Rullende design - del 9 (Renault 16)

Det er nå ti måneder siden forrige innlegg i serien med rullende design - et nikk til min kanskje lengst levende interesse, den for biler. Serien startet med den vakreste bilen på fire hjul, men etter hvert har jeg åpnet for mer alminnelige ualminneligheter på fire hjul. Som denne - Renault 16. Den første "hatchback" i dette markedssegmentet.

Året var 1965. The Rolling Stones ga ut "(I Can't Get No) Satisfaction," men europeiske biljournalister var meget tilfredse med denne nyskapende bilen fra Frankrike og stemte den fram som årets bil. Årsalene til det var mange. Den store bakluken og bakseter som kunne felles ned var viktig. Det samme var uavhengig fjæring på alle fire hjul. Forhjulstrekk ga også mer plass i kabinen.

I oppveksten var jeg imponert over en mekaniker på Volkswagen verkstedet i Namsos, som bodde på Gansmo i Overhalla - min hjemkommune. Han var under hardt press fra arbeidsgiver for å holde seg til VW, men tviholdt på sin Renault 16. Den best tenkelige bilen, etter det jeg forsto. Hans bil hadde omtrent fargen på den rett over her.

Jeg kjørte også Renault 16 i 1981 da jeg lånte en venns for å kjøre til Grong der jeg skulle holde innlegg for SV på et valgmøte arrangert av Folkehøyskolen. Min venn mente at franske bilmekanikere hadde kuleledd i fingrene, for Renault har aldri vært mekanikernes venn. Med unntak av han som jobbet med VW i Namsos. Kanskje han mente det var for kjedelig på jobben? 

En artig detalj oppdaget min venn da fartshumpene begynte å gjøre seg gjeldende i Norge og Trøndelag. Med Renault 16 kunne man kjøre så fort man ville over disse, for bakhjulene sto ikke på linje. Det ene sto foran det andre, noe som ga en helt annen og mer behagelig bevegelse i bilen ved passering over av fartshumpene.