Hvordan bør vi veilede?

Det følgende var mitt manus for en innledning på oppstartsmøtet for ExPhil ved UiB nå i august. Bakgrunnen er selvsagt erfaringer vi har gjort i pandemien, og om noen av de verktøy vi har brukt også bør brukes når pandemien ikke lenger tvinger oss til det. (Jeg brukte ikke manuset, så det jeg sa hadde nok noen avvik fra hva som står her.)

Innledning

Vi sto i gangen i tredje etasje, med forskriftsmessig avstand, og noen stilte spørsmålet om hva som ville endre seg permanent etter pandemien. Da hørte jeg plutselig meg selv si, spontant og kategorisk: «Jeg kommer aldri til å veilede en eneste student på kontoret igjen!»

Jeg ble veldig overrasket. Verken spontant eller kategorisk er favorittøvelser for en tvisynt trønder, så jeg ble nysgjerrig på hvor dette kom fra. Jeg tror jeg har et svar, som jeg vil komme tilbake til, men først vil jeg si litt om veiledning høsten 2021, før jeg går over på PPP -  postpandemisk pedagogikk (og litt logistikk).

Høsten 2021

Nå ser vi også at selv om pandemien ikke er over synes forbindelsen mellom covid19 og intensiven og det som verre er, å være brutt. Men fullvaksinering er ingen mirakelkur. En venn var fullvaksinert, frisk og i god form, men fikk covid19. Drøye to uker med kraftig sykdom fulgte (‘this ain’t no flu!’), og en drøy måned etter friskmelding er han fortsatt ute av stand til å leve helt som normalt. Slapp, og tåler ikke anstrengelser. For min del har jeg ingen interesse av å dra med meg 50 studenter etter tur inn på et kontor i tre kvarter for å se hva som skjer på virusfronten. For å endre oppfatning om det, måtte det å veilede på Zoom være et klart dårligere alternativ enn å gjøre det ansikt til ansikt – eller ansiktsmaske til ansiktsmaske. Og det er det ikke, mener jeg.

Post-pandemisk pedagogikk (PPP)

La meg rydde en mulig misforståelse av vegen først. Jeg har ingen studentfobi. Tvert om. Selv ExPhil studenter med tvilsom motivasjon synes jeg det er stas å bli kjent med, men det lar seg gjøre også på Zoom. Dertil er logistikken en positiv faktor. Det å kun ha en tid å forholde seg til, heller enn både tid og sted, er en lettelse for både veileder og student. Det å ikke finne fram, å føle seg litt pjusk og å bli for sen til bussen spiller ingen rolle for digital veiledning. Selvsagt kan data-utfordringer dra i motsatt retning, men denne faktoren er, tror jeg, betydelig mindre nå enn den var for ett og et halvt år siden. Dessuten er det en stor fordel å kunne forholde seg til en delt tekst på en skjerm – som vi kan på Zoom.

Men selv dette kan ikke forklare mitt midlertidige anfall av spontanitet der ute i gangen i tredje etasje.

Postpandemisk Pedagogikk

For å spole fort fram til det jeg tror tok meg ut av min vante personlighet et øyeblikk, så var det «opplevd kontakt med studentene.»

Studenter som jeg ellers opplevde som stille og forsiktige var betydelig mer aktive og frittalende på skjerm enn jeg har opplevd samme kategori studenter på kontoret. Ofte er det disse vi sliter med å nå gjennom til. Vi tenker kanskje på det å samhandle via skjerm som distanserende og fremmedgjørende, men det har flere sider og noen av dem positive.

Jeg tror vi ofte overser hvor intimiderende det kan være for en fersk student å stille på noens kontor med utkast i hånden for å bli frittet ut og (tenker studenten) stilt til veggs. Selv om vi er vennligheten selv, er det noe i situasjonen som vi gjerne overser – tror jeg. Vi er autoritetspersoner, og distansen som det digitale utgjør, det å kunne være i sitt foretrukne miljø under veiledningen kanskje(?), senker spenningen.

Men det er likevel ingen garantert suksessformel. Formatet har sine innebygde begrensninger, og det er viktig å huske på de rådene man får når man skal spille inn undervisningsvideoer: Se i kamera, vær livlig – overdriv gjerne bevegelser, osv. Det gjelder å nå gjennom den lille åpningen der fremme og ut til studenten.

Kanskje denne hindringen gjør at man engasjerer seg noe mer i det å få kontakt også?

