Cleeves - Dead Water (krim)

Hva kaller man en kvartett med fem medlemmer? Svar: en serie.

Da Shetlands-kvartetten til Ann Cleeves endte med Blue Lightning - den beste av de fire, var jeg ikke så lite skuffet. Detektiven Jimmy Perez fikk saken altfor tett på seg, og det var nok tydelig for de fleste at dette var slutten selv uten det matematiske elementet. Dessuten: hvor mange mord kan man vente seg på Shetland? (Uansett: les alle i serien - de er svært atmosfæriske, og et par av dem også mer enn alminnelig spennende).

Det var det vel noen i BBC som oppdaget også, så nå er det en serie i produksjon som bare heter Shetland med Douglas Henshall i hovedrollen. Den er løselig basert på bøkene, men med oppmerksomheten som følger med ville det vel være uklokt å la være å "fortsette" en kvartett med en bok nummer fem? Derfor har "Shetland Quartet" blitt "Shetland Series".

Denne lenken gir et bra innblikk i boka, men en advarsel er på sin plass: det er informasjon der som vil ødelegge noe av spenningen med den boka man absolutt MÅ lese, før omtalte Blue Lightning.

Så hva syns jeg? Det er en god krim, helt klart. Men det er likevel en viss svikt i realismen her jeg ikke helt klarer å skrive på kontoen for poetic licence. Men kanskje det først og fremst skyldes at den fortettede stemningen i Blue Lightning ikke helt er på plass her - ei heller den sitrende spenningen? Men det er i så fall å måle mot noe av et mesterverk.

For oss i Bergen er det også hyggelig å se stadige henvisninger til forbindelsene mellom denne byen og Shetland i denne kvartetten serien.

Her er BBCs trailer for serien:


Konklusjon - Anbefaling.

Hermitage

Her er Hermitage-flighten fra Vitis-smakingen av Nord-Rhône. Cornas finner man på denne lenken.

Hermitage 1999 (Delas)
Det var noen som syntes voldsomt bra om denne vinen, men det hadde jeg vanskelig for å forstå. Frisk, men kanskje i overkant - duften blir etter min oppfatning for "spiss". Det er også en del rødspritaktig i duften. Mellompartiet har mest lær, og ettersmaken har ulike grader av tørrhet. Grei vin som er drikkendes nå - men det er ikke noe å slå stiften for akkurat.

Hermitage La Sizeranne 1999 (Chapoutier)
Lett, og svært tannisk - noe i nærheten av lukket/stum. Med tid i glasset sniker det seg fram en svak duft med en kombinasjon av fjøs og geranium.

Hermitage La Chapelle 1985 (Jaboulet)
Uten sammenligning kveldens vin! Dufter litt balsamisk - det jeg kanskje identifiserer som rabarbrasyltetøy (som jeg elsker). Den er harmonisk og integrert - fullt polymerisert, med andre ord, og likevel elegant. Den varer og varer i munnen, og gir håp til de fortapte sjeler som kjøper dyre viner og legger dem i kjelleren i håp om at noe slikt skal skje med tiden.

Her er forresten selve kapellet:

Og apropos polymerisering: de fleste vinentusiaster bør lese og lære det som står i denne artikkelen av biokjemikeren og vinentusiasten Jamie Goode.

Côte de Nuits 2010

Dette er det tredje og siste innlegget fra Vitis Bergensis smaking av 2010 rød burgund 17. februar. Det første dreide seg om Bourgogne Rouge og to til, og det andre mest 1er Cru fra Cote de Beaune.

Chambolle-Musigny "Les Veroilles" (B. Clair)
Klar, fokusert duft . Lekker, dansende, men kanskje litt kort. Fra landsbydelen av vinmarken, en liten del av den er 1er cru.

Vosne-Romanee Aux Maizieres (A.-F. Gros)
Klar, fokusert, nydelig duft som vinen over. Men kanskje en dimensjon eller to i tillegg. Mer dybde.

