Atomkraft i Norge?

Kjernekraftutvalget har avlagt sin rapport (8. april), og jeg kan (selv-)tilfreds konkludere med at deres konklusjoner har vært publisert for lenge siden på min blogg. Kanskje de kunne konsultert meg?  

Men et viktig element kan jeg ikke se at de har kommet inn på, nemlig de mulige og kanskje til og med sannsynlige problemene med Small Modular Reactors: Sikkerhetsproblemer og tilbakekallelse. Vi har blitt vant til at biler blir tilbakekalt av produsenten for å ordne en eller annen del. Man setter inn en ny og oppdatert dings, og alt blir bra. Men det er mer relevante sammenligninger, og det er med kompliserte og kostbare nykonstruksjoner som for eksempel fly. 

Boeing 737 Max og 787 Dreamliner ble satt på bakken i måneder og år. Hva om det samme skjer med disse modulære reaktorene? Hele energisystem blir satt ut av drift, og det er godt mulig problemene ikke lar seg ordne i det hele tatt - som ved to anlegg i USA. Med andre ord: En forutsetning for økonomien i SMR er masseproduksjon. Disse besparelsene må være svært store for å kompensere for effekttapene med mindre reaktorer og for problemene med å ta vare på 5-30 ganger så mye radioaktivt avfall som ved større konvensjonelle reaktorer. Dette fordrer at 57 potensielle konstruksjoner blir redusert til 1-2, og at storskala produksjon av komplekse produkter ikke fører til tilbakekalling og nedstengning. 

Alt dette tilsier at det er lite å hente på å være tidlig ute med slike reaktorer. Sjansen er da stor for at man får alle de ulempene som tilbakekallelser og lignende vil medføre, og lite av de kostnadsbesparelsene som standardisering og masseproduksjon vil medføre over tid. 

Dette betyr også at jeg er svært uenig med det partiet som jeg har vært medlem av i tretti år, Høyre, og enig med Aftenpostens leder i dag. Norsk kjernekraft, selskapet med Ola Borthen Moe som Prosjektdirektør, sikter seg åpenbart inn på å levere kraft til næringslivsaktører som datalagre og slikt, men de vil neppe ta regningen for lagring av avfall i 100.000 år (som det vil bli behov for). Argumentet om at denne kraften skal kunne produseres uten subsidier fortoner seg derfor som ganske underlig. 

Underlig er det også at man forestiller seg at vi i Norge skal kunne ha bedre forutsetninger enn andre for å levere konkurransedyktig atomkraft uten å ha erfaring med utvikling av slike kraftverk eller produksjon av kraft på denne måten. 

Er fusjonsreaktorer (den fjerne) fremtiden?

Med jevne og ujevne mellomrom dukker det opp nyhetssaker om "gjennombrudd" i forskningen på fusjonskraft - det som blir solgt inn som den perfekte energikilden (nesten) uten radioaktivt avfall, ingen utslipp av klimagasser, ubegrenset tilgang på drivstoff, og ingen fare for et ukontrollert forløp. 

For det første er (nesten) alle historiene i det siste solgt inn som noe annet enn hva de er. De er prøver utført på vegne av det amerikanske militæret for å teste om ladningen i Hydrogenbombene de har fremdeles duger. Å gjøre det uten å lage en diger eksplosjon er en utfordring, og det er den utfordringen de har klart gjennom å bombardere en ørliten klump hydrogen i et lite øyeblikk slik at den trykkes sammen og fusjonerer til helium med avgivelsen av mer energi enn det som ble brukt. Hurra!

Med en klimakrise som blir mer og mer tydelig, og klimaforkjempere som er minst like iherdige i bekjempelsen av alternative energikilder som vind- og solkraft, ville det være fint med en utømmelig, utslippsfri og helt sikker energikilde. Men er det for godt til å være sant, så er det heller ikke sant. Forskerne som blir intervjuet er påpasselige med å si at om dette blir en realitet en dag, så er den dagen svært langt fram i tid. Men journalistene er selvsagt ikke så interessert i å fokusere på akkurat det.

