I dagens Bergens Tidende har vi et nytt innlegg i serien “tales of the bloody obvious”. At bedre utdannede lærer, dvs. universitetsutdannede – og særlig lektorer – får bedre resultater blant sine elever enn lærere med Lærerskole og lavere kompetanse. Det kan faktisk, som isolert faktor, utgjøre en hel karakter i eksamensresultater for den jevne elev å ha en lektor som lærer.
I Norge har “allmenlæreren” vært det store forbildet. Pedagogen. Kommunikatoren. Samtidig har kompetansenivået i skolen gått ned, og ene og alene fartstid har vært avgjørende for om en lærer får jobben hun søker på. Allerede i min tid som elev i skolen gjorde adjunktene sitt inntog. En av disse kommunikatorene hadde jeg i Engelsk. Det var ikke spesielt høyt nivå, og jeg rettet jo på han noen ganger i klassen. Ikke det lureste man kan gjøre rent psyko-sosialt, men rett skal være rett. Når elevene kan mer enn lærerne, kan læreren da forvente respekt? Læreren brukte hele siste timen (og jeg overdriver ikke) vi hadde han på å begrunne at “en elev her i klassen som vel hadde forventet en 6’er ikke fikk mer enn en 5’er”. Lett gjennomskuelig hevn.
I Finland har alle lærerne fagutdanning. De er trygge i faget sitt, og de får respekt i klassen og i samfunnet. Elevene lærer også påviselig mer enn i Norge. Kan det være en sammenheng her? SV vil vel henge seg opp i at elevene i Finland får et varmt måltid midt på dagen, men sammenhengene er ikke så subtile. Her i Norge har Oslo, tross mange fremmedspråklige elever og mer enn gjennomsnittet av sosiale problemer, de klart beste resultatene på alle tester. Hvorfor? De har Høyre-styre, og skolenes resultater blir gjort offentlig. Rektor, lærere og elever merker at det forventes at de skal lære noe, og de legger seg litt ekstra i selen.
Man trenger ikke store nye reformer. Gjennomfør Kunnskapsløftet som Kristin Clemet kjempet fram, mål resultatene og gi oppfølging til de som henger etter, og skaff lærere med skikkelige kunnskaper. Ansett gjerne de med gode karakterer – de respekterer kunnskap og kan arbeide målbevisst.
Det motsatte har vi mange eksempler på fra Lærerskoler.
I Norge har “allmenlæreren” vært det store forbildet. Pedagogen. Kommunikatoren. Samtidig har kompetansenivået i skolen gått ned, og ene og alene fartstid har vært avgjørende for om en lærer får jobben hun søker på. Allerede i min tid som elev i skolen gjorde adjunktene sitt inntog. En av disse kommunikatorene hadde jeg i Engelsk. Det var ikke spesielt høyt nivå, og jeg rettet jo på han noen ganger i klassen. Ikke det lureste man kan gjøre rent psyko-sosialt, men rett skal være rett. Når elevene kan mer enn lærerne, kan læreren da forvente respekt? Læreren brukte hele siste timen (og jeg overdriver ikke) vi hadde han på å begrunne at “en elev her i klassen som vel hadde forventet en 6’er ikke fikk mer enn en 5’er”. Lett gjennomskuelig hevn.
I Finland har alle lærerne fagutdanning. De er trygge i faget sitt, og de får respekt i klassen og i samfunnet. Elevene lærer også påviselig mer enn i Norge. Kan det være en sammenheng her? SV vil vel henge seg opp i at elevene i Finland får et varmt måltid midt på dagen, men sammenhengene er ikke så subtile. Her i Norge har Oslo, tross mange fremmedspråklige elever og mer enn gjennomsnittet av sosiale problemer, de klart beste resultatene på alle tester. Hvorfor? De har Høyre-styre, og skolenes resultater blir gjort offentlig. Rektor, lærere og elever merker at det forventes at de skal lære noe, og de legger seg litt ekstra i selen.
Man trenger ikke store nye reformer. Gjennomfør Kunnskapsløftet som Kristin Clemet kjempet fram, mål resultatene og gi oppfølging til de som henger etter, og skaff lærere med skikkelige kunnskaper. Ansett gjerne de med gode karakterer – de respekterer kunnskap og kan arbeide målbevisst.
Det motsatte har vi mange eksempler på fra Lærerskoler.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar