Hva var det jeg sa?

Jeg er mer enn alminnelig opptatt av samfunnsøkonomi, et fag jeg ikke har studert annet enn på videregående. Jeg er derfor amatør. Men selv jeg kunne se at renten i Norge ble satt opp i et altfor labert tempo, noe jeg kommenterte her på bloggen flere ganger. "Inflasjonsnaivistene" kalte jeg Norges Bank og sjefsøkonomer både her og der. Året før var jeg også på plass og påpekte det spinnville i at Norges Bank satte renten ned til null i 2020: Å stenge folk inne og så dynke dem med penger, ville åpenbart føre til inflasjon så snart dørene ble åpnet. 

Nå kom rapporten som ga meg rett i 2023, og med implikasjon også i 2022. En konklusjon er at Norges Bank reagerer for sent på hendelser i andre land, og dermed blir med-syklisk. Banken har også overvurdert kronens posisjon, noe som har gitt en solid inflasjonsimpuls gjennom svekket valutakurs. Premien for å sitte med norske kroner heller enn for eksempel Euro eller Pund, har vært negativ. Dette påpekte jeg i juni 2023. Selvgodhet på NOKs vegne har vært en solid inflasjonsdriver, og svært lett å unngå. 

Men det er heller ikke så lett å være Norges Bank. En vesentlig samfunnsaktør, LO, synes å ha liten eller ingen forståelse av helt elementære sammenhenger i økonomien. Dette er kanskje en grunn til at Norges Bank er tydelige på at de holder rentene for lave, men den viktigste er vel at Norges Bank ikke er selvstendig. De kan stadig få ny instrukser fra Stortinget. Og den de har nå blander målene på en måte som gjør det vanskelig å være Norges Bank, og å opptre forutsigbart overfor aktører som har makt til å påvirke kronekursen. 

Det er jo gøy å få rett, men det hadde vært mye bedre om Norges Bank fikk rett. 

Så hva er det som gjør at de bommer på denne måten? Disse folkene er jo eksperter. De har, i motsetning til meg, studert samfunnsøkonomi og andre relevante fag i årevis etter videregående. De kan regne, og har avanserte modeller og datakraft som forslår. 

Jeg vil fremme naiviteten som forklaringsmodell. En overdreven tiltro til kronas status der ute i finansmarkedene, kombinert med lange liv i et land der alt går bra nesten hele tiden. Modellene er ikke bedre enn de forutsetningene de bygger på, og de legges inn av mennesker med levde liv i "verdens beste land." 

En ønsket inflasjon?

Mens inflasjonen i land som USA nå er nede på 3%, holder den stand her i Norge på nivå som stadig "overrasker" både Norges Bank, SSB og NHO. LO med leder Følsvik mener at både inflasjon og rentenivå er "uakseptabelt" helt uten å ville se sammenhengene her. (Illustrasjon: NTB via DnB.)

På mitt beskjedne vis har jeg her på bloggen stadig påpekt at rentenivået i Norge er altfor lavt til å bremse inflasjonen. Når nå også lavrenteguruen framfor noen, Jan L. Andreassen, snur og både tror og (mest implisitt mener) at rentene vil holde seg oppe lenge, da er det all grunn til å høre etter. Den viktigste grunnen til at både renten og inflasjonen vil holde seg høye er at rentene har vært satt for lavt for lenge, og at staten har brukt for mye penger i forhold til hva den tar inn i skatter og avgifter. 

En ofte oversett grunn til at inflasjon er giftig for økonomien på både kort og (særlig) lang sikt, er at prismekanismen settes helt eller delvis ut av spill. Det ser vi tydelig i en analyse Statistisk sentralbyrå har gjort. Mange bedrifter bruker den generelle inflasjonen som bakteppe for å sette prisene høyere enn det kostnadene skulle tilsi. Ingen merker om en pris øker uten grunn, eller mer enn det er grunn til å øke den, siden "alle prisene" øker hele tiden. Er inflasjonen lav, vil man merke at prisen går opp og kanskje vende seg til en konkurrent. Når inflasjonen er høy øker alle prisene likevel, og det å vente med å gjøre en handel vil helt sikkert medføre at prisen er høyere når du endelig gjør handelen. (Det siste gjør også at inflasjonen er økologiens store fiende.)

Inflasjon driver også inflasjon, og det er her Jan L. Andreassen har vært særlig blind. Det er gode grunner til å si at inflasjonen som slo inn etter pandemien var importert, men Andreassen og andre var naïve når de hevdet at den ville dra sin veg når ubalansene i tilbud og etterspørsel var jevnet ut. Som en uønsket gjest i hjemmet er den lett å få inn, men et helvete å fjerne når den først har satt seg godt til rette i sofaen. 

