Ytre høyre?

"Philosophy is a battle against the bewitchment of our intelligence by means of language,"* skrev Wittgenstein. Språket, eller den måten vi bruker det på, har i alle fall forhekset mange til å tro at politikere som Trump er ytre høyre. Det er feil. 

I vår politiske tradisjon og historie er det å være på høyresiden i politikken særlig kjennetegnet av en idékonstellasjon med sunn pengepolitikk, finanspolitisk tilbakeholdenhet, tro på markeder og respekt for loven. Videre har den utenrikspolitiske linjen vært klart i favør av et sterkt forsvar og motstand mot diktatoriske regimer i øst. Sentrale figurer fra 80-tallet, for eksempel, med Reagan og Mrs. Thatcher i spissen var regnet som "ytre høyre" i sin tid, og kjennetegnene nevnt over passet dem som hånd i hanske. 

Men The Donald? Finanspolitisk tilbakeholdenhet? Trump legger billioner til statsgjelden. Sunn pengepolitikk? Presidenten har satt i gang en skinnetterforskning av sentralbanksjefen i håp om å presse rentene kunstig ned. Frie markeder? Avtaler sektor for sektor (for ikke å snakke om tollpolitikken) viser en administrasjon som ønsker at kapitalflyten skal styres av The Donald, ikke gjennom markedets kollektive visdom uttrykt i priser. Når det gjelder rettsstaten? Det er en vits! Han har trampet (eller kanskje Trumpet?) på nesten alle institusjonelle normer. Lover, regler, og særlig sedvane (som ekte konservative elsker) viser han den ytterste forakt. 

Alt dette er ytterliggående, men det er ikke ytre høyre. Det er ikke en ekstrem variant av de kjennetegnene jeg har vist til over, men det stikk motsatte. Derfor er det meningsløst, og en forhekselse av vår kollektive forstand, å fortsatt omtale og regne Trump og hans like som "Ytre høyre". 

Når det gjeler motstanden mot immigrasjon, som er en fellesnevner for Trump og hans kopister og likesinnede i andre vestlige land, så er det konservativt å være mot illegal immigrasjon. Det følger av respekt for loven - et klassisk trekk ved høyreorientert politikk fra Den franske revolusjon og til nå. 

I grunnen er det pussig at det er den selverklærte venstresiden som er liberal på dette med illegal immigrasjon, for det er den tradisjonelle arbeiderklassen som blir undergravd på arbeids- og boligmarkedet av ukontrollert og betydelig immigrasjon fra fattige land. Det ser venstresiden antakelig ikke selv, men det er nok en vesentlig grunn til at den hjemlige arbeiderklassen (i land etter land) vender seg mot dem, og at arbeiderklassen og prekariatet i sin tur blir omtalt og behandlet som "a basket of depolorables". Ukontrollert immigrasjon er i arbeiderklassens disfavør, mens (oss) høyt utdannede nyter godt av billigere tjenester og vi konkurrerer uansett ikke med disse på boligmarkedet.

Nei, det er heller grunn til å se Trump og hans likesinnede som ytre venstre.  Politisk styrt rente og slutt på frihandel? Typisk venstresidepolitikk. Finanspolitisk ønsketenkning og kunstige stimulanser gjennom lav rente? Klassisk venstresidepolitikk. Kontroll og detaljstyring med økonomien? Nøyaktig det Mrs. Thatcher og Reagan vant valg på å avvise da dette viste seg å være kontraproduktivt. 

Det er åpenbart tjenlig for venstresiden å være mot Trump, men Trump-politikk som det å være mot NATO, EU, frihandel og en uavhengig sentralbank er også tradisjonell SV-politikk slik jeg kjente den fra min tid i partiet. Å være, som Trump, positivt innstilt til dialog og avtaler med østlige despoter var vi heller ikke helt ukjent med. Dessverre. Og nå har Trump til og med gått inn i en joint venture med Maduro-regimet (minus Maduro) i Venezuela.

Min konklusjon er at det er grovt villedende å tenke på Trumpismen som ytre høyre. Det er i bunn og grunn det motsatte. 

* Philosophical Investigations (1953), § 109. 

Truss kaster Kwarteng under bussen

For en gangs skyld "tett på nyhetene" her på bloggen, men så er jeg jo TV-ekspert.

Liz Truss, Statsministeren, har kastet sin finansminister. Det er trolig første trinn i det eneste forløpet hun kan se for seg for å holde på sin posisjon.

Det er feigt: Kwarteng har ikke gjort noe annet enn å gjennomføre den politikken Truss har stått for gjennom kampen for å bli leder i det konservative partiet og dermed statsminister. Det er å kutte skattene for å få vekst i økonomien. 

Problemet er at det er akkurat det motsatte av det Bank of England må gjøre, som er å ta luften ut av inflasjonsbalongen. Prisene øker mye over alt for tiden, og ekstra mye i Storbritannia som lider under et svakt pund. Ved å øke rentene vil penger dras inn, og misforholdet mellom tilbud og etterspørsel kan balanseres bedre. 

Markedene har reagert kraftig på mini-budsjettet Kwarteng la fram, og noe må skje innen mandag da Bank of Englands støttekjøp av obligasjoner avsluttes. Nå blir Jeremy Hunt, som er på venstresiden i det konservative partiet, ny finansminister. 

Troverdigheten til Truss er borte, men kanskje en U-sving med ny sjåfør i Finansdepartementet kan berge stumpene? Det er det hun håper på, men jeg setter ikke så mye som et pund på det. 

Macrons jobb

Jeg var i Frankrike da Macron i fjor sommer lanserte sin kampanje for å bli president. Han framsto ikke som presidentmateriale da, men som alle vet tok jeg feil. Takk og lov!

