Hva nå med vaksineringen?

Det er kanskje litt tidlig å slå det fast, men det ser dårlig ut for både Astra-Zeneca vaksinen og Janssen vaksinen (Johnson & Johnson). Disse sjeldne og kontraintuitive blodproppene som synes å være knyttet til vaksinene gir helsemyndigheter fra USA til Norge hodebry. 

Det kontraintuitive ligger i at ofrene har færre blodplater enn normalt, og at blodplater ellers er det som lager blodpropper. Sjeldenheten er åpenbar. Ut fra gitte doser ser jeg tall som tyder på at en er 99,996% sikker på IKKE å få noen slike bivirkninger. De fleste tar fly tross at risikoen faktisk er noe høyere. Professor David Spiegelhalter ved Cambridge University har beregnet risikoen til noe over 0,001%, noe som tilsvarer sjansen for å gjette de fem siste sifrene i noens telefonnummer. Det tilsvarer også sjansen for at en ung kvinne som tar P-pillen får blodpropp - i løpet av en uke. En uke!

For unge, som sjelden får alvorlig Covid-sykdom, kan det synes unødvendig å ta denne risikoen selv om den er liten. Men det tar ikke med i betraktningen farene som ligger i lang Covid, faren for blodpropp med Covid, og den betydelige fordelen med at vaksinerte i vesentlig mindre grad sprer viruset videre. 

Men risiko har også med følelser å gjøre, ikke kalkulasjon. Eller aller mest med følelser å gjøre, for de aller fleste av oss er elendige til å vurdere risiko statistisk. Det er følelsene som forteller oss om noe er farlig eller ikke, og fornuften får liten plass inntil eventuelt den generelle stemningen endrer seg. (Tenk bare røykelovens innvirkning på antallet røykere.) 

Derfor er risikoen for at mange - altfor mange - vil vegre seg for å ta vaksinen dersom Astra-Zeneca og Janssen kommer inn i vaksineprogrammet. Det er også en trussel mot vaksineprogrammet. 

Ofte er det fornuftig å legge til grunn at det er følelser og ikke fornuft som styrer handlinger. 

Sutherland - Alchemy (anmeldelse)

Rory Sutherland er en britisk reklamemann helt på toppen av karriærestigen. I denne boka forklarer han hva det er som får oss til å gjøre ting, og hvorfor det er dumt å være fornuftig når alle andre er fornuftige. Han lykkes forbløffende godt. Mitt eksemplar ble lest med glede, og nå er det fullt av understrekninger og utropstegn. 

Man kan si at boka hører til i samme sjanger som Kahnemanns Thinking Fast, Thinking Slow - men den er mer lettlest (og lettbent). På sett og vis er begge bøkene menneskelig adferdspsykologi, og det er da også ett av mine ankepunkt mot det Sutherland skriver. Ikke det han konkluderer og viser, men den retoriske strategien.

Strategien er å sette opp økonomifaget som fiende, og å rakke ned på rasjonalitet. Det er forsåvidt greit, men saken er at vi først aksepterer hans argumenter, som i hovedsak går på de til dels overraskende måtene folk tar avgjørelser på, når vi forstår at de egentlig kan forklares fornuftig. De springer bare ikke ut av en enkel og rasjonell kalkyle. Følelser, identitet, status og mye annet som vi egentlig ikke vil vedkjenne oss - ikke en gang overfor oss selv - spiller en vesentlig rolle. Til sammen blir det ganske uoversiktlig, og de som lever av å få folk til å handle annerledes enn de gjør - reklamebransjen - sitter her på et meget strategisk sted for å forstå dette. 

Bokens tittel viser til at bransjens mest vellykkede kampanjer har vært tilsynelatende uforklarlige. Magisk. Men kontra det Sutherland selv hevder - de kan forklares rasjonelt. Det er bare det at forklaringene krever et sett med forutsetninger som det ikke er så lett å fiske fram helt uten videre - særlig siden aktørene selv (vi) heller ikke er klar over hva som egentlig skjer. 

Sutherlands eksempler er særdeles gode, og Red Bull er et av de beste. Blant mange gode sitater er kanskje dette min favoritt:

«The trouble with market research

is that people don't think what they

feel, they don't say what they think, 

and they don't do what they say.»

                                David Ogilvy 

Mitt håp er at reklamebransjen, og særlig slike intelligente og smarte personer som Sutherland, blir satt til å finne måter å endre våre vaner i en mer miljø- og klimavennlig retning. De har vesentlig bedre forutsetninger for å lykkes enn tordentalere, skamkanoner og sekulære helgener av Greta-typen. 

Konklusjon - Klar befaling!

Ny teori om julemat

Hva har svineribbe, pinnekjøtt og lutefisk til felles? OK, vi vet at det er blant de mest vanlige julekveldsmiddagene i de tusen hjem, men rent bortsett fra det? De to første har vel høyere fettinnhold enn de fleste middager vi spiser ellers, men også det henger vel sammen med min nysnekrede teori:

• julematen har en særpreget duftprofil som utløser julestemning gjennom luktesansens nære forbindelse med amygdala i hjernens limbiske system.
• Amygdala har en hovedrolle i forbindelsene mellom minner og stemninger.

Før vi går inn på mekanikken i det hele bør jeg kanskje forklare litt av bakgrunnen for dette forslaget. Jeg er ikke spesielt glad i den typisk norske julematen. Julestemningen kan jeg i korte øyeblikk oppnå gjennom duften fra krokus og grantrær. Siden min mor en gang for flere tiår siden skiftet til en annen type møbelpolish har jeg aldri oppnådd oppvekstens julestemning (men det kan jo også ha noe med det å bli voksen).

Amygdala har direkte input fra luktesansen. Det er den eneste av de fem sansene vi omtaler i dagligtalen som ikke har noen direkte forbindelse til det cerebrale cortex. Amygdala har også en sentral rolle i overgangen mellom korttidsminne og lantidsminne, det som kalles minnekonsolidering, og dette kan være en forklaring på hvordan man gjennom en duft på helt ufrivillig vis kan bli satt tilbake til en tid og en "verden" man hadde (mer eller mindre) glemt - såkallt Proustiansk minne.

Det meste av forskningen på amygdala har fått på betydningen disse to mandelformede områdene har for frykt og angst. Det er på tide at noen forsker også på den positive betydningen, og min hypotese er i alle fall at julen og julestemningen har karakteristiske dufter som sentral komponent. Det er i alle fall mange som hevder at det er når duften av pinnekjøtt/svineribbe/lutefisk/etc. sprer seg i heimen at julestemningen får godt feste rundt hjerterøttene. I det minste er det en mer begripelig forklaring på disse matrettenes popularitet for meg som ikke liker verken svineribbe eller pinnekjøtt. At de er over gjennomsnittlig feite matretter gjør bare sitt til at duften sprer seg gjennom steikeosen til hvert lite hjørne i heimen, og manifesterer julen i heimen og i en liten mandelformet kjertel inne i knollen på alle som vanker i huset.