Libya og NATO

Da jeg for tre måneder siden skrev om Libya fikk jeg mer rett enn jeg ønsket. Det ble en skikkelig suppe, og slutten MÅ bli at Gaddafi går fra sin post. Grunnene ga jeg da, men de kan godt gjentas:

• En Gaddafi med makten vil bli en svært stor utfordring for alle nasjoner lokalt og internasjonalt. Det har han vært før - gjennom støtte til internasjonal terrorisme - og det vil han helt sikkert bli igjen.
• Hvis Gaddafi får sitte, vil han være en inspirasjon for alle diktatorer i denne og andre regioner. Hvis man bare er hensynsløs nok får man beholde makten.

For en drøy uke siden begynte USA og Storbritannia å bruke sine Apache helikopter i striden (Bildet: Apache Longbow). Disse er svært presise og effektive våpen, men  fortutsetter også at man allerede har et betydelig overtak i striden. Overtaket har nok vært der en stund, men siden man ikke skal sette tropper på bakken fratar man seg selv muligheten for å avslutte striden også. Det hele trekker ut.

På en måte kan det være greit: da slipper man i det minste å å presentere et alternativ. Felles for mange stater med diktatorisk styre er at mer organiske prosesser i samfunnet gjøres umulige gjennom undertrykkelse, og det er kun diktatorens voldsapparat som holder dem sammen. Det betyr at de er helt uforberedt på hva som skal komme den dagen diktatoren er borte. Det så vi i Irak, og de kan vi godt komme til å se i Libya.

Så hva skjer i Libya? Jeg tipper at det eneste som på kort sikt kan få en avslutning på stridighetene er at Gaddafi blir tatt av dage. Skal det skje fra NATOs side må man ha god etterretning, og i praksis en sviker i hans innerste krets. Mer sannsynlig er det at den innerste kretsen tar saken i egne hender.

Men en skikkelig suppe er det, og det vil det forbli en god stund til. Selv om Gaddafi er borte.