Hvem-er-best-diskusjoner

Hvem er best? Hvem er The G.o.A.T (The Greatest of All Time)? Lennon eller McCartney, Messi eller Ronaldo, Ovett eller Coe, Federer, Nadal eller Djokovic? (Til akkurat det siste spørsmålet har jeg selv bidratt her.) Listen kan gjøres lengre, mye lengre, men hva er poenget? Slike diskusjoner genererer som oftest mindre opplysning enn aggresjon, og de er som regel ganske umulige å svare på. Likevel florerer de, og svært mange blir engasjerte. En av mine absolutt favoritt-journalister, Matthew Syed, har skrevet om fenomenet i The Times. 

Særlig i coronapausen, mens det har vært lite aktiv sport, har slike diskusjoner fått jobben med å fylle opp spalter og sendeflater. Han har rett i at engasjementet i slike diskusjoner i mindre grad er om merittene til personene som diskuteres, og at identifisering og selvbekreftelse kommer sterkt inn i bildet. Engasjementet kan forklares ut fra identifisering - noe man er eller ønsker å være. Særlig det siste. 

Så er det selvanalysen da - hvorfor er jeg fan av Novak Djokovic? Kanskje er det fordi jeg er mindre fan av de to andre som sammen med Novak antakelig utgjør et usedvanlig triumvirat av atletisk, teknisk og mental styrke som neppe dukker opp hvert århundre. 

Roger Federer er sjarmerende, selvsikker og elegant. På banen får han alt til å se så lett ut, og han er kanskje i overkant glatt og polert. Rafael Nadal er verdens hyggeligste og mest ydmyke superstjerne av banen, men på banen er han som et såret dyr. Begge er selvsagt fantastiske tennisspillere. Det er jo ikke det vi diskuterer her. 

Novak står ikke tilbake for de to andre på tennisbanen. Han leder over begge Head-to-Head, for eksempel, og ingen av de to andre har slått Novak i Grand Slam kamper siden 2012 (Federer) og 2014 (Nadal). Men "folk" liker ikke Novak, og det er det ingen gode grunner til. Han er sjarmerende, mer utadvendt enn de to andre, og liker oppmerksomhet. Han er spontant sjenerøs, spøkefull og morsom - men "alt" får en negativ forklaring fra fansene til de to andre. 

Det er kanskje det at verdens (kanskje) beste tennisspiller er en underdog, som ikke lar seg kue, og som alltid er sterkest mentalt når det trengs som mest. 

"Verden" vil aldri godta at Novak er tidenes beste tennisspiller selv om han også vinner flest Grand Slams av de tre. Det er greit så lenge de aksepterer at han er en av de tre store.

Spiller det noen rolle? I den store sammenhengen? Jeg holder jo ikke med noe fotballag og sliter med å forstå hvordan man kan gjøre det all den tid lagene endrer seg hele tiden. Åpenbart gjør det det for meg, og kanskje det har med min fornemmelse at Novak fortjener mer beundring, at det er urettferdig at "alle" rakker ned på alt han gjør? Etter hvert tror jeg også det har med mental styrke å gjøre. Som jeg har skrevet før: Hva gjør du når du har to matchpoint i mot deg, og 95% av Centre Court i mot deg? Lyden av fans som ønsker at du skal tape nå er omtrent på nivå med et jetfly. Jo, du spiller fantastisk tennis helt uten feil og med utrolig intelligens. Senere avgjør du det hele suverent i et tie-break i tennishistoriens lengste Grand Slam finale.

John Lennon som republikaner?

Det er jo noe av en klisjé at den som ikke er radikal i sin ungdom ikke har noe hjerte, og at den som ikke blir konservativ i sine modne år ikke har noen hjerne. Jeg har i min lille serie Politikk og personlighet, som så langt har fått fjorten deler, prøvd å forklare hvordan og hvorfor det har kunnet skje med meg.

Det nye er at det visstnok også skal ha skjedd med ingen ringere enn John Lennon. Avgjørende bevis kan man jo ikke si at dette er, men det behøver jo ikke være umulig. Min likhet med John Lennon er ytterst begrenset, men jeg her i nevnte serie gitt min hang til å være kontrær en viss rolle i forandringen. På det området er jeg en ren amatør i forhold til det Lennon var. Kanskje var det bare på skøy at han, i følge The Toronto Sun, kranglet med venstreorienterte - men når det politiske landskapet beveger seg må man være lett på foten om man skal fortsette å være i opposisjon.

Behovet for en identitet er sterkt - og det samme er behovet for å tilhøre. Jeg skrev om dette i serien, og det letteste er å tilpasse seg de man omgås og den gruppen man regner seg som en del av. Kanskje Lennon ble møkk lei av å være raddis? Eller bare ønsket å terge på seg sine omgivelser?