Navnebrors rødvin

Her følger notater på tre av rødvinene til min navnebror med etternavn Alfsen - se innlegg fra to dager siden. 

OMA XinOMA 2021 kr. 210

Transparent, lys. Elegant nese med mørke bær og krydder. Godt grep* i munnen, og definitivt på den mer tanniske siden. Ingen vin for peiskosen, men desto mer egnet som matfølge. På BU, men i det lokale utvalget til en del gode pol. ★★★★★

OMA Blaufränkisch 2020 kr. 270

Krydret duft med lær og et sniff av fjøs. Saftig og solid i munnen, med flott frukt og godt grep. Laget på amfora. En BU vin fra høyere områder i Leithaberg, som dessverre synes å ha mindre spredning ut på polene enn vinen over. Prisen er kanskje en forklaring, men kvaliteten er svært høy. ★★★★★

OMA Pinot Noir 2021 kr 390

Fra vinmarken Le Bon Climat i kystnære Santa Maria Valley i California, eller i alle fall 90% av den. Det er første gang den er tappet separat, for produsenten (Au Bon Climat) bruker den bare i en videre blanding. Lys og transparent vin. Litt uklar aromatisk, men flott i munnen med tanniner som er perfekt tilpasset profilen. ★★★★

* - et fast innslag i smaksnotatene til legendariske Clive Coates. Jeg synes det er et nyttig uttrykk, og ikke bare noe jeg bruker for å gi et nikk til salige Clive. 

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

Greske røde

Atma Red 2019 

Mørkest av disse vinene, og også rimeligst. Dufter røde bær og nygarvet lær, med litt fat også. God balanse. Mellomfyldig, og grei lengde. Nå er det 2020 som er inne på listene. 70% Xinomavro og resten Mandelaria. ★★★

Thymiopoulos Xinomavro Jeunes Vignes 2021 kr 200

Lysere, floral med litt hibiscus. Litt mango kommer etter mer tid i glasset. Mer strukturert enn vinen over, men fortsatt i balanse. Litt kort i ettersmaken. ★★★

Thymiopoulos Naoussa Alta 2020 kr 229

Lysest i flighten. Søtlig duft av blomster og litt mango. Bedre balanse enn vinen over, friskere og fruktigere. Klart den beste av disse to, og også å få på svært mange pol landet over. 100% Xinomavro. ★★★★

Thymiopoulos Terre Et Ciel Xinomavro 2019 

Nest mørkest av disse fire. Duften er mye som vinen rett over her, men litt mer søtlig. Solid og elegant, med mye mer kropp enn i de andre. En flott kvalitetsvin som også koster betydelig mer enn de andre (309 kr i 2021-årgangen som er å få nå), men som virkelig er verdt det (i alle fall i 2019-årgangen). ★★★★★

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

En av de mindre kjente greske filosofene

Bordeauxblandinger fra Hellas

Katsaros Merlot 2012

Mørk og tannisk, men faktisk litt blass i munnen. Frukten er svak, og syren er heller ikke mye å skryte av. Den holder på ingen måte stilen. 

Katsaros Estate 2013

Dette lever opp til tittelen: 80% Cabernet Sauvignon og 20% Merlot. Også mørk på fargen. Dufter først og fremst sigarboks. Også her er det heftige tanniner som tørrer ut munnen ganske kvikt, men det er også mer substans enn i vinen over. Likevel: Den er kort, og en kan lure på om det kan bli en rimelig balansert vin. Jeg tipper nei. 

Chateau Porto Carras 2010

Ikke fullt så mørk som vinene over, og den er klart mer avslepet og tilgjengelig. En fint integrert vin som antakelig er noe nær toppen nå.

Konklusjonen etter denne smakingen høsten 2020 er at gresk vin ikke er så interessant. Det er riktig nok noen få meget gode hvite viner, særlig på Assyrtiko, men ellers er det langt mellom høydepunktene mens ubalanserte viner synes å være noe nær normen. Men, en skal selvsagt ikke dømme et helt vinland ut fra et tyvetalls viner en kveld. Likevel: Det er mye god vin i verden, og liten grunn til å jakte videre der man ikke har funnet så mye gull. 