Derfor vil jeg sterkt anbefale alle som er interessert i alternativ og utslippsfri energi å lese denne artikkelen i Bulletin of the Atomic Scientists. Daniel Jassby, PhD, jobbet med plasmafysikk og nøytronproduksjon relatert til fusjonsenergi i 25 år ved Princeton. Hans konklusjon er klar og tydelig: 'Terrestrial fusion energy is not the ideal energy source extolled by its boosters, but to the contrary: It’s something to be shunned.'

Utfordringene er enorme, selvsagt. Ellers ville vi hatt denne flotte energikilden i operasjon for lengst. Man må opp i 100.000.000 C - altså en million grader Celsius for å få reaksjonen i gang. Seks ganger så varmt som i solen, som jo er en gigantisk fusjonsreaksjon men med seks ganger gravitasjonstrykket på jorden. 

Kort fortalt så gir nøytronstrømmene i fusjon her på jorden 80% nøytronstrømmer. Slettes ikke ideelt, siden dette betyr: 

radiation damage to structures; radioactive waste; the need for biological shielding; and the potential for the production of weapons-grade plutonium 239—thus adding to the threat of nuclear weapons proliferation.

In addition, if fusion reactors are indeed feasible—as assumed here—they would share some of the other serious problems that plague fission reactors, including tritium release, daunting coolant demands, and high operating costs. There will also be additional drawbacks that are unique to fusion devices: the use of a fuel (tritium) that is not found in nature and must be replenished by the reactor itself; and unavoidable on-site power drains that drastically reduce the electric power available for sale.

En slik reaktor vil, realistisk sett, trenge isotopen tritium - noe som bare produseres i fisjonsreaktorer. Akkurat som at hydrogenbomben trenger en fisjonsbombe for å gå av, trenger altså fusjonsreaktorer av den typen som kan tenkes å kunne produseres også fisjonsreaktorer. 

Videre, så er fusjonsreaktorer svært energikrevende. Det vil si, det er svært lite av energien som produseres som kan brukes på noe annet enn å holde fusjonen gående. Den er rett og slett svært lite effektiv - i tillegg til å være svært dyr og komplisert. Denne gjennomgangen av fysikkprofessor Tom Murphy i San Diego er svært grundig, og nådeløs mot den hype det har vært om dette temaet. 

Nøytronstrømmene fra en fusjonsreaktor er mer voldsomme enn i en fisjonsreaktor, så skadene på konstruksjonen vil være mye verre. Dette betyr at reaktoren må være ute av drift mye mer av tiden enn en fisjonsreaktor. Dette gir også mye mer radioaktivt avfall. 

På toppen av det hele, er faren større for spredning av atomvåpen siden høyanriket uran er en viktig del av fusjonsreaksjonen. 

Tom Murphy har nok også rett når det gjelder grunnene til at "vi" så lett blir lurt av oppslagene om at fusjonsenergi er løsningen, og at vi snart er "framme." Det er vanskelig å unngå fornemmelsen av at fremtiden blir verre enn nåtiden, og da er det fristende å tro at vår oppfinnsomhet kan løse alt ganske snart. Men det er dessverre vanskelig å unngå konklusjonen til Jassby: 

'Terrestrial fusion energy is ... something to be shunned.'

Problemene med Små Modulære Reaktorer - del 3

Det største problemet med atomkraft, enten fra små modulære reaktorer (som ennå er langt unna strømnettet) eller fra eksisterende store atomkraftverk, er kostnadene. Kraften koster mye mer enn fra fornybar kraft. 

Lazard, som er ledende på det å følge kostnadsnivået i energisektoren, viser i sin rapport "2023 Levelized Cost of Energy+" at vindkraft og sol er betydelig rimeligere per megawattime (MWh) enn noen andre energikilder. Og at kjernekraft er dyrest. Det er absolutt verdt innsatsen å laste ned den rapporten fra lenken over. 

