Hvordan bør vi veilede?

Det følgende var mitt manus for en innledning på oppstartsmøtet for ExPhil ved UiB nå i august. Bakgrunnen er selvsagt erfaringer vi har gjort i pandemien, og om noen av de verktøy vi har brukt også bør brukes når pandemien ikke lenger tvinger oss til det. (Jeg brukte ikke manuset, så det jeg sa hadde nok noen avvik fra hva som står her.)

Innledning

Vi sto i gangen i tredje etasje, med forskriftsmessig avstand, og noen stilte spørsmålet om hva som ville endre seg permanent etter pandemien. Da hørte jeg plutselig meg selv si, spontant og kategorisk: «Jeg kommer aldri til å veilede en eneste student på kontoret igjen!»

Jeg ble veldig overrasket. Verken spontant eller kategorisk er favorittøvelser for en tvisynt trønder, så jeg ble nysgjerrig på hvor dette kom fra. Jeg tror jeg har et svar, som jeg vil komme tilbake til, men først vil jeg si litt om veiledning høsten 2021, før jeg går over på PPP -  postpandemisk pedagogikk (og litt logistikk).

Høsten 2021

Nå ser vi også at selv om pandemien ikke er over synes forbindelsen mellom covid19 og intensiven og det som verre er, å være brutt. Men fullvaksinering er ingen mirakelkur. En venn var fullvaksinert, frisk og i god form, men fikk covid19. Drøye to uker med kraftig sykdom fulgte (‘this ain’t no flu!’), og en drøy måned etter friskmelding er han fortsatt ute av stand til å leve helt som normalt. Slapp, og tåler ikke anstrengelser. For min del har jeg ingen interesse av å dra med meg 50 studenter etter tur inn på et kontor i tre kvarter for å se hva som skjer på virusfronten. For å endre oppfatning om det, måtte det å veilede på Zoom være et klart dårligere alternativ enn å gjøre det ansikt til ansikt – eller ansiktsmaske til ansiktsmaske. Og det er det ikke, mener jeg.

Post-pandemisk pedagogikk (PPP)

La meg rydde en mulig misforståelse av vegen først. Jeg har ingen studentfobi. Tvert om. Selv ExPhil studenter med tvilsom motivasjon synes jeg det er stas å bli kjent med, men det lar seg gjøre også på Zoom. Dertil er logistikken en positiv faktor. Det å kun ha en tid å forholde seg til, heller enn både tid og sted, er en lettelse for både veileder og student. Det å ikke finne fram, å føle seg litt pjusk og å bli for sen til bussen spiller ingen rolle for digital veiledning. Selvsagt kan data-utfordringer dra i motsatt retning, men denne faktoren er, tror jeg, betydelig mindre nå enn den var for ett og et halvt år siden. Dessuten er det en stor fordel å kunne forholde seg til en delt tekst på en skjerm – som vi kan på Zoom.

Men selv dette kan ikke forklare mitt midlertidige anfall av spontanitet der ute i gangen i tredje etasje.

Postpandemisk Pedagogikk

For å spole fort fram til det jeg tror tok meg ut av min vante personlighet et øyeblikk, så var det «opplevd kontakt med studentene.»

Studenter som jeg ellers opplevde som stille og forsiktige var betydelig mer aktive og frittalende på skjerm enn jeg har opplevd samme kategori studenter på kontoret. Ofte er det disse vi sliter med å nå gjennom til. Vi tenker kanskje på det å samhandle via skjerm som distanserende og fremmedgjørende, men det har flere sider og noen av dem positive.

Jeg tror vi ofte overser hvor intimiderende det kan være for en fersk student å stille på noens kontor med utkast i hånden for å bli frittet ut og (tenker studenten) stilt til veggs. Selv om vi er vennligheten selv, er det noe i situasjonen som vi gjerne overser – tror jeg. Vi er autoritetspersoner, og distansen som det digitale utgjør, det å kunne være i sitt foretrukne miljø under veiledningen kanskje(?), senker spenningen.

Men det er likevel ingen garantert suksessformel. Formatet har sine innebygde begrensninger, og det er viktig å huske på de rådene man får når man skal spille inn undervisningsvideoer: Se i kamera, vær livlig – overdriv gjerne bevegelser, osv. Det gjelder å nå gjennom den lille åpningen der fremme og ut til studenten.

Kanskje denne hindringen gjør at man engasjerer seg noe mer i det å få kontakt også?

Avslutning

Spontaniteten er et for lengst overstått stadium for meg, men selv etter gjennomtenkning vil jeg nok foretrekke å veilede ExPhil på Zoom også i den postpandemiske pedagogikken. Men uansett digitalt eller ansikt til ansikt, den avgjørende faktoren for suksess er hvordan vi veileder og ikke bare mediet. 

Pedagogiske nyvinninger

Lærerutdanningen og skolens innhold

I dag deltok jeg på en diskusjonstråd på Fjasboka om veier til læreryrket der trådens far påpkekte at han hadde fått med i forslaget til Høyres stortingsvalgprogram at Høyre vil "styrke den praktisk-pedagogiske utdanningen (PPU) (det som ble omtalt som "pedsem" den gangen i 1985 da jeg tok det) for å sikre kvalifiserte lærere, spesielt på ungdomstrinnet og i videregående skole" (se s. 10). Partiet vil "gjøre om lærerutdanningen til en femårig masterutdanning" (også s. 10), og det er jo bra. Men de har visst ikke fått med seg at for eksempel Universitetet i Bergen driver med dette allerede. Se gjerne her.

Skolen mener alle noe om, og alle har en historie å fortelle - særlig om lærere. I den forbindelse vil jeg gjerne sitere fra en epost jeg mottok i går fra en svært dyktig lærer:

"Selv er jeg dri...lei av å være lærer for 28 elever med seriøse problemer i elev-og foreldregruppa, et skolebyråkrati, enorme krav og et papirvelde som vokser oss lærere til langt oppover ørene gjør at jeg seriøst ser etter andre ting å ta meg til."
 

Det er klart at det er andre ting enn bare lengden på utdanningen som er utfordrende for lærerne. Yrkets status og relative lønnsutvikling (det er en tydelig sammenheng her!) har vært i kontinuerlig nedgang siden 1976 - sammen med allmennlærernes inntog i alle deler av skoleverket. Bildet som topper innlegget illustrerer også dette punktet: fra å være en respektert ressursperson har læreren blitt en leverandør som knapt kan lange over en blyantspisser uten å fylle ut relevante skjema på begge målformer. (Og om Fatima eller Filip går på snørra, skal minst tre skjema fylles ut, og et par-tre møter organiseres). Hvor blir det da av selvrespekten, tiden til å lære fra seg og utvikle seg faglig?

Jeg er oppriktig bekymret. Da jeg gikk på skolen var det jevnt over folk som var svært faglig dyktige som hadde valgt yrket - som den gang hadde status. Jeg kom fra en ikke-akademisk bakgrunn og ble professor. Det hadde neppe skjedd uten nettopp de tydelige og selvsikre fagpersonene.

Yrkets innhold og rekruttering tilsier at gode krefter må forene seg for å forhindre at skolen blir et sted der faglige talenter går til spille.