Xinomavro (Hellas)

Alfa 2014

Dufter parmesan og våt skifer, og når den kommer i munnen gir den et tydelig og saftig bærpreg. Men ikke bare det: det kommer også et alkoholblaff - noe av en gjenganger denne kvelden med viner fra Hellas. Det er også litt lite substans i vinen, og den fullfører ikke smakskurven. Den stopper liksom midt i. For øvrig vet jeg lite om vinen. Søk på polets nettsted ga ingenting, og søker man på nett får man tilbud på mange italienske biler. 

Boutari Legacy 1879 - 2012

Det første årstallet er da produsenten startet opp, og det andre er årgangen. Dufter gammelost og murstein, men går over i våt gammel asfalt. I munnen er det et lite Nebbiolo-preg. Den tørrer mye, men er interessant. "Tørrer mye " står en gang til i mine notater, så da er det nok alvorlige saker. 

Tsantalis Rapsani Reserve 2014

Dufter tjære og murstein - varm murstein. Tørrer mye. Gøy vin. 2015-årgangen er å få nå, og koster 240 kroner. Den har bare en tredel Xinomavro, og resten likt fordelt mellom Krassato og Stavroto (som jeg heller ikke kjenner noe særlig til). 

Thymiopoulos Xinomavro Young Vines 2018

Dufter bringebærdrops og litt tjære. Saftig og drikkevennlig i en fruktig stil. Mens vinene over hadde et tydelig Nebbiolo-preg, er det mest assosiasjoner til Burgund på denne her. Man kan få denne i magnum for 400 spenn. 

Agiorgitiko

Gaia Agiorgitiko 2016

Duft av høytonet jordbær og hibiscus. Frisk også i munnen, og med godt grep i kinn og gommer. Man fornemmer at det er god kvalitet, men det er likevel vanskelig å finne noe særpreg. Skyldes det dårlig kjennskap til denne typen viner, eller er kritikken rimelig? Nå er det 2018 som gjelder, ser det ut til, og den selges for 220 kroner. 

Tetramythos Agiorgitiko 2016

Dufter røde bær og vanilje. Saftig, lett og bærpreget i munnen. Lettdrikkelig stil, og da følger ofte også nedsiden: litt lite substans. I 2017-årgangen, som er inne nå, koster denne ganske presist 200 kroner. Spontanfermentert og modnet i leirkrukker er den også, på nygammelt vis. 

Dette er et tynt grunnlag å generalisere på, men det er det det er. Det var vanskelig å finne noen holdepunkter for å plotte Agiorgitiko inn på det mentale vinkartet, men så er den da også mest utbredte druetypen i Hellas. Læreboken sier den har mye frukt og farge, men er lavere på syren. Krydret, med toner av plommer, sier også "læreboken." Vinene her synes ikke å passe inn i denne beskrivelsen. 

Gresk Sauvignon Blanc

Oenogenesis Deka 2012

Dypest farge av disse, litt forbi giftering. Virker noe oksidert, og den svir også en del på alkoholen. Meget god fylde, kanskje over grensen til fedme. Totalt sett en ikke så vellykket vin - eller rett og slett et misfoster. Det kan selvsagt skyldes hendelser i etterkant av produsentens innsats. Denne vinen har også Ugni Blanc og Semillon i tillegg til SB. (Men den er ganske fotogen, så ...) 

Dom. Hatzimichalis Assyrtiko Sauvignon Blanc 2018 kr. 200

Og her var det Assyrtiko i tillegg til SB. Dufter syltet sitronskall. So far so good. Men også her er det godt i overkant med alkoholpreg, så denne er heller ikke helt i vater. Eller rettere sagt: Den er for alkoholisk. De som har lyst til å utfordre min opplevelse av vinen finner den på et par pol i Oslo, eller på bestilling. 

