Hvorfor KI ikke øker produktiviteten

Inga Strümke peker på noe ganske uventet i en av sine svært velinformerte kronikker i Aftenposten på mandag. (Bildet over er fra Bergen Filosofifestival 27.8 der jeg samtalte med min kollega Professor Ole Hjortland om Kunstig Intelligens og filosofiens fremtid. Debattlederne Emil Perron til venstre og Johan Ulla til høyre.)

Faktum er at [produktivitets-]gevinstene [av KI] på organisasjonsnivå stort sett ikke blir målt, og der de måles, ligger de rundt null. Ser vi bare på tallene, finnes det ennå ingen troverdig evidens som underbygger at KI-agenter gjør organisasjoner mer effektive. Ja, jeg vet, dette er rart, og jeg gjør meg ekstremt upopulær når jeg påpeker det. 

Verdsettingen av bedriftene som både er lengst fremme i denne utviklingen, og notert på børsen, er skyhøy. De skal komme til å tjene fantasillioner, synes investorene å tro. Ikke bare det, men børsverdiene totalt sett, og kampen mot den vedvarende inflasjonen, er begge avhengige av at KI omtrent umiddelbart vil gi en betydelig produktivitetsvekst. 

Men sjansen for at disse forutsetningene svikter, er betydelig. Historien viser at produktivitetsveksten som revolusjonerende ny teknologi gir, kommer forbløffende lenge etter at teknologien har kommet til anvendelse. Dette kalles i Samfunnsøkonomien for The Solow Poductivity Paradox.

Min hovedkilde er Andrew Leigh i The Shortest History of Economics (som egentlig er om Economies og ikke faget Economics, og slik sett har fått feil navn). Nyvinninger som jernbane, computere og mye annet som åpenbart er (eller kan bli) betydelig produktivitetsfremmende, har faktisk ingen påviselig påvirkning på produktiviteten før flere tiår etter at de blir tatt i bruk. Hvorfor?

Jeg for min del tror det kan oppsummeres på følgende vis: In with the new, and on with the old. Altså ikke Out with the old, and in with the new. Litt mer utfyllende: teknologien blir innført, men inn i eksisterende organisasjoner og strukturer som er bygd opp rundt gammel teknologi og arbeidsmåter. Og ikke bare strukturer, men også tenkemåter forblir som de var før. Lenge. Antakelig til nye generasjoner kommer til - og en tidsforskyvning på et par tiår kan peke i den retningen, og/eller at bedrifter og organisasjoner må bygges opp fra grunnen med ny teknologi for å utnytte potensialet til produktivitetsforbedringer. Litt kreativ ødeleggelse, i Schumpeters betydning, må antakelig til før teknologiens potensiale kommer til sin rett.

Kanskje vi opplever at "this time is different", men sjansen er stor for at det ikke er det. Det betyr at noen, og til og med svært mange, vil bli skuffet og rammet på så mange vis av at forventningene ikke slår til. 

(PS - jeg kom ikke inn på dette tema da vi diskuterte 27. august.)

Macrons jobb

Jeg var i Frankrike da Macron i fjor sommer lanserte sin kampanje for å bli president. Han framsto ikke som presidentmateriale da, men som alle vet tok jeg feil. Takk og lov!

Men kan han transformere Frankrike fra dumpekandidat i eurosonen, til å bli en dynamisk nasjon økonomisk og politisk? Det åpenbare svaret er "nei", for utfordringene er for mange. Presidenten i Frankrike har mer makt enn selv den i USA, men Macron må få nasjonalforsamlingen med seg på gjennomgående endringer. Det er den første store utfordringen for Macron nå. Mange kommentatorer har sagt og skrevet at dersom han ikke lykkes, så står veien åpen for Le Pen i 2022. Macrons store problem foran parlamentsvalget i juni er at partiet hans er flette nytt og uerfarent,

Men hvorfor skulle hun lykkes noe bedre? Etter et 101-kurs i økonomi skjønner alle at proteksjonisme, bevisst inflasjon og stengte grenser vil være en katastrofe økonomisk. Politisk er strategien å stenge, rive opp, nasjonalisere og kaste ut. Det er en negativ strategi som vil ødelegge mye, og som fort vil vise seg å ødelegge mye for de som stemte på politikken og trodde den kunne løse problemer.

