Her ser vi et innslag på The Daily Telegraph om hvordan Paris har blitt ødelagt av venstresiden. (Dobbelklikk for stor versjon.)

Det høres ut som et outrert innlegg på høyresiden et sted, men argumenter og dokumentasjon føles opp med meget gode illustrasjoner. Politikken baseres på en idealby med idealmennesker. Når de ikke finnes, så går det som det må. 

Jeg har ikke vært der på over tre år nå (sukk!), og det hevdes at det har blitt mye verre på tre år. 

Visste du at kommunearbeiderne i Paris bare jobber ca. 25 timer i uken for full lønn? Kanskje det er derfor det har blitt så skittent og fælt? 

Paris tre uker etter

For en uke siden kom jeg til Paris for første gang etter to runder med terror, den siste runden var det slike som jeg som var målet: helt alminnelige mennesker som hygger seg med andre. Det var derfor interessant - på den dårlige måten - å komme til Paris denne gangen. (Bildet: med fruen i Paris 5. desember 2015)

Men byen var kommet til hektene. Det var kanskje noe mindre folk ute, men det var i så fall ganske marginalt. På større butikker og sentre var det veskekontroll ved inngangen, og på flyplassen var det noen tungt bevepnede patruljer å se. Ellers ganske så normalt.

Det som ikke var normalt var eieren på restauranten Le Severo. William Bernet er en profilert person i Frankrike. Han er på talkshows og slikt. Han var slakter, og ble restauratør, og kan dette med mat. Restauranten er knallbra. Men den har også vært kjent for en noe brysk og direkte service. Bernet (til venstre under) smiler ikke, gir deg beskjed om å spise opp kjøttet ditt, og er alt annet enn jovial. Men dette er noe jeg setter pris på. Det gir en autentisk opplevelse på alle plan.

Men ikke denne gangen. Vi spiste der også denne gangen, selvsagt. Men i tillegg til nydelig mat ble det også litt skremmende. Bernet smilte, han småpratet, han lo til og med. Jeg var rystet! Har han vært på smilekurs? (Svært effektivt i så fall.) Eller har han lest anmeldelsene av restauranten og servicen?

Det mest sannsynlige er nok at det er terroren som har skaket han opp. Inntil for kort tid siden, sa de lokale, var besøket ute på byen betydelig ned fra før terroren. Turistene uteble. Det at folk kommer og spiser på restauranten hans er ikke lenger noen selvfølge, og han viser at han setter pris på oss. Det tror jeg.

Neste gang håper jeg han er tilbake til sitt mutte selv. Da er verden på rett spor igjen.

Terrorøkonomien

Angrepene i Paris kunne neppe kommet på et verre tidspunkt for verdensøkonomien. Aldri før i verdenshistorien har gjeldsnivåene i verden totalt sett vært større. Og aldri har rentene vært lavere.

Dette betyr at myndighetene, i rike og i fattige land, ikke har noen stimulanseverktøy igjen. De kan ikke låne og starte store prosjekter som får hjulene i gang, og senking av renter som ligger på null og under er heller ikke et alternativ.

Alt som påvirker etterspørselen negativt, slik som terroranslag, vil derfor få større virkning enn i en situasjon der rentene kunne settes ned eller stimulerende tiltak gjennomføres. Folk vil gå ut på konserter og restauranter i mindre grad enn før, og vi er mindre tilbøyelige til å reise. Negative spiraler spinner også fortere i en slik situasjon.

Ikke vil det bli billig å nedkjempe staten til IS/ISIL/Daesh heller.

Det er derfor en betydelig risiko for at angrepene i Paris blir et vendepunkt - nedover - i en verden som noe nølende var på vei ut av uføret etter Finanskrisen.

Kampen mot IS/ISIL/Daesh

Jeg er ingen ekspert på Midt-Østen, og heller ikke på terrorisme. Min posisjon er den til en opplyst (tror jeg) lekmann. Likevel våger jeg å peke på noen ting som for meg er opplagt - om enn vanskelige å akseptere.

Det første er at organisasjonen i overskriften (heretter ISIL) må nedkjempes, og at den staten de har etablert må tilintetgjøres. Afghanistan og Irak er ikke akkurat lysende eksempler på vellykket intervensjon, men det som var feil der kan godt være rett denne gangen. Opprettelsen av et kalifat var en propagandagevinst av de virkelig store. Det er selve kanalen for oppdemt frustrasjon blant store grupperinger av muslimsk ungdom over store deler av verden.

Så lenge denne staten er et fristed og et arnested for terroranslag, så har de landene som er mål for slike angrep legitim rett til å slå tilbake. Siden denne grupperingen ikke er som andre land, selv om de har et territorium til rådighet, så må de rett og slett ødelegges. Det krever bakkestyrker også - ikke bare droner og bombefly. Man må finne de som skal kjempe krigen på bakken, og sørge for at det ikke finnes så mye som en tropp igjen av dem.