Alfa 2018

Svært floral og intens. I munnen blir det mye tutti-frutti drops. Fin fylde i munnen, og den henger lenge - men ikke på noen god måte. Ser ikke ut til å være å få, og det er kanskje ikke noe stort tap. Det er en vin for spesielt interesserte. 

Alfa Fume 2018

Dufter intenst av Grapesoda og litt kattepiss. Parfymert preg. Mye bedre integrert og drikkelig enn "broren" over - men det blir mer akademisk, for jeg ser ingen grunn til å oppsøke noen av disse. 

I det hele tatt var det vel lite å hente her, annet enn den ganske velkomne konstateringen av at det heldigvis ikke er noen grunn til å kjøpe inn noen av dem. 

Gresk Chardonnay

En alternativ overskrift kunne vært "Greske hvitviner på K."

Katsaros 2017

Lys på farge og duft, med noe sitrus. I munnen virker den først balansert med fin fylde, men så slår varmen inn. Den er litt for alkoholisk og svir litt. Det har vel vært en gjenganger hos mange av vinene i denne smakingen fra oktober 2020. 

Katsaros 2018

Det er vel ingen overraskelse at man kan si mye det samme om denne vinen som den over, men den er litt mindre alkoholisk, sviende og varm. Det er da noe. 

Tsantalis Kanenas Chardonnay 2017

En bør ikke tro på alt man leser, for denne vinen har ikke bare Chardonnay i druematerialet men også 50% Muscat of Alexandria. Det er formodentlig mindre salgbart, så derfor får vel Chardonnay stå i fred i navnet hos Vinmonopolet (men på etiketten er begge med). Duften er vár og blomsterpreget, i munnen er det litt såpe. Men vinen er alt i alt ganske nøytral på så mange vis, og lite særpreget. 2019-årgangen er til salgs for 195 kroner

Mer Assyrtiko fra Hellas (og en Vilana)

Her kommer det mer Assyrtiko fra smakingen i Vitis Bergensis 11. oktober. De forrige notatene kom i oktober. 

Tsantalis Klima Klima Assyrtiko 2015 kr 280

Dyp gyllen, og med en ganske funky nese - er det premox? Det er ingen bitterhet i smaken, men det blir mer tydelig epleskrott på duft. En kanskje ufrivillig Jura-stil. Skal den kanskje være sånn? Neppe! Hele smaksbildet er ganske platt. 

Lyrarakis Assyrtiko Vóila kr 200

Lysest av disse tre. Dufter grapesoda og hvite blomster. Noe potpourri. Sitter godt i munnen, men den er kanskje godt i overkant parfymert. Det er også høy alkohol. Denne er å få på den del pol i Oslo, og Lagunen i Bergen blant andre. 

Mediterra Xerolithia 2013 

Vinen kostet rundt 200 kroner da den var å få på polet, og er laget av druesorten Vilana (som vel knapt er å finne utenfor Kreta, der denne vinen kommer fra). Dufter og smaker litt salt, og dufter også av modent korn. Her skjer det meste i slutten av smakskurven, og med tid i glasset blir den mer harmonisk. Men på en smaking som dette er det vanskelig å følge en vin over tid. Verdt å merke seg at den er omtrent syv år allerede, og trolig har den ennå noen år på seg før den begynner å bikke nedover. Men dette blir akk så teoretisk siden den er utsolgt. 

Assyrtiko fra Santorini 2016

Argyros Assyrtiko 2016

Lysest av disse vinene. Dufter røyk og melon, samt grapefrukt. Klart smaksbilde med betydelig syrlighet og litt for merkbar alkohol. Jeg går ut fra at det er denne vinen som nå er inne i 2019. Hvis prisen var den samme, så er den etter min mening for dyr. 

Assyrtiko by Gaia Wild Ferment 2016

Dufter voks og gule epler, samt litt krydder, på duft. Minner en del om Chardonnay. Fin balanse og god lengde. Inne på en del pol, og 2019 selges nå for 265 kroner. 

