Kjellerviner i januar

Januar er denne sesongens verste måned siden november (vanligvis verst) var en måned med uvanlig godt vær. Man skulle tro at løsningen var å tømme nedpå med lagringsvin, men sånn ble det ikke.

2011 Weingut Robert Weil Kiedricher Gräfenberg Riesling Trocken Erstes Gewächs

Langt navn, men det tok ikke så lang tid å drikke denne til Chow Mein med kylling. Fint lys gyllen på farge. Duften er sitronterte, med en lite sniff av bensinstasjon til å begynne med. Men her er det harmonien som råder, og en stillferdig intensitet som slenger sine tentakler langt ut i ettersmaken. En meget tilfredsstillende vin.

Gjenkjøp? - You bet!

Hattingley Valley Classic Reserve NV kr. 350

Denne engelske musserende vinen kommer fra Hampshire, fra et område jeg ofte besøkte da jeg bodde i England. En venn av meg kjenner også eieren, men i denne sammenhengen er det jo kvaliteten på produktet som spiller noen rolle. Duften er blomster og sitrus, og i munnen er den bedre balansert enn de aller fleste vinene i denne bølgen av EngFizz. Med det mener jeg at den ikke er så ekstremt syrlig og balansert med betydelige mengder dosage som mange andre. Balansen finnes uten at ytterpunktene er for langt fra hverandre - noe som etter min mening har vært tilfelle med for mange av de andre jeg har smakt. Men heller ikke her har vi det nivået av raffinement og dybde i smaksbildet jeg kunne ønske meg i en konkurrent til Champagne eller Nyetimber (som i NV-utgave forblir referansestandarden for Eng Fizz). I skrivende stund er det et par pol som har noen få flasker igjen. (Bildet: Hattingley Vally)

Gjenkjøp? - Neppe. 

2006 Château La Louvière Blanc

Heller ikke denne har vært særlig lenge i min kjeller, men den får kvalifisere seg inn likevel. Over 13 år under skrukork gir ikke så mye utvikling på denne vinen, bortsett fra fargen som klart har blitt dypere. Sitrus og våt hund på duft. Fin fylde, god syre og litt eplefrøbitterhet i ettersmaken. Meget kledelig. Satt som et skudd til bakt skrei med rotmos, soyasmør og stekt bacon.

Gjenkjøp? - Ja. 

2014 La Chablisienne Chablis Dame Nature

Duft av mango og litt sitrus. God fylde av den biodynamiske litt robuste typen. Med tid i glasset merker man stålsyren under, så blindt ville jeg (håper jeg) kommet rundt til Chablis etter litt fomling i andre områder først. Strålende vin til fattige 220 kroner. Det er etter sigende 2017 som er inne nå. 

Gjenkjøp? - Ja. 

Jeg har funnet min morfar

Karl Laurits Bolling (f. 17/8 - 1886 i Trondheim) er min morfar. Mor møtte han aldri, og for henne forble han et navn på fødselsattesten og på konfirmasjonsattesten. Mor hadde både far og mor, og mamma. De to første var besteforeldrene Peder og Anna Ofstad, og "mamma" var hennes mor, Bergit Kristine Ofstad (1896 - 1988) - for øvrig den eneste av mine besteforeldre jeg har møtt.

Inntil 27. januar 2020 visste jeg, og heller ingen andre, hvor det hadde blitt av Karl. Han er jo åpenbart død, men likevel. Høsten 1994 sporet jeg familien hans, og året etter fikk jeg kontakt med min tremenning på Skogn. Der fikk mor i 1995 for første gang se et bilde av faren sin (over). Da var hun 74 år. I etterkant har jeg hatt en god del kontakt med familien, både her i Norge og i USA (tremenninger i Washington, Montana og Arizona). 

Familien kjente heller ikke til hvor det ble av han. Mor til min tremenning, altså mors søskenbarn, husker onkel Karl som usedvanlig snill og koselig. Han var sjømann. Mormor fikk jeg ingenting ut av da jeg spurte henne ca. 1980, annet enn at hun hadde fått penger. Men der mente Tante Alfhild, hennes søster, at hun tok feil. Dermed er det også mulig at han forlot landet uten å vite at han ble far. 