Men har vi de rette ordningene og institusjonene for å bli kvitt inflasjonen? Samfunnsøkonom Kai Leitemo (emeritus) mener ikke det. Norges Bank er ikke selvstendig, mener han. 

En viktig grunn er at Norges Banks selvstendighet ikke er grunnlovsfestet, ulikt mange andre sentralbanker. Det gjør at sentralbanken alltid kan få nye instrukser fra Stortinget om hva som må gjøres. I sin tur gjør det at sentralbanken kontinuerlig må måle stemningen på Løvebakken. 

På Løvebakken er det, naturlig nok, meningsmålingene og neste valg som er avgjørende. Ingen grunn til å moralisere over det. Sånn er det bare. Problemet oppstår bare når sentralbanken indirekte lar seg motivere av kortsiktig popularitet og holder renten lavere enn det inflasjon og økonomisk aktivitet tilsier. Da vil inflasjonen bite seg fast, og føre til både høyere rente lenger enn ellers OG høyere ledighet. Det er lærdommen fra 70- og 80-tallet. 

Norges Banks selvstendighet er mangelfull siden det både er et inflasjonsmål (lav) OG et mål for aktiviteten i økonomien (høy):

I bestemmelse om pengepolitikken er dette presisert ved at det operative målet skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 prosent. Videre heter det at inflasjonsstyringen skal være fremoverskuende og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting samt til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser.

Jeg får ikke sagt det bedre selv, så jeg overlater et par avsnitt til Leitemo:

Ifølge Norges Banks egne beregninger er kapasitetsutnyttelsen i norsk økonomi fortsatt over kokepunktet og det hele halvannet år etter at de altfor sent forsto at inflasjonen ville bli et problem. Lite gjøres for å forsvare den svake norske valutakursen. 

Sentralbanken uttrykker videre overraskelse over at renteøkningene ikke har hatt tilstrekkelig effekt og at inflasjonen er blitt høy. Dette til tross for at Norges Bank selv har illustrert i egne inflasjonsrapporter hvordan en nå setter en lavere rente enn den man historisk har gjort for vellykket å stabilisere inflasjonen.

Med negativ realrente i Norge styrer vi mot mer inflasjon, godt hjulpet av et ekspansivt valgårbudsjett. Med andre ord: vi har en politisk villet høyere inflasjon enn det som er både mulig og ønskelig (på lengre sikt). Det er på tide at Regjeringen enten eksplisitt tar på seg ansvaret for dette, eller fremmer forslag om å endre mandat for Norges Bank. 

Ubegripelig, Følsvik?

I dag satte Norges Bank opp renten med 0,5% til 3,75%. Det mener LO-leder Følsvik er "ubegripelig."

Det som er ubegripelig er at Norges Bank ikke har gjort dette før, eller gått mye høyere tidligere, for inflasjonen biter seg fort fast om den ikke blir møtt med mottiltak. Høy inflasjon løser opp limet i samfunnet, som jeg skrev i desember 2021, og den pågående stagflasjonen spådde jeg sist sommer. 

Saken er at Norge er en liten økonomi med høy inflasjon og svak valutakurs. Det at vi er en liten økonomi betyr at det er lite kroner der ute i den store verden. Kommer det en krise er det ikke lurt å sitte med en valuta der det blir trangt i døra når alle vil ut, derfor må man tilby en forsikringspremie i form av høyere rente slik at flere vil holde på kronene. Ellers vil "alle" selge seg ut, og vi får lav kronekurs som betyr høyere importpriser som betyr høyere inflasjon. Danmark, som har fulgt Euroen og som derfor har en sterk valuta i forhold til den norske, har nå inflasjon på 2,9% mot vår på 6,7%. Sterk valuta betyr lav inflasjon, og svak valuta betyr høy inflasjon. 

Men Følsvik: Selv etter denne doble rentehevingen til 3,75% har Norge faktisk lavere rente enn de største handlesvalutaene våre som er Euro og Pund. Heller enn å få en premie for å sitte med norske kroner, får man mindre betalt enn om man holder på Euro og £. Det ubegripelige er at ikke Norges Bank søker å rette opp dette misforholdet jo før jo heller, men bare inviterer inflasjonen til å øke på. 

Alle som har lånt til bolig de siste årene har blitt "stresstestet" til å tåle at renten hos Norges Bank settes opp til 5% eller mer. Det betyr ikke at rentehevinger ikke er noe problem for de som har store lån, og det er her Følvik ønsker å hente sin støtte. Men hun krever, helt forskriftsmessig, bedre betalt for sine medlemmer i lønnsoppgjørene, lav rente, full sysselsetting, og lav inflasjon. Dette henger dessverre ikke i hop. Følsvik hører nok til blant inflasjonsnaivistene som jeg skrev om for snart 14 dager siden. 