Men kan han transformere Frankrike fra dumpekandidat i eurosonen, til å bli en dynamisk nasjon økonomisk og politisk? Det åpenbare svaret er "nei", for utfordringene er for mange. Presidenten i Frankrike har mer makt enn selv den i USA, men Macron må få nasjonalforsamlingen med seg på gjennomgående endringer. Det er den første store utfordringen for Macron nå. Mange kommentatorer har sagt og skrevet at dersom han ikke lykkes, så står veien åpen for Le Pen i 2022. Macrons store problem foran parlamentsvalget i juni er at partiet hans er flette nytt og uerfarent,

Men hvorfor skulle hun lykkes noe bedre? Etter et 101-kurs i økonomi skjønner alle at proteksjonisme, bevisst inflasjon og stengte grenser vil være en katastrofe økonomisk. Politisk er strategien å stenge, rive opp, nasjonalisere og kaste ut. Det er en negativ strategi som vil ødelegge mye, og som fort vil vise seg å ødelegge mye for de som stemte på politikken og trodde den kunne løse problemer.

Forskjellen mellom de to, og på liberale og totalitære politikere generelt, er at Le Pen og hennes like vil starte hatkampanjer og heksejakt på svikere og fiender som blir utpekt som skyldige når politikken spiller fallitt. Hvis situasjonen er tilstrekkelig opphetet kan denne typen strategi lykkes i å rette oppmerksomheten bort fra at politikken er elendig, og hvis dertil Le Pen klarer å tilrane seg mer makt og sette opposisjonen ut av spill - så har vi en ny og dramatisk situasjon. Men det blir 2022+ i verste fall.

Vi får nå håpe på at Macron vil få et parlament og en regjering han kan bruke til å skape de endringene som behøves for å snu skuta, for den er farlig nær å gå på grunn. Landet er rangert som nummer 21 i konkurransedyktighet i verden, men som nummer 1 når det gjelder statens og skattenes størrelse og omfang. Med stadig økende gjeldsbyrde, og en fast kurs for euroen, er handlingsrommet lite.

Men han MÅ lykkes!

From clogs to clogs in three generations

Det er ønskelig i et samfunn å ikke bare ha moderate økonomiske forskjeller mellom folk, men også muligheten for alle til å kunne forbedre sin økonomiske posisjon. Etter Piketty har det satt seg en forestilling om at ekstrem velstand henger ved i generasjoner. Den forestillingen er det kanskje på tide å kvitte seg med. Overskriften min er hentet fra et ordtak fra Lancashire som blir brukt av Prof. Douglas McWilliams i en snart utkommende bok med tittelen The Inequality Paradox. 

The Times rapporterer at rikdom vinnes og tapes innen tre generasjoner. Det er Centre for Economics and Business Research som har gjennomført studien. Mens det tidligere var mest "gamle penger" i avisens Rich List (1.000 personer), er det nå mest "nye penger" som både oppstår og forsvinner fortere. Donasjoner til veldedige formål har også økt betraktelig fra denne gruppen med erkerike. 

Men ikke bare utviklingen og sammensetningen på toppen i inntektsskalaen utfordrer Piketty-ortodoksien. I dette århundre har også ulikhetene i Storbritannia blitt mindre. I 2016 var ulikhetene i Storbritannia tilbake til nivået fra 1986, og det er Office of National Statistics som måler dette. Over de siste åtte år, omtrent, har inntektene til den fattigste femtedelen økt med 13% i kjøpekraft, mens den rikeste femtedelen har tapt kjøpekraft med 3,4%. 

Bildet som ofte tegnes, der ulikhetene øker og de rike bygger murer rundt sin rikdom, må altså nyanseres betraktelig. Men fortsatt er en av verdens største utfordringer at noen selskaper og en god del individer unndrar seg beskatning. Det er et internasjonalt problem som krever internasjonale løsninger. Venstresidens nasjonalisme og proteksjonisme er fullstendig ute av stand til å gjøre noe med dette. 

Sentralbankene har gravd sin egen grav

Over hele verden er det nå svært lave, eller til og med negative, renter. Dette er helt ukjent i verdenshistorien, og det er mange grunner til at det er risikabelt.


Med lave renter får sparerne (helt opplagt) lite igjen for å spare, og det driver dem over i mer risikable investeringer som aksjer og eiendom. Det siste har skjedd i særlig grad i Norge. Dette fører til bobler, som gir store sjokkbølger i økonomien når de sprekker


Slike bobler gjør også at de som er eiere, av aksjer eller boliger, blir mye rikere (enn så lenge) enn de som ikke har råd til slike investeringer. Dette øker forskjellene i samfunnet, og dermed også spenningene.


De som sparer til pensjon, bedrifter så vel som private, må sette mer penger inn i fondet for å få den pensjonen som ønskes. Dette fører til lavere investeringer i økonomien.


Med så lave renter drives også bankenes marginer nedover, og de vil slite med å tjene penger. Dette forsterker bankkrisen - noe som også øker problemene i økonomien.


Billige penger (lave renter) frister bedrifter til å kjøpe tilbake egne aksjer heller enn å investere, og dette svekker også veksten i økonomien.


Mange bedrifter som ellers ville gått dukken, holder seg flytende på billige lån. De svekker veksten i økonomien - til dels ganske betraktelig.


Kombinasjonen av disse faktorene er sviktende vekst, og oppblåste aksje- og eiendomsmarkeder. Dette truer med å ende i et allmektig krasj, og det er lite sentralbankene kan gjøre for renten er allerede null, eller så nær null at det ikke gjør noen stor forskjell.


