Vettet og AFP

Vettet er på vei inn også hos den rød-grønne regjeringens støttespillere. Nylig var Ola Borten Moe (bildet), Senterpartist på Stortinget fra Sør-Trøndelag, ute og sa omtrent det jeg har sagt før på denne bloggen. Honnør (men ikke tidligpensjon!) til denne uredde representanten!

Men motangrepene kom fort. Leder i Sosialistisk Ungdom, der jeg en gang var et svært aktivt medlem, sa i Aftenposten i går at "ordningen ... er ikke for dem som vil reise til Spania og spille golf". Men det er den jo! Den skiller ikke mellom de slitne og de som ikke er det, men mellom de som er fagorganiserte med AFP-avtale, og de som ikke er det. Slitajse spiller ingen rolle. Dette med "sliterne" er bare tom retorikk, noe stadig flere reportasjer i avisene har vist.

Vi står på kanten til en storkonflikt over fagorganisasjonenes beste argument for å få folk til å organisere seg. En ordning som inviterer til å gå ut av arbeidslivet, når alt taler for at flere bør stå lengre. De utslitte bør kunne gå ut av arbeidslivet på en verdig måte, men ikke gjennom å la alle organiserte, både de utslitte og de energiske, gå av tidlig.

Et kompromiss for å redde Arbeiderpartiet nå vil gå på bekostning av min og senere generasjoner. Vi får gleden av å betale både tidligpensjon for 68-erne, og vår egen pensjon. Samtidig!

Målstyring

I en samtale forleden ble jeg enig med min venn om at "målstyring" er det klart verste aspektet av nyliberalismen. Men det er ikke nyliberalismen som har bragt denne metoden inn i administrative systemer. Meg bekjent er den et rent Leninistisk produkt, og liberalere og konservative burde skydd "målstyring" som pesten. Femårsplaner og lignende burde havnet på dynga sammen med Lenin og Stalin statuene, men under litt andre navn hjemsøkes vi i offentlig sektor av elendigheten. (I privat sektor har man i det minste en "bunnlinje" å ta hensyn til).

Den svenske historikeren Peter Englund forteller en god og skremmende historie i boka Brev från Nollpunkten. Det spørsmålet han starter med i ett av kapitlene (eller brevene) er hvordan det kunne ha seg at fenomenet Moskva-prosessene kunne oppstå. Selv mener jeg vel at kommunismen har jakten på svikere som nødvendig komponent, og særlig når det blir klart at de utopiske idealene (selvfølgelig) ikke lar seg gjennomføre må svikerne finnes og straffes. Ellers vil det jo bli klart at det er ideologiens grunnlag som er feil, og det kan man jo ikke ha noe av. Men, Englund peker heller på et annet fenomen.

Sovjet-Unionen hadde et rikt knippe av ulike politi og hemmelige organisasjoner. I konkurransen med hverandre var det viktig å vise til effektivitet, og jo flere den enkelte organisasjon arresterte for anti-Sovjetisk virksomhet, jo mer effektive kunne de jo vise at de var. Til å begynne med var utvalget av tvilere ganske bra, og de kunne man jo summarisk sende til Sibir og det stadig voksende Gulag-arkipelet. Men etter hvert måtte man også gå på skikkelige kommunister. Når kommunismen ikke lot seg gjennomføre skyltes det selvsagt svikere, gjerne sentralt plassert, og de måtte finnes og uskadeliggjøres.

Slik kunne de ulike organisasjonene konkurrere med hverandre, og de arresterte også sentrale personer hos hverandre. Bergens-kommunisten Nordahl Grieg skrev jo et dikt som er tonesatt, og der en av linjene går slik: "Edelt er mennesket, jorden er rik/Finnes her nød og sult/Skyldes det svik". Det sier seg nesten selv at Grieg støttet disse prosessene.

Denne sangen synges faktisk i begravelser i Norge i dag! Sammen med målstyring gir slike idéer Moskva-prosesser og Gulag. Takke meg til "Deilig er jorden". Det stemmer i alle fall av og til.

Demokratisk underskudd

En ikke-nyhet ble grunnlaget for flere oppslag denne uken. Erna Solberg gikk ut og sa at hun var Høyres statsministerkandidat. Noe annet ville vært svært oppsiktsvekkende, og det at det ble noen nyhet i det hele tatt viser vel bare at de har lite å skrive om i avisene nå rett før påsken. Andre partiledere, som Sponheim og Jensen, prøvde å late som de var overrasket eller fornærmet (en standard-øvelse for FrP).