Bouchard GC Clos de Vougeot
Dybde, mer "brooding" enn de over. Ørlite fatpreg, og den biter seg godt fast. Svært lang - finslipte tanniner. Svært lovende.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru Les Saint Georges (Chevillon)
Litt stum på første nese, litt alko-blaff, en tett og heftig vin med dybde for lang lagring. Jeg ser at flere kritikere er litt mer forbeholden til denne cuveen i 2010, men jeg tipper det har med hvilket stadium den er på å gjøre. Det er ikke uten grunn at landsbyen har tatt navnet til denne vinmarken som etternavn. Jeg har i alle fall "gått tungt inn" her, og tviler på at jeg blir skuffet om 12-20 år.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru Les Cailles (Chevillon)
Klart den mest åpne av vinene fra Chevillon her. En lettere stil, henger lenge i munnen, myke tanniner og stor eleganse.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru Les Vaucrains (Chevillon)
Denne cuveen har rykte på seg for å være den mest "maskuline" av de store hos Chevillon, men denne kvelden går den tittelen til Les St. Georges. Her er det en forførende duft, lekker og kjølig frukt, og et flott bitt.

Chevillon har blitt den største produsenten til min kjeller, basert på mine erfaringer og relativt gode priser.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru Les Murgers (Cathiard)
Dette er en av de geni-erklærte produsentene i Burgund, og ikke uten grunn. Men selv om denne vinen er lekker, fruktig og deilig, så når den ikke helt opp til Cathiard-vinene. Den er liksom løsere i fisken enn dem.

Så hva skal man si om årgangen basert på denne smakingen? Det som slår meg er gjengangere i mine beskrivelser: "Klar", "fokusert", "lekker", "elegant". Smakingens toppvin per i dag er "Jesusbarnet" fra Bouchard. Dilemmaet er om man skal drikke dem nå, når vi vet at de er fantastiske, eller vente i 15 år på at de kanskje blir fantastiske på en annen og mer kompleks måte? Aldri lett det der - men det var flott å kunne smake så mange på dette stadiet gjennom klubben.

Beaune og Volnay 2010

Beaune 1er Cru Bressandes (A. Morot)
Klar, lekker, duft av fioler, har både balanse og harmoni. Lang.

Beaune 1er Cru Theurons (A. Morot)
Fioler, bringebær og rabarbrasyltetøy. Igjen: balanse og harmoni - og en flott lengde. Likevel, dette er (marginalt) den beste av disse to.

Beaune 1er Cru Grèves Vigne l'Enfant Jèsus (Bouchard)
Dufter litt jordbær, smidig, elegant og nesten overjordisk. Det er som den flytende versjonen av å sveve på skyer. Det er først etterpå at man merker at den har bitt seg fast i munnen også. Jesusbarnet er i sannhet et mirakel! - så bildet av den får pryde innlegget også.

Jeg priser meg lykkelig for at jeg fikk tusket til meg et par flasker av denne. Ung burgund blir neppe så mye bedre enn dette. Det er ikke uten grunn at Bouchard "viser" denne samtidig med Grand Cru Chambertin Clos de Beze. Jasper Morris bedømmer Grève som exceptional premier cru, og Bouchards parsel som dens filet mignon. Cuveen beskriver han som 'an unusually rich Beaune with velevety depths.' Han er som vanlig på trygg grunn.

Volnay 1er Cru Clos de la Barre (Jadot)
Sursøt stil, litt eik, fint bitt i munnen, men helt i balanse.

Volnay 1er Cru Champans (d'Angerville)
Klar, fruktig, lineær og lekker vin. Fokusert og forførende. Superb! Heldigvis fikk jeg lagt noen av denne i kjelleren også.

Volnay 1er Cru Clos de la Cave des Ducs (Benjamin Leroux)
Korket.

Alle disse vinene, med et opplagt unntak for den siste, var et merkbart nivå eller to over selv de beste på Bourgogne Rouge nivå. 2010 årgangen "respekterer" kvalitetsnivåene på en måte som 2005 årgangen ikke gjorde, kan det virke som.

Oppsigelse

Den er litt utdatert nå, men jeg klarte ikke å la være å legge ut denne treffende tegningen fra Mike Peters.