Mens en MWh fra at atomkraftverk koster i spennet $141 - $221, koster vindkraft på land i spennet $24 - $75. Det er også verdt å legge merke til at vindkraft på land PLUSS lagring også kommer mye bedre ut enn atomkraft: $42 - $114. Hvem har vel lyst til å betale tre til seks ganger så mye for strømmen som strengt tatt nødvendig? Folk verden rundt kan å regne, så det ble investert ti ganger så mye i fornybar kraft som i atomkraft i 2022. 

Atomkraft er lite egnet til å "fylle inn" hullene i variable energiformers ytelser siden de fast kostnadene (bygging og avvikling) er så enorme i forhold til de variable (uran mm.). Denne kraften vil bli svært mye dyrere om den skal skrus av og på etter vind- og solforhold. Høye faste kostnader betyr mest mulig produksjon lengst mulig, med mindre den svært høye prisen skal bli enda høyere. 

Vår magasinerte vannkraft er som skapt for å fylle i slike eventuelle hull. Det utvikles også andre lagringssystem for fornybar kraft som det er vel verdt å ta med i beregningen når den grønne fremtiden skal planlegges.

Problemene med Små Modulære Reaktorer (SMR) - del 2

Firmaet Norsk Kjernekraft driver lobbyvirksomhet til fordel for å bygge kjernekraftverk i Norge - landet med Europas beste vann- og vindressurser - til tross for at denne kraften er klart dyrere enn vindkraft på land, og til tross for at Norge ikke har noen absolutte eller komparative fordeler når det gjeler kjernekraft. Løsningen deres er Små Modulære Reaktorer (SMR) - en type som ennå ikke er i produksjon. 

I forrige innlegg i denne serien pekte jeg på at SMR vil gi mange ganger så mye radioaktivt avfall som vanlige, store reaktorer, og at de påståtte fordelene med SMR forutsetter masseproduksjon, som forutsetter at en, to eller svært få slike konstruksjoner slår ut alle de andre og får momentum. Det vil de ikke få om de ikke har prisfordeler som godt og vel oppveier ulempene med mye lavere virkningsgrad osv., noe som i sin tur forutsetter høy omsetning og gode ordrereserver. En høna-og-egget situasjon, altså. 

Denne gangen vil jeg gjerne minne om et annet problem med serieproduksjon av nye, kompliserte produkter: Sikkerhetsproblemer og tilbakekallelse. Vi har blitt vant til at biler blir tilbakekalt av produsenten for å ordne en eller annen del. Man setter inn en ny og oppdatert dings.

Boeing 737 Max og 787 Dreamliner ble satt på bakken i måneder og år. Hva om det samme skjer med disse modulære reaktorene? Hele energisystem blir satt ut av drift, og det er godt mulig problemene ikke lar seg ordne i det hele tatt - som ved to anlegg i USA. Med andre ord: En forutsetning for økonomien i SMR er masseproduksjon. Disse besparelsene må være svært store for å kompensere for effekttapene med mindre reaktorer og for problemene med å ta vare på 5-30 ganger så mye radioaktivt avfall som ved større konvensjonelle reaktorer. Dette fordrer at 57 potensielle konstruksjoner blir redusert til 1-2, og at storskala produksjon av komplekse produkter ikke fører til tilbakekalling og nedstengning. 

Dette kommer selvsagt ikke fram i den ensidige propagandaen for SMR. En propaganda som går rett hjem hos politikere som har erfart all motstanden mot vindkraft på land. En energiform uten problemer. Hurra! 

Kostnadene med å etablere vindkraft er relativt sett små. Installasjonene kan lett skaleres, og det går raskt å bygge. Men mange har lagt vindkraft for hat. Det er for tiden det største problemet med den grønne omstillingen i Norge. 

Problemene med små modulære reaktorer (SMR) - del 1

Når noe virker å være for godt til å være sant, så er det som regel ikke sant. Det gjelder kanskje også det nye og svært så vellykkede (om man følger med på partilandsmøtene) fremstøtet for å bygge kjernekraft i Norge. 

