Nobelprisvinner Patrick Modianos "Missing Person"

Det er litt pinlig å innrømme, men jeg leser lite "lødig" litteratur. Eller lite skjønnlitteratur, for å bruke genrebenevnelsen på norsk. Av og til tar jeg meg sammen og leser en anerkjent roman, men ender nesten alltid med å bli skuffet. Kanskje jeg fikk en overdose tidligere i livet, for nå går det mest på sakprosa om ulike interessante emner - og noe krim for underholdningens skyld. Kanskje ble jeg også forvent etter å ha brukt ganske mye tid på å studere Shakespeare og Joseph Conrad i ganske stor detalj? Det er lite som kommer opp mot disse.

Men Modiano er en nobelprisvinner som legger sine romaner til Paris, og det burde være noe for meg. Når det attpåtil er et mysterium i sentrum av fortellingen i Missing Person, og dette går på noe som interesserer meg (personlig identitet), burde suksessen være sikret. Men jeg lot meg ikke rive med.

Den forsvunne personen er hovedpersonen selv, for han lider av hukommelsestap. Handlingen ligger for det meste i 1965, men det er perioden under andre verdenskrig med okkupasjonen av Paris som er fokus.

Det er mulig det er spesielle kvaliteter i det franske språket som oversettelsen ikke får med seg, men for min del er det det medisinsk og psykologisk usannsynlige hukommelsestapet som trekker kraftig ned. Det er helt klart at vi med vitende og vilje gir forfattere av fiksjon videre tøyler enn de som skriver sakprosa, men grensen går et sted. Og her er grensen godt og vel overskredet for min del.

Den gradvise oppklaringen i hans sinn, og møtet med stadig flere mennesker som fyller inn noen biter av bildet fascinerer. Men når byggverket virker i overkant hjemmesnekret trekker det oppmerksomheten bort fra det som foregår i det. Hukommelsestapet og måten hukommelsen returnerer på strider mot alt vi vet om slike fenomen i dag - og jeg vil tro at det var noe man lett kunne finne ut av på slutten av 70-tallet også.

Boka fikk også Prix Goncourt. Det er ikke klart for meg hvorfor det skjedde.

Konklusjon: For spesielt interesserte