Bourgogne rouge (++) 2010

Vitis Bergensis hadde en smaking av røde burgundere i den gode 2010 årgangen. Den er allerede flittig omtalt, og 7. februar var det slipp av disse vinene på spesialpolene. Men all omtale til tross: det er ingenting som kan erstatte førstehånds kjennskap gjennom smaking. Her følger fem viner på laveste kvalitetsnivå - samt to på kommunenivå.

Bourgogne Rouge (N. Rossignol)
Klar, ren, lekker - lett stil. Dufter modent eple (jada, det gjorde det), men preget av kirsebær forsterkes når den smakes. Den gir også et bra bitt (det faste preget av syrer og tanniner).

Bourgogne Rouge (S. Cathiard)
Mer stofflighet og bitt her. Solid vin - på grensen til lukket, med et preg av sure kirsebær.

Bourgogne Rouge (Tortochot)
Dette er en produsent jeg ikke kjenner fra før, og kanskje det var like greit? Duft av hydrogenperoxid - eller av at noen tar permanent i håret (for å være mer dagligdags). Den har både bitt og stofflighet, men vinen er rett og slett ganske flat. Jeg vet ikke hva dette preget kan skyldes, men at vinen var "feil" på en eller annen måte er ganske klart.

Bourgogne Rouge (H. Boillot)
Lett, frisk, klar, ren og lekker. Som fløyel i munnen. Den med "lettest" stil av alle disse vinene, og dermed minst "stofflighet" og "bitt". Noe i retning av et "levende" paradigme på hva Bourgogne Rouge kan og bør være. Det var noen flasker igjen sist jeg var på Valken. Kr. 234. (Bildet: Henri Boillot får også pryde innlegget)

Bourgogne Rouge (S. Bize)
Lekker vin, mer stofflighet enn vinen over. Kirsebær - biter seg godt fast i munnen. Kvalitetsvin, men kanskje en smule kandisert i frukten.

Monthelie (Leflaive Associe)
Jordbær og vanilje (eikepreg), noe samme stil som Boillot (over), men et hakk dypere. Likevel vil jeg rangere denne under Boillot slik de framsto denne kvelden.

Pommard "En Mareau" (Audoin)
Mest tannisk av alle - rett og slett gammeldags Pommard-rustikk. Eik og bitre kirsebær. På mange vis den minst attraktive av disse - med unntak av Tortochot som det var noe feil med.

To burgundere

Nuits St. Georges 1er Cru Les Roncières 2002 (Domaine Robert Chevillon)
Kort og godt en svært god vin! Med tid og temperatur runder den seg litt ut. Klar rødfrukt-toner, men samtidig begynnende sous bois. Kraft i en smidig struktur, med god lengde. Den ble drukket i selskap med mange kvalifiserte viner, men kom vel kanskje ut som kveldens vin. I alle fall for eieren. Det var denne vinen som omvendte meg til produsenten, og Chevillon er den produsenten som er best representert i min kjeller.

Gjenkøp? - Absolutt

Chassagne-Montrachet 1er Cru Les Vergers 2004 (Rene Lequin-Colin)
Har sitrus, ørlite snev av fat, og mineralitet. Men: først og fremst er dette spinkelt og vandig.Ikke spor av premox. Hadde det vært en Bourgogne Blanc hadde det vært omtrent som ventet, men i en 1er cru er dette rett og slett for dårlig.

Gjenkjøp? - No way!

Bourgogne Rouge Les Pince Vin 2005 (Burguet)
Svært mørk på farge - ikke noe synlig tegn til at dette er en burgunder. På nesen er det kirsebær, noe jordlig, og et ørlite knapt merkbart snev av fat. I munnen er den fast, ren, og ikke så lite nådeløs. Jeg lot slanter stå, både i flaske og glass. Den i flasken endret seg ikke merkbart, den i glasset hadde suret ut til dagen etter.

Hadde dette vært en vanlig årgang ville vinen vært på topp eller tur ned - mest trolig det siste. Siden det er en 2005 er juryen ute ennå.

Gjenkjøp? - Kanskje.

