med Iran, Russland, Kina og Nord-Korea, fremstår stadig tydeligere, og vi ser klart at disse ser seg tjent med å destabilisere demokratier. Ved hjelp av villige aktører som kan gi dem plausible deniability vil vi se en økt og bredere aktivitet i 2024. 

Et av trekkene som må komme, er at terrorister vil benytte seg av utviklingen i luften. Dronene har hatt en svært stor betydning i krigen i Ukraina, og disse vil snart - kanskje allerede i 2024 - bli satt inn i terrorens tjeneste - også i Europa og Nord-Amerika. Tross alt ble de brukt i terrorangrepet Hamas gjennomførte i Israel 7. oktober, og det er all grunn til å vente at også andre Iran-støttede terrorister vil reklamere for Irans drone-industri. 

Formålet med terror er jo å skape frykt, og gjennom frykten oppnå mål. Å bli mål for små, nesten usynlige men dødelige flygende farkoster er et mareritt. Det sier seg selv at disse vil bli lagt til ulike terrorgruppers reportoar, og om jeg skulle spå så er det i 2024 de får sitt gjennombrudd på terrorismefronten i vår del av verden. 

* - ironivarsel. 

Kunstig intelligens og terroir

Nå har kunstig intelligens (KI) blitt brukt på gasskromatografiske målinger fra vin, og forskere mener de kan trene maskiner til å gjenkjenne viner fra samme område/produsent. KI kan i analysene av viner finne mønstre man tidligere ikke har vært i stand til å se. 

Algoritmen kunne med 100% nøyaktighet bestemme hvilket av 12 forskjellige slott en vin var. De 12 omfattet det helt øvre kvalitetshierararkiet i Bordeaux. Sjansen for å gjenkjenne en årgang på tvers av slott var mye dårligere, 50%, men dette er fremdeles meget imponerende. 

Fram til nå har man i analysene av viner fokusert på noen få molekyler som man har tenkt har vært av særlig stor betydning, men slike forsøk og slik forskning har ikke ført til noen særlige innsikter. Det har vært litt som å lete etter nåla i høystakken. Nå er det derimot maskinlæringsalgoritmer som finner mønstre i den gasskromatografiske profilen til vinene, og ser at disse mønstrene gjentar seg fra årgang til årgang. Disse mønstrene er unike for hvert slott som har vært med i undersøkelsen publisert i Nature Communications Chemistry 6 (2023). 

Men hva er det som vises? Noen hevder at dette gir begrepet terroir en vitenskapelig basis, men det er slettes ikke så åpenbart. Bare hvis jorden der drueplantene vokser er avspeilet i den kjemiske sammensetningen av vinen, vil forestillingen om voksestedets sensoriske avtrykk på vinen i glasset ditt få en styrket posisjon. Det er langt fram dit.

For det første skjer det mye med en vin i gjæringsprosessen. Det vil si, det er den at vinen skapes ut av druejuice. Knapt et molekyl forblir uendret. Bare hvis man får de samme resultatene fra analyser av druejuicen som disse slottene bruker, eller fra for eksempel gulerøtter de har dyrket i sin jord, kan vi si at det er jordsmonnet som speiler seg i vinenes gasskromatografiske profil. På toppen av det, er det heller ikke noen enkel sak å hevde at det er akkurat denne profilen man kan smake i vinen. Det er en helt separat sak å begrunne eller bevise. 

Men gjæren kommer da vel fra vinmarken, og er en like stedegen faktor som selve jordsmonnet? Her er det viktig å huske på at det er i kjelleren gjæringen skjer, og der gjærstammer bor og formerer seg. Videre er gjærsporer noe av de mest robuste skapningene man kan finne. De har blitt funnet i prøver fra luften over Grønland blant annet. En av få studier som prøvde å etterspore de gjærstammene som var aktiv i en vin, referert i The Aesthetics of Wine, fant man gjærstammer fløyet inn til kjelleren av innsekter og fra andre siden av planeten der fatene brukt i vinproduksjonen var laget. 

En annen ting er jo at vinen endrer seg i flasken. Vinen er ikke ferdig laget før du drikker den, og det molekylære nivået endrer seg hele tiden. Nok et eksempel på at dette komplekse objektet - vin - unndrar seg enkle forklaringsmodeller. 