Med andre ord: nullrentepolitikken har pågått i den vestlige verden i snart åtte år, og i Japan lengre. Japan var det første landet som førte renten under null. Ingen steder har dette ført til ønskede resultater, og veksten har ikke kommet i gang.


Det er ganske tydelig at de fleste sentralbanker nå ser at dette ikke er en farbar vei, og det opplyste publikum er også i ferd med å miste tilliten til sentralbanker som gjør drastiske grep (null- eller negativ rente) uten resultat (vekst). Men ingen tør å starte, for de som først bryter ut av denne negative trenden vil risikere dramatiske økninger i valutakursen.


Her i landet, men svak oljepris og nedbygging av vår til nå mest profitable næring, er en vedvarende svak valutakurs en forutsetning for at andre typer virksomhet skal få et fotfeste. Likevel ser alle at renten må opp for å kjøle et boligmarked som er drevet av velbemidlede som kjøper for barna eller for å leie ut. For i banken er det ingenting å tjene.


I en ideell verden ville alle sentralbanker, på samme tid, hevet renten til målbare nivåer og gjenopprettet både tillit og profitabilitet i bankvesen og andre deler av økonomien. Men vi lever ikke i den verdenen.

Første virkelige tegn på Brexit

Å måle effekten av Brexit ved hjelp av den økonomiske aktiviteten i månedene etter avstemningen i juni, er som å måle klimaendringene ved å gå ut og se på termometeret. Brexit har ikke skjedd, og ingen vet noe om hvilke ordninger som kan komme i stedet for fullt EU-medlemskap. (Foto: Renishaw.com)

Men det begynner å bli ganske klart hva som faktisk kan bli følgene av total utmelding. Nissan har frosset alle investeringer ved sin mest effektive fabrikk, den nær Sunderland i England (bildet). En full utmelding betyr 10% toll på all eksport til EU (inklusive EØS). Det betyr dyrere biler her hos oss, og fallende markedsandeler. (EU-borgeres skepsis til britiske biler etter brexit er kanskje av mer forbigående art.)

Ikke bare det. Moderne bilproduksjon omfatter et vidt nettverk av produkter og deler som krysser grensene i Europa flere ganger. Motoren kan komme fra Frankrike, elektronikken til motoren fra Tyskland, girboksen fra Tjekkia og setene fra Polen. Bare for å ta et tenkt, men høyst realistisk, eksempel. Hver gang disse krysser en grense i EU skjer det ingenting. Men når UK går ut starter ikke bare toll og avgifter å påløpe, det gjør også et kontrollregime som forsinker leveranser.

Moderne produksjon er også avhengig av 'just-in-time-delivery' som fremfor alt er kostnadsreduserende. Det å passere tollgrenser er dermed uforutsigbart og vil øke kostnadene ved produksjon.

I Sunderland stemte 61% for brexit i juni. Mye kan tyde på at de stemte 7.000 direkte arbeidsplasser (Nissan) ut av landet, og dertil flere titall tusen som er indirekte avhengige av Nissan. Det de nå må håpe på er at EU kommer til at noe annet enn full frihandel også rammer de 27 landene som er igjen. Det skal holde hardt, tror jeg.

Brecession

Det manglet ikke på advarsler i valgkampen om EU-medlemskap i Storbritannia. De som fikk det som de ville kalte det for project fear. Men når selv EU-fientlige Daily Telegraph fylles opp av dystre artikler om utviklingen i britisk økonomi er det på tide å erkjenne at man står overfor en betydelig grad av økonomisk selvskading. (Grafen er kun illustrativ.)

Fallet i økonomisk aktivitet fra en måned til den neste er det største som er målt. Økonomene mener det er tydelige tegn på at man vil få negativ vekst, men likevel er det den langsiktige utviklingen som vil være mest betydningsfull. Usikkerheten utsetter investeringer, noe som i seg selv vil redusere økonomisk aktivitet.

Men det er i det minste selvvalgt. De som valgte å ignorere varslene om nedgang i økonomien kan få en brutal oppvåkning.

Brexit - et eksempel

Det vil ennå ta lang tid før vi kan vite hva Brexit vil koste den britiske økonomien, men vi kan vite hvilke sentrale faktorer som vil påvirke resultatet.

En av de viktigste er hvilke investeringsbeslutninger multinasjonale selskaper tar, og ett slikt selskap er Ford Motor Company basert i Dearborn, Michigan, USA. Helt siden T-Fordens dager har de hatt produksjon i Storbritannia, og landet har vært selskapets beste marked lenge. Men nå kan det være slutt. I Bridgend, Wales, lager de bensinmotorer til det meste av den europeiske produksjonen, og i Dagenham, London, dieselmotorer. Men nå kan det bli slutt. 

Det manglet ikke på advarsler, for Ford skrev et brev til alle sine 14.000 ansatte i Storbritannia og sa at en Brexit kunne bety slutten for produksjonen i Storbritannia. Selskapet kunne tape flere hundre millioner dollar i året som følge av et slikt resultat. Det hjalp ikke. Både i Bridgend og i Dagenham var det flertall for Brexit. 

Det felles markedet uten toll er oljen i den europeiske økonomien. Ford, for å ta det eksemplet, produserer biler i Spania, Tyskland, Polen og Romania. Motorene kommer i all hovedsak fra Wales og England (samt Sverige og Romania). Girkassene fra Tyskland, Frankrike og Slovakia. Andre deler kommer fra andre produsenter. Dette er et eksempel på det integrerte produksjonssystemet som ligger til grunn for den effektive moderne økonomien. Økonomisk vekst er ikke noen naturkraft - den krever stadige endringer, og fra siste verdenskrig og til nå har de fleste vært til gunst for vekst og velstand. 