Bilder, skole og et kostelig øyeblikk

Jeg kommer ikke fra noe akademikerhjem, og derfor ble det ekstra viktig å møte dyktige lærere i skolen. Der var jeg på mange vis svært heldig, for de aller fleste - i alle fall på barneskolen og ungdomsskolen - var dyktige i fagene sine og forstandige folk. Jeg har holdt kontakten med mange av dem, og jeg er dem alle stor takk skyldig. Her skal jeg bare framheve en av dem - men ingen er glemt!

Det er to grunner til at Fred Strømme får æren av å bli nevnt. En grunn ser dere over: han er en svært dyktig fotograf. Her er en lenke til noen av hans bilder (i alle fall er de fleste bildene hans). Jeg er ikke sikker på hvor motivet er hentet, men det er grunner til å tro at det er fra Overhalla. Jeg var så heldig at jeg hadde Fred i Foto valgfag. Det var interessant, men satte neppe så dype spor som engelskundervisningen hans.

Jeg endte opp med hovedfag i engelsk - og det gjorde Fred også. Til slutt. Det er den andre grunnen til å nevne Fred her - det kostelige øyeblikket. Han avbrøt hovedfaget for å ta seg jobb i Overhalla - om jeg ikke husker feil var det stifting av familie som utløste bevegelsen nordover fra Trondheim.

Det hadde seg slik at jeg en periode var Førsteamanuensis i Britisk Kulturkunnskap ved UiB, og jeg var også sensor for fagområdet ved NTNU, et engasjement som varte ut over mine to år ved faget i Bergen.

Omsider gjorde Fred ferdig sitt hovedfag, men veilederen, John Oakland, var vag på hvem sensor skulle være. Jeg glemmer ikke så fort reaksjonen hans da jeg gikk inn på åstedet for muntlig eksamen. Min åpningsreplikk hadde jeg tenkt ut: "Nå er du vel glad for at du ga meg S i engelsk i 1978?". Det gikk bra med Fred også.

Jeg avslutter med et annet av Freds bilder som gjør det samme som bildet øverst og fanger inn både "essensen" av Overhalla (enten det er tatt der eller ei) og viser tåkeeffekten mange av bildene til Fred fanger så godt inn.

Hvordan klusse til en god sak?

Partiet mitt, Høyre, går gang etter gang i den samme fellen. Nå har partiet sentralt konkretisert sitt gamle ønske om å fjerne formuesskatten, og det er bra. Skatten er en straff på sparing, og jeg har mange ganger drøftet saken her på bloggen. Men hva er argumentasjonen?

Den går først og fremst på bedriftene, og bedriftenes kår. Argumentene er korrekte, så langt jeg kan se, men de er også på siden. Høyre gir inntrykk av at det eneste som betyr noe er bedriftenes kår, og hvor vanskelig de har det sammenlignet med andre land (der knapt noen har beholdt denne typen skattlegging).

Men bedrifter har ikke stemmerett. Det er det personer som har, personer som ser godt at næringslivet i Norge går så det suser. Det er knapt noen som vil gå til urnene i september fyrt opp av en bekymring for næringslivets kår i Norge i dag. Det går så godt at det knaker i sammenføyningene i norsk næringsliv.

Det ER riktig at formuesskatten er uheldig for næringslivet, og det er best om den blir borte. Helt klart. Men Høyre må lære seg til å skjønne at denne typen argumentasjon bare forsterker inntrykket av at partiet bryr seg om tall mer enn om mennesker. Det hjalp heller ikke at det kom fram at bare 1,5% av bedriftseierne måtte ta ut kapital fra bedriftene for å betale formuesskatten.

Formuesskatten er straff på sparing, og den straffen kommer igjen og igjen: bruker du ikke opp pengene dine, så får du svi. Det er uheldige signal i et land som har en befolkning som er av verdens mest forgjeldede. Den rammer helt vanlige mennesker som har skattet av sine inntekter, men som mot slutten av yrkeslivet kan sette av penger heller enn å svi dem av.

Det skulle være mulig å selge dette budskapet til den tredjedelen av befolkningen som er innstilt på å stemme på partiet - heller enn den halvannen prosenten bedriftseiere som sliter med å betale den.

Avisene ruler

Tross all hype om blogger, bloggosfæren og alt det der: for det meste er det de gode gamle avisene som genererer betydningsfull trafikk.

