Assange i Bergen

Det er i disse dager syv år siden jeg begynte å skrive om venstresidens darling  Julian Assange. Allerede da var det begynt å bli klart at denne karen først og fremst var opptatt av å fremme seg selv, og kun deretter å undergrave liberale demokratier. Manges drøm om at Assange og WikiLeaks var begynnelsen på en era da de med makt ble gjennomlyst og holdt til ansvar var forlengst gått tapt for alle som ville se realitetene. (Bildet av Assange: fra filmen Risk.)

De fleste andre brukte litt lengre tid på å oppdage det samme, men etter at Assange støttet Trump i presidentvalgkampen var det klart for de fleste at dette hadde kommet ut av kontroll og sklidd over i det reneste freak-show. Det forundret meg derfor ikke så lite at Holberg-debatten skulle bruke Assange (via videolink, selvsagt) sammen med John Pilger. Noen balanse var det ikke å oppdrive i opplegget, og det ble det visst heller ikke i utførelsen. 

Nettopp dette å undergrave tilliten til seriøse media, som Assange og Pilger drev med på lørdag, er også Russlands fremste mål i utenrikspolitikken for tiden. Splitt og hersk! 

Hvorfor blandet Assange seg så sterkt i den katalanske utbrytersaken? Det var påfallende mye fra den kanten om "den spanske okkupasjonsmakten"og "bananmonarkiet". Svaret ser vi om vi undersøker den russiske troll-industrien. Der hadde "#Catalan" den høyeste frekvensen av alle på Twitter-konti med tydelige forbindelser til russiske trollfabrikker, og Assange ble kjørt frem som sannhetsvitnet framfor noen. Det er ikke vanskelig å se for seg at Brexit, Trump og spansk separatisme ville være et hat-trick for de som ønsket å se et svekket vesten. 

Det er i alle fall klart at Assange ikke er den hvite ridderen som ordner opp på vegne av frihet og demokrati, og lyser offentlighetens hellige lys i maktens kroker. Han er en hevngjerrig aktør som opererer sammen med det liberale demokratiets fremste fiender, som Putin og Trump, og som først og fremst ønsker å ødelegge. Det å ødelegge tilliten til undersøkende journalistikk og kritisk offentlighet fikk han hjelp til av Holbergdebatten på lørdag. 

WikiSviks

WikiLeaks var lenge helter for den liberale venstresiden. De var den digitale verdens varslere med store datamengder som avslørte hvordan makten var korrumpert. Ledet av en av planetens største ego, Julian Assange, sto nettstedet fram som helter. Så stor var denne helten at fremstående intellektuelle skjønte at han ikke var skyldig i seksuelle overgrep i Sverige siden han var mot USAs utenrikspolitikk.

Nå er det mer tydelig enn noen gang at de står sammen med Russland og Kina i forsøkene på å bryte ned tilliten innen vestlige demokratier. De har aldri publisert ett eneste dokument som avslører noe av hva verdens diktaturer driver med av nederdrektig virksomhet; avretting, snikmord, fengsling uten lov og dom, og så videre. Til og med nå tror noen naive sjelder at dette er tilfeldig.

Noe av det jeg først kritiserte WikiLeaks og Assange for var at de ikke sto ansvarlige for noen. Det var over seks år siden. Tiden etterpå har vist hvor viktig dette var.

Nå i det siste har nettstedet dumpet tusenvis av dokumenter som viser hvordan CIA opererer, og det tjener jo USAs fiender godt. Vi venter i spenning på dokumenter som viser hvordan FSB opererer, men jeg vil advare mot å holde pusten. Noen har slått dette stort opp. Det er kanskje ikke så rart siden det ikke er ofte man får innblikk i slikt. Men dokumentene har ikke vist at organisasjonen gjør noe ulovlig eller noe utetisk.

Siden kryptering er lett tilgjengelig nå til dags, må en slik organisasjon skaffe seg tilgang til enheter som sender og mottar informasjon. Ellers kunne de like gjerne lagt ned virksomheten. Alle som er oppdaterte skjønner dette, og det er også slik den norske Dark Room etterforskningen har operert mot nettverk av overgripere.

Skandalen er todelt: for det første at noen fikk tak i denne informasjonen som har kommet ut. Trolig er det outsourcing som er problemet.