Men uansett: Kunstig intelligens, og dens evne til å behandle store mengder data og finne mønstre, vil trolig få stor betydning innenfor vinverdenen på en rekke områder. En slik anvendelse, som jo følger av funnene i den refererte studien, er forfalskninger. Uansett hva den gasskromatografiske profilen egentlig viser, så er den pålitelig for å identifisere viner fra samme slott - men gitt endringene over tid i flaske er det kanskje noe optimistisk å tro at dette vil holde seg over tid. 

Happy Deiss Are Here Again! - del 1

Vinene til Marcel Deiss er tilgjengelige i Norge. Hurra! Her er det complantation som gjelder - altså samplanting av ulike druesorter i en vinmark. Dette er stikk i mot Alsace-normen med druetype på etiketten, noe som igjen er et særsyn i det franske AOC-systemet. Deiss praktiserer også biodynamikk og lav avkastning. 

Marcel Deiss Alsace Complantation 2021 kr 300

Aromatisk vin som er både floral og fruktig, myk og fyldig i munnen med god konsentrasjon, og med god lengde. Man merker det biodynamiske preget i vinen godt. Kommer fra et sett med ulike vinmarker rundt Colmar (etter det jeg forsto), og har vel alt som er av druesorter i Alsace: Sammensatt av Pinot Blanc, Riesling, Pinot Gris, Pinot Noir, Muscat à petits korn, Gewurztraminer og Sylvaner, men også Pinot Auxerrois, Pinot Beurot, Muscat blanc og Rose d'Alsace, Traminer, og til og med Chasselas Rose! Restsødme på 3,6 g/l, noe som vel er litt over det som klassifiseres som helt tørr (3 g/l). ★★★★+

Marcel Deiss Ribeauvillé 2021 kr 360

Klar og tydelig duft- og smaksprofil. Kjøligere frukt og enn vinen over, med enda bedre lengde. Faktisk svært god lengde, dybde i frukten og intensitet. Virkelig flott vin, som jeg også har bestilt til egen kjeller. Blanding av Riesling, Pinot Blanc og Sylvaner, men ennå ikke økologisk sertifisert selv om markene drives på samme måte som andre i Deiss-imperiet. ★★★★★

Marcel Deiss Riquewihr 2021 kr 360

Mer lubben og Riesling-aktig enn vinen over, og her er det også et visst alkoholpreg. Også her er det en enorm konsentrasjon og god lengde. Svært solid vin. Blanding av "bare" to druesorter: Riesling og Pinot Gris. Denne vinen er å få på flere pol enn de to andre, ser det ut som. ★★★★ +

PS - som et unntak gir jeg også + på stjernene denne gangen. Alle disse vinene er svært gode, men den midterste skilte seg ut positivt. Derfor. 

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

Existentialism AOC

Hvor forskjellige er vinmarkene i Pfalz (Forst)? - del 2

Det første innlegget om vinmarkene i Forst ble publisert tirsdag 5. oktober. Nå følger vi opp med en flight viner som ble servert halvblindt, og der to av vinmarkene fra forrige runde også er med men fra en annen produsent. Det skal ikke spille noen rolle. Årgangen er den samme, og hvis det er slik at hver vinmark har en egen smaksprofil skal den trumfe produsentprofilen. Vi skulle derfor vært i stand til å plukke ut Pechstein og Ungeheuer uansett om det var 2016-utgavene fra Acham-Magin eller Mosbacher vi hadde i glasset. Nå var det Mosbacher sin tur. 

Mosbacher Forster Freundstuck Riesling GG 2016 

Dypest farge av disse fire. Dufter korn, litt maling (reduksjon) og grønt modent eple. Utmerker seg med svær god definisjon i munnen. 

Mosbacher Deidesheimer Kieselberg Riesling GG 2016

Her er det mest grapefrukt på nesen og i munnen. Mosbachers GG med mest restsødme (5,9 g/l) er også presis, klar og tydelig i smaksbildet og fremstår som mineralsk. 

Mosbacher Forster Pechstein Riesling GG 2016 

Litt reduksjon (gummi) på første nese. Så kommer syrin og hyllebær, solbærblad. Også her er det presisjon, og betydelig lengde. Fremstår som kraftigere enn de to foregående. 

Mosbacher Forster Ungeheuer Riesling GG 2016  

Dufter sitrus og maling. Syrlig og presis. Skrinnest og mest mineralsk av disse fire, selv om likhetene mellom alle fire vinene naturlig nok (?) er større enn forskjellene. 