Med en rente på 3,75% og en lønnsøkning på 5,2% har vi fortsatt negativ rente her i landet. Inflasjonen er på 6,7%. Lånet ditt blir med andre ord mindre verdt, og det lønner seg fortsatt å låne penger. Realrenten er negativ i Norge, fordi rente minus inflasjon blir et negativt tall. Den er ca. MINUS 3%. ‍Negativ realrente oppstår når den nominelle renten på et lån er lavere enn inflasjonen. Dette betyr at pengene du låner faktisk mister verdi over tid.

Og dette er beregnet FØR jeg faktorerer inn at skattesystemet betaler deg for å bruke penger du ikke har gjennom "rentefradraget." Hvorfor er ikke helt klart, for med verdens mest (eller nest mest?) belånte folk burde det ikke være nødvendig å subsidiere låneopptak. Men siden "alle" har lån til pipa, er det ingen som gjør noe med det. 

Så, det er mye som er ubegripelig med Norges Bank, renten, og skattesystemet for den del. Men at Norges Bank satte opp renten med 0,5% i dag, det er noe av det mest begripelige som har skjedd på lenge. 

Inflasjonsnaivistene

Den årlige inflasjonsraten i Norge er nå på 6,7% (mai til mai). Mange, inklusive Norges Bank, SSB, og mange analytikere sier seg "overrasket" over det høye tallet. Dette er folk som burde vite bedre, og mange av dem har som jobb å vite bedre og å ta bedre avgjørelser enn det de har klart til nå.

Alle som har lest bloggen min det siste året vet at jeg har påpekt at inflasjonen vil øke og holde seg høyere lengre i Norge enn andre land. (Jeg skrev denne for et år siden.) Hvorfor? Fordi renten er for lav til å hindre dette. Inflasjonen blir ikke borte av at du klapper den, men av at du klasker til den hardt. Som når du slår myggen på armen din vil det svi, men myggen kreperer. 

Norge har lavere renter enn nesten alle land i Europa når vi burde ha høyere renter enn nesten alle andre land i Europa. Hvorfor det? Jo, fordi små valuataer (som vår) sliter i urolige tider. Investorer krever en premie for å sitte med små valutaer fordi disse er mindre omsettelige i en krise. Denne har vi ikke gitt, og derfor har etterspørselen etter kroner vært for lav.

Inflasjonen er som en ubuden gjest. Klarer du ikke å stoppe den i døra, så er det mye mer jobb å få den ut når den først har satt seg. Norges Bank har tydd til ønsketenkning heller enn kjølig analyse. 

Vi har, og har svært lenge hatt, negativ rente. Renten etter inflasjon - særlig målt mot boligprisene - har vært negative. Det har lønt seg å låne, og det å spare i bank har vært et tapsprosjekt. Det er det fortsatt. Dette bidrar i seg selv til at penger pøses ut i markedene, og at "boblen" blir større. 

Arbeidsmarkedet i Norge er brennhett, og det er boligmarkedet også. Begge i seg selv tilsier høyere renter enn i andre land uten disse forholdene, men nei. Norges Bank ser framover og tror at ting vil bedre seg. I mellomtiden har inflasjonen satt seg godt til, ordnet seg med snacks og lagt beina på salongbordet. 

Når den norske krona synker som en stein, så blir importerte varer mye dyrere. Det er ikke så vanskelig å forstå. At ikke Norges Bank har klart å kalkulere dette inn er forstemmende, særlig gitt at de burde tatt høyde for at ingen importører tar prisøkningen på egen kappe siden kundene har penger å bruke. Regjeringen pøser også penger inn i økonomien. Det er ikke så rart, for det er et valg til høsten som må vinnes og går rentene opp er det Norges Bank som får skylden og ikke Vedum. 

Jeg er bare en amatør-økonom, men jeg kjenner til de viktigste faktorene, begrepene og teoriene. Norges Bank og de andre sentrale aktørene kjenner også alt dette, og mye mer og bedre. Hvorfor tar de da så feil? La meg foreslå en forklaring: Group-think. De norske miljøene i triangelet Norges Bank - SSB - UiO er konsensus-drevne, og å stikke seg ut (for eksempel ved å kreve høyere renter enn de mest respekterte miljøene) har en høy sosial og karrieremessig kostnad.

Eller kanskje det bare er utbredt inkompetanse? 

Det er i alle fall ingen grunn til å holde igjen nå: Få rentene opp godt over 4%. Gjerne 5%. Det er best å klaske myggen. 

"Overraskende høy prisvekst - kjerneinflasjonen på rekordnivå" (DN)

Overskriften står i Dagens Næringsliv i dag. 