Den største skandalen er, som jeg antydet i starten, WikiLeaks selv. Ikke bare er de selektive i hva de er ute etter og hva de lekker, men de lyver også bevisst og uhemmet for å sverte vestlige demokratier. De hintet for eksempel at CIA hadde fingert russisk deltakelse i hackingen av demokratene under valgkampen. At CIA skulle hacke seg inn i presidentens parti og sluppet ødeleggende eposter fra organisasjonen til noen som snart kunne komme til å bli president? Ikke bare mangler dette støtte i dokumentene (etter det jeg forstår), men det er jo ulogisk og spinnvilt.

Nei, WikiLeaks er mafiastaten Russlands forlengede arm. I mange år har det vært en stigende mistanke, men nå har tvilen fordampet.

Assange for Trump

Da jeg først begynte å skrive om Assange og WikiLeaks var jeg i betydelig grad mindre begeistret enn mange andre i den liberale offentligheten. En av mine bekymringer var hvem disse ytringsfrihetens hvite riddere står ansvarlige for? Det viser seg at vi nå har svaret: bare overfor seg selv og sin egen interesse.


Assange og WikiLeaks har nå gått inn på Trumps side i det amerikanske presidentvalget. Det som kommer fra den kanten nå er eposter fra Hilary Clintons server og fra hennes kampanjeleder, og bak står Russland og Assange. Det synes ganske klart. Det spekuleres også i om Assange satser på å bli benådet av President Trump.


Eller kanskje det er slik at Assange ser på USA som den store trusselen mot en god verden, som mange på vestresiden gjør, og ender opp (som mange på venstresiden gjør) i fanget på de minst transparente og undertrykkende regimene på planeten.


Equador, som huser Assange i sin ambassade i London, har nå begrenset hans tilgang til internet. De skriver i en uttalelse at de agerer på eget initiativ, og at de ikke ønsker å "meddle in election processes underway, nor does it support any candidate specially." For det er dette WikiLeaks gjør, ikke minst gjennom tidspunktene for offentliggjøringen av disse epostene.


Det er å håpe at WikiLeaks og Assange ikke fører USA og verden lengre i retning av autokrati og undertrykkelse, men gjennom indirekte å støtte Trumps valgkamp er det akkurat det disse selvoppnevnte ytringsfrihetens riddere gjør.

Hykler?

Det er ikke så greit å være menneske. En av utfordringene er å holde den standarden selv som man dømmer andre med. De fleste av oss får være i fred for allmuen med våre hyklerier. Verre er det med offentlige personer, for der kan hele verden opptre som dommer.

Jeg har tidligere skrevet om Assange, hans tilhengere og beskyldningene fra to kvinner i Sverige - og litt annet også om Wikileaks med videre. Denne australieren synes ikke å se ironien i sine reaksjoner i forhold til beskyldningene fra Sverige. Han beskylder dem blant annet for:

"deliberately and illegally, selectively taking bits of its material and giving them to newspapers."

Unnskyld meg, Assange, men er det ikke det Wikileaks driver med? Tidligere i år sendte Wikileaks en video der amerikanske styrker i Irak (2007) foretok et angrep fra helikopter der 12 personer omkom - deriblant to fra Reuters. Fryktelig, selvsagt. Klippet er redigert, kuttet, og gitt tittelen collateral damage. Det vises klart at to personer bærer foto-utstyr. Det som er kuttet er at andre i følget bærer Kalasjnikover (AK 47) og bærbart anti-luftskyts. Når dette ble påpekt gjorde Assange oppmerksom på at Wikileaks gjør avtaler med mottakerne av deres materiale der de lover å

"try and get the maximum possible political impact".

Akkurat det Assange beskylder svenske myndigheter for. Men kanskje det er forskjell på å angripe myndigheter og å angripe privatpersoner? Det er i så fall noe Assange har kommet på i det siste. I 2008 lekket de navn, adresse og bilde av huset til en person som drev et nettsted der horekunder delte erfaringer. Ikke noen oppbyggelig virksomhet, men Wikileaks og Assange legger visst ikke så stor vekt på personvernet. I alle fall ikke i 2008. Og ikke tildligere i år heller, da Wikileaks gikk ut med navnet på informanter for de amerikanske styrkene i Afghanistan komplett med GPS-lokalisering av hjemmene deres. (Og som jeg skrev om tidligere her: Assange ville ikke oppgi adressen der han oppholdt seg mens han var løslatt på kausjon. Liv og lære anyone?) Alle disse er like mye individer som Assange, men selv om alle dyr er like er visst noen dyr likere enn andre (Orwell, Animal Farm).