Deretter kommer Sponheim og sier at Per-Kristian Foss ville vært en bedre og mer samlende statsministerkandidat på borgerlig side. Og så får vi de sedvanlige og gjensidige beskyldningene om hvem som saboterer hvem på borgerlig side. Alle vet, også Siv Jensen, at Venstre og KrF ikke vil i regjering med FrP. Den politiske avstanden på viktige områder for begge sider er for stor. FrP prøver å framstille seg selv som mobbeoffer, og så har vi det gående igjen. Det ville vært fint om man kunne slippe dette, men det er nok for mye forlangt.

Overskriften her er ikke myntet på dette "Tuppen-og-Lillemor" styret. Den er myntet på at uansett hvem vi stemmer på, og hvem som "vinner" valget, blir de politiske programmene og avgjørelsene gjenstand for hestehandler på bakrommet. Den siste store hestehandelen ble hetende "Soria Moria- erklæringen", og den forrige het "Sem-erklæringen".

Hva om velgerne fikk bestemme hvilken av disse de ville ha? Hva om hver "side" gikk inn på to forskjellige hotell i Oslo-området våren 2009, og etter noen dager med kjekling, tårer og forbannelse så kom de ut med to ulike program? Deretter kunne velgerne gå og stemme på hvilket de ville ha, og om den vinnende part holdt sine løfter. I dag har ikke noe parti noen sjanse til å holde sine løfter siden de ikke har flertall. Det blir bare tomme ord som de ikke tror på selv, en gang.

Men nei. Det er urettferdig mot partiene, sies det. Men dagens ordning er urettferdig mot velgerne. Uansett hva du stemmer på, så vet du ikke hva som vil bli den nye regjeringens program. Selv med en flertallsregjering som vi nå har, så var det ingen som stemte på Soria Moria erklæringen.

Den sittende regjeringens sterkeste kort i 2009 er ikke sin egen fortreffelighet. Det er uenigheten på den andre siden. FrP og Venstre er som ild og vann. Selv ikke en kapasitet som Erna Solberg kan føre dem sammen i regjering. Det er like greit å gi opp først som sist!

(Bildet er hentet fra http://hoyre.no)

Ingen sykdom

Høyre skal vedta nytt Prinsipprogram på landsmøtet i vår. I forsøkene på å få litt oppmerksomhet om dette har ledende tillitspersoner kommet i skade for å uttale seg inkonsekvent og tåpelig. Slikt skjer, men det bør ikke gjenta seg. Her følger en begrunnelse for denne bedømmelsen, samt noen råd til videre arbeid.

Formuleringen i forslaget er egentlig grei nok, og noe jeg kan støtte: "Muligheter for å bedre helse- og velferdstilbudet blir stadig større. Derfor må det gjøres klare prioriteringer for hva som skal være offentlige oppgaver og hva som kan overlates til folk selv." Det er når man skal eksemplifisere dette det går galt.

Noen har uttalt: "... for eksempel assistert befruktning. Barnløshet er ingen sykdom, så det offentlige helsevesen bør ikke yte økonomisk støtte til slik behandling". Nei vel. Jeg er enig i at det ikke er noen sykdom, og det bør heller ikke være en høyt prioritert oppgave i helsevesenet. Det er vel derfor denne typen behandling har svært høye egenandeler.

Men det blir tåpelig og inkonsekvent når man går inn på begrunnelsen. Man kan for eksempel spørre om graviditet er en sykdom? Ikke? Jeg håper ikke det, for det må være en av de få sykdommer som ofte blir omtalt som "lykkelige omstendigheter". Men om de ikke er så lykkelige da? Er man da syk? Neppe, men staten yter full støtte til abortinngrep. Skal Høyres tillitspersoner være konsekvente i sin argumentasjon, så må man gå inn for å privatisere abortinngrep. Likeledes fertilitet: er man syk fordi man har evne til å bli foreldre? Neppe. Da må man også gå inn for å privatisere sterilisering. Det finnes sikkert mange eksempler på tilstander helsevesnet behandler og som ikke er sykdom, eller som vil føre til det. Eksempler mottas med takk.

Høyre har helt rett i at for mange tilstander blir sykeliggjort, og at presset på helsevesnet vil hardne til i årene som kommer er hevet over enhver tvil. Men å fokusere på bare en utsatt gruppe blir helt feil. Og begrunnelsen som brukes er tåpelig og inkonsekvent.