Gaia Thalassitis 2016

Dufter røyk og gule epler, og det er litt voks her også. Like syrlig som Argyros-vinen. Grei lengde, men vinen over har bedre lengde. Står i listene til 285 kroner, men er utsolgt. 

Gaia Thalassitis Oak Fermented 2016

Dufter korn og hvite blomster, og er også - som vin nummer to over - en Chardonnay look-a-like. Fin fylde og intensitet, og god lengde. Sammen med vin nummer to er dette den best balanserte, og med en pris på 199 kroner det klart beste kjøpet. Men som vinen over, er denne også utsolgt til tross for at den står i listene.  

Hellas og budsjettbalansen

Makroøkonomi er ikke enkelt, og i tilfellet Hellas har et tykt teppe av stereotypier lagt seg på toppen. Men en av flere lærdommer vi kan dra av krisen (i følge bruegel.org - en europeisk økonomisk tenketank) er at regjeringer ikke i all evighet kan bruke mer enn de tjener/tar inn. Dette burde være enkelt å forstå, men særlig på venstresiden er det visst en ganske gjengs oppfatning at krisen i er EU og Tysklands skyld. Disse har påført Hellas stor smerte gjennom en brutal innstramming. 

Bildet over er fra IMF i oktober i fjor. De blå strekene angir i prosent hvor mye mer enn de har tatt inn de greske regjeringene har brukt. Dette ble det slutt på i 2010 da private kreditorer krevde overpris for å fortsette med dette. Overprisen var et uttrykk for at "vi tror dere går konk". 

Troikaen, som de nye kreditorene kalles med EU og IMF i spissen, har sørget for at Hellas har kunnet fortsette å låne - men under forutsetning om å komme i balanse på budsjettet og etter hvert i overskudd. 

Kritikerne sier at dette har ødelagt mulighetene for vekst siden pengestrømmen har blitt strammet inn. Dette er helt riktig. Problemet er at ingen vil kaste pengene sine inn i det sluket grafen over representerer. 

Men i 2014 begynte hestekuren å gi resultater - mer enn bare ledighet, fattigdom og annen elendighet. Konkurransekraften ble bedret, ledigheten gikk noe ned, og man fikk budsjettoverskudd. Men Syriza vant valget, reformene ble stoppet, og kreditorene mistet lysten på å fortsette. 

Lærdom 1: Før eller siden går du tom for andres penger. 

Resten er en historie vi ikke har sett slutten på. Jeg kommer tilbake med flere lærdommer. 

Hellas igjen

Jeg har vært for de meste offline i ferien. "For det meste" fordi jeg har følt meg tvunget til å følge med på Wimbledon og Hellas. Mens Wimbledon ble avsluttet med en vinner (eller to i double), er det bare tapere i Hellas-turneringen. Og: den vil bare rulle og gå videre. (Illustrasjon: Matt i The Daily Telegraph)

Etter min oppfatning burde Hellas gått ut av Euroen. Det ville vært bedre for landet på litt lengre sikt, og det ville vært rensende for EU. Nå vil dette bare rulle og gå videre.

Matt får sagt det

Ja, hvor mange siste sjanser er det i dette spillet?

Ut med Hellas

Nå kan det være nok: Hellas må ut av euroen. Jo før jo heller! (Bildet: Le Monde)

For dette landet er det bare dårlige alternativ: enten forlater de euroen og får en tøff periode på nær sagt alle måter, eller de får en avtale i siste øyeblikk med år etter år av uvisshet, dragkamper og mer av den samme elendigheten.

Med Hellas ute av euroen og kanskje også EU får vi en ny og helt ukjent situasjon. Dette har ikke skjedd før, og uroen kan gripe om seg og en serie med dominobrikker kan lett falle og utløse ras på en helt annen kant enn man hadde forestilt seg. Likevel: nå er det på tide å få dette opp og avgjort.

Ideelt sett burde utgangen vært med verdighet, og en "pakke" med støtte utenfra. Det skjer neppe gitt den fastlåste og fientlige situasjonen vi nå har fått.