Jeg satte en arkivjeger (slektsforsker) på saken, og bortsett fra noen hyrer rundt 1910 fant han ingenting. I folketellingen i 1900, fant jeg selv ut mye senere, var han bosatt i Nonnegata 30 i Trondheim, sammen med bror, far og to søstre. Arkivjegeren ville ikke fortsette, for han mente jeg kastet bort pengene mine. Fengsel eller asyl var de mest sannsynlige alternativene, mente han. Og det ville komme for en dag etter hundre år.

Men en jeg kjenner som arbeider på arkiv i Trondheim, og som jeg nevnte dette for, kom over noe mer i sjømannsrullene. Han arbeidet som styrmann på Herlaug i 1920, og bodde i Namsos. Det forklarer hvordan han møtte min mormor rundt i mai 1920. Ellers var det ingenting å hente.

Inntil 27. januar 2020. Da fikk jeg napp via en FB-venn som skriver bygdebøker og kan dette med å søke i arkiv, også internasjonalt. Carl Lauritz Bolling, 44, var blitt arrestert i Adelaide, Australia i 1930.

Noe hadde skjedd på ti år, og mye tyder på at livet ikke var helt på stell. Vi må dessuten ta med i betraktning at Australia ble svært hardt rammet av den store depresjonen i 1929 - 1930. Ledigheten økte til 30%, og det var sikkert ikke så mye arbeid på havnen. 

Vi finner et tydelig spor i Australia også i 1939, og adressen (se under) er i hvert fall i dag en pen bungalow i Adelaide. Ingen nye møter med politiet, og fast adresse tyder på at hans liv her kunne være OK. Året etter, i januar 1940, flyttet hans datter til Overhalla som tjenestejente. Det går jeg ut fra at han visste fint lite om. 

Men en sak fra 1941 tyder på at han oppholdt seg på plasser med sjenkerett - kanskje i overkant mye. The Licencing Act of 1928, §189, dreier seg om skjenking på søndager og andre helligdager. Kanskje hadde han blitt servert, og hevdet at han bodde på hotellet - for hotellgjester kunne bli skjenket også på søndager? 

Det samme kan en ganske tidlig død tyde på. Morfar døde i 1948 i en alder av bare 62 år, og ligger i en umerket grav ved West Terrace Cemetery i Adelaide. Graven er under trærne rett frem på bildet, 39 plasser fra nærmeste grav på bildet.

Der ender historien. Foreløpig. Det var slettes ikke uvanlig å ha en umerket grav på den tiden og i den delen av verden, har jeg fått høre. Per i dag kan jeg finne ni personer med Bolling til etternavn i Australia, men sjansen for at det er slektninger er ganske liten - men heller ikke null. Kanskje historien får en fortsettelse, men nå i dag ender den i en grav i Adelaide. 

(Takk til Peter Skinn for bildet, og til Arnt Landre for detektivarbeidet). 

The Licencing Act (1928) 
189. (1) If on Sunday or on Anzac Day or during prohibited hours . (a) (a) any liquor is drawn for sale or disposal on any licensed premises to persons other than bond fide travellers lodgers or weekly or other boarders ; or (6) if any liquor is being carried away^ from any licensed premises on such day or within snch hours, any member of the police force may seize and take or cause to be seized and taken away any such liquor together with the vessel or utensil containing the same. (2) The exception as to bond Jide travellers lodgers or weekly or other boarders shall apply only in the case of a licensed victualler or holder of an Australian wine licence.  

Kjernekraft er ikke et alternativ - del 3 (Kostnader)

Nå har jeg tidligere drøftet kjernekraft som et alternativ i en opphetet klimadebatt, og tatt for meg feilaktige påstander om at kjernekraft er et utslippsfritt alternativ og påvist at det vil ta altfor lang tid å bygge ut kjernekraft i det "vinduet" vi har til rådighet før klimagassutslippene løper løpsk. 