Forskjellen mellom de to, og på liberale og totalitære politikere generelt, er at Le Pen og hennes like vil starte hatkampanjer og heksejakt på svikere og fiender som blir utpekt som skyldige når politikken spiller fallitt. Hvis situasjonen er tilstrekkelig opphetet kan denne typen strategi lykkes i å rette oppmerksomheten bort fra at politikken er elendig, og hvis dertil Le Pen klarer å tilrane seg mer makt og sette opposisjonen ut av spill - så har vi en ny og dramatisk situasjon. Men det blir 2022+ i verste fall.

Vi får nå håpe på at Macron vil få et parlament og en regjering han kan bruke til å skape de endringene som behøves for å snu skuta, for den er farlig nær å gå på grunn. Landet er rangert som nummer 21 i konkurransedyktighet i verden, men som nummer 1 når det gjelder statens og skattenes størrelse og omfang. Med stadig økende gjeldsbyrde, og en fast kurs for euroen, er handlingsrommet lite.

Men han MÅ lykkes!

Sentralbankene har gravd sin egen grav

Over hele verden er det nå svært lave, eller til og med negative, renter. Dette er helt ukjent i verdenshistorien, og det er mange grunner til at det er risikabelt.


Med lave renter får sparerne (helt opplagt) lite igjen for å spare, og det driver dem over i mer risikable investeringer som aksjer og eiendom. Det siste har skjedd i særlig grad i Norge. Dette fører til bobler, som gir store sjokkbølger i økonomien når de sprekker


Slike bobler gjør også at de som er eiere, av aksjer eller boliger, blir mye rikere (enn så lenge) enn de som ikke har råd til slike investeringer. Dette øker forskjellene i samfunnet, og dermed også spenningene.


De som sparer til pensjon, bedrifter så vel som private, må sette mer penger inn i fondet for å få den pensjonen som ønskes. Dette fører til lavere investeringer i økonomien.


Med så lave renter drives også bankenes marginer nedover, og de vil slite med å tjene penger. Dette forsterker bankkrisen - noe som også øker problemene i økonomien.


Billige penger (lave renter) frister bedrifter til å kjøpe tilbake egne aksjer heller enn å investere, og dette svekker også veksten i økonomien.


Mange bedrifter som ellers ville gått dukken, holder seg flytende på billige lån. De svekker veksten i økonomien - til dels ganske betraktelig.


Kombinasjonen av disse faktorene er sviktende vekst, og oppblåste aksje- og eiendomsmarkeder. Dette truer med å ende i et allmektig krasj, og det er lite sentralbankene kan gjøre for renten er allerede null, eller så nær null at det ikke gjør noen stor forskjell.


Med andre ord: nullrentepolitikken har pågått i den vestlige verden i snart åtte år, og i Japan lengre. Japan var det første landet som førte renten under null. Ingen steder har dette ført til ønskede resultater, og veksten har ikke kommet i gang.


Det er ganske tydelig at de fleste sentralbanker nå ser at dette ikke er en farbar vei, og det opplyste publikum er også i ferd med å miste tilliten til sentralbanker som gjør drastiske grep (null- eller negativ rente) uten resultat (vekst). Men ingen tør å starte, for de som først bryter ut av denne negative trenden vil risikere dramatiske økninger i valutakursen.


Her i landet, men svak oljepris og nedbygging av vår til nå mest profitable næring, er en vedvarende svak valutakurs en forutsetning for at andre typer virksomhet skal få et fotfeste. Likevel ser alle at renten må opp for å kjøle et boligmarked som er drevet av velbemidlede som kjøper for barna eller for å leie ut. For i banken er det ingenting å tjene.


