Berge Furre 1937-2016

11. januar døde Berge Furre 78 år gammel. Hans ledertid i SV (1976-1983) omfattet hele min aktive periode i partiet (1977-1982), og han kjente meg faktisk igjen på Karl Johan. Skjeløyd og med en ikke så lite distré fremtoning, regnet jeg det som et tegn på at jeg "var noen" i SV på den tiden. Vi hadde pratet sammen både i Namsos og på landsmøtet i SV, men jeg hadde ikke ventet at han kjente meg igjen.

For litt over syv år siden omtalte jeg Furre på bloggen. Da skrev jeg blant annet at han hadde "en solid, argumenterende og intellektuell stil." Dette likte jeg godt, og det liker jeg fremdeles. Våre politiske ståsted fjernet seg en god del fra hverandre, men jeg var like imponert over hans måte å argumentere politisk på. Den akademiske historikeren var en del av hans væremåte, og ikke en stil han la av seg som politiker. Han holdt fast på sine prinsipper, og likte ikke det lettvinte og overfladiske.

Relevante lenker for SV og jeg: del IV, del V og del VI i serien Politikk og personlighet.

Konservatismen (Politikk og personlighet XVIII)

Jeg er politisk konservativ, men det er ikke lett å reklamere for konservatismen. Roger Scruton sier det meget treffende:

Conservative thought is difficult. It doesn’t consist of providing fashionable slogans or messages of hope and marching into the future with clenched fists and all the things that automatically get a following. It consists in careful, sceptical rumination on the near-impossibility of human existence in the first place.

Her er det flere ting å gripe tak i, ikke minst det at konservatisme og skeptisisme er nære naboer. Mennesket er ikke bare edelt. Tvert om er vel edelhet en høyt priset egenskap nettopp fordi den er så sjelden. I vår del av verden og i vår tid nyter vi godt av et sammenfall av svært mange heldige omstendigheter, og en av de viktigste er en rettsstat og institusjoner som har vokst fram gjennom å vise seg dugelige i dette å legge til rette for trygghet og utvikling.

Vi konservative gir nødig slipp på dette, og lar oss ikke så lett rive med av planer om å gjøre verden om til et paradis. Oppskriften på å oppnå paradiset har som oftest med utryddelsen av fiender å gjøre. Det forrige århundret manglet ikke slike bevegelser, og i våre dager er det vel først og fremst ulike islamistiske bevegelser som utmerker seg i så måte. Men konservative er skeptiske også til andre som mener å ha noe som er så viktig at grunnleggende rettigheter må vike. Eller som Scruton sier det:

Conservatives are by their nature people who are trying to defend and maintain existence without a cause.

Det viktigste for konservative er å unngå revolusjoner. Det er situasjoner der den orden bryter sammen, og den mektigstes eller mest brutales rett gjelder. Det får fram det verste i mennesker, og situasjonen i land som Syria, Libya og Jemen føyer seg til eksempler som Rowanda, Jugoslavia og andre.

Heldigvis er ikke vi i noen situasjon som kan sammenlignes. Det å stå for gradvise reformer, kompromisser og institusjoners bevaring er både kjedelig og vanskelig. Men kjedelige rammer er grunnlaget for et godt liv. 

40-års jubileum (Politikk og personlighet - XVII)

Hva er det som skjer med meg?

Menneskets evne til å reflektere over seg selv er kanskje det som skiller oss klarest fra andre dyr, men det er også kilden til mye elendighet. Om det fører til elendighet vet jeg ikke, men jeg har begynt å reflektere over mine interesser og da særlig - som tittelen indikerer - politikk. (Serien med egen politisk sjelegranskning har gått lenge, forrige innlegg var i fjor.)