Hvordan i all verden kan Norges Bank og andre være overrasket over den høye prisveksten? Jeg er bare en glad amatør i økonomifaget, men det var ikke særlig krevende å se at dette (og ikke Norges Banks prognose)  måtte inntreffe. 

Banken gikk ut på nyåret og fortalte at de skulle selge norske kroner i betydelige mengder i februar. Det betyr i seg selv en lavere kronekurs, for når tilbudet overgår etterspørselen må prisen ned. Altså blir norske kroner billigere, og alt vi importerer (som er mye i en liten og åpen økonomi) dyrere. I fjor fikk man gjerne en euro for 10 kroner, mens nå er det 11 kroner som gjelder. Det gjør import i Euro ti prosent dyrere! 

Norges Bank har også vært av de mest forsiktige med å sette opp rentene. I Europa er det vel nå bare Danmark, Bulgaria og Sveits som har lavere renter, og det gjør norske kroner billigere og importen dyrere. 

At ledigheten i Norge er historisk lav gjør også sitt. Det er høy etterspørsel i økonomien, og vanskelig å få tak i folk. Det driver lønningene opp, og så har vi spiralen i gang.  

Det er på tide at Norges Bank tøffer seg og viser at de mener alvor med å oppfylle sitt oppdrag om å få inflasjonen ned til 2%, for magisk tenkning, kronesalg og Europas tredje laveste rentesats gjør ikke susen. Fra regjeringen får de ikke mye hjelp i alle fall. 

Har inflasjonen kommet for å bli?

Inflasjon er det mange unge som aldri har opplevd, men vi som fikk med oss 70-tallet og ikke minst 80-tallet har inflasjonserfaring. Pengene smuldret opp i lommene våre. 

Nå er inflasjonen tilbake, og det overrasker meg ikke. Jeg har lenge advart mot den heidundrende pengetrykkingen og politikken med nullrente, og til dels negativ rente, i en del land. Nå får vi svi for dette, og vi har vel antakelig bare sett starten på oppvasken. (Les her hva jeg skrev i oktober 2008.)

Nullrentene og pengetrykkingen var kanskje nødvendig for å redde finansinstitusjonene etter Finanskrisen i 2008, men ble holdt gående altfor lenge. Det er som opioidene som er nødvendige for smertebehandlingen under og like etter en operasjon. Fortsetter du med dem får du en avkreftet og avhengig pasient. 

Pasientene i rente-scenariet har blitt ført over på risikable investeringer siden pengene i banken bare krympet, og aksjer, fast eiendom og alskens eksotiske investeringsobjekter (som kryptovaluta) har blitt blåst opp noe enormt. Det siste har ført til økende (og til dels groteskt store) forskjeller mellom de som har papirverdier og de som ikke har. 

Da covid-epidemien kom var allerede rentene langt nede og pengemengden i samfunnet - lokalt i Norge og kanskje særlig globalt - enorm. Så fulgte en periode med BÅDE lockdown (mindre tilbud) OG null/negativ rente og pengetrykking av gigantiske proporsjoner (høy etterspørsel). Kan noen undres på at det ble inflasjon?

Verken krig eller forsyningslinjer i ulage har vært til hjelp, men pengemengden i forhold til mengden varer og tjenester har vært mer enn nok til å skape den inflasjonsbølgen som slår inn over alt - og kanskje særlig i USA og Storbritannia. Prisen på energi i Europa og særlig Norge har økt enormt, men det er ikke bare krig og miljøavgifter som har skylden: Produksjonen av varer og tjenester har også økt noe enormt etter pandemien siden det er for mange penger på jakt etter for få varer, og den produksjonen fordrer energi!

I England og andre steder får vi nå en bølge med streiker. Ikke så rart, for inflasjonen spiser opp reallønnen. Faren for en lønns- og prisspiral er absolutt til stede. Da vil inflasjonen bite seg fast, og ødelegge alle markedsøkonomiens selvregulerende mekanismer for lang tid. Pengene brenner i lommen, for alt du kan tenke deg å kjøpe må du kjøpe nå før det blir mye dyrere. Det fører til større etterspørsel som bare presser prisene oppover. Og så videre, og så bortetter.

Det som trengs er en resolutt og tydelig inngripen fra sentralbankene. Høyere renter må til for å dytte inflasjonsånden tilbake i lampen. 

En annen inflasjonsdrivende faktor har også blitt oversett av svært mange som burde visst bedre: Mangelen på arbeidskraft i verdens største økonomier. Kinas inntreden i verdensøkonomien, og nærmere oss Øst-Europas gjenkomst i den felles europeiske økonomien har gitt oss et voldsomt positivt sjokk på tilbudssiden de siste 30-30 årene som har drevet inflasjonen ned. Nå er denne bølgen på retur, delvis på grunn av demografi (Kinas ettbarnpolitikk) og mindre mobilitet i etterkant av pandemien. Arbeidsstokken krymper i viktige land som Kina, Japan, Tyskland, Spania og Italia. 