The Times i sin leder "The Ego Has Landed" forteller at de intervjuet Assange i går, og da sa han sin hjertens mening om den og de journalistene i The Guardian som han mente hadde sveket han (blant annet gjennom å sitere politi-rapporter fra Sverige) - men han ba om at de ikke måtte skrive det han sa i avisen. De respekterer dette, men kan ikke Assange se ironien?

Det kan se ut som at Assange ser seg selv som det likeste dyret på gården, og hvevet over den standard han selv og Wikileaks anvender på andre.

PS: la meg ile til og si følgende. Det er godt mulig Wikileaks er, når alt er veid for og imot, en god ting. Det er mulig de gjør mer godt enn vondt. Og uansett er Wikileaks, i en verden der hundretusener dokumenter som før ville fyllt flere trailere nå får plass på en liten minnepinne, fremtiden. Enten man liker det eller ikke. Men nettopp derfor må man kunne peke på paradokser, selvmotsigelser og uheldige utslag. Det er det jeg prøver i alle fall.

Assange, åpenhet og komikk

Det er klart at også i de fleste åpne demokratier er ikke alle dokumenter åpent tilgjengelige som burde vært det. Noen ganger holdes slike skjult for å beskytte makthavere mot kritikk. Derfor har Wikileaks gode poenger når det gjelder åpenhet og betydningen av denne i demokratier. Men det kan stilles spørsmål ved om det faktisk er dette som motiverer Assange og hans kolleger - for ikke å snakke om alle de tilhengerne som nå har kommet frem i forbindelse med anklagene mot Assange om seksuelle overgrep.

Wikileaks har publisert flere hundre tusen dokumenter uten noen redigering. De kan umulig vite om noe av dette også frigir sensitiv informasjon som kan skade rikers og personers sikkerhet. Men det spiller visst ingen rolle. Mangelen på konsekvens og tilstedeværelsen av komikk blir klar når:

• Wikileaks publiserer absolutt alt, og bryr seg f*** om det kan kompromittere personers sikkerhet og langt mindre lands sikkerhet, men Assanges advokater ber om at hans adresse mens han er løslatt mot kausjon holdes hemmelig. (Dette er et krav for alle andre som får kausjon).
• Noen starter en "forsvarsgruppe" for Wikileaks og de kaller seg (hold deg fast!) Anonymous. Disse åpenhetens riddere vil holde sin identitet skjult. Vil Wikileaks publisere en fil med navnene deres dersom noen stjeler den fra en regjering som har oppsporet dem? Eller vil det da være det eneste dokumentet blant de hundretusener Wikilieaks har fått som blir holdt skjult? Tipper det!

Så gjennom sine handlinger, men så langt ikke gjennom ord, synes Wikileaks og deres tilhengere å akseptere at noe bør holdes hemmelig. Men det er de som skal bestemme hva som skal holdes hemmelig. Med hvilken demokratisk rett gjør de dette? Denne retten til å definere det som skal holdes hemmelig og hva som skal blåses ut over internett har de tilranet seg selv. Så hva er kriteriene? Her kan vi se på gjerninger heller enn ord.

Alt som så langt er publisert av Wikileaks (se lenke over) har med amerikansk utenrikspolitikk å gjøre. Assange selv hevder Visa, Mastercard og PayPal er 'instruments of US foreign policy'. Alle som kommer ut til forsvar for Assange er personer som permanent er mot den. Dette omfatter også Naomi Wolf, feministen som helt uten bevis hevder at Assange er uskyldig i seksuelle overgrep siden han er mot USAs utenrikspolitikk. 

Jeg håper jeg tar feil, og at Wikileaks snart begynner å publisere dokumenter som undergraver diktaturer, men så langt ser det ut til at de er et instrument for å undergrave demokratiske stater - hovedsaklig USA.

Assange i Sverige

Bare det opplagte først: jeg vet ikke hva Julian Assange - Wikileaks mest profilerte person - har foretatt seg i Sverige. Men jeg registrerer at svært mange er helt sikre på hva han ikke har foretatt seg. De er, tilsynelatende helt uten å ha undersøkt noe på egen hånd eller studert hva politiet har av bevis eller anklager, overbevist om at det hele skyldes at USA vil hevne seg på han eller få han utlevert på grunn av teppe-publiseringen av hemmelige dokumenter gjennom Wikileaks. (Bildet: Assange på SKUP i Norge)

Kanskje det er noe i dette? Kanskje de har rett? Eller kan man kanskje tenke seg at det kan være noe i anklagene? Begjæringen om utlevering kommer fra svensk rett og ikke fra politisk hold. Konspirasjonsteoretikerne er helt overbevist om at svenskene er i lomma på USA og bare utfører deres ordre. For det kan jo ikke tenkes at Assange har gjort noe ulovlig mot disse kvinnene når han samtidig er en så viktig person?