Jeg kom plutselig på at i høst er det 40 år siden jeg fikk mitt første verv. Jeg ble elevrådsleder på ungdomsskolen som syvendeklassing - altså fersk fra barneskolen og såvidt 13 år. Hva de tenkte på som valgte meg, det vet jeg ikke, men for min del ble det starten på et liv med tillitsverv og engasjement. Jeg ble tillitsvalgt som elev, student og senere ansatt. Jeg var folkevalgt også, som min far. Jeg hadde et bredt utvalg av verv i SV og SU fram til jeg ble 20, og i Høyre fra jeg var 33. Fram til siste årsmøte. OK, jeg er fremdeles medlem i Representantskapet, men høstens valgkamp var den første jeg ikke utkjempet i første linje siden 1995.

Jeg har hatt ulike interesser gjennom livet. Noen har kommet og gått, og andre har kommet litt i andre rekke etter hvert. For tiden er det tennis som er den store. Men alltid har politikken vært der. Det er en del av meg og min identitet som har vært ganske så stabil.

Men nå er motivasjonen liten. Mitt ståsted er uendret, men trangen til å innta posisjoner har minsket. Kan det være alderen? Har mitt ego krympet, slik at det å ha posisjoner ikke betyr noe lenger?

Jeg tror ikke dette kan være noen viktig forklaring, for jeg har sjelden vært ute etter posisjoner. Flere ganger har jeg hatt mulighet til å bli leder i en lokalforening, og takket nei til det. Bare en gang har jeg takket ja til å stille til valg som folkevalgt. Så egostørrelsen har ikke vært i førersetet så ofte før heller.

Kan det være en helt ny fase i mitt bevisste liv - at jeg ikke bryr meg om samfunnsutviklingen? Neppe. Jeg tipper det har med det å gjøre at jeg trenger en pause. Bare med pause da jeg bodde i England, har jeg vært aktiv politisk og på arbeids-/studieplassen i 40 år.

Men vi får se. Fremtiden vet ingen av oss noe om.

Ut av styret

Fra og med i går kveld er jeg ikke lenger styremedlem i Fana Høyre og vara til Hovedstyret i Bergen Høyre. Det er ikke noe drama i dette. Jeg har bare opplevd at ukene har for få kvelder, og etter 20 år med nær sammenhengende styremedlemskap - først i Sentrum/Årstad Høyre og så i Fana Høyre - kan det være nok i denne omgang. Jeg har også vært nestleder i begge foreningene over flere år.

Jeg fortsetter i Representantskapet i Bergen Høyre, og vil også delta i andre aktiviteter. Herunder også valgkamp.

Fornuftens begrensning - Politikk og personlighet - XVI

I denne serien som har gått noen år, med stadig lengre mellom hvert innlegg, har jeg blant annet tematisert betydningen av personlighet og tilhørighet som faktorer i politisk tilhørighet. (Det forige innlegget var dette). Jeg har forsøkt meg på en slags egenanalyse i hva som har ført meg dit jeg er i dag i det politiske landskapet, og jeg har ikke forsøkt å underspille betydningen av faktorer som er utenfor det strengt rasjonelle.

Av spesiell betydning denne gangen er vel det jeg har skrevet om tilhørighet og identitet, for forskere i USA undersøkte om folk lot seg bevege av forskning. Hvorfor lar ikke folk seg overbevise av vitenskaplige funn? Selv overveldende solide forskningsresultater synes ikke å spille noen rolle.

Noen mener at folk ikke skjønner vitenskapen - som for eksempel viten om klodens oppvarming og årsakene til det. Tesen som forklarer dette kalles gjerne "The Science Comprehension Thesis" (SCT). Svikten ligger på manglende kunnskaper og evnen til å forstå. Dette har vært den mest fremherskende forklaringen.

Et bidrag i Yale Law School, Public Law Working Paper No. 307 fra Daniel Kahan (bildet) og medforfattere har en annen forklaring. Forklaringsmodellen forkortes ICT og den lengre versjonen er The Identity-protective Cognition Thesis. Kort fortalt forklares denne manglende evnen til å la seg overbevise av entydig forskning med at en kulturell konflikt (dette er USA, må vite) blokkerer de kognitive ferdighetene.

I mange sammenhenger stoler alle på ekspertene. Få om noen tviler på at det finnes andre galakser selv om vi ikke akkurat har erfart disse selv. Men når det gjelder noen områder og emner er ikke folk interessert i å finne ut hva som er tilfelle, men bare i å vinne diskusjonen.

Forsøket tok 1.000 amerikanere og registrerte deres politiske oppfatninger og sympatier, og så fikk de en standard mattetest for å sjekke evnenivået innen dette feltet. Deretter kom en "nøtt" der de skulle vurdere om en hudkrem var effektiv til å bekjempe eksem. En mental snarvei ville tyde på at ja - det var den. Men ser man nærmere på det er virkningen motsatt. De fleste bommet - uansett politisk overbevisning. De som var bedre i matematikk gjorde det bedre på testen, og vise versa. (Se bildet under.)

Men når de samme tallene ble brukt om politisk kontroversielle saker ble resultatet et annet. De samme tallene fortalte denne gangen om kriminalitetsutviklingen i byer som hadde forbudt skjulte våpen versus byer som ikke hadde gjort det. I den ene versjonen hadde forbudet kuttet kriminaliteten, men i den andre versjonen var tallene brukt til motsatt konklusjon.

Nå spilte det ingen rolle hvor dyktige respondentene var i matematikk. De liberale ble plutselig svært dyktige til å vise at tallene faktisk viste at våpenkontroll begrenset kriminaliteten, og de konservative plutselig like flinke like til å vise det motsatte.

De som var dårlige i matematikk var 25% bedre til å finne rett resultat når det passet deres politiske holdninger, og de flinke 45% bedre. Med andre ord: jo flinkere respondentene var i matematikk, jo større betydning hadde deres politiske oppfatninger for om de kom fram til riktig resultat.

Eller med andre ord: jo flinkere respondentene var i matematikk, jo dårligere ble de til å se at tallene støttet et syn de ikke delte i utgangspunktet.

Kort sagt: folk brukte bare sine evner når dette kunne støtte et syn de delte fra før - ellers ikke.

Kahan har også gjennomført forsøk som viser at respondentene vurderer vitenskapsfolk som mer pålitelige jo mer enige de er med dem selv om sentrale saker.

Det sentrale her er jo confirmation bias som er en effekt av belief resilience. Dette gjør det vanskeligere å endre politisk oppfatning på den måten som jeg har gjort fra min røde periode på 70-tallet og fram til åttitallet, og min modne (mener jeg nå selv da) konservatisme. Man møter truende informasjon med å mobilisere ens intellektuelle arsenal - det vil si truende mot ens identitet som liberal, konservativ, sosialist, radikal, nasjonalist osv.

Det er derfor jeg har brukt såpass mye plass i denne serien på å vise til de prosessene som "holder oss på plass", og hvor mye identitet har å si for politiske oppfatninger.

For politiske partier og andre aktører har denne forskningen en grunnleggende og dyp betydning: skal man ha håp om å få støtte til sin politikk gjelder det å få folk til å identifisere seg med dine verdier i større grad enn å få dem til å se fornuft.

For, som flere kloke hoder (bla. Voltaire) har observert: common sense is not so common.

Høyre som mitt parti? - Politikk og personlighet - XV

Det er over et år siden jeg skrev siste innlegget i denne serien, og nå er det snart valg. Et sentralt tema har vært rollen til "natur og kultur," et annet har vært "fornuft og følelser". Interesserte bør lete i dette søket etter tidligere innlegg - som tar for seg mitt politiske liv fra barneår til ca. 1995. (Bildet er fra en tidligere valgkamp - her med Byråd Hilde Onarheim).

Jeg har egentlig ikke fulgt opp lovnaden fra det siste kronologiske innlegget i serien, fra januar 2011, om å ta for meg perioden etter 1995 da jeg ble med i Høyre. Det blir det ikke noe av nå heller, men jeg kan si noe mer generelt om hvorfor jeg fortsetter å engasjere meg i Høyre. Det er selvsagt ikke fordi partiet er ufeilbarlig, eller fordi jeg er enig i alt som står i programmet eller som partiet foretar seg. Det er ikke slik det fungerer. Når jeg nå stemmer Høyre for sjette gang ved et stortingsvalg har det med dette å gjøre:

• Demokrati fordrer alternativer, og med den dominerende stilling Arbeiderpartiet har hatt i Norge etter krigen er det bra for det norske demokratiet å ha et solid og traust parti på den andre siden av "streken". Særinteressepartier og populister kan aldri utgjøre et slikt tyngdepunkt.

Dette er en mellomting mellom et overordnet syn og en strategisk tilnærming, men som grunnleggende konservativ av natur bryr jeg meg om demokratiet som institusjon. Vi må aldri ta det for gitt. Det har, siden jeg begynte å stemme Høyre, aldri sett bedre ut for alternativet til Arbeiderpartiet enn nå. Måtte det bare vare til og med 9. september!

• Arbeiderpartiet har mye bra for seg, men mitt behov for å bygge opp under et alternativ ligger også i det at partiet har bundet seg så fast til LO. Partiet finansierer valgkampen deres, og har fast representasjon i politiske organger. I 2013 burde slik korporatisme være et fremmedelement, og politiske partier kun styre etter hva de mener er best for samfunnet som helhet.

Som konservativ er jeg av legning bekymret - ikke for de daglige ting, men for de store linjer. Få partier tar dette så alvorlig som Høyre.

• Høyre legger hovedvekt på langsiktige utfordringer som forskning, innovasjon og infrastruktur. Når partiet vektlegger lærerne er det fordi de er kunnskapssamfunnets fremste drivkraft - ikke fordi de utgjør mange stemmer. Når næringslivet står partiet nær er det fordi velstanden kommer fra produktiviteten - ikke vedtakene på Youngstorget.

Jeg kunne også hektet på en liste over ting jeg IKKE er så begeistret for i mitt parti, men det er snart valg. Det er viktig å velge rett tid til slikt. Det er ikke før 9. september i alle fall.

Ja, jeg stemmer ikke bare Høyre, jeg driver aktiv valgkamp også. Til nå har jeg vært i 1.000 postkasser, ringt på ca. 50 dører og pakket tre-fire kasser med boller/brosjyrer (i dag morges kl. 06:30). Det gjenstår ca. 80 dører og 6 timer på stand - og en god del i tillegg. Vi er demokratiets fotsoldater alle vi som driver på sånn. Uansett parti. Ikke glem det!

Politikk og følelser - Politikk og personlighet XIV

Det er over et år siden jeg sist skrev i serien Politikk og personlighet. Jeg har flere ganger tenkt på å ta opp tråden, men det må en anmeldelse som denne på nye Minerva til for å sparke meg i gang igjen. Boka til Jonathan Haidt passer perfekt inn i en av temaene i serien: rasjonalitetens begresning som forklaring på politisk ståsted.

I innlegg som "Gjengen" gikk jeg inn på fellesskapet av likesinnede som variabel. Min egen vandring fra venstresiden over til høyre og Høyre var på tross av "gjengen", eller i alle fall betinget av den muligheten som åpnet seg for selv å definere sin "gjeng" som fulgte med det å flytte fra min etablerte habitus i Norge og til England der jeg knapt kjente en kjeft i 1988. I 1987 hadde jeg stemt SV, i 1989 ble det Ap og i 1991 Høyre. Den utviklingen hadde neppe skjedd om jeg ikke hadde endret mine omgivelser. Det tror jeg ikke. (Se også communal reinforcement)

Haidt er amerikaner, og dette med "liberale" og "konservative" passer ikke så godt på det politiske kartet i Europa, eller de politiske kartene for å være mer presis. Men en viss overføringsverdi har det vel kanskje - så fremt man passer godt på og ikke "oversetter" i vanvare.

Det å være konservativ, som jeg langt om lenge kom fram til at jeg var, har mye med personlighet å gjøre tror jeg. Noen sentrale forhold for min egen del: forsiktighet, skepsis til at menneskenaturen skal kunne omformes ad politisk vei (eller noen annen vei for den del), og en viss tiltro til at det som er utprøvd er mer å stole på enn det som er uttenkt ved et skrivebord, i en tenketank, eller gjennom anvendelse av regneark (for å nevne noen eksempler).

De fleste konservative anerkjenner at verden forandrer seg, og at det å ikke reformere samfunnet er å invitere det verste av alt: revolusjoner. Revolusjoner og andre kriger bryter ned menneskers forankring, og gir fritt spillerom til psykopater. Slike som Behring Breivik dukker opp som paddehatter når mulighetene byr seg: verken Stalin, Hitler eller Pol Pot trengte å lete lenge etter noen som ville utføre myrderiene deres.

Vi lever i vårt land antakelig i den beste epoken noen gang. Men hva har det å si at Haidt påpeker at følelser styrer meninger i større grad enn rasjonelle overveielser?

For det første er det viktig å ikke gi opp: rasjonelle overveielser er ikke maktesløse, og en aktiv samfunnsdebatt er demokratiets drivstoff. Men likevel: de fleste politisk interesserte forblir der de var i ungdommen. Litt moderert, rett nok, men få følger slike som meg på vei over det politiske spektret.

Dette bunner i flere forhold som kan oppsummeres med: belief resilience. Eller som Dylan formulerte det: "don't think twice, it's alright." Det er krevende å endre oppfatning, og vi beskytter våre fordommer og posisjoner på harde livet. Blant annet fører dette til confirmation bias: vi oppfatter, eller legger merke til, først og fremst det som bekrefter det vi tror eller gjerne vil tro. (Alt dette er hensyn som taler for double blind eksperimenter, og forsøk på falsifisering i vitenskapen)

I tillegg kommer identitet - det bildet vi har av oss selv. Dette har jeg forsøkt å ta hensyn til i min gjennomgang av min politiske utvikling. Om jeg nå har helt kvittet meg med alle psykologiske mekanismer, og ser min konservatisme fra et priviligert punkt høyt hevet over alle drifter og tendenser? Høyst usannsynlig!

Mer om det en annen gang.

John Lennon som republikaner?

Det er jo noe av en klisjé at den som ikke er radikal i sin ungdom ikke har noe hjerte, og at den som ikke blir konservativ i sine modne år ikke har noen hjerne. Jeg har i min lille serie Politikk og personlighet, som så langt har fått fjorten deler, prøvd å forklare hvordan og hvorfor det har kunnet skje med meg.

Det nye er at det visstnok også skal ha skjedd med ingen ringere enn John Lennon. Avgjørende bevis kan man jo ikke si at dette er, men det behøver jo ikke være umulig. Min likhet med John Lennon er ytterst begrenset, men jeg her i nevnte serie gitt min hang til å være kontrær en viss rolle i forandringen. På det området er jeg en ren amatør i forhold til det Lennon var. Kanskje var det bare på skøy at han, i følge The Toronto Sun, kranglet med venstreorienterte - men når det politiske landskapet beveger seg må man være lett på foten om man skal fortsette å være i opposisjon.

Behovet for en identitet er sterkt - og det samme er behovet for å tilhøre. Jeg skrev om dette i serien, og det letteste er å tilpasse seg de man omgås og den gruppen man regner seg som en del av. Kanskje Lennon ble møkk lei av å være raddis? Eller bare ønsket å terge på seg sine omgivelser?

Den konservative arv? - Politikk og personlighet del XIV

Hva styrer det politiske grunnsyn - arv eller miljø? Det er et av spørsmålene som har opptatt meg i min gjennomgang av min politiske utvikling. Serien har nådd fjorten innlegg, og noen avstikkere. Sist forsøkte jeg å si noe om det syn på mennesket og samfunnet som ligger til grunn for meg, og satte det mer eller mindre ut på anbud siden den britiske filosofen John Gray artikulerte det så bra.