Likevel: EU har nok å stri med om ikke denne ordkrigen og tautrekkingen skal fortsette. En avklaring må komme, og det eneste som er en løsning er at Hellas går ut av Eurosamarbeidet. Det er bedre at tid og krefter brukes på problemer som masseinnvandring, masseledighet og et stadig mer aggressivt Russland.

Hellas har fått nytt flagg

(Fra Le Monde)

Hellas

Margaret Thatcher sa en gang om Labour: "They’ve got the usual Socialist disease – they’ve run out of other people’s Money." I Hellas ser det ut til at sosialistene i Syriza gjør det før heller enn senere. Denne uken vil bli avgjørende i så måte - men det har mange sagt før også.

Thatcher sa også om antikkens Athen: "[M]ore than they wanted freedom, the Athenians wanted security. Yet they lost everything—security, comfort, and freedom. This was because they wanted not to give to society, but for society to give to them. The freedom they were seeking was freedom from responsibility. It is no wonder, then, that they ceased to be free." Det var i 1995. Det er neppe mindre aktuelt nå.

Selvsagt er det flere sider ved denne saken om Hellas, gjelden og Euro. Men en stat som ikke klarer å inndrive skatter, men der de styrende kynisk kjøper seg stemmer gjennom låneopptak uten bærekraft, vil miste sympati. Uten tillit og sympati vil de "run out of other people's Money".

Hellas

Det er liten tvil om at det er desperasjon og fortvilelse bak valgseieren til Syriza i Hellas. Ikke bare er ledigheten stor, og ungdomsledigheten enorm, også folk i arbeid sliter. Veksten har uteblitt og gjelden stiger. Mye elendighet, med andre ord. (Figur: PhillyBoy92)

Men elendigheten skyldes ikke EU eller tyske banker. Rett nok skjønner alle at Hellas aldri kan betale tilbake det de skylder, og gjelden burde vært skrevet ned mye mer forlengst, men det er suksesive greske regjeringer som har lånt for mye og jukset med tallene. Det var det greske folk som stemte dem inn, og det greske folk som ikke straffet dem sa jukset som fikk landet med i euroen kom for en dag.

Hva kommer til å skje? Syriza har lovet mye, og de må holde det de lover. Det de gambler på er at EU har mer å tape på at Hellas får seile sin egen sjø enn på å skrive ned gjelden og lette på vilkårene. Men mye har endret seg siden eurokrisen var på alles lepper i 2010.

Konsekvensene av Grexit er betydelig mindre enn de var for noen få år siden, men de er langt fra små. De mest alvorlige konsekvensene vil være tilliten til de mest utsatte landene som fremdeles vil være med i euroen - som Portugal, Spania og Italia.

Men konsekvensene av å gi etter for Syriza vil også ha store konsekvenser for disse landene - og ikke minst for kreditorbankene i Frankrike og Tyskland. Mange tenker nok noe i retning: Store Banker Konkurs = Store Kapitalister Konkurs = Det Har De Godt Av. Men det er i all hovedsak bedrifter, arbeidsplasser og ikke minst pensjoner som vil gå med i dragsuget. Pensjonskassene er de store investorene i de fleste land i Europa.

Kreditorene forstår at det å gi etter for Syriza vil være å åpne for en serie forgjeldede euroland. Konsekvensene av å gi etter og å overgi Hellas til sin egen skjebne er ikke så stor, og det siste alternativet vil i det minste ha en oppdragende virkning.

Hvem trekker seg først? DET er det store spørsmålet i Europa for tiden. 

Hellas

I dagens The Times sto en av de beste artiklene jeg har lest om Hellas på så lenge jeg kan huske. Avisen på nett krever abonnement, så jeg tar meg den frihet å oppsummere noe av den her.

Jason Manolopoulos (bildet, fra The Times) har skrevet en bok som heter Greece's 'Odious' Debt: The Looting of the Hellenic Republic by the Euro, the Political Elite and the Investment Community. Den kjenner jeg ikke, men jeg går ut fra at mye av artikkelen er hentet fra boka.

