Dronningen og Hertuginnen av Sussex, Meghan Markle, lever i to forskjellige verdener og lite tyder på at disse verdenene vil forenes med det første. Intervjuet med Oprah Winfrey er bare et symptom på en kulturkollisjon. Som republikaner (altså ikke-monarkist) burde jeg ikke bry meg med dette intervjuet eller etterdønningene, men det illustrerer et poeng som har betydning langt ut over en familiekrangel. Storbritannias soft power får seg en knekk, for det britiske monarkiet er en av landets fremste assets. Men det er ikke det som er mitt tema her.
Tegningen fra The Times (Brooks) illustrerer mitt tema: Føydal institusjon møter Hollywood, California møter Storbritannia, gammel møter ung, og stiff upper lip møter terapikulturen. Det møte som i "kollisjon" heller enn møte som i "forening". Noen brobygging synes ikke nært forestående.
(Ikke at pressen ser det som sin oppgave heller. Forsiden på Daily Mail 22. desember 2017 blir av VG brukt som eksempel på rasisme i britisk presse. Jeg tok meg bryet med å finne og lese artikkelen, og sliter med å finne rasisme i den. Den gnagende bekymringen ligger, så fremt jeg forstår hva som står der, i at artikkelforfatteren ser at forlovelsesbildet er tatt ved der Mrs. Simpson ligger begravet. Edward VIIs giftemål med denne skilte kvinnen (som Meghan også var) førte til abdiksjon og den største krisen for monarkiet til da. Heller enn rasisme kunne vel denne artikkelen sies å vise forutseenhet av sjeldent kaliber, men VG bryr seg nok ikke om å sjekke sine kilder. Det kan, som kjent, ødelegge en god historie.)
Anyway. Britene generelt, og ikke minst overklassen og den øvre middelklasse, kommuniserer med ironi, understatement og av og til sarkasme. Selv når de fremhever seg selv skjer det på en måte som kan forveksles med det motsatte. Man kan kanskje vise følelser dersom omstendighetene krever det, men på en meget kontrollert måte. Når Buckingham Palace i sin uttalelse skriver om denne rasisme-hendelsen så heter det derfor 'recollections may vary'. På norsk ville vi skrevet "her er det ingen som husker å ha sagt det som påstås i intervjuet."
En av de overskriftene som Oprah-intervjuet viste som bevis på de hjerteløse angrepene i britisk presse var fra en artikkel som tok opp nettopp forskjellene i uttrykksmåter og væremåter i Storbritannia og California, og særlig i adelige kretser og i Hollywood. Californisk er management speak i hippie utgave. Det kaffe-selskapet Meghan har investert i selger ikke kaffe, det tilbyr 'a holistic approach to wellness.' Tærne mine krøller seg. Det gjør de også når intervjuene paret skal lage for Netflix skal 'share impactful content that unlocks action'. Det er språket til folk som stadig skryter av hvor 'humbled' de er, noe som gjør dem det stikk motsatte selvsagt. Det verste, etter min smak, er dette snakket om 'my truth and your truth'. I tillegg til å krølle tærne får det meg til å skjære tenner.
Det er, rett og slett, noe ekstremt u-britisk over den kaliforniske kulturen og det manifesterer seg tydeligst i denne Hollywoodske blandingen av impulser fra terapikulturen, romantikken, showbiz og marketing bullshit.
Så det er ikke rart de to delene av familien ikke går over ens. De taler ikke samme språk.
P.S. - En alldeles fortreffelig artikkel i The Economist (Harry, Meghan and Marx) beskriver hvordan Harry og Meghan bygger sin brand, sin flukt fra feudalisme til kapitalisme. Anbefales!