I mine forsøk på egenanalyse har jeg vel kommet til at både min forsiktige og moderate personlighet OG den tid og de mennesker jeg har møtt har formet mitt politiske grunnsyn. Ingen overraskelser der, altså, bare det kjedelige "både og". Men i dag leser jeg oppslag om at konservatisme kan spores i hjernestrukturene. Vi har visstnok større angstsentrum i hjernen. Grøss og gru!

Oppslagene de siste dagene dreier seg om en artikkel som skal komme ut, med referanse "Kanai et al., Political Orientations Are Correlated with Brain Structure in Young Adults, Current Biology (2011), doi:10.1016/j.cub.2011.03.017". Den kan leses av de som har "Science Direct" tilgang. De konkluderer blant annet med at "greater conservatism was associated with increased volume of the right amygdala" og "Although our data do not determine whether these regions play a causal role in the formation of political attitudes, they converge with previous work [4, 6] to suggest a possible link between brain structure and psychological mechanisms that mediate political attitudes."

Det er to store svakheter med denne studien. Den første gjelder de sentrale begrepene konservativ og liberal. Forskerne ved UCLs Institute of Cognitive Neuroscience har bygd på tidligere forskning - og det er bra. Men denne er USA-basert i all hovedsak, slik som "Alford, J., Funk, C., and Hibbing, J. (2005). Are political orientations genetically transmitted? Am. Polit. Sci. Rev. 99, 153–167." I USA er "liberal" venstreorientert - noe i retning sosialist i Europa, mens "konservativ" i de fleste tilfeller er mye mer konservativ (og gjerne kristen) enn i Europa. I Storbritannia, der UCL ligger, er også de konservative og de liberale i regjeringssamarbeid. Det er derfor grunn til å lure på hvordan respondentene har forstått "konservativ" og "liberal" når de ble bedt om å karakterisere seg selv. De brukte også studenter fra UCL, og sier selv at "the UCL students from which we recruited our participants disproportionately have a middle-class to upper-class background".

Den andre, og viktigste, svakheten gjelder fortolkningen. Funnet, om vi godtar det ut fra begrensningene nevnt over, ligger - som vi har sett - i at "greater conservatism was associated with increased volume of the right amygdala." Her ligger en vridning i det at det meste av forskningen om Amygdalas psykiske rolle har vært sentrert om psykopatologi. Ikke så rart, kanskje, men det gir et vridd bilde av rollen Amygdala har i vårt følelsesliv. Angst og frykt blir dermed assosiert med Amygdala, men ikke glede og tilfredshet. Så også i denne studien. De sier: "our findings are consistent with the proposal that political orientation is associated with psychological processes for managing fear and uncertainty. The amygdala has many functions, including fear processing. Individuals with a large amygdala are more sensitive to fear [...].

Men hva med glede? Hva med det sosiale? Personer med stor Amygdala har flere venner, og mer sammensatte sosiale nettverk. Ny forskning nettopp publisert i Nature Neuroscience viser også dette. Hvorfor knytter ikke forskerne ved UCL dette til sine funn? Forskningsresultater må fortolkes!

Min interesse og kjennskap til Amygdala er knyttet til min interesse for persepsjon og bedømmelse av vin, en del av vårt prosjekt Wine between Science and Aesthetics. Amygdala har nær forbindelse med luktesansen. I den forbindelse har det blitt klart at Amygdalas rolle i forbindelse med positive følelser er manglende utforsket. Det er så godt som bare de negative følelser, som frykt og angst, som er utforsket i forbindelse med Amygdala - og ikke glede, begeistring, tilfredshet. Duften av en god vin - det er min hypotese - setter Amygdala i sving med de positive følelsene. Og glede er sentralt for konservative mennesker. Som Roger Scruton sier det: "Conservatism is founded on love: love of what has been good to you, and forgiveness of what has not". (Gentle Regrets, s. 67).