At bilene blir dyrere i Storbritannia når pundet går ned er selvsagt, men her er vi inne på det som kan berge fabrikkene i Wales og London. Et stort selskap bør sikre seg mot valutasvigninger, og en måte å gjøre det på er å ha utgifter og inntekter i en valuta som omtrent jevner seg ut. Med Storbritannia som det største markedet for Ford Europa kan dette være viktig.

Men Ford, som alle andre, vil sitte rolig og ikke foreta seg noe før det er klart hva som blir avtalen mellom UK og EU. Det er farlig i seg selv, for uten investeringer går man raskt mot nedgangstider. Det skaper lett en selvforsterkende spiral. I feil retning. 

Streikesommer

Jeg skal til Frankrike i sommer også, men lysten til å bli utsatt for landets mange streiker er liten. Mens folk i andre land samler underskrifter eller skriver til sitt parlamentsmedlem, så velter de biler og kaster stein i Frankrike. Det er revolusjonens lange skygge over landet. Det å lage et helvete når man er misfornøyd med noe er en patriotisk forpliktelse.

De fredeligste franske vane-streikerne er flygelederne. Når det nærmer seg ferie, så går de ut i streik eller de begynner en gå-sakte-aksjon. Det slår aldri feil. I påsken ble vi sittende i flyet i Amsterdam i over tre timer. Og vi var de heldige.

Nå er det en ny lov for arbeidslivet som utløser raseriet. Det viktigste er at det skal bli vanskeligere å streike (et flertall av medlemmene må ønske det) og det skal bli mye lettere å si opp folk.

Det siste synes jo ved første øyekast å være lite tilpasset en situasjon med svært høy ledighet. Men bare ved første øyekast. Hvis man ikke kan si opp folk, så er det heller (nesten) ingen som tør å ansette noen. Resultatet er skyhøy ledighet blant ungdom og innvandrere.

Etter finanskrisen, da den tyske og den franske ledigheten var lik på litt under 8%, har grafene for de to landene dratt hver sin vei. Mens ledigheten i Tyskland er under fem prosent, så er den over ti i Frankrike. Budsjettunderskuddene er på 3,5%, og statsgjelden bikker snart 100%.

Selv om det er mange virksomme faktorer i slike ting, så er det et ganske tydelig bilde at jo sterkere stillingsvern jo høyere ledighet - særlig blant ungdom.

Det som særmerker Frankrike er den elendige forståelsen av økonomiske sammenhenger. Allmennheten synes å være fanget i syttitallets forståelse av økonomiske sammenhenger, og de holder på ingen måte. Ikke den gangen, og i hvert fall ikke i en globalisert verden.

Så sjansene for at denne eller en ny regjering får gjennomført reformer som monner er ikke store. Hollande og co. har allerede begynt retretten. Rett over kanalen fikk Thatcher gjennomført det som skulle til på 80-tallet, og gjennom sine 13 år med makten hadde Labour vett til ikke å gjøre noe med disse reformene. I Tyskland var det Gerhard Schröder som klarte noe av det samme i årene etter årtusenskiftet.

Vi som elsker Frankrike (men ikke politikken deres) får lide videre ved våre besøk der (eller ved forsøk på å fly over). Alvorligere er det at et av EUs viktigste land holder på å bli dets mest problematiske medlem. Glem Hellas. Det er Frankrike som er EUs sykeste mann.

Negativ rente

Selv Norges Bank, med et land der kredittveksten er dobbelt så høy som veksten i økonomien, leker med tanken på å senke renten på innskudd i banken under null. Altså at banker må betale for å ha penger i Norges Bank.

Det er flere land som har gått inn i dette ganske så ukjente terrenget, og en viktig motivasjon er forsøkene på å unngå en forhøyet valutakurs. Med negativ rente vil også alternative plasseringer, så som det å investere, fortone seg mer attraktivt.

Dette er teorien. I praksis er det ikke så greit. Bankene i Europa må nå ha 8% av sine aktiva i reserve, og mye av dette er innskudd i statsbanken. Med negativ rente må bankene betale for dette, og de vil få utgifter som noen må betale. I siste instans er det kundene, personer eller bedrifter, som betaler. Som Norges bank selv sier:

Så lenge Norges Bank holder reservene i banksystemet mindre enn summen av bankenes kvoter for folioinnskudd i Norges Bank, vil overnattenrenten holde seg rundt styringsrenten. Det vil også være tilfellet dersom reserverenten skulle bli negativ.

Dette virker kostnadsdrivende på lån og drar likvide midler ut av økonomien. Heller enn å stimulere vil negative renter fort være bremsende for den økonomiske utviklingen. De fem sentralbankene (nå sist Japan i januar) som hittil har gått inn i negativt territorium, har ennå ikke sette bankene sende kostnadene over til publikum. Det vil neppe bli et vakkert skue.

Verden er overforgjeldet. Den totale gjelden er godt over nivået fra før finanskrisen, og verden ligger og vipper på kanten av et verre scenario. Sentralbankene er i ferd med å gå tomme for verktøy, og tilliten er sviktende. Da Japan innførte negative renter førte det til at Yen gikk opp 9%.

Selv om Danmark, Eurosonen og Sverige har negative renter er det ingen gode grunner for Norges Bank til å følge etter. Negative renter er et tegn på desperasjon, og vil etter alt å dømme virke mot sin hensikt. 

Terrorøkonomien

Angrepene i Paris kunne neppe kommet på et verre tidspunkt for verdensøkonomien. Aldri før i verdenshistorien har gjeldsnivåene i verden totalt sett vært større. Og aldri har rentene vært lavere.