I en ideell verden ville alle sentralbanker, på samme tid, hevet renten til målbare nivåer og gjenopprettet både tillit og profitabilitet i bankvesen og andre deler av økonomien. Men vi lever ikke i den verdenen.

Streikesommer

Jeg skal til Frankrike i sommer også, men lysten til å bli utsatt for landets mange streiker er liten. Mens folk i andre land samler underskrifter eller skriver til sitt parlamentsmedlem, så velter de biler og kaster stein i Frankrike. Det er revolusjonens lange skygge over landet. Det å lage et helvete når man er misfornøyd med noe er en patriotisk forpliktelse.

De fredeligste franske vane-streikerne er flygelederne. Når det nærmer seg ferie, så går de ut i streik eller de begynner en gå-sakte-aksjon. Det slår aldri feil. I påsken ble vi sittende i flyet i Amsterdam i over tre timer. Og vi var de heldige.

Nå er det en ny lov for arbeidslivet som utløser raseriet. Det viktigste er at det skal bli vanskeligere å streike (et flertall av medlemmene må ønske det) og det skal bli mye lettere å si opp folk.

Det siste synes jo ved første øyekast å være lite tilpasset en situasjon med svært høy ledighet. Men bare ved første øyekast. Hvis man ikke kan si opp folk, så er det heller (nesten) ingen som tør å ansette noen. Resultatet er skyhøy ledighet blant ungdom og innvandrere.

Etter finanskrisen, da den tyske og den franske ledigheten var lik på litt under 8%, har grafene for de to landene dratt hver sin vei. Mens ledigheten i Tyskland er under fem prosent, så er den over ti i Frankrike. Budsjettunderskuddene er på 3,5%, og statsgjelden bikker snart 100%.

Selv om det er mange virksomme faktorer i slike ting, så er det et ganske tydelig bilde at jo sterkere stillingsvern jo høyere ledighet - særlig blant ungdom.

Det som særmerker Frankrike er den elendige forståelsen av økonomiske sammenhenger. Allmennheten synes å være fanget i syttitallets forståelse av økonomiske sammenhenger, og de holder på ingen måte. Ikke den gangen, og i hvert fall ikke i en globalisert verden.

Så sjansene for at denne eller en ny regjering får gjennomført reformer som monner er ikke store. Hollande og co. har allerede begynt retretten. Rett over kanalen fikk Thatcher gjennomført det som skulle til på 80-tallet, og gjennom sine 13 år med makten hadde Labour vett til ikke å gjøre noe med disse reformene. I Tyskland var det Gerhard Schröder som klarte noe av det samme i årene etter årtusenskiftet.

Vi som elsker Frankrike (men ikke politikken deres) får lide videre ved våre besøk der (eller ved forsøk på å fly over). Alvorligere er det at et av EUs viktigste land holder på å bli dets mest problematiske medlem. Glem Hellas. Det er Frankrike som er EUs sykeste mann.

Gjelden kveler veksten

Det er liten tvil om at jeg i denne bloggen uttrykker dyp pessimisme om framtidens vekst og velstand, og grunnen er i all hovedsak gjeld.

I Norge har renten fått i hovedoppgave å holde kroneverdien lav slik at ikke all virksomhet utenfor oljen smuldrer hen på grunn av prisnivået. Det betyr at rentene er hysterisk lave i forhold til aktiviteten i økonomien. Før eller siden smeller den private gjeldsbomben, og det vil det bli vondt å være i nærheten. Det åpenbare svaret, å gjøre det mindre lønnsomt å ta opp gjeld gjennom å fjerne rentefradraget på skatten (over tid, selvsagt, men man må starte nå!) er politisk umulig fordi velgerne er gjeldsslaver.