På lang sikt trenger man en global økonomi med høykompetente folk, åpne grenser og god tilgang til kraft. Før det er oppnådd (i den grad det kan det), behøver vi sentralbanker som er klare og tydelige på hva som trengs (høyere renter og en balansert pengepolitikk) og at de kommer til å gjennomføre dette.

Ellers vil stagflasjonen bite seg fast, og den vil bite oss alle. Hardt. 

Feil valg og feil spørsmål

I VG spør en av de ledende kommentatorene i kampanjen for å få Stoltenberg som sjef for Norges bank "om han har den uavhengigheten som kreves." 

Dette er et godt eksempel på fenomenet "feil spørsmål." Uavhengighet er ikke et spørsmål om personlige egenskaper men om strukturer. En struktur der en tidligere statsminister går til stillingen som sentralbanksjef under sitt partis neste regjeringsperiode skaper en struktur der spørsmålet om uavhengighet vil bli stilt uopphørlig. Og med god grunn. Han er til og med en god venn av statsminister Støre. 

Faren er ikke bare at Stoltenberg vil fatte beslutninger som er til gunst for sin venn Statsministeren og sitt Arbeiderparti,* men også at han vil fatte beslutninger som er til ugunst for disse for å bevise sin uavhengighet. Begge deler er i grunnen like ille, for det er kun faglige hensyn som skal være avgjørende. Når spørsmålet om bindinger og uavhengighet blir en fast følgesvenn blir det også et element som alltid vil virke forstyrrende på det å fatte gode beslutninger. Det er ikke Norge og Norges bank tjent med. 

* - Legg merke til at tidligere statsråd Torbjørn Rød Isaksen meldte seg ut av Høyre for at det ikke skal kunne stilles spørsmål om hans uavhengighet som redaktør i E24, mens Jens Stoltenberg vil fortsette som medlem av Arbeiderpartiet selv når han blir sentralbanksjef. Det sier vel alt man trenger å vite om holdningen til uavhengighet og ryddighet. Særlig beroligende er det ikke. 

Inflasjon - spiren til sammenbrudd

Det er en sikker måte å bryte ned et samfunn på. Bare les deg opp på Weimar republikken i Tyskland (bildet), Zimbabwe under Mugabe eller Venezuela under Chavez og Maduro. Inflasjonen bryter ned tilliten - ikke bare til valutaen, men til hele den sosiale orden. 

Nå er det et stykke fra trillebårlass med penger for å betale for dagligvarer og situasjonen nå, særlig i Norge, men det er grunn til å være på vakt. I Norge har vi hatt stigende valutakurs, noe som har kjøpt oss tid mot den kommende inflasjonen. Men den kommer. Helt siden før finanskrisen har de vestlige land pøst ut penger i et omfang verden aldri før har sett. Teorien er at det vil føre til inflasjon, men det har ikke skjedd før nå.

Det er i alle fall teorien, men inflasjonen har kommet der den ikke har vært betraktet som et problem: På børsene og i eiendomsmarkedet. Varehandelen har vært så godt som fri for inflasjonspress på grunn av rimelige varer fra østen og høy konkurranse, mens pengene har funnet veien inn i aksjer, eiendom og andre begrensede markeder (som vin, for eksempel). 

De (vi) som sparer penger blir ranet, mens de som har vært med aksjemarkedet oppover sitter på en ballong. År etter år med pengetrykking og nullrenter har satt kapitalismens selvregulering ut av spill, og gjort de rike mye rikere gjennom ekstreme aksjegevinster og ubegrensede muligheter for å låne. Vi som eier egen bolig har blitt ekstremt rike (på papiret), mens de som ikke gjør det ser eiendomsstigen forsvinne i det blå. 

Produktivitetsveksten er så godt som borte, og mulighetene til å låne penger nesten gratis er erstatningen man har fått. Men ingen blir rike av å låne, like lite som nasjoner blir rikere av å trykke penger (eller lage tall, som er den digitale verdens pengetrykking). 

På tampen av det forrige århundret skjedde noe av det mest oppløftende i den perioden: Sentralbankene ble (jevnt over) uavhengige av politikerne. Når nå inflasjonen definitivt er på vei inn, med over 4% i USA, Storbritannia og nærmere 5% i Tyskland, burde sentralbankene trått til og satt opp renten.

Men ikke regn med at det skjer, for nå sitter alle så godt på den ballongen av penger. Overbelånt. I størstedelen av verden er det nasjonene som er overbelånt, mens i Norge er det husholdningene. Den renten som trengs for å ta luften ut av ballongen vil kjøre mange land på dunken og føre svært mange norske husholdninger ut i uløkka. 