Politikk og personlighet: filosofien (del XIII)

Jeg følger ikke opp intensjonen fra forrige innlegg om å skrive videre fra 1995 om perioden som aktiv politiker. Men jeg nevnte også noe om "hvordan det fortoner seg å være konservativ 'fra innsiden'". Her fikk jeg uventet hjelp. Jeg hadde sett for meg utfordringen med å forklare mitt mer gjennomtenkte verdensbilde per i dag på ett eller annet vis - passende for en bloggtekst. Som å pakke en elefant i en matboks - eller noe slikt. Men det var dette med hjelpen: i et intervju med tidsskriftet Minerva gir professor John Gray et fabelaktig perspektiv på mitt konservative verdensbilde. På toppen av det hele er han også påvirket av min favorittforfatter Joseph Conrad (som får pryde innlegget denne gangen). Interesserte kan her laste ned min artikkel om Conrads Heart of Darkness i English Studies fra 1995.

Jeg har knapt lest noe av det Gray har skrevet, så det var overraskende for meg å se noen som så presist artikulerer det jeg mener. Vektleggingen av menneskets natur deler jeg fullt og helt. Venstresiden og liberalistene deler her illusjoner som fører galt av sted. Mange tror som Nordahl Grieg at:

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd

eies av alle.
(Fra "Til ungdommen")

Her har vi i kortform oppskriften på enevelde, barbari og undertrykkelse - skjult i den mest forlokkende form. Mennesket er ikke edelt - men det kan være det. Jordens ressurser er begrensede, og nød og sult har fulgt mennesker og dyr alle våre dager på planeten jorden. Å hevde at det skyldes svik, og love solskinn, brød og ånd til alle dersom svikerne knuses, det er kommunismens oppskrift på folkemord og elendighet. Om fiendene heter kapitalister, kommunister, jøder eller islamister: å postulere menneskets edelhet, og vise veien til paradis gjennom knusing av svikerne, det er det 20 århundrets mest motbydelige oppskrift.

Menneskets natur er sammensatt, og er ikke bare formet av samfunnet. Det er en grunnleggende konservativ forutsetning. Våre tilkjempede verdier - toleranse, demokrati, pluralisme - kan fordufte. De skapes og opprettholdes av mennesker og er ikke hugget i stein. Et sammenfall av heldige omstendigheter fra renessansen og framover gjorde demokrati, vitenskaplige fremskritt, toleranse og kapitalisme mulig her i Europa. Men det er ingenting i menneskenaturen som gjør at vi har vunnet dem for alltid. Tvert om!

Som nevnt: intervjuet med John Gray oppsummerer min politiske filosofi på et utmerket vis. Det er ikke min stil å sette slikt ut på anbud, men skitt la gå!

Politikk og personlighet - del XII (1990 - 1995)

Hvis man søker på "Politikk og personlighet" her på bloggen finner man mange innlegg, men det er "bare" 11 som inngår som egentlige bidrag til min pågående politiske selvransakelse og selvbiografi. Del XI kom i fjor sommer og handlet om sosial klasse, mens det første kom i mai 2008. Mens politikere gjerne forsøker å påvirke sitt ettermæle og sin bankbalanse positivt, er det for meg en måte å prøve å forstå meg selv i kontekst. Både utenfra og innenfra på samme tid, og jeg har lært en del. Da jeg skrev innlegget sist sommer skjønte jeg - ganske motvillig - at sosial klasse trolig hadde mer å si for min politiske utvikling enn jeg likte å innrømme. Det er dette forsøket på å være objektiv og subjektiv om et allment fenomen - endring av politisk ståsted - som gjør at jeg håper innleggene kan ha interesse for andre enn meg selv og eventuelt mine nærmeste.

Det siste årstallet som har vært nevnt så langt i innleggene er "1990". Det var da Golfkrigen begynte med at Irak, ledet av Saddam Hussein, invaderte og overtok Kuwait. Berlinmuren var falt, den kalde krigen over, og samfunnene i øst viste seg å være verre enn vestlig propaganda hadde fortalt.

