På tide å være litt personlig. Det burde snart gå opp for meg at jeg er middelaldrende. Det er få ting som er så pinlige som eldre som oppfører seg som fjortiser, men jeg har nok aldri oppført meg som en fjortis. Det er jo dumdristig å snakke om "midt i livet" og "midtlivskrise" når alle vet at det kan ende når som helst, men når man er 45 er sjansen stor for at man har mer fortid enn framtid. Hvordan føles det, Ole Martin?
Morrisey synger om "that time when your mentality, catches up with your biology", men i mitt tilfelle er det omvendt. Mine "pre-frontal lobes", som styrer planlegging og overvåker alt som ellers foregår av bevisst aktivitet i hjernen, må ha vært tidlig utviklet - for ikke å si overutviklet i mitt tilfelle. Jeg har vel vært middelaldrende til sinns siden skoledagene, og det er nå svært behagelig å ha kommet dit at kroppen har nådd meg igjen.
Av natur er jeg vel litt forsiktig. Har ingen glede av å fornærme noen, eller skaffe meg uvenner. Men rett under overflaten ligger også Besserwisseren på lur. Jeg håper jeg klarer å dekke over han for det meste, men egentlig mener jeg at jeg har totalt overblikk og innsikt i alt som det har noen betydning å vite noe om. Som middelaldrende kan jeg endelig hevde, om enn spuriøst, at jeg har en del erfaring til grunn for å hevde det jeg gjør. Det gjør også den sosiale balansen mellom sinn og kropp lettere å bære, selv om ungdommeligheten er den nye religion i vesten.
Men helt alvorlig: jeg har reist en del, opplevd mye, skaffet meg vanvittig høy utdanning, giftet meg og ført mine gener videre, jeg har jobb, gode venner og er på god fot med min familie. Det er slettes ikke ille å bli middelaldrende, og noen krise er det ingen grunn til å ha for meg i alle fall. Det er bare tanken på at det ikke blir et langvarig opphold på denne stasjonen som plager meg litt.....
Morrisey synger om "that time when your mentality, catches up with your biology", men i mitt tilfelle er det omvendt. Mine "pre-frontal lobes", som styrer planlegging og overvåker alt som ellers foregår av bevisst aktivitet i hjernen, må ha vært tidlig utviklet - for ikke å si overutviklet i mitt tilfelle. Jeg har vel vært middelaldrende til sinns siden skoledagene, og det er nå svært behagelig å ha kommet dit at kroppen har nådd meg igjen.
Av natur er jeg vel litt forsiktig. Har ingen glede av å fornærme noen, eller skaffe meg uvenner. Men rett under overflaten ligger også Besserwisseren på lur. Jeg håper jeg klarer å dekke over han for det meste, men egentlig mener jeg at jeg har totalt overblikk og innsikt i alt som det har noen betydning å vite noe om. Som middelaldrende kan jeg endelig hevde, om enn spuriøst, at jeg har en del erfaring til grunn for å hevde det jeg gjør. Det gjør også den sosiale balansen mellom sinn og kropp lettere å bære, selv om ungdommeligheten er den nye religion i vesten.
Men helt alvorlig: jeg har reist en del, opplevd mye, skaffet meg vanvittig høy utdanning, giftet meg og ført mine gener videre, jeg har jobb, gode venner og er på god fot med min familie. Det er slettes ikke ille å bli middelaldrende, og noen krise er det ingen grunn til å ha for meg i alle fall. Det er bare tanken på at det ikke blir et langvarig opphold på denne stasjonen som plager meg litt.....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar