Hva var det jeg sa?

Jeg er mer enn alminnelig opptatt av samfunnsøkonomi, et fag jeg ikke har studert annet enn på videregående. Jeg er derfor amatør. Men selv jeg kunne se at renten i Norge ble satt opp i et altfor labert tempo, noe jeg kommenterte her på bloggen flere ganger. "Inflasjonsnaivistene" kalte jeg Norges Bank og sjefsøkonomer både her og der. Året før var jeg også på plass og påpekte det spinnville i at Norges Bank satte renten ned til null i 2020: Å stenge folk inne og så dynke dem med penger, ville åpenbart føre til inflasjon så snart dørene ble åpnet. 

Nå kom rapporten som ga meg rett i 2023, og med implikasjon også i 2022. En konklusjon er at Norges Bank reagerer for sent på hendelser i andre land, og dermed blir med-syklisk. Banken har også overvurdert kronens posisjon, noe som har gitt en solid inflasjonsimpuls gjennom svekket valutakurs. Premien for å sitte med norske kroner heller enn for eksempel Euro eller Pund, har vært negativ. Dette påpekte jeg i juni 2023. Selvgodhet på NOKs vegne har vært en solid inflasjonsdriver, og svært lett å unngå. 

Men det er heller ikke så lett å være Norges Bank. En vesentlig samfunnsaktør, LO, synes å ha liten eller ingen forståelse av helt elementære sammenhenger i økonomien. Dette er kanskje en grunn til at Norges Bank er tydelige på at de holder rentene for lave, men den viktigste er vel at Norges Bank ikke er selvstendig. De kan stadig få ny instrukser fra Stortinget. Og den de har nå blander målene på en måte som gjør det vanskelig å være Norges Bank, og å opptre forutsigbart overfor aktører som har makt til å påvirke kronekursen. 

Det er jo gøy å få rett, men det hadde vært mye bedre om Norges Bank fikk rett. 

Så hva er det som gjør at de bommer på denne måten? Disse folkene er jo eksperter. De har, i motsetning til meg, studert samfunnsøkonomi og andre relevante fag i årevis etter videregående. De kan regne, og har avanserte modeller og datakraft som forslår. 

Jeg vil fremme naiviteten som forklaringsmodell. En overdreven tiltro til kronas status der ute i finansmarkedene, kombinert med lange liv i et land der alt går bra nesten hele tiden. Modellene er ikke bedre enn de forutsetningene de bygger på, og de legges inn av mennesker med levde liv i "verdens beste land." 

En ønsket inflasjon?

Mens inflasjonen i land som USA nå er nede på 3%, holder den stand her i Norge på nivå som stadig "overrasker" både Norges Bank, SSB og NHO. LO med leder Følsvik mener at både inflasjon og rentenivå er "uakseptabelt" helt uten å ville se sammenhengene her. (Illustrasjon: NTB via DnB.)

På mitt beskjedne vis har jeg her på bloggen stadig påpekt at rentenivået i Norge er altfor lavt til å bremse inflasjonen. Når nå også lavrenteguruen framfor noen, Jan L. Andreassen, snur og både tror og (mest implisitt mener) at rentene vil holde seg oppe lenge, da er det all grunn til å høre etter. Den viktigste grunnen til at både renten og inflasjonen vil holde seg høye er at rentene har vært satt for lavt for lenge, og at staten har brukt for mye penger i forhold til hva den tar inn i skatter og avgifter. 

En ofte oversett grunn til at inflasjon er giftig for økonomien på både kort og (særlig) lang sikt, er at prismekanismen settes helt eller delvis ut av spill. Det ser vi tydelig i en analyse Statistisk sentralbyrå har gjort. Mange bedrifter bruker den generelle inflasjonen som bakteppe for å sette prisene høyere enn det kostnadene skulle tilsi. Ingen merker om en pris øker uten grunn, eller mer enn det er grunn til å øke den, siden "alle prisene" øker hele tiden. Er inflasjonen lav, vil man merke at prisen går opp og kanskje vende seg til en konkurrent. Når inflasjonen er høy øker alle prisene likevel, og det å vente med å gjøre en handel vil helt sikkert medføre at prisen er høyere når du endelig gjør handelen. (Det siste gjør også at inflasjonen er økologiens store fiende.)

Inflasjon driver også inflasjon, og det er her Jan L. Andreassen har vært særlig blind. Det er gode grunner til å si at inflasjonen som slo inn etter pandemien var importert, men Andreassen og andre var naïve når de hevdet at den ville dra sin veg når ubalansene i tilbud og etterspørsel var jevnet ut. Som en uønsket gjest i hjemmet er den lett å få inn, men et helvete å fjerne når den først har satt seg godt til rette i sofaen. 

Men har vi de rette ordningene og institusjonene for å bli kvitt inflasjonen? Samfunnsøkonom Kai Leitemo (emeritus) mener ikke det. Norges Bank er ikke selvstendig, mener han. 

En viktig grunn er at Norges Banks selvstendighet ikke er grunnlovsfestet, ulikt mange andre sentralbanker. Det gjør at sentralbanken alltid kan få nye instrukser fra Stortinget om hva som må gjøres. I sin tur gjør det at sentralbanken kontinuerlig må måle stemningen på Løvebakken. 

På Løvebakken er det, naturlig nok, meningsmålingene og neste valg som er avgjørende. Ingen grunn til å moralisere over det. Sånn er det bare. Problemet oppstår bare når sentralbanken indirekte lar seg motivere av kortsiktig popularitet og holder renten lavere enn det inflasjon og økonomisk aktivitet tilsier. Da vil inflasjonen bite seg fast, og føre til både høyere rente lenger enn ellers OG høyere ledighet. Det er lærdommen fra 70- og 80-tallet. 

Norges Banks selvstendighet er mangelfull siden det både er et inflasjonsmål (lav) OG et mål for aktiviteten i økonomien (høy):

I bestemmelse om pengepolitikken er dette presisert ved at det operative målet skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 prosent. Videre heter det at inflasjonsstyringen skal være fremoverskuende og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting samt til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser.

Jeg får ikke sagt det bedre selv, så jeg overlater et par avsnitt til Leitemo:

Ifølge Norges Banks egne beregninger er kapasitetsutnyttelsen i norsk økonomi fortsatt over kokepunktet og det hele halvannet år etter at de altfor sent forsto at inflasjonen ville bli et problem. Lite gjøres for å forsvare den svake norske valutakursen. 

Sentralbanken uttrykker videre overraskelse over at renteøkningene ikke har hatt tilstrekkelig effekt og at inflasjonen er blitt høy. Dette til tross for at Norges Bank selv har illustrert i egne inflasjonsrapporter hvordan en nå setter en lavere rente enn den man historisk har gjort for vellykket å stabilisere inflasjonen.

Med negativ realrente i Norge styrer vi mot mer inflasjon, godt hjulpet av et ekspansivt valgårbudsjett. Med andre ord: vi har en politisk villet høyere inflasjon enn det som er både mulig og ønskelig (på lengre sikt). Det er på tide at Regjeringen enten eksplisitt tar på seg ansvaret for dette, eller fremmer forslag om å endre mandat for Norges Bank. 

Ubegripelig, Følsvik?

I dag satte Norges Bank opp renten med 0,5% til 3,75%. Det mener LO-leder Følsvik er "ubegripelig."

Det som er ubegripelig er at Norges Bank ikke har gjort dette før, eller gått mye høyere tidligere, for inflasjonen biter seg fort fast om den ikke blir møtt med mottiltak. Høy inflasjon løser opp limet i samfunnet, som jeg skrev i desember 2021, og den pågående stagflasjonen spådde jeg sist sommer. 