Morse

Det kommersielle presset ble for stort, og her brister demningen. Bildet er knabbet fra sniffpetrol.com. Tror verken dem eller Jaguar har noe mot det. Morse, kanskje?

Kapitalen sett fra Youngstorget

Det er helt klart "gode" kapitalister som Røkke. De er ikke bare rike, de er også folkelige og snakker pent om sosialdemokratiet. Det gir dem klar bane inn til de lukkede rom, der staten bestemmer seg for å minske Røkkes risiko ved å bruke statlige penger på å kjøpe virksomhet som den gode kapitalisten truer med å selge til Russiske interesser.

Og så er det "dårlige" kapitalister som Stein Erik Hagen. De er like rike, men de er ikke like folkelige, og de snakker ikke pent om sosialdemokratiet. De blir navngitt som målskive for skattepolitikken, og får ingen fordeler på bakrommet.Slik utspiller det deg en avansert og partipolitisk semi-korrupsjon, der det går deg bedre dersom du snakker pent om makta, dvs. Ap og LO, og dårlig dersom du gjør det motsatte. Dette er et demokratisk problem, og Stoltenberg tydeliggjør dette ved å velge seg venner og fiender på formuetoppen.

Det tydeliggjør også hvorfor staten ikke bør eie produksjonsmidlene, men bare gi lover og legge til rette for konkurranse. En konkurranse der ingen får fordeler fordi de slikker makten oppetter ryggen.

Lektorer - en utdøende rase

Da jeg gikk på videregående var 70% av lærekreftene på allmennfag lektorer, det vil si at de hadde en skikkelig fordypning i et fag. I dag er tallet ca. 20%, og vi vet hvordan det er stilt med kunnskapene i norsk skole. I tillegg har vi fått flere undersøkelser som klart og tydelig viser at elever som blir undervist av lektorer gjør det bedre enn de som har dårligere utdannede lærere.

I et tidligere innlegg viste jeg til egne erfaringer med en adjunkt av en engelsklærer på videregående. De var ikke gode. Nå er hans like normen, og de lektorene som finnes er klart blant de eldre og vil snart pensjonere seg.

En person jeg kjenner hadde en samtale med en tidligere ukjent dame på et selskap forleden. Hun underviste i Engelsk på ungdomstrinnet, med noe i retning av en kvartårseining som fordypning. I løpet av to setninger avslørte hun tre GROVE uttalefeil, slike som til og med norske ungdommer hører er rav ruskende elendig engelsk. Og så lurer man på hvorfor det blir bråk i klassene? Hvordan kan slike lærere skaffe seg respekt med så skral faglig autoritet?

Sosialdemokratiet har lenge forsøkt å proletarisere lærerne, og de har klart det. Ikke har borgerlige regjeringer gjort det som kreves heller. Lønnsforhandlingene på 90-tallet ble til med "kronetillegg", som skulle komme de lavtlønnede til gode. Lektorene var ikke lavtlønnede. Det er de nå. Yngve Hågensen, daværende leder i LO og Sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet, uttalte til NRK Radio at utdanning ikke skulle gi høyere lønn. Han fikk det som han ville. Ikke rart rekrutteringen svikter.

En opptrapping av lønnen, og lønn etter kvalifikasjoner, er påkrevd. Lønnsoppgjøret er første mulighet. Men ingen må tro at kompetanseproblemet i norsk skole lar seg løse på kort sikt. På kort sikt blir alt bare verre, og på mellomlang sikt enda verre, før løsningene som må komme nå kan begynne å gi resultater.

Bibelen - en bokanmeldelse

Det er sjelden jeg leser en bok jeg bestemmer meg for å lese om igjen før jeg har kommet halvveis. Det er tilfelle med Karen Armstrongs The Bible: a Biography. Enten man tror på Gud eller ikke, vi som leser norsk har et forhold til bibelen. Den er grunnlaget for den antakelig største religionen i verden, og som har påvirket tenkemåtene til selv de som tar aktivt avstand fra kristendommen. Denne boka forteller hvordan den ble til, og hvordan den har virket og har blitt forstått. Det er lenge siden jeg har lest en bok som til de grader har fått meg til å se sammenhenger jeg ikke har visst om, eller bare vagt hatt en anelse om.