Et hovedpoeng er at få har forstått Hellas. Man har gått ut fra at landet er et moderne kapitalistisk land, men litt mindre utviklet enn andre land i Vest-Europa. Det er feil, sier Manolopoulos. Landet er mer som et u-land med konglomerater, en oppblåst offentlig sektor med utbredt korrupsjon, og politikere i nær og korrupt forbindelse med lokale oligarker. Billige euro har det siste drøye tiåret bidratt til at slike (mildt sagt) uhensiktsmessige konstruksjoner har kunnet overleve.

Den politiske klassen, der alle statsministre har kommet fra en av to familier, er dypt foraktet - og med god grunn. De har ikke gjort en tøddel for å modernisere stat og næringsliv - og det fordi de har interesse av at det har fortsatt som fram til nå. Derfor ligner Hellas på en stat i full kollaps: politikken har ingen legitimitet, det er utbredt korrupsjon blant de som styrer, offentlige tjenester er i ferd med å bryte sammen, økonomien er delt mellom noen få karteller, og den krymper.

Artikkelens viktigste, og svært instruktive,budskap er at det finansielle marerittet bare er et symptom på problemer som er dype, og som gjennomsyrer politikk, offentlig sektor og privat sektor. Disse problemene lar seg ikke løse hver for seg, og skal Hellas fortsette i Euroen og i EU (eller bli en moderne stat utenfor) må dype endringer finne sted. Krisen kan gjøre dem mulige og mer sannsynlige, men dette er langt fra den eneste mulige utgangen på denne krisen.

Italia

I skrivende stund kan det synes som om Hellas er en tapt sak. Papandreou spiller høyt, og risikerer å kjøre ikke bare sitt eget land men også hele Euroen på dunken.

Den neste brikken som faller er nemlig Italia, og grafene over (fra The Times) viser hvorfor (dobbeltklikk for stort bilde). Landet har hatt stor gjeld lenge, men klarte å få den ned på mer overkommelige nivå for et tiår siden. Finanskrisen førte den tilbake til "normalen", men det virkelige problemet - og hovedgrunnen til at Italia er det neste landet på listen - er mangelen på vekst. Man kan alltids klare å betale renter på store lån dersom veksten er større enn rentene på lånet, men det er her Italia har havnet i bakleksa. Det siste tiåret har landet - som det eneste av de store i Eurosonen - hatt negativ vekst. Når nå rentene på å låne til landet er på over seks prosent sier det seg selv at landet uten vekst blir 6% fattigere i året på 100% belåning av BNP, når belåningen attpåtil er på 120% hjelper det ikke.

I dag fokuseres det på aksjemarkedenes reaksjoner på den greske tragedien, men det er obligasjonsmarkedene man må se på. Obligasjonsmarkedene er staute og rolige sammenlignet med de mer teatralske aksjemarkedene, men desto strengere. De tar et langsiktig perspektiv. Her er det ingen day-trading. Obligasjonsmarkedene dømte avtalen som grekerne nå skal ha folkeavstemning nord og ned med en gang, mens aksjemarkedene likte den.

Årsaken til at landet ikke klarer å vokse er at produktiviteten er helt flat (grafen til høyre). Italia har en aldrende befolkning, liten arbeidsinnvandring, befolkningsnedgang og et en sklerotisk offentlig sektor. Stillingsvernet er så sterkt at ingen tør å ansette noen. Mye behøver en solid runde med reformer, men det politiske system er ikke i stand til dette. 1,9 trillioner euro i offentlig gjeld gjør landet til verdens tredje største låntager. Dette blir ikke vakkert, og heller ikke behagelig.

Jeg kan ikke se at verken Hellas eller Italia er med i noen Euro om et år. Antakelig vil ting skje ganske fort fra nå, og ikke på noen ordnet måte heller. Igjen i Euroen vil vi finne Tyskland, Frankrike, Belgia (kanskje!), Nederland, Østerrike, Finland og Estland. I beste fall. Resesjonen vi allerede har i Europa vil bli en depresjon på flere år.