Det var ingen på smakingen som traff på de to vinmarkene som gikk igjen i de to flightene. Produsentprofilene var mye tydeligere, med Mosbacher som den produsenten som dyrker frem klarhet og presisjon i sine viner. Jeg satt med fasiten, men skulle jeg våge meg på en vinmark som man kanskje skulle kunne peile inn var det Pechstein. I begge flightene var det vinen som var "størst," den som ga det mest kraftfulle inntrykket. Det var den som var "uhyret," og ikke Ungeheuer. Smaksnotatene mine avspeilte også dette. 

Hvor forskjellige er vinmarkene i Pfalz (Forst)?

Det er ett av vinverdenens evige spørsmål: Kan man smake forskjell på vinmarker? Ja, mener mange. Vinene smaker jo forskjellig, så det er åpenbart slik. I Frankrike, og etter hvert i videre kretser enn det, snakker man om terroir. Det er en hel ideologi, der unike betingelser - særlig i grunnen - visstnok gir hver vinmark en unik smaksmessig signatur. 

Men dette kan vi ikke bare ta for god fisk. Det må prøves ut. Skal vinmarken tale til oss må den si det samme, eller gi en gjenkjennelig signatur, uansett produsent og årgang. I denne sammenhengen holder vi årgangen fast men varierer produsentene. Neste flight (og neste innlegg i serien - det forrige var her) har to vinmarker til felles med denne men fra en annen produsent. Dersom vinmarkene har en signatur burde vi kunne plukke dem ut blindt - og det er det vi skal gjøre i neste flight (som kommer som innlegg etter hvert).

Acham-Magin Forster Jesuitengarten GG 2016 

Myk duft med litt sitrus. Klar både på farge og i aromaprofilen. Relativt mild i munnen med litt sødme og lang ettersmak. En gentleman. 

Acham-Magin Forster Ungeheuer GG 2016 

Ørlite karamell over sitrusen på duft. Slank i munnen, solid vin, og betydelig fruktsødme i ettersmaken. Det negative er at den svir litt på syrene i ettersmaken, men den er ikke noe "uhyre" som navnet skulle tilsi. 

Acham-Magin Forster Pechstein GG 2016 

Det er heller denne som best passer til "uhyre" beskrivelsen, men også det er relativt. Den er syrlig og tydelig med god presisjon. I munnen er det et stort avtrykk, og også ettersmaken fortjener adjektivet "stor." I denne sammenhengen er dette en meget solid og "stor" vin. 

Acham-Magin Forster Kirchenstuck GG 2016

Dufter korn. Et stor og solid avtrykk i munnen, med en klar smaksprofil, god balanse og stor harmoni. En slags mellomting mellom Pechstein og Jesuitengarten, kanskje? 

Neste flight, der Pechstein og Ungeheuer også er med, ble servert blindt. Kunne man plukke ut disse to fra en annen produsent i samme årgang? Dersom vinmarkene betyr mest, altså terroir, burde dette være mulig. Følg med, følg med! 

Hvordan blir noen terrorister?

Det er ikke å ta for hardt i å si at spørsmålet i tittelen er aktuelt. Jeg har som vanlig amatør lenge lett etter svarene, og noen har jeg funnet. (Bildet over er en parodi, selvsagt, men dette er blodig alvor.) Det er gjerne de negative svarene som er tydeligst. Her er noen:

Terroristene er ikke fattige og uten utdanning. Heller tvert om. Alle data tyder på at de jevnt over er bedre utdannede og står seg bedre materielt enn gjennomsnittet av befolkningen de utgår fra. Ikke så rart: de som er fattige har nok med å holde seg og sine i live.

Terroristene har sjelden vært voldelige eller forbrytere. Marc Sageman samlet en database med 400 terrorister, og bare fire av disse hadde vist noen som helst voldelige trekk før de begikk handlingene som kvalifiserte som terror. Det er godt under snittet i befolkningen.

Terroristene var ikke spesielt ideologiske eller religiøse. Vi har alle lest om IS-krigere og andre islamistiske terrorister som kjøpte Islam for Dummies før de la ut for å ofre sine liv, eller ta så mange som mulig, for troen.

Men det skjer åpenbart noe med disse. Mekanismen er kjent fra sosialpsykologien. I grupper som har et spesielt tyngdepunkt meningsmessig, vil gruppen som helhet og individene hver for seg utvikle seg mer og mer i denne retningen. Det skjer med andre ord en radikalisering, et slags race to the extreme. De halvhjertede presses ut, forestillingene om normalitet blir forskjøvet, og gruppemekanismer slår inn.