Det fikk jeg erfare denne uken. Plutselig fikk jeg en bråte med kommentarer til et innlegg jeg hadde skrevet om rentefradraget og formuesskatten. Det var langt fra første gangen jeg hadde skrevet om emnet, men nå var det fanget opp av en kar i VG. Han skrev: "Hei Ole Martin! Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no".

Det var det visst flere som så, for på mandag (dagen det om på VG-nett) hadde jeg 2.000 besøkende, og i går 4.500. Over 30 kommentarer har det også blitt, noen av dem mine egne.

Også min venn John, fra Irland men bosatt i England og i samme bransje som meg, hadde fått med seg at jeg hadde skrevet om Jaguar XJ. Han kunne meddele at han hadde kjøpt en. Brukt, riktignok, men likevel. Der har de verken rentefradrag eller formuesskatt - men bilavgiftene er også lavere. En slik brukt utgave som du ser på bildet får du får under 300.000 kr. i England (du må nok ut med mer enn det dobbelte i Norge). John's Jag er på bildet under:

Det hører med til historien at selv om han er bilnerd (sjelden blant filosofer!), så tok han ikke lappen før han var godt opp i 30-årene, og han har kjørt svært moderate biler til nå.

Hestelasagne?

Fra svada.no/facebook

Cornas

Her er tre smaksnotater på viner fra Cornas. Jeg deltok på en smaking i Vitis Bergensis med Nord-Rhône som tema. Det kommer vel notater på klubbsidene også, men her kommer noen fra meg. Jeg smakte fra Riedel Chianti Classico/Riesling glass, og fikk ca. 35ml smaksprøver av hver.

Cornas 2001 (Clape)
Det er en stund siden jeg deltok i den årlige Clape-jakten på disse vinene. Det er gode greier, javel, men de kan være litt monotone. De krever lang tid. Jeg husker en 1993-årgang jeg fikk servert i Oslo. Den smakte svarte oliven, og bare svarte oliven, hele kvelden. Slanten som ble smakt dagen etter ga akkurat, og bare, det samme: svarte oliven.

Men så var det denne årgangen da - som jeg også har i kjelleren: Litt krekling og gasbind. Men først og fremst er den svært tannisk. Mine får ligge i ti år til.

Cornas 2004 (Clape)
Denne var betydelig lengre kommet i utviklingen. Dufter røde bær - først og fremst, og er harmonisk og integrert. Det er litt røyk i midtpartiet, og steinmineraler i finish. Løfterik vin som viser mer av hva som kan skje med disse gitt at tiden får gjøre sitt.

Cornas Granit 60 2005 (V. Paris)
Dufter typisk Syrah - til en viss grad - men først og fremst ung generell kvalitetsrødvin. Stilen i dag er syrlig og pågående, og tanninene er en tanke grove. Med tid merker man også mer av en limduft her. (Bildet: Chr. Moestue og Vincent Paris)

Jeg kjøper ikke mye Nord-Rhône lengre. De krever gjerne 20 år i kjelleren for å bli til noe annet enn svært tydelige Syrahviner, og det som skjer da er ikke så spennende heller (Hermitage er et unntak, men det kommer vi tilbake til). De kan man gjerne handle inn fra gode produsenter i Crozes-Hermitage i de årgangene som til enhver tid er på polet. OK - det jeg skriver her har sikkert noen unntak, men det er disse overlegningene jeg gjør meg når jeg foretar innkjøp til kjelleren.

Jeg har kjøpt Moestues cuvee i noen årganger, det må innrømmes. Det er før nevnte Vincent Paris som vinifierer de, og jeg håper å leve 20 år til.... Her er min omtale av 2009-årgangen.

På forhånd takk....

(Den følgende teksten sto i Namdalsavisa 7. februar. De inviterte meg til å bidra under vignetten "Min mening", dermed ble det gratis for avisen - bortsett fra et kunstnerisk utført trykk. Spiller ingen rolle for meg, for jeg skriver ikke her for pengene heller. Emnet har jeg omtalt flere ganger her på bloggen, men jeg lenker ikke til noe. Det som står under er teksten jeg sendte avisen.)

