Hvorfor KI ikke øker produktiviteten

Inga Strümke peker på noe ganske uventet i en av sine svært velinformerte kronikker i Aftenposten på mandag. (Bildet over er fra Bergen Filosofifestival 27.8 der jeg samtalte med min kollega Professor Ole Hjortland om Kunstig Intelligens og filosofiens fremtid. Debattlederne Emil Perron til venstre og Johan Ulla til høyre.)

Faktum er at [produktivitets-]gevinstene [av KI] på organisasjonsnivå stort sett ikke blir målt, og der de måles, ligger de rundt null. Ser vi bare på tallene, finnes det ennå ingen troverdig evidens som underbygger at KI-agenter gjør organisasjoner mer effektive. Ja, jeg vet, dette er rart, og jeg gjør meg ekstremt upopulær når jeg påpeker det. 

Verdsettingen av bedriftene som både er lengst fremme i denne utviklingen, og notert på børsen, er skyhøy. De skal komme til å tjene fantasillioner, synes investorene å tro. Ikke bare det, men børsverdiene totalt sett, og kampen mot den vedvarende inflasjonen, er begge avhengige av at KI omtrent umiddelbart vil gi en betydelig produktivitetsvekst. 

Men sjansen for at disse forutsetningene svikter, er betydelig. Historien viser at produktivitetsveksten som revolusjonerende ny teknologi gir, kommer forbløffende lenge etter at teknologien har kommet til anvendelse. Dette kalles i Samfunnsøkonomien for The Solow Poductivity Paradox.

Min hovedkilde er Andrew Leigh i The Shortest History of Economics (som egentlig er om Economies og ikke faget Economics, og slik sett har fått feil navn). Nyvinninger som jernbane, computere og mye annet som åpenbart er (eller kan bli) betydelig produktivitetsfremmende, har faktisk ingen påviselig påvirkning på produktiviteten før flere tiår etter at de blir tatt i bruk. Hvorfor?

Jeg for min del tror det kan oppsummeres på følgende vis: In with the new, and on with the old. Altså ikke Out with the old, and in with the new. Litt mer utfyllende: teknologien blir innført, men inn i eksisterende organisasjoner og strukturer som er bygd opp rundt gammel teknologi og arbeidsmåter. Og ikke bare strukturer, men også tenkemåter forblir som de var før. Lenge. Antakelig til nye generasjoner kommer til - og en tidsforskyvning på et par tiår kan peke i den retningen, og/eller at bedrifter og organisasjoner må bygges opp fra grunnen med ny teknologi for å utnytte potensialet til produktivitetsforbedringer. Litt kreativ ødeleggelse, i Schumpeters betydning, må antakelig til før teknologiens potensiale kommer til sin rett.

Kanskje vi opplever at "this time is different", men sjansen er stor for at det ikke er det. Det betyr at noen, og til og med svært mange, vil bli skuffet og rammet på så mange vis av at forventningene ikke slår til. 

(PS - jeg kom ikke inn på dette tema da vi diskuterte 27. august.)

Produktivitet, lønnsoppgjør og media

Lønnsoppgjøret, langt fra vårens vakreste eventyr, har fått sin løsning i mange sektorer men ikke alle. Fortsatt kan jeg selv bli rammet av en mulig forestående strek som rammer flyplassene (dette skrives 8. juni). 

Mediedekningen er betydelig i omfang, men begredelig i kvalitet. Hva er det som kan gi folk mer å rutte med? Ikke bare mer penger, men også høyere reell kjøpekraft?

Aggregert, hvilket betyr for samfunnet som helhet, er det høyere produktivitet - og ikke produksjon som helhet. Det betyr at mengden varer og tjenester som blir produsert per tidsenhet (time, årsverk og så videre) blir høyere. Skal vi få høyere kjøpekraft må det produseres mer per tidsenhet, for det er ikke nødvendigvis relevant at produksjonen som helhet går opp. Siden 1990 har det blitt ca. 30% flere innbyggere i Norge.

Produktivitetsperspektivet er så å si totalt borte i medienes dekning, mens det er dette som kan gi høyere lønnsvekst enn prisvekst. Det er mange faktorer innolvert, som kronekurs, importvern, fordelingen mellom arbeid og kapital og mye annet rart, men skrellet ned til det helt grunnleggende må det produseres per time for at reallønnen skal kunne gå opp. Ellers blir mengden penger bare større uten at det blir mer å kjøpe for dem, noe som betyr at vinningen i kroner går opp i spinningen av inflasjon. 

Produktiviteten i Norge er høy. Det er derfor vi er et velstående land. Veksten i produktivitet, derimot, har gått kraftig ned siden ca. 2006 og er nå lavere enn i de fleste andre OECD-landene. Produktivitetsveksten i Norge var på 0,5% i året mellom 2010 og 2023, og dette er i realiteten rommet for lønnsøkning. 

Konklusjonen er at ja, dette kan være komplisert med så mange faktorer som har betydning, men nei - dette er ingen god grunn til ikke å nevne det aller mest grunnleggende når det gjelder å forbedre kjøpekraften: at det blir produsert mer per time.