Et viktig element i de totale kostnadene kjernekraft vil medføre er lagringen av radioaktivt avfall. Noen endelig god løsning har man ikke funnet, og alt radioaktivt avfall har så langt blitt lagret i stadig større lagre. Dette medfører selvsagt en kostnad, for det er ikke bare å sette opp et skur. Men så må denne kostnaden multipliseres med den tiden avfallet må lagres før det er ufarlig. For flere av disse stoffene er farlige i flere titusener av år. Da er det bare å sette i gang med gangetabellen. Selv om dette mest radioaktive avfallet utgjør mindre enn 3% av totalen, så er det svært lenge å betale leie (og selv om noen skulle eie lagringsfasilitetene, så må man beregne inntekter av alternativ benyttelse i flere titusener av år.

Et land som USA, som står for 30% av all kjernekraften produsert i verden, har ca. 80.000 tonn radioaktivt avfall å ta vare på. Det har allerede kostet amerikanske skattebetalere 7,5 milliarder dollar, og tallet vil øke med mengden radioaktivt avfall. Som nevnt vil bare en liten andel av dette måtte lagres i flere titusener av år, men denne kostnaden må bæres selv om det er flere titusener av år siden kraften den bidro til ble produsert. En bitter regning å måtte fortsette å betale, kan man trygt si. 

Det er færre reaktorer i verden nå enn det var i 2002 (toppåret), og grunnene er mange. En av dem er kostnader. Det er rett og slett dyrest å lage kraft fra fissilt materiale. Kjernekraften kan rett og slett ikke konkurrere med fornybar kraft - på pris, på konstruksjonstid, på fornybarhet eller på sikkerhet. 

Bare på ett punkt er kjernekraft inntil videre bedre - den kan genereres når som helst. Men der skjer det også mye for tiden. Watch this space. 

Wongraven lyse viner

Wongraven Morgenstern Riesling 2018 kr. 166

Fruktig, men litt reduktiv på duft. Det er et svært godt grep i munnen fra denne Pfalz-vinen, men på nesen er det i overkant mye gummi og flint. Finnes på nesten alle pol. 

Wongraven Champagne Brut NV kr. 360

Pinot Noir basert champagne med 75%, og det er jo ingen ulempe. Duft av frisk pære og gjær. Moussen er også frisk og fin, og lengden er bra. Også denne har fått god spredning på mange pol. 

Rullende design - del 10 (Citroën DS)

Jeg sikler alltid når jeg ser en slik. En legende av et kjøretøy. Se på de linjene - og den er fra 1955 (men litt forandret på bildet i forhold til den opprinnelige modellen)! Bilen er ikke bare vakker, rar og åpenbart fra Frankrike - den var også så åpenbart fra fremtiden en gang. 

Jeg er litt treg av meg, og skjønte ikke før nå i det siste at DS på fransk er Déesse - Gudinne. Det er uomtvistelig noe guddommelig over denne fremtoningen på hydraulisk fjæring. 'Un objet superlatif' kalte litteraturkritikeren Roland Barthes (i boka Mytologier) denne kreasjonen som så åpenbart var falt ned fra himmelen. 

Men det var ikke Gud som hadde skapt dette kjøretøyet, men derimot skulptør og industrdesigner Flaminio Bertoni og flykonstruktøren André Lefèbvre, og Paul Magès sto for den hydrauliske fjæringen. Rent konkret ble den bygget i Paris, på venstre bredd i femtende arrondissement, noe nedstrømsfra Eiffeltårnet der det i dag har blitt en park med navnet Quai André Citroën. 

Mens designet kan ta pusten fra noen hver den dag i dag, var det helt andre utfordringer som møtte mekanikerne som skulle jobbe med bilen. De trengte kuleledd i fingrene og uendelig tålmodighet. Dette var epoken da Citroën var synonymt med fremtidsrettet - ofte futuristisk - design. SM-modellen skulle etter ryktene ha en joystick i stedet for ratt, men det ble visstnok stoppet først i siste liten. Rattet på DS var også et design-element - det var eneket. 