En svært aktiv pådriver er Norsk Kjernekraft AS, med base i Bergen, som har som formål å "identifisere egnede områder for små, modulære kjernekraftverk (SMR) i samarbeid med kraftkrevende industri." SMR blir framstilt som omtrent det beste siden oppskjært brød, med bare fordeler og ingen ulemper. Dette gjør meg svært mistenksom. 

Det som taler for atomkraft er flere ting, og den viktigste er at vi trenger svært mye ny kraft om vi her på jorden skal erstatte all kraft fra fossile kilder. Ufattelig mye. Men dette betyr ikke at vi i Norge skal satse på atomkraft, for det må basere seg på at vi har absolutte eller relative fordeler overfor andre land når det gjelder denne utviklingen. Det mener jeg at vi ikke har. 

Vi har heller ingen erfaringer så langt med bygging av SMR av den typen Norsk Kjernekraft vil bygge ut i Norge. Forskning ved Stanford viser at disse vil produsere svært mye mer radioaktivt avfall enn kjernekraftverk som vi kjenner fra de siste tiårene. Dette er på ingen måte ønskelig. 

De første kjernekraftverkene som ble bygd var faktisk omtrent i den skalaen disse SMRene er tenkt å være, og man gikk bort fra disse siden man hadde så mye å vinne på å oppskalere størrelsen. På samme vis har man mye å tape på å redusere den, uten at det har framkommet så tydelig i kommunikasjonen her til lands. 

Ulempen med liten skala er tydelig. En reaktor som produserer ti ganger så mye kraft som en liten reaktor behøver ikke ti ganger så mye stål, betong og plass. De første reaktorene var, som sagt, i den aktuelle skalaen for SMR og ble stengt fordi de ble utkonkurrert. De laget strøm for dyrt. Stordriftsfordelene er enorme i atomkraftbransjen. 

Svaret fra SMR-apostlene er serieproduksjon. Samlebånd med reaktorer som skal kutte kostnader gjennom masseproduksjon og standardiserte moduler, men dette krever at man ender opp med noen svært få produsenter med noen svært få modeller som lager det meste av det som kreves. 

Dette gir oss et høna-og-egget problem: Samlebåndsproduksjon krever mange ordrer og påregnelig ordretilgang siden investeringene i produksjon vil være enorme, men etterspørselen (ordrene) krever samlebåndsproduksjon og faste priser for å materialisere seg. 

Dette er i beste fall ukjente faktorer, og i verste fall faktorer som ikke kan innfris.  

Er små modulære atomreaktorer løsningen?

Det skulle man tro, dersom man leser innleggene fra mange som har "konvertert" til atomkraft i det siste. Men: Det er mitt inntrykk at mange har kjøpt noen enkle talepunkter fra de som selger inn denne kraftformen, og unnlatt å gjøre hjemmeleksen. 

En av de mange ulempene med SMR, er det radioaktive avfallet de genererer. Avfallsproduksjonen er mange ganger så mye som et større, konvensjonelt atomkraftverk, og avfallet er radioaktivt så lenge at vi mennesker ikke fatter det. Et land som USA, for eksempel, har allerede 88.000 tonn med radioaktivt avfall som må lagres i opptil hundretusener av år. Homo Sapiens er omtrent 200.000 år gammelt, så det er vanskelig å forestille seg slike tidsløp på noen meningsfull måte. For 10.000 år siden, for eksempel, var siste istid så vidt over, og du kunne gå tørrskodd fra Danmark til England. 

Et forskningsprosjekt ved Stanford University viser at mindre reaktorer produserer vesentlig mer radioaktivt avfall enn større reaktorer. 

“Our results show that most small modular reactor designs will actually increase the volume of nuclear waste in need of management and disposal, by factors of 2 to 30 for the reactors in our case study. ... These findings stand in sharp contrast to the cost and waste reduction benefits that advocates have claimed for advanced nuclear technologies.”