Motforestillinger blir tolket som svik, verdensbildet tegnes i stigende grad i svart og hvitt, og selv representerer man det gode. Når så motstanderne blir dehumanisert og samtidig tillagt aggresive hensikter, så er grunnlaget lagt. De aksepterer en fortelling som legitimererer terror

I dag er det islamistiske miljøer som er mest i fokus, men historien er stappfull av eksempler på slike miljøer og prosesser. Den spanske inkvisisjonen, stalinistene i Sovjet i 30-åra, SS-grupper, Bader-Meinhof, enhver samling nynazister, og så videre.

Men den mest potente trusselen mot vestlige samfunn i dag er og forblir islamistiske miljøer, og gitt verdensbildet i disse miljøene er det kun andre muslimer som har noe som helst håp om å kunne komme inn og bryte slike prosesser. Det er bare andre muslimer som kan utfordre disse miljøene, og derfor der det avgjørende at de faktisk oppsøker dem og griper inn.

Terroir og vineri

7. juli ble vi med Bernard Nivollet, vinmakeren på Château Haut-Blanville, på omvisning i vinmarkene på eiendommen. Som jeg skrev i fjor ligger denne eiendommen nær der vi har feriert i flere somre på rad, og via bloggen ble jeg kjent med noen som kjente de som hadde kjøpt slottet.

Dette året ble jeg altså bedt med på omvisning i vinmarkene i AOP Languedoc - Grés de Montpellier, og en smaking av de beste vinene. Om noen lurer på hvor dette er, så er det korte svaret sør for Montpellier. De som har kjørt motorveien sørover her kjenner til de store vindmøllene vest for motorveien, og like sør for disse ligger dette høydedraget.

Det mest interessante med dette besøket? At de er nødt til å bygge en serie nye vinerier fordi de vil differensiere seg i markedet ut fra ulike terroir- slik som Clos des Légendes (Bildet øverst: Bernard i Clos des Légendes). Etter fransk vinlov må en eiendom ha sitt eget vineri, og siden Bernard og co vil utvikle de ulike terroir må de også bygge nye vinerier der disse vinene lages. Ikke spesielt økonomisk, vil man vel si, men det bidrar til å bevare særpreget.

Her er det første av flere vinerier som skal ta seg av de ulike terroir de lager vin fra i dag. Det var nesten ferdig da vi var der,og det har en fabelaktig utsikt over dette herlige landskapet.

Jeg kommer tilbake med flere bilder og ikke minst notater og informasjon om vinene vi smakte i etterkant av den ekstensive omvisningen i markene. Vi lærte mye den kvelden.

Gjær i vin

Omtrent 40% av de volatile elementene i en vin skapes i gjæringen. Skal man tro Decanter har nå forskere i New Zealand bevist at det finnes regionale varianter av slike gjærstammer.

Den viktigste typen gjær for fermenteringen av druesaft til vin ser vi over: Saccharomyces cerevisiae. Straks væsken når ca. 4-5% alkohol kreperer de andre gjærtypene, og denne tar over fullstendig. Nå finnes det flere typer av denne også, og det forskerne fra New Zealand har påvist er at en spesifikk stamme fra området har vært aktiv i gjæringen.

Jeg har lest artikkelen Decanter viser til. Det tror jeg ikke de har. Jeg har skrevet om denne i forbindelse med bokprosjektet The Aesthetics of Wine, og knyttet disse og mange andre funn til begrepet terroir. Resultatet blir publisert til sommeren. I mellomtiden har jeg planer om en artikkel eller flere for Vinforum, men det tar nok noen måneder før den er ute også.

For å vekke apetitten litt: forskerne i New Zealand (Matthew R. Goddard, Nicole Anfang, Rongying Tang, Richard C. Gardner og Casey Jun) publiserte artikkelen i 2010, og den heter 'A Distinct Population of Saccharomyces Cerevisiae in New Zealand: Evidence for Local Dispersal by Insects and Human-aided Global Dispersal in Oak Barrels'. Det siste elementet her er viktig, for det var ikke bare en lokal gjærstamme som ble funnet igjen ved gjæringen, men også en stamme som kom fra fatene som ble brukt. Den kom fra Frankrike!

Det er ikke så enkelt at gjærstammer er i vinmarken, blir med i gjæringen, og setter sitt preg på vinen. Det er bortimot usannsynlig, nemlig. Så hva er bildet her? Følg med, følg med!