Dette betyr at myndighetene, i rike og i fattige land, ikke har noen stimulanseverktøy igjen. De kan ikke låne og starte store prosjekter som får hjulene i gang, og senking av renter som ligger på null og under er heller ikke et alternativ.

Alt som påvirker etterspørselen negativt, slik som terroranslag, vil derfor få større virkning enn i en situasjon der rentene kunne settes ned eller stimulerende tiltak gjennomføres. Folk vil gå ut på konserter og restauranter i mindre grad enn før, og vi er mindre tilbøyelige til å reise. Negative spiraler spinner også fortere i en slik situasjon.

Ikke vil det bli billig å nedkjempe staten til IS/ISIL/Daesh heller.

Det er derfor en betydelig risiko for at angrepene i Paris blir et vendepunkt - nedover - i en verden som noe nølende var på vei ut av uføret etter Finanskrisen.

Thinking, Fast and Slow

Denne boka av nobelprisvinner Daniel Kahneman er ikke ny, men jeg har nettopp lest den ferdig. "Buy it fast and read it slow" står det på omslaget - og var det jeg gjorde.

Temaet er, kort fortalt, forholdet mellom intuitiv og rasjonell tenkning. Den korte versjonen er at våre raske og intuitive beslutninger har innebygde feil som gjør at vi mennesker systematisk tar irrasjonelle valg i mange sammenhenger. Gammelt nytt?

Det har nok streifet flere opp gjennom tidene at vi ikke er så smarte som vi tror, men i denne boka får vi en systematisk gjennomgang basert på kontrollerte forsøk som avdekker systematikken i det hele.

Boka er på godt over 400 sider med ganske liten skrift - eller omtrent 200.000 ord etter mine mer eller mindre intuitive kalkulasjoner.

Det finnes mer lettleste bøker som dekker noe av den samme forskningen. Et eksempel er Cordelia Fines A Mind of Its Own: How Your Brain Distorts and Deceives. Den leste jeg for flere år siden. En annen er Gary Marcus - Kluge: The Hapazard Construction of the Human Mind. Denne siste er i større grad en forklaring på hvorfor hjernen fungerer på den ikke alltid så rasjonelle måten som Fine og Kahneman avdekker i sine bøker.

Men disse to utgjør ikke noen erstatning for Kahnemans bok. Jeg vil si det så sterkt at ingen som opererer innen akademiske eller politiske miljøer bør la være å lese den.

Min plan er å ta for meg noen av de mer sentrale temaene fra boka i noen innlegg utover året.

Konklusjon - Klar befaling!

Inflasjon

Jeg våger den påstand at inflasjon blir et sentralt tema utover dette året.

Så langt har nesten ingen fokusert på denne utfordringen, men det er logisk at prisene vil øke i en åpen økonomi der valutaen har sunket i verdi i nær fortid. Grunnen til at det så langt ikke har skjedd i særlig grad, er at importører har lagre og dessuten kjøper valuta langsiktig. Men sikten er i de fleste tilfeller ikke lengre enn noen måneder, så i løpet av første halvdel av 2015 kommer prisøkninger til å bli merkbare på flere produkter.

Om appelsinene blir 5-10% dyrere merker vi det ikke så lett, men om du skal handle ny bil i år og den blir kostende 330.000 heller enn 300.000 er det lettere å merke. Og ikke minst vil de som skal forhandle lønn i vår merke det. Men skal devalueringen (for det er devaluering det er) gjøre jobben den er ment å gjøre, må ikke nulloppgjøret forstyrres. "Devaluering er som å pisse i buksa", husker jeg fra min oppvekst. "Det gir kortvarig varme". Kulden kommer brutalt tilbake fordi innsatsfaktorene blir dyrere, og dermed blir den fordelen eksportnæringene får med sine lavere priser i utenlandske valuta borte.

Det kan vi ikke ha noe av, siden fallet i oljeprisen fordrer at andre eksportnæringer fyller gapet. Derfor må inflasjonen bli høyere enn lønnsøkningene, og dermed får vi nedgang i kjøpekraften. Storbritannia har klart seg bra gjennom årene etter finanskrisen nettopp fordi britene har hatt en langvarig nedgang i kjøpekraften. Ledigheten har holdt seg lav i forhold til resten av Europa, men familiene har måttet kutte ned på forbruket.

Vi må vel helt tilbake til 80-tallet for noe lignende? Det kollektive minnet er skrøpelig, og det blir tungt å si farvel til (bortimot) stabile priser og en (virket det som) evig lønnsoppgang.

Russland 2015 - del I

I serien av ting vi ikke kan vite noe om, har turen kommet til Russland og dets umiddelbare framtid. Jul og nyttår er høysesong for spådomskunst, og få land kan være mer spennende å vurdere for oss i Norge enn nettopp vår nabo i nord.

Selv om jeg kan det kyrilliske alfabetet (sånn noenlunde) kan jeg ikke russisk, og jeg følger ikke russiske media. Men jeg er så heldig at jeg kjenner noen som gjør det, og jeg har fått vite over lang tid at det bildet alminnelige russere har av verden gjennom sine media er et helt annet enn det vi har. Og dette er ikke noe nytt - det har pågått over lang tid. Den nasjonalistiske og paranoide ideologien som Putin og hans gjeng med kleptokrater holder seg med har 90% av russiske media vært med på å spre.

Men det var ikke en ideologisk bankerott som endte den Sovjet-Union Putin gjerne vil gjenopprette. Det var en økonomisk bankerott. Den kan fort gjenta seg dersom nåværende trender holder seg.