Saken er at Norge er en liten økonomi med høy inflasjon og svak valutakurs. Det at vi er en liten økonomi betyr at det er lite kroner der ute i den store verden. Kommer det en krise er det ikke lurt å sitte med en valuta der det blir trangt i døra når alle vil ut, derfor må man tilby en forsikringspremie i form av høyere rente slik at flere vil holde på kronene. Ellers vil "alle" selge seg ut, og vi får lav kronekurs som betyr høyere importpriser som betyr høyere inflasjon. Danmark, som har fulgt Euroen og som derfor har en sterk valuta i forhold til den norske, har nå inflasjon på 2,9% mot vår på 6,7%. Sterk valuta betyr lav inflasjon, og svak valuta betyr høy inflasjon. 

Men Følsvik: Selv etter denne doble rentehevingen til 3,75% har Norge faktisk lavere rente enn de største handlesvalutaene våre som er Euro og Pund. Heller enn å få en premie for å sitte med norske kroner, får man mindre betalt enn om man holder på Euro og £. Det ubegripelige er at ikke Norges Bank søker å rette opp dette misforholdet jo før jo heller, men bare inviterer inflasjonen til å øke på. 

Alle som har lånt til bolig de siste årene har blitt "stresstestet" til å tåle at renten hos Norges Bank settes opp til 5% eller mer. Det betyr ikke at rentehevinger ikke er noe problem for de som har store lån, og det er her Følvik ønsker å hente sin støtte. Men hun krever, helt forskriftsmessig, bedre betalt for sine medlemmer i lønnsoppgjørene, lav rente, full sysselsetting, og lav inflasjon. Dette henger dessverre ikke i hop. Følsvik hører nok til blant inflasjonsnaivistene som jeg skrev om for snart 14 dager siden. 

Med en rente på 3,75% og en lønnsøkning på 5,2% har vi fortsatt negativ rente her i landet. Inflasjonen er på 6,7%. Lånet ditt blir med andre ord mindre verdt, og det lønner seg fortsatt å låne penger. Realrenten er negativ i Norge, fordi rente minus inflasjon blir et negativt tall. Den er ca. MINUS 3%. ‍Negativ realrente oppstår når den nominelle renten på et lån er lavere enn inflasjonen. Dette betyr at pengene du låner faktisk mister verdi over tid.

Og dette er beregnet FØR jeg faktorerer inn at skattesystemet betaler deg for å bruke penger du ikke har gjennom "rentefradraget." Hvorfor er ikke helt klart, for med verdens mest (eller nest mest?) belånte folk burde det ikke være nødvendig å subsidiere låneopptak. Men siden "alle" har lån til pipa, er det ingen som gjør noe med det. 

Så, det er mye som er ubegripelig med Norges Bank, renten, og skattesystemet for den del. Men at Norges Bank satte opp renten med 0,5% i dag, det er noe av det mest begripelige som har skjedd på lenge. 

"Overraskende høy prisvekst - kjerneinflasjonen på rekordnivå" (DN)

Overskriften står i Dagens Næringsliv i dag. 

Hvordan i all verden kan Norges Bank og andre være overrasket over den høye prisveksten? Jeg er bare en glad amatør i økonomifaget, men det var ikke særlig krevende å se at dette (og ikke Norges Banks prognose)  måtte inntreffe. 

Banken gikk ut på nyåret og fortalte at de skulle selge norske kroner i betydelige mengder i februar. Det betyr i seg selv en lavere kronekurs, for når tilbudet overgår etterspørselen må prisen ned. Altså blir norske kroner billigere, og alt vi importerer (som er mye i en liten og åpen økonomi) dyrere. I fjor fikk man gjerne en euro for 10 kroner, mens nå er det 11 kroner som gjelder. Det gjør import i Euro ti prosent dyrere! 

Norges Bank har også vært av de mest forsiktige med å sette opp rentene. I Europa er det vel nå bare Danmark, Bulgaria og Sveits som har lavere renter, og det gjør norske kroner billigere og importen dyrere. 

At ledigheten i Norge er historisk lav gjør også sitt. Det er høy etterspørsel i økonomien, og vanskelig å få tak i folk. Det driver lønningene opp, og så har vi spiralen i gang.  