Men Norge er et lite land i verden, og her står det heller ikke så mye bedre til. Figuren over viser forholdet mellom privat og offentlig gjeld og brutto nationalprodukt i verden i årene etter årtusenskiftet. Det er dyster lesning. Kostnadene med å bære denne gjelden - som er uten sidestykke utenom verdenskrigene - kveler alle muligheter til vekst, og det er veksten som skulle gjøre gjeldsbyrden gradvis lettere. Heller enn å betale ned etter finanskrisen rundt 2008 har verden bare pøst på med gjeld, noe The Geneva Report viser.

Mye av den senere veksten i gjelden har kommet i Kina (fra 160% av GDP til 220% på få år), og det er mye som tyder på at dette ikke vil ende bra. Det vil i stor grad påvirke den for Norge svært betydningsfulle oljeprisen. Nedover. Allerede er aktiviteten på god tur nedover på vår sokkel, og dette vil forsterke seg.

Før i verden fikk man debitorene til å ta støyten gjennom å devaluere og å kjøre opp inflasjonen, men nå klarer ingen å få liv i inflasjonen. 70-tallets store svøpe synes død og begravet. Devalueringer vil bare spre seg og dermed nulle seg ut i en så integrert verdensøkonomi. Vi er i ukjent farvann, men den erkjennelsen har ingen på broen fått med seg.

Uten vekst, inflasjon og nedbetaling av gjeld er det bare en løsning igjen: konkurs. De blir det mange av, og de blir vonde.

Veksten er over?

I Aftenposten i går var det et større oppslag om at ledende økonomer frykter for at den veksten vi har vent oss på etter andre verdenskrig nå går mot slutten - eller allerede har sluttet. De siste månedene har flere kjente økonomer gått ut med slike bekymringer, deriblant Larry Summers.

Jeg er ikke noen ledende økonom, men jeg liker å stille grunnleggende spørsmål. Gjerne i forkant av den store mengden. Det var for over et år siden jeg stilte spørsmålet som nå opptar fremtredende økonomer.

Flere har også i det siste tatt til orde for at gjelden i de vestlige økonomiene har blitt uhåndterlig, og at noe av det som er grunnleggende galt er at pengemengden har fått vokse ukontrollert. Det skrev jeg om for snart to år siden.

Som så ofte ellers: du leste det her først. Fortsett gjerne med det!

Er festen over?

Jeg og min generasjon levd i en periode med jevn økonomisk vekst og heving av levestandarden. Så vant har vi blitt til dette at alle framskrivinger tar det som en selvfølge: trendveksten i økonomien er 2,25%. Men denne forutsetningen kræsjer med induksjonsproblemet: vi kan ikke bruke fortiden til å vite noe om fremtiden.

Jeg har vært inne på dette - at veksten kanskje er over en gang for alle - her på bloggen tidligere, men nå har jeg fått selskap av betydelig mer profilerte spåmenn enn meg.

Vi vet ingenting om fremtiden, men vi har en tendens til å tro at den vil ligne på fortiden. Det virkelig farlige er at nær sagt alle forutsetninger som er bygd inn i våre økonomiske systemer av så mange slag (Statens Pensjonsfond Utland er bare ett nærliggende eksempel) bygger på at den økonomiske veksten vil fortsette.

I den utviklede delen av verden er de demografiske utfordringene store: svært store kull blir pensjonister og dermed (i all hovedsak) produksjonsmessig inaktive - ikke bare i vesten, men vel så mye i Kina og Japan. Den lange gjenoppbyggingsperioden etter krigen er over, og det er trolig gjeldsoppbyggingen også.

Det ressursmessige taket er kanskje nærmere enn vi tror, for tross at mye økonomisk oppgang bygger på at ting gjøres smartere, så krever de på ett eller annet trinn videre bruk av flere ressurser. Dertil kommer kostnadene med den nødvendige konverteringen bort fra karbon-avhengigheten, og kostnadene med klimaendringer.