Avslutning

Spontaniteten er et for lengst overstått stadium for meg, men selv etter gjennomtenkning vil jeg nok foretrekke å veilede ExPhil på Zoom også i den postpandemiske pedagogikken. Men uansett digitalt eller ansikt til ansikt, den avgjørende faktoren for suksess er hvordan vi veileder og ikke bare mediet. 

Brave New World på Universitetet?

Jeg leser at det foregår en kampanje for å få forelesere, som jeg, til å lage podcast av sine forelesninger, og bruke elektroniske hjelpemidler i større grad. Dette følger i kjølvannet av en annen debatt, der professor i Statsvitenskap Bernt Hagtvet ved UiO beskyldte universitetene i Norge for å ha blitt pølsefabrikker uten krav til studentene. (Illustrasjonsfoto av A. Abrikosov, en russisk fysiker som ikke har noe med saken å gjøre annet enn at han her foreleser).

Jeg skal ikke ta for meg disse to debattene i all sin bredde - for det er det ikke plass til. Kristian Meisingset i Minerva skrev forøvrig et meget bra innlegg mot Hagtvet som jeg med glede lenker til her. Det jeg skal gjøre her er å utfordre en del tankemønstre som flere deltakere i disse debattene har havnet i.

Forelesninger var nødvendige i middelalderen siden det var så få bøker. En leste fra bøkene, og studentene hørte på. I dag har alle tilgang på bøker, men forelesningene består. Grunnen er vel at det fremdeles er færre fagfolk enn studenter på universitetene og høyskolene, og at forelesningene er en ressursbesparende måte å få studenter til å møte den inkarnerte fagkunnskapen. Men er den effektiv? Det kan vi lure på.

Effektiviteten bestemmes vel i stor grad av i hvor stor grad foreleser og studenter kommuniserer. I noen tilfeller er enveisforelesninger nyttige. Det er gjerne hvis fagstoffet er uoversiktlig og dårlig presentert på pensum. Det er en glede å undervise over dårlige bøker for da blir studentene så takknemlige. Men som oftest er forelesninger best når det oppstår toveis kommunikasjon. Ikke nødvendigvis slik at studentene prater like mye som foreleser, men at foreleser har en dialog gående med publikum. Da blir forelesningen en begivenhet - ikke i den forstand at man skal heise flagget eller blåse fanfarer, men at den er unik. Det er det som skjer der og da som gjør den til det den er. Den kan ikke gjenskapes.

Det er dette som glemmes av de fleste som etterlyser podcast og utlegging av powerpoint presentasjoner. Disse kan fungere som erstatninger bare under den første typen forelesninger der kommunikasjonen er enveis og mulig å gjenskape uten tap av noe vesentlig. De er også de mest kjedelige forelesningene, og etterspørselen etter disse på podcasts mv. kan kanskje bero på at pensum er for dårlig?

Noen ganger kan også forelesninger være storartede show. Karismatiske forelesere med stor fagkunnskap kan forelese på en måte som trollbinder publikum og får dem til å vakle ut av lokalet ute av stand til å si noe mer meningsbærende enn "WOW". Slike er sjeldne. Det har hendt meg kanskje en eller to ganger i livet. Det er sikker vel verdt å ta vare på slike for ettertiden.

Men å gjøre det til en vane å legge ut forelesningsnotater eller powerpoints? Jeg har prøvd det. Det som skjedde var at færre studenter møtte på forelesningene. De som var der brydde seg mindre, for de kunne jo laste ned stoffet etterpå og studere det mer i detalj senere. Effekten på kommunikasjonen i lokalet var drepende. De fleste av oss er slik innstilt at vi velger minste motstands vei, og det er en vei heller ikke studentene trenger store incentiver for å velge.

I denne debatten glemmes også forskjellen på kunnskap og informasjon. Kunnskapen sitter mellom ørene og er en del av deg på den måten at du baserer dine beslutninger på den. Informasjon er der ute et sted. Fristelsen er stor til å tro at du har kunnskapen når du har podcasten eller powerpointen innenfor rekkevidde.

Min erfaring er at den beste undervisningen jeg kan gi er til 12-25 studenter i et rom av passende størrelse, og der jeg kan pålegge studentene ulike aktiviteter underveis. Jeg kan veksle mellom mini-forelesninger og samtale, studentinnlegg og debatt. Podcasts av dette vil være meningsløst, for det er deltakelsen og det som skjer der og da som er det vesentlige.

Og joda: jeg er med på utviklingen i den forstand at jeg sist vår bruke PowerPoint i mine forelesninger. Var det et stort fremskritt? Jeg er ikke så sikker.