Dette er nok modellen fra 1955:

Nada Barbaresco

Fiorenzo Nada Barbaresco 2016 kr. 360

En barbaresco av den elegante typen - en balettdanser av en vin skapt med klassisk vinmaking. Lys på farge, dufter kald murstein. Eterisk, finslig struktur og med lett avtrykk. Og ingen pol som har den inne. Det er sørgelig, for den koster omtrent det samme som Produttoris vin - og den er over alt. 

Fiorenzo Nada Barbaresco Montaribaldi 2015 kr. 580

Laget på druer fra gamle vinstokker i Cascina Quinto i Montaribaldi. En virkelig flott vin. Dufter té, hibiscus og litt roser. Strukturert, med god fylde, og the real deal. Heller ikke denne er det noen pol som har inne. Dessverre. 

Venstresidens myter - Del 3: "Alt var bedre før"

Dette er tredje og siste innlegg i denne korte serien. Det første sto 29. desember og det andre 10. januar. Den britiske sosialisten Chris Clarke har forsøkt å "legge død" en del ødeleggende myter som har hindret fremgang for det britiske Labour, og han skrev boka Warring Fictions: Leftpopulism and its defining myths. Myten om den gyllne æra er en av disse, og jeg tror overføringsverdien til norske forhold er betydelig. 

Også i Norge er det mange på venstresiden som ser tiden etter krigen, med Gerhardsen og tung styring med økonomien, som en gyllen æra som har blitt avløst av neoliberalisme, grådighet og overfladiskhet. 

Denne typen tenkning overskygger alt som har vært positivt i den samme perioden, og ender med å forme politikk for en forgangen tid - som Corbyns implisitte støtte til Brexit. Globaliseringen har skjedd, den skjer, og den er i all hovedsak for det beste. Nostalgien og "alt går til helvete-tenkningen" er lite fremtidsrettet - som Rødts Gerhardsen-oppskrift. 

Det meste av det som har skjedd siden andre verdenskrig har flere sider - negative såvel som positive. Den (som oftest) implisitte dyrkningen av den gyllne æra skygger for behovet for å skape ny politikk og nye løsninger for problemer som arter seg på nye måter. 

Det er ikke min jobb å redde venstresiden, men alle tjener på en effektiv og løsningsorientert opposisjon. Arbeiderpartiet har gått mye tilbake og synes å ha glemt å lage ny politikk. SV og Rødt synes å ha satt seg fast i en søttitallsretorikk, og løsninger fra femtitallet. 

OK. Det var svært korte og ikke helt rettferdige karakteristikker, men det at opposisjonens mest vellykkede parti er Senterpartiet sier vel sitt.

I alle fall gjør alle lurt i å huske, som Clarke sier: 

There’s no black-hearted nemesis; no far-sighted wizard behind the curtain; no lost Arcadia.

Tre piemontesere

Fiorenzo Nada Dolcetto d'Alba 2017 kr. 230

Svært mørk Dolcetto med generell rødfrukt og litt lakris. Solid og skikkelig vin, tradisjonelt laget, og med fin fasthet i utgangen. 

Olek Bondonio Barbera d'Alba 2018 kr. 300

Frisk, rund og litt varm. Men helstøpt vin som skjemmes av litt vel høy alkohol etter min smak. Fire pol har denne inne, og Valken har et betydelig lager av denne. 

Fiorenzo Nada Barbera d'Alba 2017 kr. 303

Her er alkoholprosenten høyere - hele 15% - men det passer bedre i hele pakken. Det er stor fylde med røde bær og mye trøkk. En stor vin på alle vis, og det uten at det bikker over. Knust stein i utgang vitner om god kontroll på tanninene. Valken hadde gjort et bedre valg om de lastet opp med denne vinen. Men hva har de av denne? Nada! (beklager, men den var for fristende)

Rullende design - del 9 (Renault 16)

Det er nå ti måneder siden forrige innlegg i serien med rullende design - et nikk til min kanskje lengst levende interesse, den for biler. Serien startet med den vakreste bilen på fire hjul, men etter hvert har jeg åpnet for mer alminnelige ualminneligheter på fire hjul. Som denne - Renault 16. Den første "hatchback" i dette markedssegmentet.