Den Hebraiske bibelen, eller det gamle testamente, hadde to hovedkilder, der Gud kalles henholdsvis Elohim og Yahweh. Videre får vi et innblikk i jødenes kultur og historie, og det som står klarest for meg hittil er at det er de historiske hendelsene som to ganger ødela templet i Jerusalem som har skapt minst to bok-religioner. Når kultens sentrum ble ødelagt, fikk også tekstene en annen betydning og ble i seg selv hellige. De mekanismene som ligger til grunn for tekstfortolkning kjenner jeg en del fra før gjennom mitt faglige virke, men det er greit å få det repetert (mange vil finne mye av interesse i Frank Kermodes The Genesis of Secrecy også).

Endelig fikk jeg en forklaring på anti-semittismen i det nye testamente, og også hvorfor den hermetiske og brutale Johannes' Åpenbaring er en bok i Bibelen.

Kristen eller hedning, jøde eller greker: alle med noen som helst interesse utenfor sport og kjendiser vil finne denne boken utrolig interessant.

Urettferdig?

Det meldes i dag at det er urettferdig at kvinner skal betale mer for uføreforsikring enn menn. Grunnen til at det er slik er at kvinner oftere blir uføre enn menn.

Ingen har nevnt noe alle i bransjen, og alle som har sjekket vilkårene, må vite: vi menn betaler mer for livsforsikring fordi vi dauer tidligere enn kvinner. Er ikke også dette urettferdig med samme begrunnelse?

Rettferdighet må vel først og fremst være "uberettiget og ubegrunnet forskjellsbehandling". Vi vet ikke noe om framtiden, men vi vet hvilket kjønn forsikringstakeren er. På meg virker begge disse forskjellene både berettiget og begrunnet. Mest sannsynlig skyldes oppslagene, og ikke minst det at ingen har nevnt dette med livsforsikring, et likestillingsombud som har for lite å gjøre, og som vanlig: uopplyste og lite oppvakte journalister.

Balanse mellom sinn og kropp?

På tide å være litt personlig. Det burde snart gå opp for meg at jeg er middelaldrende. Det er få ting som er så pinlige som eldre som oppfører seg som fjortiser, men jeg har nok aldri oppført meg som en fjortis. Det er jo dumdristig å snakke om "midt i livet" og "midtlivskrise" når alle vet at det kan ende når som helst, men når man er 45 er sjansen stor for at man har mer fortid enn framtid. Hvordan føles det, Ole Martin?

Morrisey synger om "that time when your mentality, catches up with your biology", men i mitt tilfelle er det omvendt. Mine "pre-frontal lobes", som styrer planlegging og overvåker alt som ellers foregår av bevisst aktivitet i hjernen, må ha vært tidlig utviklet - for ikke å si overutviklet i mitt tilfelle. Jeg har vel vært middelaldrende til sinns siden skoledagene, og det er nå svært behagelig å ha kommet dit at kroppen har nådd meg igjen.

Av natur er jeg vel litt forsiktig. Har ingen glede av å fornærme noen, eller skaffe meg uvenner. Men rett under overflaten ligger også Besserwisseren på lur. Jeg håper jeg klarer å dekke over han for det meste, men egentlig mener jeg at jeg har totalt overblikk og innsikt i alt som det har noen betydning å vite noe om. Som middelaldrende kan jeg endelig hevde, om enn spuriøst, at jeg har en del erfaring til grunn for å hevde det jeg gjør. Det gjør også den sosiale balansen mellom sinn og kropp lettere å bære, selv om ungdommeligheten er den nye religion i vesten.

Men helt alvorlig: jeg har reist en del, opplevd mye, skaffet meg vanvittig høy utdanning, giftet meg og ført mine gener videre, jeg har jobb, gode venner og er på god fot med min familie. Det er slettes ikke ille å bli middelaldrende, og noen krise er det ingen grunn til å ha for meg i alle fall. Det er bare tanken på at det ikke blir et langvarig opphold på denne stasjonen som plager meg litt.....

Spooks

Den beste underholdningen jeg har sett på fjernsyn de siste årene er antakelig "Spooks". Serien er inne i sin syvende sesong, og går langt utenpå noe sammenlignbart i dette århundret. Det nærmeste må være seriene basert på bøkene til John le Carré, "Smiley's People" og "Tinker, Tailor, Soldier, Spy" - men det er 30 år siden, og dette er teknologiens tidsalder.