Assange er antakelig en så viktig person nå at han havner i samme kategori som Diana, Princess of Wales. Hun var også en så viktig person at hun umulig kunne ha møtt sin undergang på grunn av fyllekjøring i høy fart. Det måtte være en viktig og gjerne konspiratorisk grunn til at hun døde. Så viktige personer omkommer ikke på grunn av trivialiteter. Det går jo bare ikke ann - eller?

Som nevnt: jeg vet ikke hva Assange har gjort eller ikke gjort i Sverige med noen kvinner. Men jeg undrer meg over den skråsikkerheten mange fremviser når de hevder at det må være USA som står bak, og som har manipulert svensk rett til å handle på sine vegne. Det synes å være et krav om at viktige personer må være viktige i alt de gjør, og da har forbehold og ettertanke lite å stille opp. Men det må også sies: påstander om seksuelle overgep er vanskelige å behandle i retten siden det som oftest blir påstand mot påstand. Mangel på vitner og bevis er regelen i slike saker, så derfor holder jeg ikke pusten i påvente av en endelig avklaring av hva Assange har foretatt seg i Sverige.

Diplomatix?

Kirkvåg, Lystad og Mjøens harselas over livet i diplomatiet er en klassiker i norsk kommedie, men det er ingenting komisk over WikiLeaks tyveri av kommunikasjon mellom amerikanske utenriksstasjoner og State Department i Washington DC. Det er klart at enkelte karakteristikker av fremstående figurer på den internasjonale scenen kan være vittige, og mange av USAs fiender kan nok gotte seg i skadefryd over den pinlige situasjonen som har oppstått. (Illustrasjonen over viser en diplomatisk måte å forklare en situasjon).

Det alvorlige med lekkasjene er at selve institusjonen diplomati er angrepet. Diplomater skal være taktfulle - de må uttrykke seg diplomatisk. Men det motsatte forlanges når de utstasjonerte skal formidle stemningen i et land til "basen" der hjemme. Situasjoner og personligheter skal helst oppsummeres i noen slående vendinger. Matthew Parris samlet en del last despatches fra ambassadører som forlot sin postering. Disse var mer enn vanlig åpenhjertige, og denne boka viser at genren som WikiLeaks nå publiserer ikke er ny. Filosofen og idéhistorikeren Isaiah Berlin ble Churchills favoritt under siste krig nettopp på grunn av sin evne til å beskrive viktige personer i Washington DC der han var utstasjonert. Dette var viktig kunnskap, og det er det fremdeles. Hva skjer når det som er fortrolig informasjon blir smurt ut over verdenspressen?

Den mer langsiktige skaden er at diplomater - og personer ut over diplomatiket - begynner å uttrykke seg mer forsiktig. Viktig informasjon blir ikke utvekslet. Det å bedømme personer og deres motiver, interesser og særegenheter blir vanskeligere. Beslutninger blir dårligere. Når noe blir vanskeligere eller umulig å uttrykke blir det også vanskeligere å tenke det - og tanken på at ens tanker kan bli offentlig eiendom gjør at man innfører selvsensur. Det er jo det som er overvåkningens farligste konsekvenser.

Diplomater må være vennligheten selv i møte med pompøse, idiotiske, selvgode, gale og farlige utenlandske statsoverhoder og undersåtter. Skal noe av det de erfarer komme til nytte der hjemme må det formidles på en måte som blir lagt merke til der hjemme. Men er amerikanerne spesielt arrogante og giftige i sine karakteristikker av utenlandske statsledere? Det vet vi ikke inntil WikiLeaks publiserer tilsvarende dokumenter fra andre land. Men vil de gjøre det? Ingenting tyder på det, for det er visst mye mer interessant å sette demokratier i forlegenhet enn diktaturer. Det WikiLeaks kanskje skulle prøve seg på er diplomatiske utvekslinger mellom lederne i Kina og Nord-Korea. Det kunne det vært interessant å lese om - mer interessant enn at en diplomat i Italia melder tilbake til Washington at Berlusconi er en bajas. De sier at

"Our goal is to bring important news and information to the public"

Jeg vet ikke om noe som er mer viktig enn hvorfor og hvordan Kina holder liv i det latterlige skrekkregimet i Nord-Korea. Vi venter i spenning på lekkede dokumenter som kan redusere makten og innflytelsen til verdens største diktatur.