Selvsagt er ikke jeg synsk, og jeg er heller ikke økonom. Det siste er ingen ulempe, men kanskje det første. Men det vesentligste elementet her er at Italia ikke kan klare å betjene sin gjeld uten vekst, og Italia er ikke i stand til å vokse. Ergo blir det konkurs.

Skal Euroen overleve i det hele tatt må den bli en overføringsunion, og det er ingen sjanse for at sparsommelige nord-europeere vil sende store summer i en uendelig fremtid til land som Hellas og Italia. Det er bunnlinjen.

ECB til Ibiza!

Hvorfor bør ECB flytte fra Frankfurt til Ibiza? Svaret kommer etter hvert i innlegget under, men først litt bakgrunn.

Som jeg skrev i januar 2010, og igjen i fjor i november: finanskrisen er ikke over, den har bare skiftet ham. Nå er nedsmeltingen i gang, og vi i Norge vil også få merke den. Vi vet ennå ikke om EU blir en tettere og mer solidarisk union, eller om EU faller fra hverandre i et økonomisk armageddon. Men det er alternativene. Det første alternativet er politisk umulig, og det andre er forsiktig sagt økonomisk katastrofalt. Det siste alternativet er av UBS beregnet til å koste mellom 25 og 40% av BNP det første året for eurosonen. "Katastrofe" er ikke et for sterkt uttrykk.

Spørsmålet er vel hva som kommer først: katastrofen eller politikk som det umuliges kunst. Jeg tipper at man i flere europeiske land nå sitter og ser på hvordan det kan være mulig å gå tilbake til sin gamle valuta. Sannsynligvis vil de fleste se at det blir stygt - om ikke helt umulig kanskje. Et sosialt sammenbrudd kan lett følge et økonomisk. Hvis man først i Hellas, så i Italia, Portugal og flere land ikke lenger kan ta penger ut av banken begynner grunnen å røre seg under føttene på flere.

Hva som bør gjøres er i grunnen ganske klart (men utgang av Euroen for noen andre enn Hellas har jeg ikke tro på som løsning - det er bare del av et katastrofescenario), men som nevnt er det politisk umulig. Helt til det plutselig blir mulig, kanskje, og det bør det bli siden alternativet er så dårlig. Et viktig steg på veien er en klar strategi og troverdig for hvordan gjeld kan betales og vekst gjenreises. Det siste er helt avgjørende for vanskeligstilte stater i Eurosonen som Italia. Helt vesentlig her er liberalisering av næringsliv og arbeidsmarked i mange land - særlig de latinske, men også en helt annen tilnærming til økonomisk politikk fra den europeiske sentralbanken ECB. Inflasjonsmålet bør parkeres og erstattes av et vekstmål.

Lokaliseringen av banken er bundet av Amsterdam-traktaten, men tidene skifter. I Frankfurt sitter ECB fast i den gamle tyske (men velbegrunnede) frykten for ukontrollert inflasjon. ECBs lokalisering i Frankfurt er for å få med Bundesbanks kultur for aktiv og effektiv inflasjonsbekjempelse med på kjøpet. Men inflasjon er ikke faren for eurosonen så langt øyet kan se framover. Ekstrem gjeld, budsjettkutt og økte skatter og avgifter er utsiktene både på kort og mellomlang sikt i hele Europa. Eurorentene er for høye, og det som trengs er en løssluppen holdning som mye sol og festing på Ibiza kanskje kan injisere i denne institusjonen.

PS: som flere sikkert har lagt merke til har jeg de siste månedene gått fra mitt vanlige sado-monetaristiske selv til noe nær den motsatte ytterlighet. Mitt forsvar er at verdensbildet har endret seg, og da endrer jeg mitt syn også. Spørsmålet er om Angela Merkel og de andre som kan gjøre en forskjell endrer seg i tide.