For meg er målet på gode aviser de Engelske, som jeg kjenner godt. The Independent, The Guardian, Financial Times, The Times og Daily Telegraph (siste også kjent som "Daily Torygraph"). Det er sikkert bedre aviser andre steder, men jeg kjenner dem ikke godt.
Men når man ser på, for eksempel, The Independent, så ser vi at de har jo ikke større sirkulasjon enn norske Aftenposten. Selv om Aftenposten klart er den beste dagsavisen med bred dekning i Norge (ikke minst er det relativt innsiktsfulle kommentarer der), så stiller den i en langt lavere divisjon. Det er bare å telle skrevne spaltemeter, for eksempel. Det er langt mer stoff i The Independent, og det er mer innsiktfullt og velskrevet. Hvorfor? Det kan neppe skyldes inntektene, for Aftenposten er dyrere på gaten, har mer annonser og større sirkulasjon.
Min beste forklaring er konkurransen. Det er fire-fem kvalitetstitler i England, og bare en i Norge. Den i Norge må konkurrere med Dagbladet og VG, som legger seg på en vesentlig lavere profil. Kvalitetsavisene i England konkurrerer med andre kvalitetsaviser, og slipper å snobbe nedover.
Et tilhørende forhold er at journalistene i England har utdanning fra elite-institusjoner, og den mentaliteten som følger med. De HAR høyere utdanning, og er skarpe analytikere. Norske journalister (her er kanskje Aftenposten og muligens Krasseslampen unntak?) er halvstuderte røvere, eller bare røvere.
Mitt håp om noe bedre er ikke stort. Det er bare å nyte forskjellen når man er på de britiske øyer, og gremme seg på returen. Såkallte "meningsbærende aviser" som f.eks. Morgenbladet er ikke noe alternativ. De er, i alle fall om den siste skal være utgangspunktet for sammenligningen, speil for den ørlille norske akademiske andedammen. Jeg får klaustrofobi av å lese dem.
Men når man ser på, for eksempel, The Independent, så ser vi at de har jo ikke større sirkulasjon enn norske Aftenposten. Selv om Aftenposten klart er den beste dagsavisen med bred dekning i Norge (ikke minst er det relativt innsiktsfulle kommentarer der), så stiller den i en langt lavere divisjon. Det er bare å telle skrevne spaltemeter, for eksempel. Det er langt mer stoff i The Independent, og det er mer innsiktfullt og velskrevet. Hvorfor? Det kan neppe skyldes inntektene, for Aftenposten er dyrere på gaten, har mer annonser og større sirkulasjon.
Min beste forklaring er konkurransen. Det er fire-fem kvalitetstitler i England, og bare en i Norge. Den i Norge må konkurrere med Dagbladet og VG, som legger seg på en vesentlig lavere profil. Kvalitetsavisene i England konkurrerer med andre kvalitetsaviser, og slipper å snobbe nedover.
Et tilhørende forhold er at journalistene i England har utdanning fra elite-institusjoner, og den mentaliteten som følger med. De HAR høyere utdanning, og er skarpe analytikere. Norske journalister (her er kanskje Aftenposten og muligens Krasseslampen unntak?) er halvstuderte røvere, eller bare røvere.
Mitt håp om noe bedre er ikke stort. Det er bare å nyte forskjellen når man er på de britiske øyer, og gremme seg på returen. Såkallte "meningsbærende aviser" som f.eks. Morgenbladet er ikke noe alternativ. De er, i alle fall om den siste skal være utgangspunktet for sammenligningen, speil for den ørlille norske akademiske andedammen. Jeg får klaustrofobi av å lese dem.
P.S - Lokalavisene, derimot, er antakelig bedre enn vi fortjener. Ikke at jeg har noen leksikalsk kjennskap til alle, men de jeg kjenner til - og særlig Namdalsavisa - er vel langt bedre enn hva man kan forlange av denne typen media.
1 kommentar:
Jeg er enig med de du skriver, angående fravær av seriøs konkurranse.
Men, problemet er vel bare symptomatisk for et mer generelt problem angående "intellektuell deltakelse" i det offentlige rom. Det kan godt være jeg overvurderer likhetene, men dette ser ut til å være et felles problem for journalistikk, debattprogrammer og publikasjoner fra akademikere.
Hvis fraværet av seriøs debatt har en felles grunn i alle disse arena, så må det vel ligge i en manglende deltakelse av (og krav fra) akademikerne.
Jeg tror jeg skyter meg selv hvis jeg må se en av de usle debattlederne på TV2 gjøre alle problemer pinlige, mens innleggsholderne ruller seg rundt i selvmedlidenhet.
Og hvem er våre representanter? Sist filosof ute som jeg kjenner til var Nina Karin Monsen som argumenterte for at "homofile tømmer ordet 'ekteskap' for mening", med den mest tvilsomme språkfilosofien sett nord for Paris.
Jeg er dermed enig med at årsaken ligger i fravær av konkurranse, men at problemet er et generelt offentlig problem, og at det er akademikernes ansvar (ikke journalister internt) å forandre situasjonen ved å involvere seg.
[Og, ja, jeg er klar over ironien ved at en navlebeskuende analytisk filosof som meg sier dette.]
Legg inn en kommentar