Året var 1965. The Rolling Stones ga ut "(I Can't Get No) Satisfaction," men europeiske biljournalister var meget tilfredse med denne nyskapende bilen fra Frankrike og stemte den fram som årets bil. Årsalene til det var mange. Den store bakluken og bakseter som kunne felles ned var viktig. Det samme var uavhengig fjæring på alle fire hjul. Forhjulstrekk ga også mer plass i kabinen.

I oppveksten var jeg imponert over en mekaniker på Volkswagen verkstedet i Namsos, som bodde på Gansmo i Overhalla - min hjemkommune. Han var under hardt press fra arbeidsgiver for å holde seg til VW, men tviholdt på sin Renault 16. Den best tenkelige bilen, etter det jeg forsto. Hans bil hadde omtrent fargen på den rett over her.

Jeg kjørte også Renault 16 i 1981 da jeg lånte en venns for å kjøre til Grong der jeg skulle holde innlegg for SV på et valgmøte arrangert av Folkehøyskolen. Min venn mente at franske bilmekanikere hadde kuleledd i fingrene, for Renault har aldri vært mekanikernes venn. Med unntak av han som jobbet med VW i Namsos. Kanskje han mente det var for kjedelig på jobben? 

En artig detalj oppdaget min venn da fartshumpene begynte å gjøre seg gjeldende i Norge og Trøndelag. Med Renault 16 kunne man kjøre så fort man ville over disse, for bakhjulene sto ikke på linje. Det ene sto foran det andre, noe som ga en helt annen og mer behagelig bevegelse i bilen ved passering over av fartshumpene. 

Cantina Margò

Cant. Margò Bianco Fiero 2018 kr. 284

En smooth og sympatisk naturvin fra Umbria. Dyp gyllen på fargen. Duften går i tropisk retning, og i munnen har den fin fylde i tillegg til et tannisk bitt. Oransjevin på Grechetto som er laget på en måte som kan vinne flere venner. To dager med skallkontakt, og lagring på 80% stål og resten barrique. Matvennlig. 

Cant. Margò Rosso 2018 kr. 284

Ganske så lys på fargen er denne Sangiovesevinen. Duften går i retning urter og tè, og kanskje et snev av bjørnebær. Den er fruktig i munnen, og har hatt skallkontakt i 22 dager, og det merkes: den tørrer noe intenst på slutten. 

Av disse to "søskenene," som begge verken er filtrert eller svovlet noe særlig, foretrekker jeg den første. 

Venstresidens myter - Del 2: Konspirasjonen

Dette er andre innlegg i denne korte serien, det første sto femte juledag 2019. Bakgrunnen er en bok av Chris Clarke, tidligere ansatt i britiske Labour, der han legger fram de tre fortellingene som har fulgt Corbyn og Momentum inn i det britiske arbeiderpartiet. Mye av dette finner vi også på norsk venstreside, og i bare litt redigerte utgaver på den ekstreme høyresiden. Kort sagt: ekstremistenes tenkning følger gjerne disse mønstrene. 

Den andre fortellingen (eller forklaringsmønstret kanskje vi skal si?) har Clarke kallt The Puppet Master. Det som er feil og vondt i samfunnet skyldes en omfattende og ondsinnet plan. Selv om Clarke ikke bruker dette begrepet er det mest som en konspirasjon å regne. Fienden varierer, men den er alltid "de mektige". 

Det er klart: Noen er mektige. Noen snakker sammen. Og noen styrer. Men myte blir det når denne "makten" forklarer alt, og når makten til "makten" overdrives, og når hensiktene til de med makt alltid forstås som onde. 

Clarke ser flere farer med denne myten - farer for venstresiden, vel å merke. Paranoia og sjablongtenkning er de mest åpenbare følgene. Men Clarke mener det verste er at denne myten fører til at man tror at regjeringen er allmektig, og at politikk er enkelt. Man tilskriver også noen aktører altfor stor makt - som MSM (mainstream media). Denne kritikken er ikke bare at BBC og de store avisene gjør det vanskelig for de som vil ha en radikal politikk, men at de gjør det på vegner av en sammensveiset elite. Analysen til Clarke er at vi har med "ville dyr" å gjøre, og ikke MSM. 

"Konspirasjonen" gjør det lett å tro at man selv er på folkets side, og at feilen ligger i "systemet". Fra min tid på venstresiden (det er noen år siden, men....) husker jeg at "systemet" var en svært ettertraktet forklaring på det meste som var feil, vondt og vanskelig. 

Det er flere feil med denne myten, og to av de viktigste er disse: 

1) Den forutsetter en sammensveiset elite som er superflink og superond. Hvordan kunne det skje? Enten har makten gjort dem onde (og da blir vel venstresiden også ond dersom den får makt?), eller så er de født onde (og bør tilintetgjøres). 

2) Myten får oss til å overse "Matteus-effekten" (de som har, de skal få), og dermed en viktig mekanisme man må motarbeide. Problemene blir heller sett som en villet effekt av noen onde og mektige mennesker. 

Jeg er ikke på venstresiden, men det gjør det kanskje lettere å se at Clarke har rett. Nå når Labour skal velge ny leder blir det interessant å se hvilken retning som vinner frem. De konservative trenger en troverdig og solid opposisjon, og den kommer ikke fra folk som holder seg med dårlige forklaringsmodeller. 

To slovakere

Magula Carboniq 2018 kr. 234

Litt tåkete på fargen. Dufter røyk og urter. I munnen er den lett og saftig, men det er også struktur her med tanniner som tørrer fint. Men først og fremst en litt upretensiøs pizza-vin i naturvinsegmentet (om enn litt stivt priset for slik bruk). Bare 11% på Blauer Portugieser. 

Magula Frankovka Modra 2014 k. 294

Reduktiv duft med mye gummi, men i munnen er det fin frukt og struktur. Også ettersmaken er tørr og finslig - og med god lengde. Her er det 100% Blaufränkisch. Stiv pris, men her har vinen også fått litt alder. 

Kjernekraft er ikke et alternativ - del 2 "Treghet"

Forrige innlegg i denne nye serien min, som kommer som et svar til de som tror at kjernekraft er et svar på klimakrisen, tok for seg myten om at kjernekraft er utslippsfri. Dette innlegget vil vise at det vil ta altfor lang tid å bygge ut kjernekraft i den skala som skal til for å gjøre noe vesentlig med klimaproblemene før de blir skikkelig alvorlige. Vindturbiner og solceller er relativt lavteknologiske sammenlignet med atomkraft, og kan bygges ut raskt. 

Kjernekraftindustrien har ikke kapasitet til å bygge ut raskt etter mer enn 20 år med stagnasjon. En rapport fra 2014 viser at det tar over 10 år å bygge en reaktor - dersom byggingen foregår i et land med en utviklet kjernekraftbransje. Dertil kommer det at 49 av 67 påbegynte reaktorer var forsinket, som for eksempel Hinkley Point i Somerset (som er kraftig forsinket og 100% dyrere enn prosjektert). Nye reaktortyper og annet som visstnok skal revolusjonere bransjen er også håpløst forsinkede. 

Alt dette er treghet og forsinkelser i land som allerede har en kjernekraftindustri. Noe annet er det for alle land som IKKE har en slik industri, for ikke å snakke om kunnskapsbasen som behøves for å komme dit. Det franske byrået for kjernekraftsikkerhet (ASN) estimerer 15 år før slike land kan begynne å bygge kraftverkene - som i sin tur (i beste fall) trenger 10 år eller mer. Det sier seg selv at dette på ingen måte kan sies å være et vesentlig alternativ for å unngå global oppvarming. 

Kontrasten til fornybar energi, som vindkraft og solkraft, er stor. Her er byggetiden måneder og ikke år, og man behøver ikke store apparat for å bygge kompetanse for å håndtere fissilt materiale som vil være radioaktivt i titusener av år. 

Tiden det tar å "betale tilbake" CO2-kostnadene ved byggingen av kjernekraftverk er typisk 6-7 år eller mer for kjernekraftverk, mens det for fornybar energi er snakk om noen måneder. 

Alt dette er problemer med kjernekraftindustrien som vi kjenner den, men denne er også inne i en epoke med forandringer. Ikke minst den "grå bølgen" med kjernepersonale (sic) som går av med pensjon. The silver tsunami blir denne omtalt som. 

Omtrent 10% av verdens elektrisitetsproduksjon er i dag kjernekraft, samtidig som verdens forekomster av uran vil vare 90 år med denne produksjonen. Med andre ord: Dersom kjernekraften skal overta halvparten av verdens elektrisitetsproduksjon per i dag, vil uranforekomstene kun vare et par tiår. Med andre ord: Neppe den vegen vi bør gå for å løse klimakrisen. 

Så dersom IPCC har rett (og det har de nok), så har vi ikke tid til å gå kjernekraftsporet. 

Nestarec Tsjekkisk naturvin

Milan Nestarec What the Flor 2016 kr. 349

Ganske klar på gulfargen til å være denne type vin. Halvparten er presset direkte, og halvparten har fått 10 dager skallkontakt. 100% Grüner Veltliner. Dufter og smaker nøtter og litt hvit fersken. Tørrer litt. Meget interessant vin. Inne på fire pol. 

Milan Nestarec Podfuck 2016 kr. 369

Farge som en eldgammel rød burgunder. Dufter litt i den retningen også. 100% Pinot Grigio. Te-blader og hibiscus. Godt grep i munnen. Meget interessant og gøy vin. 

Skotsk uavhengighet?

Så sent som i 2014 stemte skottene med ca. 55% flertall mot å forlate unionen med England og Wales (jeg tviler på om Nord-Irland var med i beregningsgrunnlaget), men nå vil de skotske nasjonalistene igjen ha en avstemning om å forlate unionen. De likte visst ikke resultatet fra sist, og har fått ny vind i seilene etter fremgangen ved siste valg til parlamentet (+ 8,1% til 45%). 

Men er skotsk selvstendighet fra et UK utenfor EU en god idé? Bildet over sier at det er en svært dårlig idé - akkurat som SNP har rett i at Brexit var en dårlig idé. Skotsk eksport, basert på tall fra 2017, går i all hovedsak til resten av UK (60%). Bare 18% går til EU. Jo hardere brexit vi får fra Boris, jo sterkere er argumentene for unionen på den britiske øya. 

Etter nesten femti år innenfor, er det å forlate EU en svært komplisert, langdryg og smertefull prosess. Etter 313 år i union med England og Wales vil skotsk uavhengighet bli vesentlig mer komplisert, langdrygt og smertefullt. 

I 2014 kunne man i det minste late som om en løsrivelse ville være en relativt grei affære siden begge parter etter en løsrivelse ville være i EU, men med Brexit vil en løsrivelse bety en tollgrense tvers over den britiske øya. Det er akkurat dette EU og Boris fikk unngått i siste liten for den irske øya, og som reddet overgangsavtalen. 

Mye annet har også endret seg siden 2014. Oljeprisen har reist sørover. For godt. Dertil må nok Skottland regne med å betale for sitt eget budsjett. og det kan bli krevende. I 2018 var underskuddet på 7,9% - det vil si at resten av UK (les: England) betalte nesten åtte prosent mer til Skottland enn det man fikk inn i skatter og avgifter. Som del av EU vil budsjettregimet bli strengt, og en innstramming på ca. 5% vil merkes! 

Det er vel heller ingen grunn til å tro at resten av UK vil slippe skottene ut fri for felles gjeld, og med det implisitte budsjettunderskuddet (se over) blir den fort på 100% av skotsk BNP. 

Alt dette bygger også på et stort "hvis": Om EU godtar et uavhengig Skottland som medlem. Alle medlemslandene må godta dette, og hva er sjansene for at for eksempel Spania (med Catalonia som utfordring) vil godta det? 

Når den romantiske tåken letter får man øye på de kalde fakta. De peker på et skjebnefellesskap på den britiske øya, og at alle de gode argumentene mot Brexit taler mye sterkere for å holde Skottland i unionen fra 1707.