Berøringsangst for kunnskap?

Når nye studenter kommer til høyere utdanning ser de som underviser i matematikk en sjokkerende mangel på kunnskap hos de nyankomne, og det har blitt verre de siste årene. Åtte fagfolk ved Høyskolen på Vestlandet skrev en kronikk i Aftenposten der de mente å se hvor det gikk galt: 

I overgangen fra gammel til ny læreplan i for eksempel R2-matte (det mest avanserte mattefaget på videregående) er fokuset flyttet fra konkrete mål om at elevene skal «utføre», «finne», «gjennomføre», «regne» og «løse» til at elevene skal «utforske», «gjøre rede for», «gi eksempler» og «forklare». Tilsvarende endringer finner man i alle matematikkfag i hele grunnopplæringen

Jeg ville ikke blitt forbauset om man så denne typen endring i flere fag i den nye læreplanen, men dette har ikke jeg undersøkt nærmere. 

Det vesentlige er i alle fall dette: Læringsmålene skal ikke lenger gå på ferdigheter, aktivitet og noe man skal mestre, men på avstand og og oversikt. Det er som om de som skal ta førerprøven ikke skal lære seg å kjøre bil, men å gjøre rede for hvordan det skal gjøres og forklare hvorfor noen har havnet i grøfta. 

Det som må til er et fornyet krav om ferdigheter, utførelse og forståelse gjennom å anvende kunnskapen. De unge må bli de som utfører, ikke de som står og kikker på. 

Kjernekraft er ikke et alternativ - del 4 (Kunnskapsmangelen)

I denne serien har vi kommet til et oversett problem for atomkraft som løsning på klimakrisen, og som knapt noen (som jeg har sett i alle fall) har problematisert. Det er at kjernekraftindustrien krever et enormt apparat med høykompetent personale. Grunnen er selvsagt at dette er enormt kompliserte og avanserte systemer. Man trenger tusenvis av personer med svært avanserte kunnskaper innen bygging og utvikling av kritiske og kompliserte systemer, og svært mange med avanserte kunnskaper innen kjernefysikk. Hvis ikke disse finnes må de utdannes, og det tar svært lang tid. Finnes de må de tas fra eksisterende virksomheter som dermed vil slite eller kollapse.

Selv om dette vil ta lang tid, og kreve mye og koste svært mye, er det i det minste mulig i høyindustrialiserte og avanserte industrisamfunn. For land utenfor disse, som jo også vil trenge fornybar energi, er dette en ren utopi. 

Land som har en kjernekraftindustri står selvsagt bedre rustet, og jeg tror nok at disse landene bør være svært forsiktige med å bygge ned denne instustrien (som Tyskland gjør). Men også flere av de andre landene som i dag har kjernekraft sliter med at kjernepersonale (sic) er i ferd med å gå av. 8.000 per år kreves for eksempel i Storbritannia for å vedlikeholde kunnskaps og ferdighetsbasen. 

Sammenlignet med sol- og vindenergi er utbyggingen av kjernekraft kostbar, langdryg, ekstremt ressurskrevende og farlig. Utbygging av vindkraft, for eksempel, er svært low tech sammenlignet med kjernekraft. Alle land kan ta del i denne, og solkraft er ikke så mye mer avansert. Noen måneder tar det å bygge ut, og noen måneder senere er CO2-regnskapet i pluss og vil fortsette å være det i anleggets levetid. 

Lærerstreiken

Nå sitter partene i lærerstreiken sammen, og det er håp om at det kan bli en løsning før neste uke. Kanskje.

For mistilliten mellom partene er stor. En viktig bakgrunn for dette skrev jeg om i dette innlegget i juni. For KS er lærerne en svært stor utgiftspost. Svært mange kommuner er forgjeldede, og befolkningen blir stadig eldre og trenger mer omsorg og pleie. Den er det kommunene som må punge ut for - samt for alle prestisjebyggene.

For lærerne har KS blitt arbeidsgiveren fra, vel, om ikke Helvete så i alle fall fra langt fra noe ideelt sted. Fokus fra KS har aldri vært på "Kunnskapssamfunnet", "Læreren som ressursperson og autoritet" og mange andre velformulerte og velbegrunnede slagord i det nasjonale ordskiftet om skolen og utdanning. Fokus har vært på å få flere lærere for pengene, og mer arbeid på skolen uten å måtte investere i for eksempel bedre kontorforhold.

Det er et grovt misforhold mellom det at lærerne er det helt vesentlige element i å realisere Norge som kunnskapsnasjon, og det at en sammenslutning av fattige kommuner skal være arbeidsgiverne.

Da KS tok over som forhandlingsmotpart for lærerorganisasjonene var det etter lang kamp fra KS sin side, og i tiden etterpå har lærerne tapt i lønnsutviklingen sammenlignet med andre grupper - også utdanningsgruppene som de kalles. Lærerne har nok god grunn til å tro at KS nettopp ville redusere sine utgifter ved å ta over som forhandlingsmotpart.

