Har inflasjonen kommet for å bli?

Inflasjon er det mange unge som aldri har opplevd, men vi som fikk med oss 70-tallet og ikke minst 80-tallet har inflasjonserfaring. Pengene smuldret opp i lommene våre. 

Nå er inflasjonen tilbake, og det overrasker meg ikke. Jeg har lenge advart mot den heidundrende pengetrykkingen og politikken med nullrente, og til dels negativ rente, i en del land. Nå får vi svi for dette, og vi har vel antakelig bare sett starten på oppvasken. (Les her hva jeg skrev i oktober 2008.)

Nullrentene og pengetrykkingen var kanskje nødvendig for å redde finansinstitusjonene etter Finanskrisen i 2008, men ble holdt gående altfor lenge. Det er som opioidene som er nødvendige for smertebehandlingen under og like etter en operasjon. Fortsetter du med dem får du en avkreftet og avhengig pasient. 

Pasientene i rente-scenariet har blitt ført over på risikable investeringer siden pengene i banken bare krympet, og aksjer, fast eiendom og alskens eksotiske investeringsobjekter (som kryptovaluta) har blitt blåst opp noe enormt. Det siste har ført til økende (og til dels groteskt store) forskjeller mellom de som har papirverdier og de som ikke har. 

Da covid-epidemien kom var allerede rentene langt nede og pengemengden i samfunnet - lokalt i Norge og kanskje særlig globalt - enorm. Så fulgte en periode med BÅDE lockdown (mindre tilbud) OG null/negativ rente og pengetrykking av gigantiske proporsjoner (høy etterspørsel). Kan noen undres på at det ble inflasjon?

Verken krig eller forsyningslinjer i ulage har vært til hjelp, men pengemengden i forhold til mengden varer og tjenester har vært mer enn nok til å skape den inflasjonsbølgen som slår inn over alt - og kanskje særlig i USA og Storbritannia. Prisen på energi i Europa og særlig Norge har økt enormt, men det er ikke bare krig og miljøavgifter som har skylden: Produksjonen av varer og tjenester har også økt noe enormt etter pandemien siden det er for mange penger på jakt etter for få varer, og den produksjonen fordrer energi!

I England og andre steder får vi nå en bølge med streiker. Ikke så rart, for inflasjonen spiser opp reallønnen. Faren for en lønns- og prisspiral er absolutt til stede. Da vil inflasjonen bite seg fast, og ødelegge alle markedsøkonomiens selvregulerende mekanismer for lang tid. Pengene brenner i lommen, for alt du kan tenke deg å kjøpe må du kjøpe nå før det blir mye dyrere. Det fører til større etterspørsel som bare presser prisene oppover. Og så videre, og så bortetter.

Det som trengs er en resolutt og tydelig inngripen fra sentralbankene. Høyere renter må til for å dytte inflasjonsånden tilbake i lampen. 

En annen inflasjonsdrivende faktor har også blitt oversett av svært mange som burde visst bedre: Mangelen på arbeidskraft i verdens største økonomier. Kinas inntreden i verdensøkonomien, og nærmere oss Øst-Europas gjenkomst i den felles europeiske økonomien har gitt oss et voldsomt positivt sjokk på tilbudssiden de siste 30-30 årene som har drevet inflasjonen ned. Nå er denne bølgen på retur, delvis på grunn av demografi (Kinas ettbarnpolitikk) og mindre mobilitet i etterkant av pandemien. Arbeidsstokken krymper i viktige land som Kina, Japan, Tyskland, Spania og Italia. 

På lang sikt trenger man en global økonomi med høykompetente folk, åpne grenser og god tilgang til kraft. Før det er oppnådd (i den grad det kan det), behøver vi sentralbanker som er klare og tydelige på hva som trengs (høyere renter og en balansert pengepolitikk) og at de kommer til å gjennomføre dette.

Ellers vil stagflasjonen bite seg fast, og den vil bite oss alle. Hardt. 

Streikesommer

Jeg skal til Frankrike i sommer også, men lysten til å bli utsatt for landets mange streiker er liten. Mens folk i andre land samler underskrifter eller skriver til sitt parlamentsmedlem, så velter de biler og kaster stein i Frankrike. Det er revolusjonens lange skygge over landet. Det å lage et helvete når man er misfornøyd med noe er en patriotisk forpliktelse.

De fredeligste franske vane-streikerne er flygelederne. Når det nærmer seg ferie, så går de ut i streik eller de begynner en gå-sakte-aksjon. Det slår aldri feil. I påsken ble vi sittende i flyet i Amsterdam i over tre timer. Og vi var de heldige.

Nå er det en ny lov for arbeidslivet som utløser raseriet. Det viktigste er at det skal bli vanskeligere å streike (et flertall av medlemmene må ønske det) og det skal bli mye lettere å si opp folk.

Det siste synes jo ved første øyekast å være lite tilpasset en situasjon med svært høy ledighet. Men bare ved første øyekast. Hvis man ikke kan si opp folk, så er det heller (nesten) ingen som tør å ansette noen. Resultatet er skyhøy ledighet blant ungdom og innvandrere.

Etter finanskrisen, da den tyske og den franske ledigheten var lik på litt under 8%, har grafene for de to landene dratt hver sin vei. Mens ledigheten i Tyskland er under fem prosent, så er den over ti i Frankrike. Budsjettunderskuddene er på 3,5%, og statsgjelden bikker snart 100%.

Selv om det er mange virksomme faktorer i slike ting, så er det et ganske tydelig bilde at jo sterkere stillingsvern jo høyere ledighet - særlig blant ungdom.

Det som særmerker Frankrike er den elendige forståelsen av økonomiske sammenhenger. Allmennheten synes å være fanget i syttitallets forståelse av økonomiske sammenhenger, og de holder på ingen måte. Ikke den gangen, og i hvert fall ikke i en globalisert verden.

Så sjansene for at denne eller en ny regjering får gjennomført reformer som monner er ikke store. Hollande og co. har allerede begynt retretten. Rett over kanalen fikk Thatcher gjennomført det som skulle til på 80-tallet, og gjennom sine 13 år med makten hadde Labour vett til ikke å gjøre noe med disse reformene. I Tyskland var det Gerhard Schröder som klarte noe av det samme i årene etter årtusenskiftet.

Vi som elsker Frankrike (men ikke politikken deres) får lide videre ved våre besøk der (eller ved forsøk på å fly over). Alvorligere er det at et av EUs viktigste land holder på å bli dets mest problematiske medlem. Glem Hellas. Det er Frankrike som er EUs sykeste mann.