Den karakteren som går gjennom alt det jeg hittill har sett av serien (1-4), er Harry Pearce - spilt av Peter Firth (bildet). Han leder MI 5 (Millitary Intelligence, division 5), som er avdelingen for kontraspionasje. De har det travelt - og farlig. Karakterer, plot, klipping og filming: alt er av ypperste kvalitet, og de moralske dilemma de stilles overfor er ikke av det trivielle slaget.

Vi så flere episoder på BBC Prime, og ble så oppslukt at vi har kjøpt seriene 1-5 på DVD. Ingenting kommer i nærheten. Det meste annet blir flaut å se på. Spennende er bare fornavnet. Anbefales!

Fortjener vi bedre aviser?

For meg er målet på gode aviser de Engelske, som jeg kjenner godt. The Independent, The Guardian, Financial Times, The Times og Daily Telegraph (siste også kjent som "Daily Torygraph"). Det er sikkert bedre aviser andre steder, men jeg kjenner dem ikke godt.

Men når man ser på, for eksempel, The Independent, så ser vi at de har jo ikke større sirkulasjon enn norske Aftenposten. Selv om Aftenposten klart er den beste dagsavisen med bred dekning i Norge (ikke minst er det relativt innsiktsfulle kommentarer der), så stiller den i en langt lavere divisjon. Det er bare å telle skrevne spaltemeter, for eksempel. Det er langt mer stoff i The Independent, og det er mer innsiktfullt og velskrevet. Hvorfor? Det kan neppe skyldes inntektene, for Aftenposten er dyrere på gaten, har mer annonser og større sirkulasjon.

Min beste forklaring er konkurransen. Det er fire-fem kvalitetstitler i England, og bare en i Norge. Den i Norge må konkurrere med Dagbladet og VG, som legger seg på en vesentlig lavere profil. Kvalitetsavisene i England konkurrerer med andre kvalitetsaviser, og slipper å snobbe nedover.

Et tilhørende forhold er at journalistene i England har utdanning fra elite-institusjoner, og den mentaliteten som følger med. De HAR høyere utdanning, og er skarpe analytikere. Norske journalister (her er kanskje Aftenposten og muligens Krasseslampen unntak?) er halvstuderte røvere, eller bare røvere.

Mitt håp om noe bedre er ikke stort. Det er bare å nyte forskjellen når man er på de britiske øyer, og gremme seg på returen. Såkallte "meningsbærende aviser" som f.eks. Morgenbladet er ikke noe alternativ. De er, i alle fall om den siste skal være utgangspunktet for sammenligningen, speil for den ørlille norske akademiske andedammen. Jeg får klaustrofobi av å lese dem.

P.S - Lokalavisene, derimot, er antakelig bedre enn vi fortjener. Ikke at jeg har noen leksikalsk kjennskap til alle, men de jeg kjenner til - og særlig Namdalsavisa - er vel langt bedre enn hva man kan forlange av denne typen media.

AFP

Nå som jeg uomtvistelig har blitt middelaldrende, har jeg begynt å interessere meg for pensjon. Striden om AFP viser vel bare hvor ryggesløs den sittende regjeringen er. Retorikken er også ganske fri for innhold. Det argumenteres mye for "sliterne"(se bildet), en gruppe det er lett å fatte sympati for. Men:

• 40% av yrkesaktive 62-åringer kan ikke ta AFP. Er det ingen slitere i denne gruppen?


• Av de resterende 60% som kan: er alle slitere?

Svaret på spørsmålene over er henholdvis "Jo, mange" og "Nei, ganske få". Det regjeringen og LO nå legger opp til, er at den høyst påkrevde pensjonsreformen, som et bredt flertall på Stortinget har forhandlet fram, vil falle fra hverandre, og pensjonssystemet vil bli et katastrofeområde innen få år.

En ny AFP-ordning kan bare omfatte de som har stått lenge i jobb, har hatt særlige belastninger som f.eks. skiftarbeid over mange år, eller spesielt belastende yrker som for eksempel gruvearbeid og fiske. Uansett vil det være urettferdig for noen, for et perfekt system vil man aldri få.

Men snart vil vi være nede i to yrkesaktive for hver trygdemottaker. Da vil mange slite, ikke minst selve systemet.

Bedre skole?

I dagens Bergens Tidende har vi et nytt innlegg i serien “tales of the bloody obvious”. At bedre utdannede lærer, dvs. universitetsutdannede – og særlig lektorer – får bedre resultater blant sine elever enn lærere med Lærerskole og lavere kompetanse. Det kan faktisk, som isolert faktor, utgjøre en hel karakter i eksamensresultater for den jevne elev å ha en lektor som lærer.