En av de mest informative artikler jeg har lest dette året kom jeg over 22. desember. Den er full av grafer og data, og handler om fallet i oljeprisen og Russlands statsfinanser. Det er grunn til å frykte at innholdet her vil påvirke året vi såvidt er inne i.

Fra overskriftene vet vi at rubelen har fått halvert sin verdi, og at oljeprisen har reist sørover vet vi godt her hjemme også. De umiddelbare effektene er en plutselig inflasjon siden 55% av forbruksvarene til russerne per 2014 er importerte. Gjeld til utlandet, som det er mye av, blir også dobbelt så dyr. Det har vært hamstring, og IKEA har stengt deler av sitt utvalg. Lett omsettelige og ikke-fordervelige varer kjøpes i stort omfang for å berge sparepengers verdi. Flere bilprodusenter har stoppet leveringene.

På grunn av den nye kalde og ikke-så-kalde-krigen har Russland, motsatt av under krisen i 1998, vesten mot seg. Tross bedre forhold østover, så er det i London og New York at finansmarkedene befinner seg. I alle fall de som har en interessant størrelse for et land og et næringsliv på kne.

Det er hovedbildet. Hva kan Putin og hans kleptokrater tenkes å gjøre? Hvilke alternativ har de? Det følger jeg opp i del II.

Gjelden kveler veksten

Det er liten tvil om at jeg i denne bloggen uttrykker dyp pessimisme om framtidens vekst og velstand, og grunnen er i all hovedsak gjeld.

I Norge har renten fått i hovedoppgave å holde kroneverdien lav slik at ikke all virksomhet utenfor oljen smuldrer hen på grunn av prisnivået. Det betyr at rentene er hysterisk lave i forhold til aktiviteten i økonomien. Før eller siden smeller den private gjeldsbomben, og det vil det bli vondt å være i nærheten. Det åpenbare svaret, å gjøre det mindre lønnsomt å ta opp gjeld gjennom å fjerne rentefradraget på skatten (over tid, selvsagt, men man må starte nå!) er politisk umulig fordi velgerne er gjeldsslaver.

Men Norge er et lite land i verden, og her står det heller ikke så mye bedre til. Figuren over viser forholdet mellom privat og offentlig gjeld og brutto nationalprodukt i verden i årene etter årtusenskiftet. Det er dyster lesning. Kostnadene med å bære denne gjelden - som er uten sidestykke utenom verdenskrigene - kveler alle muligheter til vekst, og det er veksten som skulle gjøre gjeldsbyrden gradvis lettere. Heller enn å betale ned etter finanskrisen rundt 2008 har verden bare pøst på med gjeld, noe The Geneva Report viser.

Mye av den senere veksten i gjelden har kommet i Kina (fra 160% av GDP til 220% på få år), og det er mye som tyder på at dette ikke vil ende bra. Det vil i stor grad påvirke den for Norge svært betydningsfulle oljeprisen. Nedover. Allerede er aktiviteten på god tur nedover på vår sokkel, og dette vil forsterke seg.

Før i verden fikk man debitorene til å ta støyten gjennom å devaluere og å kjøre opp inflasjonen, men nå klarer ingen å få liv i inflasjonen. 70-tallets store svøpe synes død og begravet. Devalueringer vil bare spre seg og dermed nulle seg ut i en så integrert verdensøkonomi. Vi er i ukjent farvann, men den erkjennelsen har ingen på broen fått med seg.

Uten vekst, inflasjon og nedbetaling av gjeld er det bare en løsning igjen: konkurs. De blir det mange av, og de blir vonde.

Thatchers ettermæle

Det blir sagt at det første offer i en krig er sannheten - og i krigen om Thatchers ettermæle har sannheten lidd mange tap!

"Ingen" husker nå at Thatchers regjering tilbød gruvearbeiderne arbeid i andre gruver eller en frivillig sluttavtale, og 8 milliarder kroner i investeringer i industrien. Dette tilbudet sa Arthur Scargill nei til selv om avstemninger blant medlemmene tre ganger hadde avvist streik (han var valgt på livstid, og kunne ta organisasjonen ut i streik på eget initiativ). Dette omtalte Labour-lederen Neil Kinnock senere som 'suicidal vanity'. Det var ingen ovedrivelse. Formålet var klassekrig, ikke arbeidernes interesser. The Guardian og Daily Mirror - på venstresiden begge to - var på regjeringens side.

I Harold Wilsons regjeringstid ble det stengt 200 kullgruver - mange flere enn under Thatcher, og med større tap av arbeidsplasser. Men det var ingen offisielle fester for å feire hans død. Hvorfor ikke? Fordi han var leder i Labour - og dessuten mann?

Kullgruvene som ble nedlagt var svært dype, gamle og dermed dyre i drift - de kostet statskassen og tungindustrien store summer på en tid da mye billigere og renere energi kom inn fra Nordsjøen. Britisk industri krevde billigere energi for å kunne konkurrere, og miljøbevegelsene på begge sider av Nordsjøen krevde mindre forurensning. Thatchers slag med Scargills NUM førte til at de fikk det. Den sure nedbøren over sør-Norge, som var et vesentlig tema på 70-tallet og den første delen av 80-tallet ble borte med disse kullgruvene.

Thatcher har også fått skylden for å ha brutt ned Storbritannias produksjonsindustri, for å gi plass til et næringsliv basert på pengeflytting og omsetning av eiendom. Men hva sier tallene? Mellom 1979 og 1989 økte produktiviteten i britisk industri mer enn i noen annen tiårsperiode i historien (kilde: Roger Blackhouse, prof. i økonomi i Birmingham og ingen Thatcher-tilhenger). Og manufacturing output økte 7,5% i hennes regjeringsperiode. Hvordan passer det med myen om "avindustrialisering"?