Ikke bare det, men avfallet vil også være mer radioaktivt. 

"The research team estimated that after 10,000 years, the radiotoxicity of plutonium in spent fuels discharged from the three study modules would be at least 50 percent higher than the plutonium in conventional spent fuel per unit energy extracted."

Dette spiller jo rett inn i det spørsmålet vi må stille oss: Hvilken verden er det vi vil etterlate oss til generasjonene etter oss? Er det akseptabelt å "løse" problemet med global oppvarming med å skape uendelige mengder med radioaktivt avfall? 

Atomkraft i Norge?

Skal vi satse på kjernekraft i Norge? Nå er det til og med etablert et norsk selskap med mål om å etablere og drifte kjernekraft i Norge i et 10-15 års perspektiv. Det som skal bygges er SMR - små modulære reaktorer. Disse har ennå ikke blitt bygget eller utprøvd.

To spørsmål må besvares:

1) Har vi noen komparative fordeler i forhold til andre land innen kjernekraft?

- Nei. Vi har ingen eksisterende kjernekraftindustri og derfor ingen kompetanse på feltet. Av naturlige fortrinn har vi ingen som ikke også Sverige, Finland og Storbritannia også har. Derimot har vi et mye høyere kostnadsnivå. 

Der vi har naturlige fortrinn er på vindkraft. Knapt noe land i verden har større vindkraft ressurser i forhold til arealet enn Norge. Skal vi tjene på kraftproduksjon, eller tjene på å ha tilgang til rimelig kraft, er det vind og vann som er Norges fortrinn. Hvorfor satse på noe der andre har alle kortene på hånden og vi ingen? 

2) Behøver vi kjernekraft i Norge?

- Her er det naturlig å se dette i relasjon til ulempene med vindkraft, som er at det ikke blåser hele tiden og at kraftbehovet ikke varierer i takt med vinden. Her er vi så heldige i Norge at vi kan regulere med magasinert vannkraft. Omtrent en prosent av landarealet i Norge er nok til å dekke det totale behovet for energi i Norge med vindkraft, og dermed erstatte olje og gass i all virksomhet til lands og til vanns og i lufta med. 

Så nei - sammenvevd som vi er med land som har kjernekraft i sin miks, og som har bedre forutsetninger for å lykkes med SMR-reaktorer, er det ingen grunn til å bygge slike i Norge. (Og Uran er heller ikke fornybart, men derimot mer og mer vanskelig å utvinne.)

Kjernekraft er ikke et alternativ - del 4 (Kunnskapsmangelen)

I denne serien har vi kommet til et oversett problem for atomkraft som løsning på klimakrisen, og som knapt noen (som jeg har sett i alle fall) har problematisert. Det er at kjernekraftindustrien krever et enormt apparat med høykompetent personale. Grunnen er selvsagt at dette er enormt kompliserte og avanserte systemer. Man trenger tusenvis av personer med svært avanserte kunnskaper innen bygging og utvikling av kritiske og kompliserte systemer, og svært mange med avanserte kunnskaper innen kjernefysikk. Hvis ikke disse finnes må de utdannes, og det tar svært lang tid. Finnes de må de tas fra eksisterende virksomheter som dermed vil slite eller kollapse.

Selv om dette vil ta lang tid, og kreve mye og koste svært mye, er det i det minste mulig i høyindustrialiserte og avanserte industrisamfunn. For land utenfor disse, som jo også vil trenge fornybar energi, er dette en ren utopi. 

Land som har en kjernekraftindustri står selvsagt bedre rustet, og jeg tror nok at disse landene bør være svært forsiktige med å bygge ned denne instustrien (som Tyskland gjør). Men også flere av de andre landene som i dag har kjernekraft sliter med at kjernepersonale (sic) er i ferd med å gå av. 8.000 per år kreves for eksempel i Storbritannia for å vedlikeholde kunnskaps og ferdighetsbasen. 