I Norge har “allmenlæreren” vært det store forbildet. Pedagogen. Kommunikatoren. Samtidig har kompetansenivået i skolen gått ned, og ene og alene fartstid har vært avgjørende for om en lærer får jobben hun søker på. Allerede i min tid som elev i skolen gjorde adjunktene sitt inntog. En av disse kommunikatorene hadde jeg i Engelsk. Det var ikke spesielt høyt nivå, og jeg rettet jo på han noen ganger i klassen. Ikke det lureste man kan gjøre rent psyko-sosialt, men rett skal være rett. Når elevene kan mer enn lærerne, kan læreren da forvente respekt? Læreren brukte hele siste timen (og jeg overdriver ikke) vi hadde han på å begrunne at “en elev her i klassen som vel hadde forventet en 6’er ikke fikk mer enn en 5’er”. Lett gjennomskuelig hevn.

I Finland har alle lærerne fagutdanning. De er trygge i faget sitt, og de får respekt i klassen og i samfunnet. Elevene lærer også påviselig mer enn i Norge. Kan det være en sammenheng her? SV vil vel henge seg opp i at elevene i Finland får et varmt måltid midt på dagen, men sammenhengene er ikke så subtile. Her i Norge har Oslo, tross mange fremmedspråklige elever og mer enn gjennomsnittet av sosiale problemer, de klart beste resultatene på alle tester. Hvorfor? De har Høyre-styre, og skolenes resultater blir gjort offentlig. Rektor, lærere og elever merker at det forventes at de skal lære noe, og de legger seg litt ekstra i selen.

Man trenger ikke store nye reformer. Gjennomfør Kunnskapsløftet som Kristin Clemet kjempet fram, mål resultatene og gi oppfølging til de som henger etter, og skaff lærere med skikkelige kunnskaper. Ansett gjerne de med gode karakterer – de respekterer kunnskap og kan arbeide målbevisst.

Det motsatte har vi mange eksempler på fra Lærerskoler.

Kan journalister tenke?

Spørsmålet melder seg når man leser hva de skriver. Næringslivsjournalister er, stort sett, de eneste i bransjen her i Norge med høyere utdannelse, og det de har prestert - særlig i Dagens Næringsliv, har vært av en annen orden enn den allmenne journalistikken. Men jeg mener å ha merket en sterk tendens til at de ikke bruker hodet når de skriver overskifter, i alle fall.

I dag leste jeg i DN: "Tokyobørsen slått rett i gulvet" (http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article1308010.ece?jgo=r1_rel). Au! Alle verdiene borte. For det er jo det det står? Gulvet er der man lander når man ikke har lengre å falle. Men nei - den var visst gått ned bare 4,7%. Det er mye, men langt fra gulvet, for indeksen står på 13.099.

Billedteksten i E24 er på samme viset: "Aksjemarkedene dundret i bakken i Asia i natt." http://e24.no/kommentar/boerskommentar/article2239997.ece Jeg gjentar gjerne: da er indeksene i null, for det er der "bakken" er i aksjemarkedet.

Det er klart dramatisk når man får store børsfall, men folk som lever av å skrive må da vel kunne formidle et innold som står i et slags forhold til realitetene - og ikke en fantasi. "Juling" og "dramatiske fall" og "blodrøde tall" er det jo dekning for, men ikke renspikket idioti. Hva skulle de skrive om indeksene virkelig gikk i null? "Børsen i jordens sentrum?"

Mondis

Jeg har aldri vært noen tilhenger av å følge flokken, men nå følger visst flokken meg. Ford Mondeo er mest solgte bil i Norge i januar, og nå i februar venter vi vår. Den vil ligne mye på bilen på bildet, siden den er en stasjonsvogn som leveres i Tonic Metallic, men kjennere vil selvsagt se at det er et HAV av forskjeller på denne og en Ghia X (ironi).

Nåja. Vi ble stilt i utsikt levering i april, noe som passet oss siden vi ville ha bilen før ferien, og etter salt-sesongen her i Bergen. No such luck! Da selgeren ringte for en uke siden spurte jeg om han hadde noen byggedato og leveringsdato? "Den er bygget, og ventes i Bergen 16. februar."