Jeg har nevnt at jeg i 1989 stemte Arbeiderpartiet, men i 1991 ble det Høyre. Hvorfor?

Først må jeg si at det ikke var enkelt. Det var den gamle fienden jeg gikk over til. Blærete Oslo-vest typer sto for mitt indre blikk som mentale hindre jeg måtte forsere for å gi partiet min stemme. Jeg hadde sjelekvaler: politikk var, er og blir dypt seriøst for meg. Og det har med identitet å gjøre. Hvem er du? Hvordan vil du at andre skal se deg? To sider av samme sak, antakelig, og der hadde det ikke vært mye rom for partiet Høyre eller konservatismen.

Eller? I innlegget om sosial klasse kom det vel frem at det var noe å hente i min historie likevel. Da jeg bodde i England kom jeg i kontakt med en for meg ukjent rase i Norge: intellektuelle konservative. Jeg var over lang tid, med mange kvaler og gjennom lange diskusjoner og mye lesing, blitt overbevist om konservatismens fortreffelighet, men man behøver ikke dermed like det selskapet man havner i. Jeg må sitere Daniel Finkelstein igjen: People adopt their political opinions largely to create an identity for themselves. Many just want to be part of a gang.

Norske akademikere utber en forklaring når det går opp for dem at jeg ikke tilhører flertallet - og at jeg ikke bare stemmer på Høyre men også står som medlem. (Det å være høyremann på UiB (i alle fall på HF) er vel like populært som John Major var utover på 90-tallet - så han får pryde innlegget.) Medlemskapet kom fire år etter at jeg stemte på partiet første gang, og etter at jeg var returnert til fedrelandet. Ville jeg blitt medlem i The Conservative Party dersom jeg hadde fortsatt å bo i England? Jeg tviler på det.

Jeg likte John Major (og hans selvbiografi - den beste politiske selvbiografien jeg har lest), men fram til Camerons Conservatives var partiet på en annen planet enn meg. Deres skepsis (les: fientlighet) til EU er ikke noe for meg. I dag ville jeg ikke hatt kvaler med å bli med, men under IDS eller Hague ville det vært utenkelig for meg.

Neste gang får vi historien om innmelding og perioden som aktiv politiker, og etterhvert noen grunnleggende innsikter om hvordan det fortoner seg å være konservativ "fra innsiden".

Godt å være norsk

Sett utenfra tror jeg et særpreg ved det norske selvbildet er naivitet og selvtilfredshet. Mye av det som skjedde med meg selv mens jeg bodde i England 1988-1993 var at jeg måtte revidere mitt verdensbilde. Det var mye lettere i møtet med høyt utdannede mennesker fra svært mange land som studerte ved University of Warwick, enn det ville vært i mitt vante miljø hjemme. Da jeg returnerte hadde jeg politisk beveget meg fra venstre mot høyre, og verdensbildet var radikalt endret. Noe av dette har jeg skrevet om her, her og her. (Bildet over: AFP/GETTY)

Men i går må jeg tilstå at jeg følte meg stolt over å være norsk. Det er ikke spesielt ofte jeg føler det, for jeg klarer ikke å fatte at ensporede og selvopptatte idrettsstjerner vinner medaljer på mine vegne. Tross klare advarsler om at Norge ville få svi fikk Liu Xiaobo Nobels fredspris. Tross Utenriksminister Støres lite ærerike inngripen lar jeg meg begeistre over at en norsk institusjon, som Nobelkomitéen er, har klart å ta et prinsippielt standpunkt til tross for at de visste at Kina ville bruke sin økende makt mot norske interesser. Det er modig og riktig. Begrunnelsen til Jagland var riktig god. Det er flott at vi ikke har personer som Galtung og Heiberg i Nobelkomitéen, men modige tydelige personer. De gjorde gårsdagen til en god dag å være norsk!