Inflasjon overfører verdier fra kreditorer til debitorer, det blir om å gjøre å kjøpe nå med en gang før prisene blir høyer. Planlegging går ut av vinduet, og rasjonelle investeringer blir stadig sjeldnere. Utsatt tilfredsstillelse er for idioter, hardt arbeid og sparsommelighet er ut, og lånefinansiert hedonisme er tingen. Og skulle noe gå galt, så kommer staten og redder oss. 

Problemet er at den har "reddet oss" mens problemene ikke var så store, og omkostningene med å gjøre det dyrere å låne og smartere å spare har blitt uoverstigelige. Når "alle" har blitt rike gjennom pengetrykking og opplåning, blir det for hardt å gjøre noe med det. 

Men markedet vil før eller siden vise at det er umulig å bli rikere uten forbedret produktivitet, og at pengemengden må stå i et rimelig forhold til verdien av varer og tjenester. Jo lengre vi venter på å gjenopprette en slik balanse, jo verre vil omstillingen bli. 

Sentralbankene har gravd sin egen grav

Over hele verden er det nå svært lave, eller til og med negative, renter. Dette er helt ukjent i verdenshistorien, og det er mange grunner til at det er risikabelt.


Med lave renter får sparerne (helt opplagt) lite igjen for å spare, og det driver dem over i mer risikable investeringer som aksjer og eiendom. Det siste har skjedd i særlig grad i Norge. Dette fører til bobler, som gir store sjokkbølger i økonomien når de sprekker


Slike bobler gjør også at de som er eiere, av aksjer eller boliger, blir mye rikere (enn så lenge) enn de som ikke har råd til slike investeringer. Dette øker forskjellene i samfunnet, og dermed også spenningene.


De som sparer til pensjon, bedrifter så vel som private, må sette mer penger inn i fondet for å få den pensjonen som ønskes. Dette fører til lavere investeringer i økonomien.


Med så lave renter drives også bankenes marginer nedover, og de vil slite med å tjene penger. Dette forsterker bankkrisen - noe som også øker problemene i økonomien.


Billige penger (lave renter) frister bedrifter til å kjøpe tilbake egne aksjer heller enn å investere, og dette svekker også veksten i økonomien.


Mange bedrifter som ellers ville gått dukken, holder seg flytende på billige lån. De svekker veksten i økonomien - til dels ganske betraktelig.


Kombinasjonen av disse faktorene er sviktende vekst, og oppblåste aksje- og eiendomsmarkeder. Dette truer med å ende i et allmektig krasj, og det er lite sentralbankene kan gjøre for renten er allerede null, eller så nær null at det ikke gjør noen stor forskjell.


Med andre ord: nullrentepolitikken har pågått i den vestlige verden i snart åtte år, og i Japan lengre. Japan var det første landet som førte renten under null. Ingen steder har dette ført til ønskede resultater, og veksten har ikke kommet i gang.


Det er ganske tydelig at de fleste sentralbanker nå ser at dette ikke er en farbar vei, og det opplyste publikum er også i ferd med å miste tilliten til sentralbanker som gjør drastiske grep (null- eller negativ rente) uten resultat (vekst). Men ingen tør å starte, for de som først bryter ut av denne negative trenden vil risikere dramatiske økninger i valutakursen.


Her i landet, men svak oljepris og nedbygging av vår til nå mest profitable næring, er en vedvarende svak valutakurs en forutsetning for at andre typer virksomhet skal få et fotfeste. Likevel ser alle at renten må opp for å kjøle et boligmarked som er drevet av velbemidlede som kjøper for barna eller for å leie ut. For i banken er det ingenting å tjene.


I en ideell verden ville alle sentralbanker, på samme tid, hevet renten til målbare nivåer og gjenopprettet både tillit og profitabilitet i bankvesen og andre deler av økonomien. Men vi lever ikke i den verdenen.

Negativ rente

Selv Norges Bank, med et land der kredittveksten er dobbelt så høy som veksten i økonomien, leker med tanken på å senke renten på innskudd i banken under null. Altså at banker må betale for å ha penger i Norges Bank.

Det er flere land som har gått inn i dette ganske så ukjente terrenget, og en viktig motivasjon er forsøkene på å unngå en forhøyet valutakurs. Med negativ rente vil også alternative plasseringer, så som det å investere, fortone seg mer attraktivt.

Dette er teorien. I praksis er det ikke så greit. Bankene i Europa må nå ha 8% av sine aktiva i reserve, og mye av dette er innskudd i statsbanken. Med negativ rente må bankene betale for dette, og de vil få utgifter som noen må betale. I siste instans er det kundene, personer eller bedrifter, som betaler. Som Norges bank selv sier:

Så lenge Norges Bank holder reservene i banksystemet mindre enn summen av bankenes kvoter for folioinnskudd i Norges Bank, vil overnattenrenten holde seg rundt styringsrenten. Det vil også være tilfellet dersom reserverenten skulle bli negativ.