Det er første bilen jeg og vi kjøper ny. Det er ikke kjølige kalkulasjoner som ligger bak, heller, men mer en "må ha!"-følelse som meldte seg med de første bildene jeg så av bilen. Far var traktorselger, og bilselger også (han kunne selge hva som helst, gjerne sand i Sahara), og ville nok vært betenkt over at vi kjøper Ford. (Han sverget til BMW fram til han ble pensjonist). Men vi har kjørt vår Mk.III Mondeo i fem år og liker den svært godt. Den nye ga en gedigen kjørefølelse da vi prøvde den. Nå får vi snart se om den innfrir. Alle jeg har sett med ny Mondeo har jeg "overfalt" med spørsmål om den, og de har bekreftet: "helt utrolig!", sa en ved barnehagen. "Jeg har kjørt VW og Audi de siste ti årene, men dette er noe HELT annet."

Helo

Ny måned, lysere dager, og tross snøen er det mulig å tenke seg en vår der framme et sted. Men tross mørketid og årets to verste måneder bak oss (november og januar), har jeg hatt gloriøse morgener hele tiden. Helt siden jeg slanket meg, faktisk, så det skyldes ikke (bare) nydelig kone og elskelige barn. Nei, jeg holder fast på vanen med å veie morgenens muesli så jeg ikke skal falle for fristelser.

Hva er så gloriøst med det? Vekten er elektronisk, og har fire siffer. Den har et ønske om å hilse på meg, virker det som, men "hello" har en bokstav for mye. I stedet blir jeg møtt med "helo", som kan uttales likt med "halo" altså "glorie". Det er bedre enn "hell", selv om det siste er mer dekkende for det å slanke seg. Jeg er vel litt rar, for jeg har ikke sluttet å more meg over dette.

Hilsenen minner også om en scene i fornøyelige "Father Ted", med salige Dermot Morgan (bildet) i hovedrollen. Han sitter og leser et "glossy mag" som tydeligvis inneholder en del sladder fra den katolske kirken. Det heter selvsagt "Halo!". "Father Ted" anbefales!

Viner på lørdag

Lørdag kveld smakte vi omtrent ti viner, og spiste fantastisk mat laget av vertskapet. Dessverre var det meste laget etter inspirasjon og ikke oppskrift, så det var en øvelse i "the aesthetics of transience" siden vi aldri får slike retter igjen - eller kan lage dem selv. Serien av viner var meget bra, og notatene her er bare basert på mine minner dagen derpå. Det gjelder vinenes navn, såvel som deres egenskaper. Noen er tydeligere i mitt minne enn de andre, men "such is life". Jeg tok ingen notater. De vinene jeg (men man skal vel si "vi" når man er gift?) hadde med er markert med en asterisk.

Champagne "Cuvée Royale" 1996 (Joseph Perrier)
Verten stilte med denne, som jeg aldri hadde smakt før. Meget god, og tilnærmet moden i årgangens ganske så røffe stil. 50% Chardonnay, 48% Pinot Noir og 2% Meunier. Produsenten holder til i Chalons, og lager 50.000 kasser i året.

Chablis 1er Cru Montmains 2002 (Martin)*
Denne er det mange som har skrevet om i det siste, og helst av "feil" grunn. Mange har blitt prematurt oxiderte (pox). Tom Marthinsen og Geir Gjerdrum skrøt av denne produsenten i sin bok Chablis fra 2004 "hans 2002 er bare fantastiske og vil bli stående som noen av årgangens aller beste viner" (s. 220). Mon det? Denne var i alle fall bra. Min andre gode flaske, faktisk, men jeg har seks igjen. Ikke fantastisk på noe vis, men meget bra. Sjø, sitrus og solid fylde. God, men ikke super, lengde. En god vin som ble bedre i glasset. Omtrent på nivå med Tributs landsby-Chablis.

Becherelle Savennières 2002 (N. Joly)*
Den andre vinen jeg tok med, og som jeg også fryktet hadde "pox". Den forrige flasken var svært så preget av overmodne epler, selv om den ikke var helt skjemt (udrikkelig). Denne, derimot, var super. Dufter av mineraler og grønnsaker som fennikel og purre (tenk deg at du lager basisen til hjemmelaget ragú), fyldig og lang. Etter tid i glasset får den den honningtonen jeg synes gir disse røffe vinene av Chenin Blanc et mer forsonlig preg. Jeg lurer virkelig på hva jeg skal gjøre med de to gjenværende flaskene. Hvis de er preget av pox får jeg litt ut av dem om jeg drikker dem nå - men noe "løft" til sjelen gir de jo ikke. Er de som denne, vil de ha godt av fire-fem år til nede i mørket.