Dersom jeg nå gikk til banken og lånte en million til kjøp av en Jaguar ville dere sponset meg med 11.200 kroner i året. Det er nå svært generøst, mener jeg, så tusen takk! Jaguarer er fine biler og det er en XJ, som koster fra. kr. 1.090.000, jeg har blinket meg ut. Med litt ekstra ditt og datt så blir den nok dyrere, men hvis jeg bytter inn den bilen vi har så må jeg vel omtrent låne en million. Vi har det sånn her i landet at vi kan trekke fra 28% av alle renteutgifter enten du bruker lånet på en Jaguar, reiser til Maldivene eller pusser opp badet.

Nå hadde jeg egentlig tenkt å spare til barnas utdanning eller egen alderdom, men her kommer dere (det vil si skattevesenet) og tar et lite jafs hvert år av det jeg har spart opp. Det hjelper ikke at jeg har tjent pengene og betalt skatt på alt sammen. Staten synes visst det er viktigere at jeg kjøper en Jaguar for penger jeg ikke har – i alle fall er det det som sponses, og sparing som straffes. Hvert eneste år kommer dere tilbake og spør: “har du ikke brukt opp pengene dine ennå? Ikke det? Da må vi ta et nytt lite jafs”.

Skattereglene er tydelige og konkrete beskjeder, så det er ikke rart at folk hører etter. I Norge er vi omtrent alene i verden med å kunne trekke fra rentene på selvangivelsen, og ett av få land med formuesskatt. Det er ikke rart at husholdningenes gjeld er på verdenstoppen (rundt 200% netto belåning av brutto inntekt). Det betyr at i gjennomsnitt har alle husholdningene lån på dobbelt av bruttoinntekten sin.

Det er jo ikke sånn at en har det vondt økonomisk når en har full jobb og ingen lån, men alt er rettet inn mot at det skal være lønnsomt å bruke penger man ikke har. Er det virkelig en smart prioritering? Før var det sånn at man lånte mye da man etablerte seg med hus og familie, og mange hadde studielån på toppen, mens mot alderdommen var lånene betalt og man satte penger i banken. Da var rentefradraget og formuesskatten en ganske lur utjevning over et livsløp – baklengs fra da man var på trygg grunn til da man hadde det som trangest. Men det er det med de tydelige beskjedene fra skatteetaten: man hører etter. Så nå låner folk i Norge gjennom hele livsløpet – for det er jo toskete å si nei til å bli sponset av fellesskapet. I år 2000 var det 20% av 60-åringene som hadde boliggjeld, men nå er det 60%.

Straffen for sparing i noe annet enn bolig (verdifastsettelsen er godt under halvparten av salgsverdi på både egen bolig og på hytte), og sponsingen av det å bruke penger en ikke har, har ført til en boligboble i Norge. De verdiene som står som sikkerhet for de høye lånene er antakelig overvurdert, og faren er stor for at mange blir sittende med betydelig høyere lån enn verdier.

Det er mange tegn som tyder på at noe er rav ruskende galt. Bare to ganger før har vi hatt større sprik mellom kostnadene med å kjøpe og med å leie bolig:på slutten av 1890-årene, og på slutten av 1980-årene. Begge gangene endte det med boligkrakk få år senere. Dessuten er 70% av nye boliglån avdragsfrie – de som låner betaler ikke på lånet, men bare renten. Med god hjelp av deg og meg. I to tiår har vi hatt en vesentlig høyere økning i kredittmengden enn i reallønnen – boligprisene er i ferd med å miste kontakten med realøkonomien. Nå vet jo ingen om vi har en boligboble før vi hører smellen, men da er det uansett for sent å gjøre noe.

Det er klart at lave renter, muligheter for avdragsfrihet og gode tider hjelper på. Alle, inklusive Norges Bank, mener vi burde hatt høyere renter her i landet, men det vil føre til sterkere krone og konkurser i eksportbedriftene som ikke driver med noe som har med olje å gjøre. Svaret er jo klart: fjerner man rentefradraget blir det dyrere å låne, og man oppnår en ønsket innstramning uten at bedrifter går konk.

