Har inflasjonen kommet for å bli?

Inflasjon er det mange unge som aldri har opplevd, men vi som fikk med oss 70-tallet og ikke minst 80-tallet har inflasjonserfaring. Pengene smuldret opp i lommene våre. 

Nå er inflasjonen tilbake, og det overrasker meg ikke. Jeg har lenge advart mot den heidundrende pengetrykkingen og politikken med nullrente, og til dels negativ rente, i en del land. Nå får vi svi for dette, og vi har vel antakelig bare sett starten på oppvasken. (Les her hva jeg skrev i oktober 2008.)

Nullrentene og pengetrykkingen var kanskje nødvendig for å redde finansinstitusjonene etter Finanskrisen i 2008, men ble holdt gående altfor lenge. Det er som opioidene som er nødvendige for smertebehandlingen under og like etter en operasjon. Fortsetter du med dem får du en avkreftet og avhengig pasient. 

Pasientene i rente-scenariet har blitt ført over på risikable investeringer siden pengene i banken bare krympet, og aksjer, fast eiendom og alskens eksotiske investeringsobjekter (som kryptovaluta) har blitt blåst opp noe enormt. Det siste har ført til økende (og til dels groteskt store) forskjeller mellom de som har papirverdier og de som ikke har. 

Da covid-epidemien kom var allerede rentene langt nede og pengemengden i samfunnet - lokalt i Norge og kanskje særlig globalt - enorm. Så fulgte en periode med BÅDE lockdown (mindre tilbud) OG null/negativ rente og pengetrykking av gigantiske proporsjoner (høy etterspørsel). Kan noen undres på at det ble inflasjon?

Verken krig eller forsyningslinjer i ulage har vært til hjelp, men pengemengden i forhold til mengden varer og tjenester har vært mer enn nok til å skape den inflasjonsbølgen som slår inn over alt - og kanskje særlig i USA og Storbritannia. Prisen på energi i Europa og særlig Norge har økt enormt, men det er ikke bare krig og miljøavgifter som har skylden: Produksjonen av varer og tjenester har også økt noe enormt etter pandemien siden det er for mange penger på jakt etter for få varer, og den produksjonen fordrer energi!

I England og andre steder får vi nå en bølge med streiker. Ikke så rart, for inflasjonen spiser opp reallønnen. Faren for en lønns- og prisspiral er absolutt til stede. Da vil inflasjonen bite seg fast, og ødelegge alle markedsøkonomiens selvregulerende mekanismer for lang tid. Pengene brenner i lommen, for alt du kan tenke deg å kjøpe må du kjøpe nå før det blir mye dyrere. Det fører til større etterspørsel som bare presser prisene oppover. Og så videre, og så bortetter.

Det som trengs er en resolutt og tydelig inngripen fra sentralbankene. Høyere renter må til for å dytte inflasjonsånden tilbake i lampen. 

En annen inflasjonsdrivende faktor har også blitt oversett av svært mange som burde visst bedre: Mangelen på arbeidskraft i verdens største økonomier. Kinas inntreden i verdensøkonomien, og nærmere oss Øst-Europas gjenkomst i den felles europeiske økonomien har gitt oss et voldsomt positivt sjokk på tilbudssiden de siste 30-30 årene som har drevet inflasjonen ned. Nå er denne bølgen på retur, delvis på grunn av demografi (Kinas ettbarnpolitikk) og mindre mobilitet i etterkant av pandemien. Arbeidsstokken krymper i viktige land som Kina, Japan, Tyskland, Spania og Italia. 

På lang sikt trenger man en global økonomi med høykompetente folk, åpne grenser og god tilgang til kraft. Før det er oppnådd (i den grad det kan det), behøver vi sentralbanker som er klare og tydelige på hva som trengs (høyere renter og en balansert pengepolitikk) og at de kommer til å gjennomføre dette.

Ellers vil stagflasjonen bite seg fast, og den vil bite oss alle. Hardt. 

Inflasjon - spiren til sammenbrudd

Det er en sikker måte å bryte ned et samfunn på. Bare les deg opp på Weimar republikken i Tyskland (bildet), Zimbabwe under Mugabe eller Venezuela under Chavez og Maduro. Inflasjonen bryter ned tilliten - ikke bare til valutaen, men til hele den sosiale orden. 

Nå er det et stykke fra trillebårlass med penger for å betale for dagligvarer og situasjonen nå, særlig i Norge, men det er grunn til å være på vakt. I Norge har vi hatt stigende valutakurs, noe som har kjøpt oss tid mot den kommende inflasjonen. Men den kommer. Helt siden før finanskrisen har de vestlige land pøst ut penger i et omfang verden aldri før har sett. Teorien er at det vil føre til inflasjon, men det har ikke skjedd før nå.

Det er i alle fall teorien, men inflasjonen har kommet der den ikke har vært betraktet som et problem: På børsene og i eiendomsmarkedet. Varehandelen har vært så godt som fri for inflasjonspress på grunn av rimelige varer fra østen og høy konkurranse, mens pengene har funnet veien inn i aksjer, eiendom og andre begrensede markeder (som vin, for eksempel). 

De (vi) som sparer penger blir ranet, mens de som har vært med aksjemarkedet oppover sitter på en ballong. År etter år med pengetrykking og nullrenter har satt kapitalismens selvregulering ut av spill, og gjort de rike mye rikere gjennom ekstreme aksjegevinster og ubegrensede muligheter for å låne. Vi som eier egen bolig har blitt ekstremt rike (på papiret), mens de som ikke gjør det ser eiendomsstigen forsvinne i det blå. 

Produktivitetsveksten er så godt som borte, og mulighetene til å låne penger nesten gratis er erstatningen man har fått. Men ingen blir rike av å låne, like lite som nasjoner blir rikere av å trykke penger (eller lage tall, som er den digitale verdens pengetrykking). 

På tampen av det forrige århundret skjedde noe av det mest oppløftende i den perioden: Sentralbankene ble (jevnt over) uavhengige av politikerne. Når nå inflasjonen definitivt er på vei inn, med over 4% i USA, Storbritannia og nærmere 5% i Tyskland, burde sentralbankene trått til og satt opp renten.

Men ikke regn med at det skjer, for nå sitter alle så godt på den ballongen av penger. Overbelånt. I størstedelen av verden er det nasjonene som er overbelånt, mens i Norge er det husholdningene. Den renten som trengs for å ta luften ut av ballongen vil kjøre mange land på dunken og føre svært mange norske husholdninger ut i uløkka. 

Inflasjon overfører verdier fra kreditorer til debitorer, det blir om å gjøre å kjøpe nå med en gang før prisene blir høyer. Planlegging går ut av vinduet, og rasjonelle investeringer blir stadig sjeldnere. Utsatt tilfredsstillelse er for idioter, hardt arbeid og sparsommelighet er ut, og lånefinansiert hedonisme er tingen. Og skulle noe gå galt, så kommer staten og redder oss. 

Problemet er at den har "reddet oss" mens problemene ikke var så store, og omkostningene med å gjøre det dyrere å låne og smartere å spare har blitt uoverstigelige. Når "alle" har blitt rike gjennom pengetrykking og opplåning, blir det for hardt å gjøre noe med det. 

Men markedet vil før eller siden vise at det er umulig å bli rikere uten forbedret produktivitet, og at pengemengden må stå i et rimelig forhold til verdien av varer og tjenester. Jo lengre vi venter på å gjenopprette en slik balanse, jo verre vil omstillingen bli.