Sammenlignet med sol- og vindenergi er utbyggingen av kjernekraft kostbar, langdryg, ekstremt ressurskrevende og farlig. Utbygging av vindkraft, for eksempel, er svært low tech sammenlignet med kjernekraft. Alle land kan ta del i denne, og solkraft er ikke så mye mer avansert. Noen måneder tar det å bygge ut, og noen måneder senere er CO2-regnskapet i pluss og vil fortsette å være det i anleggets levetid. 

Kjernekraft er ikke et alternativ - del 3 (Kostnader)

Nå har jeg tidligere drøftet kjernekraft som et alternativ i en opphetet klimadebatt, og tatt for meg feilaktige påstander om at kjernekraft er et utslippsfritt alternativ og påvist at det vil ta altfor lang tid å bygge ut kjernekraft i det "vinduet" vi har til rådighet før klimagassutslippene løper løpsk. 

Et viktig element i de totale kostnadene kjernekraft vil medføre er lagringen av radioaktivt avfall. Noen endelig god løsning har man ikke funnet, og alt radioaktivt avfall har så langt blitt lagret i stadig større lagre. Dette medfører selvsagt en kostnad, for det er ikke bare å sette opp et skur. Men så må denne kostnaden multipliseres med den tiden avfallet må lagres før det er ufarlig. For flere av disse stoffene er farlige i flere titusener av år. Da er det bare å sette i gang med gangetabellen. Selv om dette mest radioaktive avfallet utgjør mindre enn 3% av totalen, så er det svært lenge å betale leie (og selv om noen skulle eie lagringsfasilitetene, så må man beregne inntekter av alternativ benyttelse i flere titusener av år.

Et land som USA, som står for 30% av all kjernekraften produsert i verden, har ca. 80.000 tonn radioaktivt avfall å ta vare på. Det har allerede kostet amerikanske skattebetalere 7,5 milliarder dollar, og tallet vil øke med mengden radioaktivt avfall. Som nevnt vil bare en liten andel av dette måtte lagres i flere titusener av år, men denne kostnaden må bæres selv om det er flere titusener av år siden kraften den bidro til ble produsert. En bitter regning å måtte fortsette å betale, kan man trygt si. 

Det er færre reaktorer i verden nå enn det var i 2002 (toppåret), og grunnene er mange. En av dem er kostnader. Det er rett og slett dyrest å lage kraft fra fissilt materiale. Kjernekraften kan rett og slett ikke konkurrere med fornybar kraft - på pris, på konstruksjonstid, på fornybarhet eller på sikkerhet. 

Bare på ett punkt er kjernekraft inntil videre bedre - den kan genereres når som helst. Men der skjer det også mye for tiden. Watch this space. 

Kjernekraft er ikke et alternativ - del 2 "Treghet"

Forrige innlegg i denne nye serien min, som kommer som et svar til de som tror at kjernekraft er et svar på klimakrisen, tok for seg myten om at kjernekraft er utslippsfri. Dette innlegget vil vise at det vil ta altfor lang tid å bygge ut kjernekraft i den skala som skal til for å gjøre noe vesentlig med klimaproblemene før de blir skikkelig alvorlige. Vindturbiner og solceller er relativt lavteknologiske sammenlignet med atomkraft, og kan bygges ut raskt. 

Kjernekraftindustrien har ikke kapasitet til å bygge ut raskt etter mer enn 20 år med stagnasjon. En rapport fra 2014 viser at det tar over 10 år å bygge en reaktor - dersom byggingen foregår i et land med en utviklet kjernekraftbransje. Dertil kommer det at 49 av 67 påbegynte reaktorer var forsinket, som for eksempel Hinkley Point i Somerset (som er kraftig forsinket og 100% dyrere enn prosjektert). Nye reaktortyper og annet som visstnok skal revolusjonere bransjen er også håpløst forsinkede. 