Tenketanken Manifest (som er klart venstreorientert) er enig med tenketanken Civita (som er klart høyreorientert) om en ting: rentefradraget må fjernes. Manifest peker på at det er grovt urettferdig fordi det er de med høyest inntekt som kan låne mest og som dermed sponses mest på denne måten, mens Civita legger vekt på at hele økonomien blir svært sårbar siden husholdningene er så høyt belånt.

Men hva med politikerne til høyre, til venstre og i midten? De tør ikke røre rentefradraget, og en trenger ingen dypsindig analyse for å skjønne hvorfor: velgerne er jevnt over tungt belånt (det er jo det som er problemet!), og ingen tør utfordre velgerne. I alle fall ikke i et valgår. De stoler ikke på at de vil nå gjennom med argumenter som viser at det er best for alle om rentefradraget blir trappet ned og fjernet, og i mellomtiden blåses boblen større og større.

PS – men hvordan ble det med den Jaguaren? Jeg ser de snart skal lansere en F-type. Den lekreste Jaguaren siden E-typen (se bildet). Så jeg tror jeg venter litt…

Sovjet-Unionen 1984 - del IV (Azerbaijan)

I den norske offentligheten har det pågått en debatt ("krangel" er kanskje mer dekkende?) om hva norsk kultur er - og om kulturelle kjennetegn. Jeg kunne skrevet lenge og kanskje også vel om emnet, men to minutter i Azerbaijan (kjært barn har mange skrivemåter! - det er Azərbaycan etter deres egen skrivemåte) i 1984 fortalte meg at jeg hadde kommet til et helt annet sted enn de stedene jeg så langt hadde vært i Sovjet-Unionen. (Først i Leningrad, i andre delen til Tbilisi i Georgia, og i den tredje i buss til Jerevan).

Sovjet-Unionen var et strengt sekulært samfunn, i en ateistisk stat. Men likevel: i Moskva, Tbilisi, Jerevan og alle de andre stedene hadde jeg likevel vært innenfor kristenheten. Som agnostiker hadde jeg vel liten fidus til dette begrepet, men etter kort tid i Baku (en omtrent 2000 år gammel by, og hovedstaden i Azerbaijan) begynte jeg å tro at det kunne være noe i det likevel.

Det var ikke lange veien mellom Jerevan, Tbilisi og Baku - men den opplevde forskjellen mellom de to første på den ene siden, og Baku på den andre, var forbløffende. Likevel, og som i den norske debatten, er det vanskelig å sette ord på denne uten å gli over i banaliteten. Den må oppleves som en totalitet, rett og slett.

På det øverste bildet var jeg ved det Kaspiske hav (omtrent 28 muh), og det er jeg på bilde over her også men med utsikt den andre veien. Her stinket det nafta, og har hadde det vært oljeproduksjon så lenge noen kunne huske. I alle fall var det ingen som hadde ryddet opp noe særlig. Så sent som i 1925 kom halvparten av verdens olje herfra, og forekomstene hadde vært helt oppe i dagen. Det var vel ikke uten grunn at navnet Azerbaijan er avledet fra "ildens voktere", for her brant det i bakken både sent og tidlig i begynnelsen av forrige århundre og lenge før det.

Det kan derfor passe å ta med et bilde fra "Ildtilbedernes tempel" og også

en karavanserai der noen av oss spiste. Det er mange motiver jeg ikke har bilder av, og ett av de jeg savner aller mest er statuen av Lenin utenfor hotellet der vi bodde. Den var helt vanvittig diger. Jeg hadde rom i fjerde eller femte etasje, og kunne derfra se Vladimir Ilyich Uljanov rett inn i synet. Den statuen er selvsagt borte nå, og jeg har ikke klart å finne den på nettet.

Til sist et bilde fra det statlige teppemuseet, som nå er tilbakeført som moske. Den var bygd på 1400-tallet.

Kort oppsummert var vel besøket i Baku både det mest eksotiske, og samtidig muligvis det minst innholdsrike. Men konkurransen var svært hard!

Vær på vakt...

Daniel Day-Lewis

Fra Sniffpetrol.com.