Det hører også med til bildet at brutto nasjonalprodukt i samme periode gikk fra å være 40% under Tysklands, til å gå forbi. Den relative nedgangsperioden var brutt!

Dominic Lawson skriver i The Sunday Times:
[Bernard Donoughue] (stabsleder i Nr. 10 for Labour) describes how in 1978 the PM’s private office ordered two new cars — from British Leyland, inevitably: “They took a long time to arrive. When they finally came they were found to have 34 mechanical faults . . . When they returned the PM went for a trip in one. He decided to open the window for some fresh air . . . the result was that the window immediately fell in on his lap.”

This was the industrial culture Thatcher inherited. Its elimination was only a good thing. That is the grave we should be dancing on.

Jeg er enig!

Er veksten over?

I alle økonomiske beregninger ligger det en del forutsetninger i bunn, og en av de viktigste er forventningen om en årlig vekst på omkring 2,25%. Dette tallet varierer, selvsagt, men som illustrasjonen over viser er det en forventning om en underliggende vekst i økonomien selv om det er boom eller bust på gang - det er trenden som har fått rollen som selveste naturkraften i økonomien.

Alle som låner penger, eller låner dem ut, forventer vekst i økonomien. Denne forventningen er vesentlig for lands låneopptak. Gitt en vekst på 2,25% og renter på det samme, koster det ikke noe for et land å ha gjeld. Mens du og jeg dør en gang, gjelder ikke dette land (vanligvis), så det er relativt ufarlig for land å låne penger på lang sikt for veksten dekker renten sånn omtrent - gitt at belåningen ikke er for stor i forhold til BNP (og stater betaler ikke skatt til noen andre enn seg selv).

I de fleste land i verden har nå veksten stoppet opp siden finanskrisen, og i mange land er veksten negativ, og i noen er den i alle fall godt under "trenden".

Men hva om den ikke tar seg opp igjen? Hva om veksten - rent bortsett fra tidvis og for noen land - er over? Dette er en forutsetning som er så dyp at det vil ta litt tid å se at vi forutsetter den omtrent hele tiden. Det er få personer i den vestlige verden som har opplevd noe annet enn kontinuerlig vekst (som jeg har), og det er derfor vanskelig å forestille seg noe annet. Men kan vi, realtistisk sett, forestille oss en vekst her i vesten som fortsetter med 2,25% årlig i evig tid?

En av de som har fordypet seg i dette er den amerikanske økonomen Robert J. Gordon, som har skrevet mest eksplisitt om USA. Han skriver om tre epoker, eller tre industrielle revolusjoner, med vekst basert på oppfinnelser:

(1) steam and railroads from 1750 to 1830, (2) electricity, the internal combustion engine, running water, indoor toilets, communications, entertainment, chemicals, and petroleum from 1870 to 1900, and (3) computers, the web, and mobile phones from 1960 to now. Each of these has brought a burst of productivity increases over decades with (3), though, causing a growth revival only from 1996 to 2004.

Men veksten disse har skapt kan bare komme en gang, og selv om vi ikke kan vite noe om fremtiden er det jo langt fra sikkert at det skjer noen nye epokegjørende oppfinnelser som starter en ny periode med vekst. Det vi vet er tilfelle med de fleste utviklede økonomier, er at demografiske trender slår ut med full styrke snart. "Eldrebølgen" er den kallt, og den er en selvstendig og kraftig faktor som utfordrer forestillingene om trend growth.

Med dette bakteppet er det jo ikke så rart at mange land sliter. Ikke bare har de tatt på seg for store forpliktelser (for veksten er negativ og kan ikke en gang dekke rentene), men de har også bygd på den store ubegrunnede forventningen om evigvarende vekst. Ikke bare lever vi livene våre forlengs, og forstår det baklengs, det samme gjelder økonomien.

Vi kan bare vite noe om fortiden, ikke fremtiden, men det er kanskje på tide å kraftig nedjustere trend growth? I Norge vil det ha betydning for handlingsregelen, og for hvordan vi stimulerer vekstfaktorer i økonomien her. Alt henger sammen med alt, og få tankemønstre er så fundamentale som forestillingen om trend growth.

Tegner og forteller: Euroen

Det er sjelden man kommer over så gode illustrasjoner som i dagens BBC Business på nett. Sist jeg skrev om Eurokrisen, 6. desember, kalte jeg innlegget "Pasienten døde, javel, men feberen ham forlot". Da pekte jeg på at det som behøves i Eurosonen først og fremst er vekst, og at "løsningen" som Storbritannia ble stående utenfor var totalt irrelevant for utfordringene i dag.

Saken i BBC - som interesserte absolutt bør ta en titt på! - overser for det meste behovet for vekst, men er ellers fortreffelig i måten de får fram hvor lite relevant det siste toppmøtet var for utfordringene i eurosonen. Reglene de ble enige om var stort sett de samme som i 1999, og det landet som ikke brøt de reglene er et av landene med størt problemer (Spania).

Statsgjelden har ikke økt så mye i Italia, Spania og Frankrike de siste ti årene, men det har den private gjelden. Samtidig har veksten stagnert (som BBC ikke vektlegger). Den siste uken har sentralbanken i Frankfurt intervenert og smurt hjulene i finansmarkedene. Flere begynner å si at de store problemene er over, og at problemene ikke blir så alvorlige som vi trodde for kort tid siden.

De tar feil! Hva som utløser det aner jeg ikke, men svært mange usannsynlige ting skal skje samtidig dersom ikke eurosonen sprekker i løpet av måneder eller et par år. Det britiske utenriksdepartementet har lagt planer for evakuering av ex-pats fra Spania og Portugal. Vi er i ukjent farvann, og det kan fort lønne seg å planlegge for det man ikke har noen som helst erfaring med.