Det er på tide at Norges Bank tøffer seg og viser at de mener alvor med å oppfylle sitt oppdrag om å få inflasjonen ned til 2%, for magisk tenkning, kronesalg og Europas tredje laveste rentesats gjør ikke susen. Fra regjeringen får de ikke mye hjelp i alle fall. 

Feil valg og feil spørsmål

I VG spør en av de ledende kommentatorene i kampanjen for å få Stoltenberg som sjef for Norges bank "om han har den uavhengigheten som kreves." 

Dette er et godt eksempel på fenomenet "feil spørsmål." Uavhengighet er ikke et spørsmål om personlige egenskaper men om strukturer. En struktur der en tidligere statsminister går til stillingen som sentralbanksjef under sitt partis neste regjeringsperiode skaper en struktur der spørsmålet om uavhengighet vil bli stilt uopphørlig. Og med god grunn. Han er til og med en god venn av statsminister Støre. 

Faren er ikke bare at Stoltenberg vil fatte beslutninger som er til gunst for sin venn Statsministeren og sitt Arbeiderparti,* men også at han vil fatte beslutninger som er til ugunst for disse for å bevise sin uavhengighet. Begge deler er i grunnen like ille, for det er kun faglige hensyn som skal være avgjørende. Når spørsmålet om bindinger og uavhengighet blir en fast følgesvenn blir det også et element som alltid vil virke forstyrrende på det å fatte gode beslutninger. Det er ikke Norge og Norges bank tjent med. 

* - Legg merke til at tidligere statsråd Torbjørn Rød Isaksen meldte seg ut av Høyre for at det ikke skal kunne stilles spørsmål om hans uavhengighet som redaktør i E24, mens Jens Stoltenberg vil fortsette som medlem av Arbeiderpartiet selv når han blir sentralbanksjef. Det sier vel alt man trenger å vite om holdningen til uavhengighet og ryddighet. Særlig beroligende er det ikke. 

Negativ rente

Selv Norges Bank, med et land der kredittveksten er dobbelt så høy som veksten i økonomien, leker med tanken på å senke renten på innskudd i banken under null. Altså at banker må betale for å ha penger i Norges Bank.

Det er flere land som har gått inn i dette ganske så ukjente terrenget, og en viktig motivasjon er forsøkene på å unngå en forhøyet valutakurs. Med negativ rente vil også alternative plasseringer, så som det å investere, fortone seg mer attraktivt.

Dette er teorien. I praksis er det ikke så greit. Bankene i Europa må nå ha 8% av sine aktiva i reserve, og mye av dette er innskudd i statsbanken. Med negativ rente må bankene betale for dette, og de vil få utgifter som noen må betale. I siste instans er det kundene, personer eller bedrifter, som betaler. Som Norges bank selv sier:

Så lenge Norges Bank holder reservene i banksystemet mindre enn summen av bankenes kvoter for folioinnskudd i Norges Bank, vil overnattenrenten holde seg rundt styringsrenten. Det vil også være tilfellet dersom reserverenten skulle bli negativ.

Dette virker kostnadsdrivende på lån og drar likvide midler ut av økonomien. Heller enn å stimulere vil negative renter fort være bremsende for den økonomiske utviklingen. De fem sentralbankene (nå sist Japan i januar) som hittil har gått inn i negativt territorium, har ennå ikke sette bankene sende kostnadene over til publikum. Det vil neppe bli et vakkert skue.

Verden er overforgjeldet. Den totale gjelden er godt over nivået fra før finanskrisen, og verden ligger og vipper på kanten av et verre scenario. Sentralbankene er i ferd med å gå tomme for verktøy, og tilliten er sviktende. Da Japan innførte negative renter førte det til at Yen gikk opp 9%.

Selv om Danmark, Eurosonen og Sverige har negative renter er det ingen gode grunner for Norges Bank til å følge etter. Negative renter er et tegn på desperasjon, og vil etter alt å dømme virke mot sin hensikt.