Kina synes så desperate etter å unngå oppmerksomhet rundt det at en av landets egne dissidenter får Nobels fredspris at de finner på hva som helst. De gjør selvsagt som alle andre diktaturer gjennom historien: sensurerer, fenglser, truer og forfølger. For 21 år siden plaffet de ned kanskje tusenvis av egne innbyggere som krevde demokrati. Men det er ikke nok for verdens mest folkerike diktatur: nå lager de komikk på høyeste nivå også.
De opprettet i hui og hast en alternativ fredspris, gir den til en person som absolutt ikke vil ha den, og siden han ikke dukker opp får en helt ukjent liten jente på seks år tildelt prisen. Man skulle kanskje tro at verdens største diktatur, med 1 400 000 000 mennesker, skulle kunne klare å finne en dugendes PR-rådgiver. Men den gang ei! De klarer å gjøre seg selv så grundig til latter at det savner sidestykke.
Liu Xiaobo var en av få demonstranter fra
Tiananmenplassen i 1989 som ikke ble massakrert. Han har blitt forfulgt og fengslet. Tunge trusler mot egne borgere og land som våger å stille på seremonien i morgen er dystre og skremmende ting. Landet fortjener likevel takk for å ha gitt oss alle grunn til å le i dag!
Men i går må jeg tilstå at jeg følte meg stolt over å være norsk. Det er ikke spesielt ofte jeg føler det, for jeg klarer ikke å fatte at ensporede og selvopptatte idrettsstjerner vinner medaljer på mine vegne. Tross klare advarsler om at Norge ville få svi fikk Liu Xiaobo Nobels fredspris. Tross Utenriksminister Støres lite ærerike inngripen lar jeg meg begeistre over at en norsk institusjon, som Nobelkomitéen er, har klart å ta et prinsippielt standpunkt til tross for at de visste at Kina ville bruke sin økende makt mot norske interesser. Det er modig og riktig. Begrunnelsen til Jagland var riktig god. Det er flott at vi ikke har personer som Galtung og Heiberg i Nobelkomitéen, men modige tydelige personer. De gjorde gårsdagen til en god dag å være norsk!
