USA på dunken?

USA har en høy nasjonalinntekt, brutto nasjonalprodukt, innovasjonsgrad, og så videre. Men også statsgjelden er skyhøy og raskt økende - og det mens økonomien går så det suser (med et visst forbehold for ringvirkningene av Trumps tolltull). Det er, mener alle som forstår seg på makroøkonomi, ren galskap. Galskap fordi det kommer til å smelle, og selv de som står langt unna kommer til å merke det på kroppen. (Tallene er fra CBO - Congressional Budget Office.) 

Trump i sin første periode innførte skattekutt som ikke hadde inndekning. Som utsteder av den mektige dollaren kunne og kan - inntil videre - USA bare trykke penger* og verden kjøper. Joe Biden likte bedre å bruke penger, og fikk vedtatt programmer som brukte mange penger som heller ikke var finansiert på noe annet vis enn at verden kjøpte pengene de trykte. Og han våget ikke å reversere skattekuttene til Trump. Sånt blir det mye gjeld av. 

Det var ikke aksjemarkedene som skremte Trump til retrett over tolltullet han drev og driver med, men det som kalles "bond vigilantes". Det er ikke skurker i en film om agent 007 men investorer som sier klart fra, ved å selge statsobligasjoner, at staten ikke lenger har tillit. Når kjøperne holder seg unna må de ha bedre betalt - altså en risikopremie - for å kjøpe gjelden. Da stiger prisen staten må betale. Det var dette som gjorde at et salathode holdt lengre enn Liz Truss som statsminister i Storbritannia. Trump fikk en forsmak da, og så sent som på lørdag nedgraderte Moody's USAs kredittverdighet ett hakk. Det er forståelig. 

Nå kommer en ny pakke med skattekutt, ser det ut til. 6 billioner skal den koste, og inndekningen er i beste fall uklar eller i verste fall ikke-eksisterende. Under Covid var det negative reelle renter (renter minus inflasjon), men nå er vi over i sviende reelle renter. Da vil det merkes skikkelig. Inntekter fra toll og utgifter spart gjennom Musks kutt i offentlig administrasjon er lommerusk i denne sammenhengen. Obligasjonskjøperne må trå til.

Statsobligasjoner har en "løpetid" - de må innfris på et bestemt tidspunkt, og USA må innfri syv billioner dollar (7.000.000.000.000) på eksisterende lån bare i år. Det tilsvarer en million kroner for en amerikansk familie på fire, for eksempel. Store summer, altså. 

Hvor mye sparer så en amerikansk familie? Mye mindre enn før, er svaret. Spareraten har falt fra 11% etter krigen, via 7% på tampen av forrige århundre og 3% i 2010, til fattige 0.6% i dag. Det er med andre ord resten av verden som finansierer festen, og resten av verden er det Trump tyner med toll og andre vanvittige krumspring. 

Som en karakter i Hemingways The Sun Also Rises sier det: man går konk først sakte, også plutselig. Vi er fremdeles i den sakte fasen, men den plutselige kommer med nødvendighet plutselig. Med en impulsiv organgutang i Det Hvite Hus har "plutselig" plutselig blitt normalen. 

Når så mye kapital suges inn fører det til overforbruk, særlig når spareraten er så lav. Det er dette overforbruket som stimulerer handelsunderskuddet, og ikke at utlandet utnytter USA. 

Da Truss kjørte Storbritannia på kollisjonskurs med obligasjonsmarkedet var det mekanismer på plass som ordnet opp. Det Konservative partiet skiftet leder og statsminister, og det parlamentariske systemet ordnet nytt budsjett. I USA finnes ikke lignende mekanismer. Trump blir sittende selv om markedene går nedenom. 

Neste trinn da er å "beslaglegge" løpende obligasjoner gjennom å forlege løpetiden slik at de ikke trenger å innfris, og å "trykke penger" så det suser. Det vil føre til en vill inflasjon, og til at lysten på å låne USA penger synker dramatisk. Din og min pensjon vil i dette scenariet lide betydelig, for Statens Pensjonsfond Utland er en betydelig holder av amerikanske statsobligasjoner. 

Internasjonale investorer kjøper heller gull enn amerikanske statsobligasjoner, og det betyr at scenariet jeg har tegnet allerede er i gang. Som Evans-Pritchard i The Daily Telegraph sier det:

If Trump wants the world to keep buying his debt, he might be advised to stop punching the world in the face. 

* - Sentralbanker skaper penger på flere vis, blant annet ved å utstede obligasjoner. Det er lite som skapes ved å "trykke penger." 

Hva var det jeg sa?

Jeg er mer enn alminnelig opptatt av samfunnsøkonomi, et fag jeg ikke har studert annet enn på videregående. Jeg er derfor amatør. Men selv jeg kunne se at renten i Norge ble satt opp i et altfor labert tempo, noe jeg kommenterte her på bloggen flere ganger. "Inflasjonsnaivistene" kalte jeg Norges Bank og sjefsøkonomer både her og der. Året før var jeg også på plass og påpekte det spinnville i at Norges Bank satte renten ned til null i 2020: Å stenge folk inne og så dynke dem med penger, ville åpenbart føre til inflasjon så snart dørene ble åpnet. 

Nå kom rapporten som ga meg rett i 2023, og med implikasjon også i 2022. En konklusjon er at Norges Bank reagerer for sent på hendelser i andre land, og dermed blir med-syklisk. Banken har også overvurdert kronens posisjon, noe som har gitt en solid inflasjonsimpuls gjennom svekket valutakurs. Premien for å sitte med norske kroner heller enn for eksempel Euro eller Pund, har vært negativ. Dette påpekte jeg i juni 2023. Selvgodhet på NOKs vegne har vært en solid inflasjonsdriver, og svært lett å unngå. 

Men det er heller ikke så lett å være Norges Bank. En vesentlig samfunnsaktør, LO, synes å ha liten eller ingen forståelse av helt elementære sammenhenger i økonomien. Dette er kanskje en grunn til at Norges Bank er tydelige på at de holder rentene for lave, men den viktigste er vel at Norges Bank ikke er selvstendig. De kan stadig få ny instrukser fra Stortinget. Og den de har nå blander målene på en måte som gjør det vanskelig å være Norges Bank, og å opptre forutsigbart overfor aktører som har makt til å påvirke kronekursen. 

Det er jo gøy å få rett, men det hadde vært mye bedre om Norges Bank fikk rett. 

Så hva er det som gjør at de bommer på denne måten? Disse folkene er jo eksperter. De har, i motsetning til meg, studert samfunnsøkonomi og andre relevante fag i årevis etter videregående. De kan regne, og har avanserte modeller og datakraft som forslår. 

Jeg vil fremme naiviteten som forklaringsmodell. En overdreven tiltro til kronas status der ute i finansmarkedene, kombinert med lange liv i et land der alt går bra nesten hele tiden. Modellene er ikke bedre enn de forutsetningene de bygger på, og de legges inn av mennesker med levde liv i "verdens beste land."