Dette virker kostnadsdrivende på lån og drar likvide midler ut av økonomien. Heller enn å stimulere vil negative renter fort være bremsende for den økonomiske utviklingen. De fem sentralbankene (nå sist Japan i januar) som hittil har gått inn i negativt territorium, har ennå ikke sette bankene sende kostnadene over til publikum. Det vil neppe bli et vakkert skue.

Verden er overforgjeldet. Den totale gjelden er godt over nivået fra før finanskrisen, og verden ligger og vipper på kanten av et verre scenario. Sentralbankene er i ferd med å gå tomme for verktøy, og tilliten er sviktende. Da Japan innførte negative renter førte det til at Yen gikk opp 9%.

Selv om Danmark, Eurosonen og Sverige har negative renter er det ingen gode grunner for Norges Bank til å følge etter. Negative renter er et tegn på desperasjon, og vil etter alt å dømme virke mot sin hensikt. 

Terrorøkonomien

Angrepene i Paris kunne neppe kommet på et verre tidspunkt for verdensøkonomien. Aldri før i verdenshistorien har gjeldsnivåene i verden totalt sett vært større. Og aldri har rentene vært lavere.

Dette betyr at myndighetene, i rike og i fattige land, ikke har noen stimulanseverktøy igjen. De kan ikke låne og starte store prosjekter som får hjulene i gang, og senking av renter som ligger på null og under er heller ikke et alternativ.

Alt som påvirker etterspørselen negativt, slik som terroranslag, vil derfor få større virkning enn i en situasjon der rentene kunne settes ned eller stimulerende tiltak gjennomføres. Folk vil gå ut på konserter og restauranter i mindre grad enn før, og vi er mindre tilbøyelige til å reise. Negative spiraler spinner også fortere i en slik situasjon.

Ikke vil det bli billig å nedkjempe staten til IS/ISIL/Daesh heller.

Det er derfor en betydelig risiko for at angrepene i Paris blir et vendepunkt - nedover - i en verden som noe nølende var på vei ut av uføret etter Finanskrisen.

Gjelden kveler veksten

Det er liten tvil om at jeg i denne bloggen uttrykker dyp pessimisme om framtidens vekst og velstand, og grunnen er i all hovedsak gjeld.

I Norge har renten fått i hovedoppgave å holde kroneverdien lav slik at ikke all virksomhet utenfor oljen smuldrer hen på grunn av prisnivået. Det betyr at rentene er hysterisk lave i forhold til aktiviteten i økonomien. Før eller siden smeller den private gjeldsbomben, og det vil det bli vondt å være i nærheten. Det åpenbare svaret, å gjøre det mindre lønnsomt å ta opp gjeld gjennom å fjerne rentefradraget på skatten (over tid, selvsagt, men man må starte nå!) er politisk umulig fordi velgerne er gjeldsslaver.

Men Norge er et lite land i verden, og her står det heller ikke så mye bedre til. Figuren over viser forholdet mellom privat og offentlig gjeld og brutto nationalprodukt i verden i årene etter årtusenskiftet. Det er dyster lesning. Kostnadene med å bære denne gjelden - som er uten sidestykke utenom verdenskrigene - kveler alle muligheter til vekst, og det er veksten som skulle gjøre gjeldsbyrden gradvis lettere. Heller enn å betale ned etter finanskrisen rundt 2008 har verden bare pøst på med gjeld, noe The Geneva Report viser.

Mye av den senere veksten i gjelden har kommet i Kina (fra 160% av GDP til 220% på få år), og det er mye som tyder på at dette ikke vil ende bra. Det vil i stor grad påvirke den for Norge svært betydningsfulle oljeprisen. Nedover. Allerede er aktiviteten på god tur nedover på vår sokkel, og dette vil forsterke seg.

Før i verden fikk man debitorene til å ta støyten gjennom å devaluere og å kjøre opp inflasjonen, men nå klarer ingen å få liv i inflasjonen. 70-tallets store svøpe synes død og begravet. Devalueringer vil bare spre seg og dermed nulle seg ut i en så integrert verdensøkonomi. Vi er i ukjent farvann, men den erkjennelsen har ingen på broen fått med seg.

Uten vekst, inflasjon og nedbetaling av gjeld er det bare en løsning igjen: konkurs. De blir det mange av, og de blir vonde.

Finanskrisen 2014

Finanskrisen er ikke over - vi har bare en liten pause. I går kjørte den europeiske sentralbanken (ECB) renta ned til 0,05% og signaliserte kvantitative lettelser. Det er en påminnelse om at krisen ikke er over.