Det, i sin tur, sitter langt inne hos de som har kapasitet til slikt. Hovedsaklig USA. De vet også at når du angriper et land, så får du ansvaret for det når du har vunnet. Det er mye enklere å vinne en krig enn å bygge et land og en nasjon.

Derfor må konstruksjonen som skal ta over være klar lenge før den får ta over. I Syria, så vel om i Irak, handler det mest om å sikre betydelig innflytelse til Sunni-muslimer. De som har makt må gi fra seg makt - i alle fall til en viss grad. Og nye konstruksjoner må vise seg mer robuste enn de som står nå.

Ikke noe av dette er enkelt, og det vil kreve både dyktighet og flaks.

Men det er helt sikkert at det vil bli betydelig flere begivenheter som de i Paris sist helg dersom man ikke lykkes!

Weblog

En blogg er en forkortelse for Weblog - en loggføring av ens liv som foregår på nettet. Jeg har holdt ganske så fast på å bare skrive om seriøse saker, vin og annet interessant. Det har vært svært lite om mitt liv - med mindre det har noe med seriøse saker å gjøre. Som for eksempel klaustrofobi.

Men nå falt jeg for fristelsen til å fortelle at jeg har vært i Paris der det var opp mot 26 grader i helgen. På bildet over sitter vi ute lørdag og spiser lunsj på Minipalais. En parisisk restaurant i grandiose omgivelser er min naturlige habitat.

Foranledningen er den workshoppen jeg har organisert hvert år siden 2008 (med unntak av 2011 da det var en konferanse i stedet) med tittelen "Wine between Science and Aesthetics". På årets workshop hadde jeg et innlegg med tittelen "The Future of Tasting Notes."

Restauranter i Paris

Det har vært få oppdateringer på bloggen i det siste. Jeg har vært i Paris, og tenkte jeg skulle legge inn noen betraktninger om noen av restaurantene vi besøkte.

Le Severo (bildet), 8 rue des Plantes, 75014, er virkelig en kjøttrestaurant. Eieren William Bernet var tidligere slakter, og her er det ikke mer grøntfôr enn det som behøves (omtrent ingenting). Kjøttet, derimot, var det rikelig av, og deres frites er kanskje de beste jeg har smakt. Noen gang. Stedet er absolutt ikke noe for vegetarianere.

Som man ser av bildet er det et tradisjonelt lokale - ikke noen fancy fiksfakserier her. Vinlisten var svært god, men også tungt inne på Burgund. Det er ingen diskvalifikasjon etter min mening, men litt rart gitt vekten (sic) på rødt kjøtt. Vi ba om en anbefaling på en vin fra utenom Rhône, Burgund og Bordeaux. Det fikk vi, og det var et godt valg: Les Mille Vignes "Cuvee de la Cadette" 2007 fra Fitou.

Konklusjon - Klar anbefaling

Le Vin Qui Dance, 4 rue des fossés Saint Jacques, Paris 75005, er et konsept med flere avleggere. Klientellet er ungt. Jeg var vel ikke den eldste i lokalet, men hovevekten lå nok på studenter i 20-årene. Konseptet er vin-sentrert, på mange vis, der man har valgt ut en vin til hver rett som man kan ta eller la være til en gitt pris. Vi gikk på vinene til de ulike forrettene, og ettersom vi alle valgte samme hovedrett tok vi en flaske til den. Dessertene/ost tok vi deres forslag på.

Maten var god, og noen av kombinasjonene var gode mens andre var vanskeligere å fatte. Den unge damen som var sjef i lokalet var kompetent, men det var ikke hennes ferske kelner. Det var første kveld på jobb for han, og det gikk ikke alltid bra.

Konklusjon - Anbefaling

Les Papilles er velkjent blant vinkjennere. Det er en vinbutikk med et knøttlille kjøkken. Til lunsj får du en treretter - og her kan man ikke velge. Og så kjøper man en flaske fra det som står på hyllene i vinbutikken, og betaler en kork-avgift på sju euro. (30 rue Guy Lussac 75005 PARIS)

Kjøkkenet var på størrelse med badet på vårt lille hotellrom, men maten var strålende. Vi valgte en Château Les Ormes-de-Pez 2002 til en grei pris - det var den eldste flasken vi kunne se, og det var også et godt valg. Stedet har bedre vinglass enn de aller fleste restaurantene i Frankrike (det er et sørgelig kapittel).

Konklusjon - Klar anbefaling

La Rotonde er en klar favoritt blant oss Overhallninger (se her). Her spiste vi frokost, minst en lunsj, og middag en av dagene. Fabelaktig atmosfære, svært god mat (Chevre i filodeig etc. er helt fabelaktig god - kanskje den beste retten på hele turen).

Konklusjon - Klar anbefaling!!