Hvorfor røyker så mange på film og TV for tiden?

Det er ikke bare jeg som har lagt merke til det. Det har nå blitt et tema, en snakkis, at det røykes mer i filmer og serier på TV og det store lerretet nå enn for ganske kort tid siden. Denne artikkelen i The Daily Telegraph 15. april gjør et tema av det, og belegger godt at det nå er de hippeste av de hippe i Hollywood som har begynt å ta seg en blås som "bare" er tobakk. Collage'en over har jeg knabbet derfra. 

Men de som skriver om dette, denne journalisten inkludert, er utrolig naive. De synes ikke å skjønne at tobakksindustrien jobber kontinuerlig for å normalisere røyking og gjøre det glamorøst, akkurat som snus-delen av tobakksindustrien har gjort i alle de år. (Nå er det tidligere LO-pamp Jørn Eggum som har blitt snuslobbyist.)

En lobbyist jobber mot politiske myndigheter, og Eggum kjenner de fleste det kan være aktuelt å påvirke. Men skal du gjøre det populært å snuse så må du få de populære til å snuse. Du begynner med "bjellesauene" og flokken følger med. En person jeg vet om, hadde som jobb en periode å få de mest hippe fra de toneangivende strøkene på Oslo vest til å begynne å snuse. Vi kan kalle hen for Kim siden det er både kort og kjønnsnøytralt, og Kim dro til Hemsedal, Hankø og Hvaler og alle andre steder slike personer var å finne. Kim er en svært omgjengelig, karismatisk og populær person. Alle vil være med Kim. Med et hyggelig budsjett var det ikke vanskelig å bygge opp en stab med påvirkningsagenter, og prosjektet finansiert av tobakksindustrien var svært vellykket. 

Det ville ikke forundret meg om det var et lignende opplegg vi nå ser resultatet av i Hollywood og over film- og TV-bransjen ellers. Hvis det var jeg som hadde et oppdrag for å gjøre røyking mer populært ville jeg jobbet med og mot manusforfattere og slike som har avgjørende myndighet over hva skuespillerne gjør i hver scene. I tillegg til Kims målgruppe. Det er i alle fall mye mer røyking å se i serier og filmer enn det er å se i det virkelige liv, og jeg nekter å tro at ikke tobakksindustrien trekker i trådene. Det er i alle fall farlig naivt å tro noe annet. 

Jaguar?

Nylig fikk Jaguar, siden 2008 eid av det indiske konglomeratet Tata Motors, mye tyn i alle kanaler og fra fremstående folk som konkurrenten Elon Musk for en reklamekampanje som blant annet inneholdt bildet over, en ny og rar logo, og fargerike bilder av en gruppe mennesker (se bildet under) som slettes ikke ligner på Jaguars kundegruppe. Det er da også hele poenget. 

Jaguar har lenge tapt penger. Store penger. De har ikke klart å etablere seg som et britisk svar på BMW og Audi som planen var, men har blitt hengende ved imaget som leverandør av biler for aldrende direktører som sørgelig misforstått tror de framstår som yngre ved å kjøpe en Jaguar. De som kritiserer denne kampanjen har oversett at Jaguar i realiteten har vært konkurs i minst ti år. 

Jeg tipper det er mange high-fives i styrerommet til Jaguar i disse dager. Formålet er oppnådd: Masse oppmerksomhet, og en tydelig distansering fra halv- og helfeite direktører i sekstiårene. De har ikke kunnet oppnå lønnsomhet med nåværende forretningsmodell, og noe nytt må prøves. 

De skal nå inn i segmentet med Bentley og Aston Martin, men utelukkende med elektriske biler. Produksjonen vil bli mye lavere, men lønnsomheten desto høyere (det er, for eksempel, Porsche alene som holder aksjekursen til hele VAG-konsernet oppe). Designet skal være rått nyskapende, og målet er selvsagt å være like rått nyskapende og vekke like mye begjær som E-Type gjorde i 1961. 

Dette er risikabelt, men alternativet er total nedleggelse. Første trinn er å distansere seg fra sitt image som biler for sånne som meg (selv om jeg er litt for fattig for det de har å tilby selv i dag), og det er krevende. Sjokkterapi del 1 gjennomført. Suksess. Så får vi se hvilke flere trinn de har igjen før vi får se en bil (teaser under), enn si konkludere at vi ikke har råd uansett.

Sutherland - Alchemy (anmeldelse)

Rory Sutherland er en britisk reklamemann helt på toppen av karriærestigen. I denne boka forklarer han hva det er som får oss til å gjøre ting, og hvorfor det er dumt å være fornuftig når alle andre er fornuftige. Han lykkes forbløffende godt. Mitt eksemplar ble lest med glede, og nå er det fullt av understrekninger og utropstegn. 

Man kan si at boka hører til i samme sjanger som Kahnemanns Thinking Fast, Thinking Slow - men den er mer lettlest (og lettbent). På sett og vis er begge bøkene menneskelig adferdspsykologi, og det er da også ett av mine ankepunkt mot det Sutherland skriver. Ikke det han konkluderer og viser, men den retoriske strategien.

Strategien er å sette opp økonomifaget som fiende, og å rakke ned på rasjonalitet. Det er forsåvidt greit, men saken er at vi først aksepterer hans argumenter, som i hovedsak går på de til dels overraskende måtene folk tar avgjørelser på, når vi forstår at de egentlig kan forklares fornuftig. De springer bare ikke ut av en enkel og rasjonell kalkyle. Følelser, identitet, status og mye annet som vi egentlig ikke vil vedkjenne oss - ikke en gang overfor oss selv - spiller en vesentlig rolle. Til sammen blir det ganske uoversiktlig, og de som lever av å få folk til å handle annerledes enn de gjør - reklamebransjen - sitter her på et meget strategisk sted for å forstå dette. 

Bokens tittel viser til at bransjens mest vellykkede kampanjer har vært tilsynelatende uforklarlige. Magisk. Men kontra det Sutherland selv hevder - de kan forklares rasjonelt. Det er bare det at forklaringene krever et sett med forutsetninger som det ikke er så lett å fiske fram helt uten videre - særlig siden aktørene selv (vi) heller ikke er klar over hva som egentlig skjer. 

Sutherlands eksempler er særdeles gode, og Red Bull er et av de beste. Blant mange gode sitater er kanskje dette min favoritt:

«The trouble with market research

is that people don't think what they

feel, they don't say what they think, 

and they don't do what they say.»

                                David Ogilvy 

Mitt håp er at reklamebransjen, og særlig slike intelligente og smarte personer som Sutherland, blir satt til å finne måter å endre våre vaner i en mer miljø- og klimavennlig retning. De har vesentlig bedre forutsetninger for å lykkes enn tordentalere, skamkanoner og sekulære helgener av Greta-typen. 

Konklusjon - Klar befaling!