Alt dette er treghet og forsinkelser i land som allerede har en kjernekraftindustri. Noe annet er det for alle land som IKKE har en slik industri, for ikke å snakke om kunnskapsbasen som behøves for å komme dit. Det franske byrået for kjernekraftsikkerhet (ASN) estimerer 15 år før slike land kan begynne å bygge kraftverkene - som i sin tur (i beste fall) trenger 10 år eller mer. Det sier seg selv at dette på ingen måte kan sies å være et vesentlig alternativ for å unngå global oppvarming. 

Kontrasten til fornybar energi, som vindkraft og solkraft, er stor. Her er byggetiden måneder og ikke år, og man behøver ikke store apparat for å bygge kompetanse for å håndtere fissilt materiale som vil være radioaktivt i titusener av år. 

Tiden det tar å "betale tilbake" CO2-kostnadene ved byggingen av kjernekraftverk er typisk 6-7 år eller mer for kjernekraftverk, mens det for fornybar energi er snakk om noen måneder. 

Alt dette er problemer med kjernekraftindustrien som vi kjenner den, men denne er også inne i en epoke med forandringer. Ikke minst den "grå bølgen" med kjernepersonale (sic) som går av med pensjon. The silver tsunami blir denne omtalt som. 

Omtrent 10% av verdens elektrisitetsproduksjon er i dag kjernekraft, samtidig som verdens forekomster av uran vil vare 90 år med denne produksjonen. Med andre ord: Dersom kjernekraften skal overta halvparten av verdens elektrisitetsproduksjon per i dag, vil uranforekomstene kun vare et par tiår. Med andre ord: Neppe den vegen vi bør gå for å løse klimakrisen. 

Så dersom IPCC har rett (og det har de nok), så har vi ikke tid til å gå kjernekraftsporet. 

Kjernekraft er ikke et alternativ - del 1 "Utslippsfrihet"

Stadig oftere hører og leser jeg at kjernekraft er løsningen på klimaproblemene. Særlig kommer dette fra folk som er sterke motstandere av vindturbiner i Norge. Jeg har på denne bloggen skrevet flere ganger om at overgangen til nullutslipp ikke vil være kostnadfri, og kostnadene vil i mange tilfeller komme i form av arealbruk og forurensning. Forestillingen om at klimaproblemene kan løses uten verdikonflikter må vi kvitte oss med. (Bilde: Urangruve i Namibia - kilde IAEA)

Jeg ble interessert i å se om kjernekraft kan være en løsning, eller en del av en løsning, og jeg har undersøkt saken. Dette er første innlegg, og det tar særlig for seg det fornybare ved atomkraft.

Kort sagt: Atomkraft bør ikke være del av alternativet til fossile kraftkilder. 

Atomkraft produserer mye mindre CO2 enn fossile kraftkilder, men er slettes ikke utslippfritt. Benjamin Sovacool undersøkte dette, og fant at vindkraft er seks ganger mer energieffektiv enn atomkraft (gCO2 per kwh) og solkraft fem ganger mer energieffektiv. Andre måter å regne på gjør tallene betydelig dårligere for atomkraft. 

Atomkraft som vi kjenner den er basert på uran, og uran må utvinnes. Det er et grunnstoff der de lett tilgjengelige forekomstene holder på å gå tomme, og utvinning og anrikning av det neste nivået vil øke CO2-utslippene betydelig. Warner and Heath i Journal of Industrial Ecology viser at gCO2 per Kwh kan komme opp i 110 for PWR-kraftverk over deres livsløp. Det ligger betydelig over vinkraft på 9-10 gCO2 per Kwh. En vesentlig faktor er graden av uran der den utvinnes. 

Prof. em. i fysikk Keith Barnham viser at mange av de studiene som Warner og Heath bygger på ikke er nøytrale men bygd på kjernekraftlobbyens beregninger. Mer nøytrale beregninger viser at konsentrasjoner på 0,1% uran vil gi CO2 utslipp tilsvarende gasskraftverk. 

Oppsummert: Atomkraftverk er ikke fornybare, siden Uran er en begrenset ressurs. Gode forekomster tømmes, og med lavere andel uran øker CO2 utslippene betraktelig.