Produktivitet, lønnsoppgjør og media

Lønnsoppgjøret, langt fra vårens vakreste eventyr, har fått sin løsning i mange sektorer men ikke alle. Fortsatt kan jeg selv bli rammet av en mulig forestående strek som rammer flyplassene (dette skrives 8. juni). 

Mediedekningen er betydelig i omfang, men begredelig i kvalitet. Hva er det som kan gi folk mer å rutte med? Ikke bare mer penger, men også høyere reell kjøpekraft?

Aggregert, hvilket betyr for samfunnet som helhet, er det høyere produktivitet - og ikke produksjon som helhet. Det betyr at mengden varer og tjenester som blir produsert per tidsenhet (time, årsverk og så videre) blir høyere. Skal vi få høyere kjøpekraft må det produseres mer per tidsenhet, for det er ikke nødvendigvis relevant at produksjonen som helhet går opp. Siden 1990 har det blitt ca. 30% flere innbyggere i Norge.

Produktivitetsperspektivet er så å si totalt borte i medienes dekning, mens det er dette som kan gi høyere lønnsvekst enn prisvekst. Det er mange faktorer innolvert, som kronekurs, importvern, fordelingen mellom arbeid og kapital og mye annet rart, men skrellet ned til det helt grunnleggende må det produseres per time for at reallønnen skal kunne gå opp. Ellers blir mengden penger bare større uten at det blir mer å kjøpe for dem, noe som betyr at vinningen i kroner går opp i spinningen av inflasjon. 

Produktiviteten i Norge er høy. Det er derfor vi er et velstående land. Veksten i produktivitet, derimot, har gått kraftig ned siden ca. 2006 og er nå lavere enn i de fleste andre OECD-landene. Produktivitetsveksten i Norge var på 0,5% i året mellom 2010 og 2023, og dette er i realiteten rommet for lønnsøkning. 

Konklusjonen er at ja, dette kan være komplisert med så mange faktorer som har betydning, men nei - dette er ingen god grunn til ikke å nevne det aller mest grunnleggende når det gjelder å forbedre kjøpekraften: at det blir produsert mer per time. 

Inflasjon

Jeg våger den påstand at inflasjon blir et sentralt tema utover dette året.

Så langt har nesten ingen fokusert på denne utfordringen, men det er logisk at prisene vil øke i en åpen økonomi der valutaen har sunket i verdi i nær fortid. Grunnen til at det så langt ikke har skjedd i særlig grad, er at importører har lagre og dessuten kjøper valuta langsiktig. Men sikten er i de fleste tilfeller ikke lengre enn noen måneder, så i løpet av første halvdel av 2015 kommer prisøkninger til å bli merkbare på flere produkter.

Om appelsinene blir 5-10% dyrere merker vi det ikke så lett, men om du skal handle ny bil i år og den blir kostende 330.000 heller enn 300.000 er det lettere å merke. Og ikke minst vil de som skal forhandle lønn i vår merke det. Men skal devalueringen (for det er devaluering det er) gjøre jobben den er ment å gjøre, må ikke nulloppgjøret forstyrres. "Devaluering er som å pisse i buksa", husker jeg fra min oppvekst. "Det gir kortvarig varme". Kulden kommer brutalt tilbake fordi innsatsfaktorene blir dyrere, og dermed blir den fordelen eksportnæringene får med sine lavere priser i utenlandske valuta borte.

Det kan vi ikke ha noe av, siden fallet i oljeprisen fordrer at andre eksportnæringer fyller gapet. Derfor må inflasjonen bli høyere enn lønnsøkningene, og dermed får vi nedgang i kjøpekraften. Storbritannia har klart seg bra gjennom årene etter finanskrisen nettopp fordi britene har hatt en langvarig nedgang i kjøpekraften. Ledigheten har holdt seg lav i forhold til resten av Europa, men familiene har måttet kutte ned på forbruket.

Vi må vel helt tilbake til 80-tallet for noe lignende? Det kollektive minnet er skrøpelig, og det blir tungt å si farvel til (bortimot) stabile priser og en (virket det som) evig lønnsoppgang.