Regjeringen, derimot, og Stortinget, de vil gjerne gjøre læreryrket mer attraktivt slik at flere av de mest motiverte og flinke elevene velger yrket. Læreren er den desidert viktigste faktoren for det resultatet som oppnås for den enkelte eleven. Høyre er vel sammen med Venstre det partiet som har gått lengst i å fronte behovet for å gjøre læreryrket attraktivt, men de sitter helt uten innflytelse på sentrale faktorer som lønn og arbeidsforhold selv i Regjering. Det gjør retorikken omkring læreren som ressursperson og opprustingen av lærernes anseelse i klasserom og samfunn ganske tom.

Uansett utfall har denne streiken vist oss at KS må få avløsning av Staten som motpart for lærerne i forhandlinger om lønns- og arbeidsforhold.

Brave New World på Universitetet?

Jeg leser at det foregår en kampanje for å få forelesere, som jeg, til å lage podcast av sine forelesninger, og bruke elektroniske hjelpemidler i større grad. Dette følger i kjølvannet av en annen debatt, der professor i Statsvitenskap Bernt Hagtvet ved UiO beskyldte universitetene i Norge for å ha blitt pølsefabrikker uten krav til studentene. (Illustrasjonsfoto av A. Abrikosov, en russisk fysiker som ikke har noe med saken å gjøre annet enn at han her foreleser).

Jeg skal ikke ta for meg disse to debattene i all sin bredde - for det er det ikke plass til. Kristian Meisingset i Minerva skrev forøvrig et meget bra innlegg mot Hagtvet som jeg med glede lenker til her. Det jeg skal gjøre her er å utfordre en del tankemønstre som flere deltakere i disse debattene har havnet i.

Forelesninger var nødvendige i middelalderen siden det var så få bøker. En leste fra bøkene, og studentene hørte på. I dag har alle tilgang på bøker, men forelesningene består. Grunnen er vel at det fremdeles er færre fagfolk enn studenter på universitetene og høyskolene, og at forelesningene er en ressursbesparende måte å få studenter til å møte den inkarnerte fagkunnskapen. Men er den effektiv? Det kan vi lure på.

Effektiviteten bestemmes vel i stor grad av i hvor stor grad foreleser og studenter kommuniserer. I noen tilfeller er enveisforelesninger nyttige. Det er gjerne hvis fagstoffet er uoversiktlig og dårlig presentert på pensum. Det er en glede å undervise over dårlige bøker for da blir studentene så takknemlige. Men som oftest er forelesninger best når det oppstår toveis kommunikasjon. Ikke nødvendigvis slik at studentene prater like mye som foreleser, men at foreleser har en dialog gående med publikum. Da blir forelesningen en begivenhet - ikke i den forstand at man skal heise flagget eller blåse fanfarer, men at den er unik. Det er det som skjer der og da som gjør den til det den er. Den kan ikke gjenskapes.

Det er dette som glemmes av de fleste som etterlyser podcast og utlegging av powerpoint presentasjoner. Disse kan fungere som erstatninger bare under den første typen forelesninger der kommunikasjonen er enveis og mulig å gjenskape uten tap av noe vesentlig. De er også de mest kjedelige forelesningene, og etterspørselen etter disse på podcasts mv. kan kanskje bero på at pensum er for dårlig?

Noen ganger kan også forelesninger være storartede show. Karismatiske forelesere med stor fagkunnskap kan forelese på en måte som trollbinder publikum og får dem til å vakle ut av lokalet ute av stand til å si noe mer meningsbærende enn "WOW". Slike er sjeldne. Det har hendt meg kanskje en eller to ganger i livet. Det er sikker vel verdt å ta vare på slike for ettertiden.

Men å gjøre det til en vane å legge ut forelesningsnotater eller powerpoints? Jeg har prøvd det. Det som skjedde var at færre studenter møtte på forelesningene. De som var der brydde seg mindre, for de kunne jo laste ned stoffet etterpå og studere det mer i detalj senere. Effekten på kommunikasjonen i lokalet var drepende. De fleste av oss er slik innstilt at vi velger minste motstands vei, og det er en vei heller ikke studentene trenger store incentiver for å velge.

I denne debatten glemmes også forskjellen på kunnskap og informasjon. Kunnskapen sitter mellom ørene og er en del av deg på den måten at du baserer dine beslutninger på den. Informasjon er der ute et sted. Fristelsen er stor til å tro at du har kunnskapen når du har podcasten eller powerpointen innenfor rekkevidde.

Min erfaring er at den beste undervisningen jeg kan gi er til 12-25 studenter i et rom av passende størrelse, og der jeg kan pålegge studentene ulike aktiviteter underveis. Jeg kan veksle mellom mini-forelesninger og samtale, studentinnlegg og debatt. Podcasts av dette vil være meningsløst, for det er deltakelsen og det som skjer der og da som er det vesentlige.

Og joda: jeg er med på utviklingen i den forstand at jeg sist vår bruke PowerPoint i mine forelesninger. Var det et stort fremskritt? Jeg er ikke så sikker.