Vin, pris og preferanser

Mer enn to år etter at artikkelen ble publisert i Journal of Wine Economics har Aftenposten konklusjonene som nyhetssak på nettsidene i går (og i økonomiseksjonen av den trykte utgaven). Hva det dreier seg om? Jo, om dyre viner smaker bedre enn billige. Hvem er dommerne? 506 "vanlige" mennesker som har smakt 523 viner blindt, og uten å vite hvor mye de kostet.

I overskriftene er det mest fristende å bruke snobberi som tema, og "vise" at dyre viner "egentlig" ikke er bedre enn billige. Men data viser ikke dette. For å kopiere fra forskningsartikkelen:

"For individuals with wine training ... we find indications of a non-negative relationship between price and enjoyment".

Eller sagt på norsk og uten rare konstruksjoner som "non-negative" (som betyr "positiv"): dyrt er best såfremt du kan noe om vin. Men hovedkonklusjonen står: hvis du ikke kan noe særlig om vin, så vil du like de billige vinene bedre enn de dyre.

Men kunnskap og utvidet erfaringsgrunnlag endrer preferanser, og framfor alt endrer det hva man legger merke til. Hvis man ikke bryr seg noe særlig om hva man drikker eller spiser så er det man kjenner det beste. Det er det som gir gjenkjennelse og trygghet ("dette liker jeg").

Vin oppfattes multi-modalt, det vil si gjennom flere sanser samtidig. En av de viktigste er luktesansen, og skal man ha utbytte av den i vinsmaking må man gjøre mye med vinen. Skvulpe den i glasset, stikke nesen nedi, blande den med luft i munnen - og så videre. Det er grunn til å tro at mange uten trening i vinsmaking ikke får dette med seg, og dermed har de tilgang til et annet og mer forringet objekt enn de kunne hatt. Dette tar den forskningen som Aftenposten viser til ikke hensyn til.

Jeg og min medforfatter Douglas Burnham skriver nå om dette og mange andre relaterte spørsmål i forbindelse med skrivingen av en felles bok som trolig vil hete The Aesthetics of Wine (flere artikler har vi publisert, og andre er underveis).

Kinas århundre?

For to år siden skrev jeg her på bloggen om "Den Store Asiatiske Tidsalder". Hensikten var å helle kaldt vann i blodet på dem som spådde en rask undergang for vesten, og en tilsvarende rask oppstigning for østen - med Kina i spissen. Er det kanskje på tide å snu på steika? Kina fortsetter å vokse, mens USA og Europa sliter tungt i finanskrisens etterdønninger. De etterdønningene var i alle fall ikke noen overraskelse for denne skribenten, men velorienterte skribenter lyser fred over vestens minne og legger palmegrener på veien foran Kina og de andre østlige kjempene.

Mange, særlig venstreorienterte her i vesten, har påpekt at USA opptrer som verdenspoliti. Jeg har vært en av dem selv så jeg kan si med en grad av selvinnsikt: avskyen mot USA som vokste seg sterk i kjølvannet av Vietnamkrigen førte oss sammen med ganske tvilsomme sengekammerater. Dersom Kina nå fyller vakumet etter USA på den internasjonale scenen, vil det være noe bedre? Jeg har skrevet om dette før, og jeg tror fremdeles ikke at et diktatur som ikke tør slippe sine egne innbyggere til, og ikke vil at de fritt kan uttrykke seg, er noe bedre enn et demokrati. Tvert om. Kjeltringer som styrer i USA blir tvunget til å gå, og man kan velge noen som forhåpentligvis er bedre om fire år, men i Kina er dette utenkelig.

Martin Wolf er det grunn til å høre på, ikke minst fordi han innrømmer det når han innser å ha tatt feil. Hans spørsmål er om Kinas oppstigning på verdensarenaen vil bli fredelig? Vi kjenner ikke svaret på det, naturlig nok, siden vi ikke vet noe om fremtiden. Men spørsmålet er godt.

På grunn av sitt enorme folketall vil Kina snart bli verdens største økonomi. De har plassert seg strategisk i jakten på ressurser. Særlig i Afrika. De er allerede verdens største eksportør og største kreditor. Men størrelse er ikke alt. Kan et styre som frykter sitt folk og som oppfører seg som en furten tenåring når en ganske ufarlig mann i dets midte får fredsprisen for å kjempe for retten til fri ytring vinne verden? Ikke med sjarm, i alle fall. Der var USA alltid mye bedre. Mistanken er at Kina kan komme til å kjempe seg til sin poisisjon i verdenssamfunnet med makt.

Tiden for tanks som ruller over grensen er forhåpentligvis over, men makt man gjøre gjeldene på mange måter i dagens verdenssamfunn. En kan heller ikke utelukke mulighetene for endringer i Kina. Landet har en aldrende befolkning, og bare på grunn av dette vil nok veksten begrenses om ikke så mange år. India og USA har "yngre" befolkninger enn Kina, og vekstkraften hemmes betydelig av aldringen i befolkningen - noe Japan og mange land i Europa allerede merker.

Til syvende og sist vet vi ikke noe om fremtiden. At Kina vil gjøre mer av seg er svært sannsynlig. Landet har tatt store kliv ut av den kommunistiske sumpen økonomisk sett, og så lenge veksten er frisk og spenningene små kan de kanskje berge det autoritære og undertrykkende styresettet. Men bare kanskje. Når spenningene stiger kan det være fristende å finne en ytre fiende for å samle folket bak lederne.