I landene som holdt på å gå konkurs er ikke gjeldsgraden redusert fra 2009/2010. Den har heller økt. Veksten er fraværende eller svært svak i Eurosonen, og inflasjonen truer med å gå ned mot null. Og uten vekst og inflasjon blir gjelden stadig tyngre å bære, og på ett eller annet tidspunkt kan derfor kreditorer bestemme seg for å berge stumpene. Da blir det skikkelig krise, og alle vet vel egentlig at ingen har råd til å redde utsatte land denne gangen.

Før 2007 var det ingen som så noen farer ved oppbyggingen av kreditt, og heller ikke ved lånefinansierte oppkjøp av aktiva som aksjer. De trodde at "finansiell innovasjon" reduserte risiko. Nå vet vi bedre - men blir nok gjort for å unngå å gå i de samme fellene?

Ganske sikkert ikke. Bankvesenet er mer solid i Europa grunnet oppbygging av egenkapital, men belåningen av stater og husholdninger er fremdeles høy og økende.

Mye av det vi så før 2007 er fremdeles gyldig i Norge:

• Jo lengre en stabil periode varer, jo mer risiko er aktørene villige til å ta
• Den økende opplåningen driver prisene på aktiva (som aksjer og eiendom) opp
• Denne prisøkningen brukes til å begrunne opplåningen

Alt dette fortsetter å være sant - som hos oss nå - inntil det ikke er det lengre. Da blir det fort fryktelig usant. Og fryktelig vondt.

I verdensøkonomien før 2007 var det flere grunner til at det smalt. Noen av dem var

• Opphopning av sparemidler uten gode investeringsmuligheter
• Økende ulikheter og dermed svak etterspørsel
• Svært lave renter (som følge av første punkt)
• Produksjon av liksom-sikre høytytende papirer
• Sentralbankene skulle holde en bestemt prisstigning, og måtte pøse på med likviditet for å holde inflasjonen oppe - men dette førte bare til prisbobler.

Men det er ikke så mye som har endret seg i form av reguleringer eller oppgaver som sentrale institusjoner skal utføre siden før finanskrisen, så det er heller ingen grunn til å tro at systemet er vaksinert.

Et sentralt element er bankene. Forretningsmodellen har vært å benytte så mye gjeld og så lite egenkapital som mulig, for å forrente egenkapitalen maksimalt og få høye bonuser. Det har vært en suksess for bankene, men for alle andre har det vært en katastrofe.

Bankene skal nå har mer egenkapital, men det er et åpent spørsmål om det er nok. Vi må nok gjennom en ny krise før vi kan ha håp om å etablere et mer stabilt system der incentivene er avstemt etter det som kreves både på mikro- og makronivå.

Det er typisk norsk å være god - til å låne mye

Boligprisene stiger. Det er ikke noe nytt. Verken Norges Bank eller regjeringen gjør noe med det. Heller ikke det er nytt.

Grunnene til at de burde gjøre noe med det er flere: prisstigningen er godt over økningen i disponibel realinntekt. Og kanskje viktigst: Norge er helt i verdenstoppen på privat gjeld, med godt over 200% av bruttoinntekt i gjennomsnitt, og den øker med over 9% - godt over økningen i BNP.

Årsakene til gjeldsøkningen er flere, men først og fremst at det er så billig å bruke penger man ikke har. Rentene er lave, noe vi har felles med de fleste land i den utviklede verden. Mens de fleste land sliter tungt med arbeidsledighet og tung offentlig gjeld, er det motsatt i Norge. Likevel har vi lav rente. Hvis vi hever den frykter man at verdien på norske kroner øker for mye, og ødelegger konkurranseevnen til eksportbedriftene.

Med andre ord: vi burde gjøre det dyrere å låne, men uten å heve renten. Heldigvis går det an. Det er bare å fjerne skattefradraget for renteutgifter. Det blir dyrere å låne uten at renten settes opp.

Rett skal være rett: regjeringen har gjort noe. Skattetaksten på bolig har gått opp, og skal vel mer opp. Men det geniale grepet jeg her foreslår blir det neppe noe av. Jo større gjeld folk har, og jo flere som har stor gjeld, jo vanskeligere blir det å gjøre noe med rentefradraget. Før skattereformen av 1992 kunne man trekke fra 100%, og 28% ble en kraftig reduksjon.

Men likevel: her i landet bygger det seg opp en solid kredittboble. Folk kan ikke fortsette å øke belåningen i forhold til inntekten i evighet - akkurat det har vært sagt i et drøyt tiår nå. Myndighetene folder sine hender og ber om at det snart blir en slutt på kredittveksten, men tør ikke gjøre noe med det. En ny norsk verdensrekord er på vei. Det er typisk norsk å være forgjeldet - med statlig sponsing.