Hocheimer Herrnberg Reiesling Trocken 2002 (Künstler)
Tropisk frukt (ananas/mango), fyldig og helt tørr. Jeg tippet Østerrike eller Pfalz, men måtte til Rheingau. Mange mente dette var kveldens vin, men mens jeg godt kan drikke slike viner (og de er svært anvendelige på matbordet), så holder jeg litt igjen på adjektivene.

Chassagne-Montrachet 1er Cru "Clos de la Truffière" 2002 (V. Girardin) *
Lærebok Chassagne. Fyldig, aromatisk, stram og mineralsk. ALT man forventer av en slik vin, og litt til. Kveldens vin for meg, men med mange sterke konkurrenter. Siste av to flasker, men har smakt to-tre til.

Riesling 1996 (Rolly Gassmann)
Dette var en av konkurrentene. Jeg tenkte det kanskje var en Mosel (syren) i et fruktig år, eller et høyt predikat (fylde/fruktighet), men dette var svaret. Jeg hadde selv en del flasker som jeg forlengst har knertet, men dette er gode greier. Nydelig vin fra en ikke spesielt profilert produsent. Har en mistanke om at Alsace ikke får den oppmerksomhet området og vinene fortjener - heller ikke fra meg.

Vosne-Romanée "Aux Reás" 2002 (Anne Gros)
Vinen var luftet et par timer i karafel, men framsto først og fremst som stram og mineralsk. Dufter litt krydder, svært frisk og leskende. Etter litt tid i glasset blir fiolene tydelige i duften. Jeg har et par flasker av denne vinen, men de skal få ligge tre-fire år til. Minst.

Castillo Ygay Gran Riserva Especial 1995 (Marques de Murieta)
Dette blir for eikete for meg. 1994 hadde jeg to flasker av, og har smakt flere. Det var en strålende vin. Helt super, i en strammere og mer fruktig stil. Årgangen! Dette bruker jeg ikke 300 kroner på. Kanskje 2001 vil ligne mer på 1994 når den tiden kommer? Hvis noen vet om en kasse av 1994 så kjøper jeg gjerne hvis prisen er grei.

Waterstone Merlot 2003 (Napa Valley)
Jeg tippet faktisk Merlot, og California. Det siste var ikke så vanskelig siden vinens eier er amerikansk. Fruktig, eiket - men ikke så brutalt som stereotypiene vil ha det til. Frukten var rimelig frisk også. Ingen dårlig vin, men ikke noe jeg vil løpe etter.

Kveldens siste vin var korket. Det var jo lærerikt for de som ikke var så kjent med fenomenet, men surt for vinens eier. Totalt fikk vi jo nok vin.

Konklusjon? Vin er godt og interessant, og ikke alle hvite fra 2002 er pox'et.

Krasjlanding

En kort observasjon: børsene stuper, og Oslo Børs aller mest. De rikeste i landet er rike fordi de har store utbytter og store formuer knyttet til aksjer.

Nå kan de rød-grønne glede seg over at forskjellene på de rikeste og de fattigste blir mindre. Dette blir de vel mye skryt av, tenker jeg. Hva vil Stoltenberg kalle dette da? Månelanding? Nei, den er brukt opp. "Krasjlanding for likhet" er herved spilt inn.

Overvekt

I min serie om fordommer har jeg nå kommet til overvekt. Jeg er vel selv mildt overvektig. I fjor og forfjor gikk jeg ned over 15 kilo, og skiftet vektklasse. Det er vanskelig for meg å si med presisjon, men jeg mener å ha opplevd at ukjente reagerer mer positivt på meg nå enn før. Selv om det bare er min fysiske størrelse som er endret. De vesentlige trekk ved min personlighet er ikke endret. Det er det visuelle som er forskjellen.

Jeg tok nettopp testen på https://implicit.harvard.edu/implicit/norway/, som jeg tidligere har anbefalt - men ikke til de som vil beholde selvbildet. Jeg endte opp med at jeg har moderat fordom mot tykke i forhold til tynne - selv om jeg altså er noe overvektig selv - og er således ganske gjennomsnittlig.

Dette styrker min "teori" om at det visuelle overstyrer det meste hjernen ellers foretar seg.